Språk, demokrati og klima

Denne sommeren synes å slå alle varme- og tørkerekorder i Europa. Skoler stenges, tog innstilles, husdyr slaktes og avlinger svis bort. I India stiger termometeret mot 50 grader, og på bare fem dager i juli kan antallet døde ha vært 30 000¹. Likevel synes klima- og miljøspørsmål å være et tabu i den politiske diskusjonen. Det omgås helst i stillhet, og når det snakkes om, er det oftest for å snakkes bort. At en av våre objektivt sett største – antagelig den største – utfordringer, som menneskeheten står overfor i dag, ikke behandles seriøst politisk, er også en av demokratiets største utfordringer i vår tid.

Jeg må innrømme at når jeg i en avis kommer til en artikkel skrevet av en aktiv politiker, blar jeg gjerne videre. Som flittig lytter til Dagsnytt 18 og NRK P2s Nyhetsmorgen vet jeg omtrent hva jeg kan forvente meg: en mer eller mindre akrobatisk rettferdiggjøring av egne standpunkter – ofte akkompagnert av en nøye tilrettelagt beskrivelse av motstandernes samme. Det er den samme metoden som brukes i radiointervjuene, bortsett fra at i leserbrev og kronikker er det ingen pågående intervjuer som kan prøve å bringe klarhet i argumentasjonen. Jeg tenker med den franske forfatteren og multikunstneren Boris Vian at ordet parlament stammer fra parler (snakke) og mentir (lyve), og utgjør en arena der de to blandes sammen gjennom en retorikk som gjør det umulig å skille de to. Etymologisk har Vian bare rett når det gjelder ordet parler, og et parlament er et sted der man snakker sammen – en gang et godt alternativ til mer håndfaste metoder for å løse uenighet og konflikter. Men å snakke har ingen verdi hvis man ikke snakker sammen, snakker samme språk, det vil si et språk der ordene har samme mening for begge parter.

Et av de viktigste politiske temaene i vår tid er uten tvil klimakrisen. Det er rimelig at det er forskjellige oppfatninger av hvordan den kan løses, og hvis disse brytes mot hverandre, burde vi ha en viss mulighet til å løse krisen. Det er imidlertid oftest noe helt annet som skjer. Det ser ut til å være en så stor angst for å ta fatt i problemet at debatten glir ut i tom retorikk.

Siden jeg bor i Frankrike, hører jeg nå på fransk radio istedenfor norsk, men situasjonen er den samme. Hetebølgen som vi nå opplever, utløser en klimadebattbølge etter en lang periode da klima har vært et ikke-tema i den politiske diskusjonen. Det er i seg selv et tankekors: klimaendringene er en pågående prosess, og politikere med ansvar for å styre et land burde være opptatt av det selv når termometeret viser under 30 grader. Å unngå et tema er også en måte å behandle det på. Taushet er ikke alltid gull, men det er alltid språk, det vil si uttrykk for (manglende) handling, prioritering og oppfatning.

På én uke svingte politikerne utspill fra løfter om billigere bensin, «forenkling» (av miljøregelverk), innsparing i offentlige miljøinvesteringer og «pause» i europeisk miljøpolitikk, til tiltak mot hetebølgen og klimatilpasning. Ønsket om pause kom for øvrig fra øverste hold, president Emmanuel Macron. Som nå anklager det ekstreme høyre for å bruke klimapolitikken som syndebukk for det meste …

Morgennyhetene kunne nylig bringe et intervju med tidligere økonomi- og finansminister Bruno Le Maire, i hvis departement også industrien – de siste månedene også energien – var plassert. Man kunne forvente en viss innrømmelse av ansvar for den situasjonen hetebølgen har satt landet i (stengte skoler, innstilte tog, utsatte eksamener, overfylte sykehus osv.). Den tidligere ministeren, som har vært toppolitiker i to generasjoner, ville heller legge ansvaret på «vekstmotstandere» som hadde «gjort Frankrike fattig» og hemmet investeringene i klimaanlegg. Jeg tror ikke så dårlig om Le Maire at jeg mistenker ham for å være uvitende om at vekstkritiske politikere aldri har vært i nærheten av regjeringsmakt i landet, eller at klimaanlegg virker omtrent som snøkanoner: De flytter bare på problemet og øker det på lengre sikt ved å øke energiforbruket. Han er antagelig også klar over at klimaanlegg bruker klimaødeleggende og giftige kjemikalier for å kjøle ned inneluften – før de sender ut varmluft i gatene utenfor.

Kanskje tar jeg helt feil, men ville ikke i alle fall en ganske stor del av befolkningen – velgerne – sette pris på ærlighet fra politikere, også når det gjør vondt? Er PR-byråenes kurs, der deltakerne drilles i å svare på noe annet enn det de blir spurt om, et godt råd på lengre sikt? Er rådet om å vri svaret til alltid å dreie seg om partiets kjernesaker – uansett spørsmål – en bærekraftig strategi?

Det kan virke som om politikere fra alle partier har gått på samme kurs. Nåværende finansminister Roland Lescure lød i alle fall som et ekko av den gamle da han la skylda på «De Grønne» for «motstand mot satsing på klimatilpasning» – etter først å ha advart mot en diskusjon om skyld og oppfordret til å se framover … Jeg la dessuten merke til at han, som andre franske politikere, bruker det samme tonefallet og mange av de samme retoriske formuleringene som norske politikere. Et interessant sammentreff for to språk som er såpass forskjellige!

Frankrike er et av de hardest rammede landene i årets hetebølge. Likevel er temaet på ingen måte seriøst behandlet i et land som skal velge både president og nasjonalforsamling neste år. «Dette burde vært et politisk vippepunkt, men det skjer ingen ting», sier Sarah Roussel, kampanjeleder i Greenpeace, til avisa Le Monde. Tvert imot: President Macron lar seg avbilde på vannscooter i Paris Match. Statsminister Sébastien Lecornu slår fast at «Staten rir av stormen. Frankrike klarer å mestre krisen». Miljøvernministeren uttalte i sommer at klimakrisen ikke kan løses med «skrutrekkere og klimaanlegg», og ønsket å trekke seg, men etter press fra presidenten krøp hun tilbake til korset (regjeringen) og ble sittende.

Høyresiden, som ser ut til å bli den store vinneren i valgene neste år, lover klimaanlegg til alle, og lederen i det tidligere moderate høyrepartiet Les Républicains (etterkommere etter de Gaulle og Chirac), avfeier klimaspørsmålet med at «det dreier seg ikke om å redde planeten. Den har tålt noen trøkk før, siden ‘Big Bang’», og foreslår å stryke føre-var-prinsippet fra grunnloven. Et prinsipp innført av Chirac …

«Jeg har ikke hørt noen politiker virkelig ta fatt i de endringene vi må gjennom», sier klimaforskeren Valérie Masson-Delmotte til Le Monde. Hun legger til: «Når det gjelder å gjøre noe med årsakene til klimaendringene, er det total taushet».

I det politiske ordskiftet syndes det konsekvent og bevisst mot de fem hovednormene Arne Næss satte opp for «saklig meningsutveksling»: «mot tendensiøst utenomsnakk, mot tendensiøse gjengivelser, mot tendensiøs flertydighet, mot tendensiøs bruk av stråmenn og mot tendensiøse originalfremstillinger». Sammenhengen mellom ord og det de skal betegne, blir borte i en performativ diskurs der sannheten blir til mens man snakker. Det viktigste blir ikke budskapet (for eller mot et politisk standpunkt), men metabudskapet (stem på vårt parti).

Sannheten oppløses. Hannah Arendt så i dette en dobbel fare:

«Når alle til enhver tid lyver, er ikke resultatet at du tror på løgnene, men at ingen tror på noe. Et folk som ikke lenger tror noe, kan ikke gjøre seg opp en mening. Det er fratatt ikke bare evnen til å handle, men også evnen til å tenke og bedømme».

Fransk klimadebatt er av naturlige grunner ulik den norske. Frankrike har ingen olje eller gass, og store deler av strømforsyningen kommer fra kjernekraft. Men norske politikeres stadige forsikringer om at «norsk olje og gass er det reneste i verden» har mye til felles med franske politikeres utsagn om at kjernekraften gir landet «energipolitisk uavhengighet». Begge utsagn bygger på «mauvaise foi», eller å tale mot bedre vitende. Over 90 % av utslippene fra olje og gass kommer fra bruken, ikke utvinningen, og der stiller ikke norsk olje og gass annerledes enn annen konvensjonell olje og gass. Og uranet til franske atomkraftverk er i like stor grad importert som olje og gass. En del kommer dessuten fra Russland, men dette er naturligvis dobbelt tabu nå som Russland er i krig mot Ukraina.

Interessant er det nå å merke seg at en fransk rettsavgjørelse pålegger energiselskapet Total å legge inn CO2-utslipp fra bruken av olje og gass som det produserer, i sine klimaregnskap. Hadde Norge gjort det samme, hadde det skapt mer klarhet i norsk klimadebatt.

Forfatteren Alain Robbe-Grillet har uttalt om litteraturen noe som kanskje også kunne passe på politikken:

«De gamle forfattere hadde meget på hjertet og hadde vanskeligheter med å få sagt det. Vi har ingenting på hjertet og får sagt det.»

Men tomgangskjøring er verken bra for språket, demokratiet eller klimaet.

Det heter at «naturen tåler ikke tomrom». Det gjelder også politikk. Tom retorikk har skapt et rom for åpenbar løgn og konspirasjonsteorier, slik vi i første rekke ser hos Donald Trump. Det dreier seg ikke lenger om å manipulere velgerne med tvetydigheter, men å overkjøre dem med grov løgn. Vi er tilbake i førparlamentariske tider der makt var rett, en situasjon som trumpismens teoretikere kaller Dark Enlightenment (mørk opplysning) som motsetning til opplysningstidens tanker om vitenskap, åpen debatt, demokrati og folkesuverenitet. Enn så lenge kan vi i Europa se dette fenomenet utenfra. Men uthulingen av politikken, bruken av manipulerende retorikk og bruken av markedsføringsstrategier i valgkampen kan bane veien for krefter som de fleste av oss – ennå – vil betakke oss for. Nedbryting av det parlamentariske demokratiet, bruk av et språk der effekt er viktigere enn saklighet, kombinert med de ødeleggende virkningene av miljø- og klimakrisen, setter demokratiet på en hard prøve.

1. 30 000 døde ifølge en modellberegning fra India Energy and Climate Center ved University of California, Berkeley (det offisielle tallet er langt lavere). ↩︎