Debatten om en mulig samling til venstre for Arbeiderpartiet har blitt viktig når FrP er landets største parti. Når høyrepopulister øker sin oppslutning i mange land, må en stille seg spørsmålet om det er mulig å skape et – ikke bare politisk, men også organisatorisk – alternativ til høyrepopulismen. Hvor vanskelig er det?
Med tittelen «Vanskeligere enn man skulle tro» drøfter Bjørgulv Braanen splittelser og samling av partier i avisen Klassekampen (28.8. 2026). At det ikke er helt enkelt, er helt riktig. Det mest katastrofale eksemplet er Tyskland før Hitlers maktovertakelse, hvor en felles front mot nazismen ikke kom i stand, av forståelige, men «dårlige» årsaker, ikke minst Kominterns, det vil si Stalins, «sosial-fascisme»-teori.
I dag er høyrepopulismen på frammarsj i altfor mange land. I Norge er vi for første gang i den situasjonen at det må «skje noe», hvis vi ikke skal få en totalt FrP-dominert regjering. Med erfaringene fra Trump II trenger vi ikke å tro at det ikke vil innebære et kraftig og omfattende angrep på det som er igjen av velferdsstaten. Derfor er det viktig å bygge opp en «front», et politisk alternativ som kan mobilisere til kamp mot forskjells-Norge og for miljø og klima. Det er i dette perspektivet vi må drøfte forholdet mellom Rødt og SV.
Braanen peker på samlingen av høyreorienterte og venstreorienterte sosialdemokrater på 1920-tallet som en vellykket samling, og Sosialistisk Valgforbund som den andre av arbeiderbevegelsens to vellykkede samlinger. Braanen burde ha nevnt at AKP (m-l) deltok i møter for å bli med i Valgforbundet, før AKP (m-l) slo inn på en destruktiv «venstre»-linje i 1974, det såkalte «oppgjøret med høyreavviket». Hvordan kunne den norske venstresiden ha sett ut dersom «høyrelinja» til Sigurd Allern1 hadde vunnet fram? At deler av NKP ikke ville bli med, var også klart, for «fyrtårnspartier» som NKP og AKP har sin eksistensberettigelse i tilknytningen til «fyrtårnets» politikk. De må forsvare «fyrtårnet» som «reelt eksisterende sosialisme», uansett hvilke overgrep og brutale invasjoner regimet står for.
Både i 1973–1975 og nå er det klart at man ikke kan samle (demokratisk) sosialisme med støtte til de diktatoriske herskerne i Beijing og Moskva. Men etter at AKP ble lagt ned, har ikke Rødt vært et «fyrtårnsparti». De fleste andre politiske uenigheter kan man håndtere innenfor rammene av den demokratiske, feministiske og økologiske sosialismen. For eller mot havvind, forlenge pensjonsalderen, surrogati – alt lar seg diskutere, ja, det må diskuteres. Man kan ha medlemmer som er for EØS, EU og NATO, men partiets standpunkt i slike spørsmål må være klart. Hvis ikke, bør man melde seg kollektivt inn i Arbeiderpartiet.
Uenigheter om vindmøller i naturen og til havs, og for eller mot avgiftskutt på drivstoff, finnes både i SV og Rødt. De som trodde Rødt var «revolusjonært», har fått seg en brå oppvåkning ved linjeskiftene på NATO, forsvarsforliket og regjeringsdeltakelse. Nå er det ingenting som skiller Rødt fra SV på disse viktige punktene.
Braanen kommer med enda en forslitt frase: «Én pluss én blir sjelden to». Men med så få samlinger, hva betyr «sjelden»? Valgforbundet ble mer enn to. Lysbakken påpeker i sin siste bok hvor «farlig» sperregrensen kan være. Ved valget i 2025 kan «taktisk» stemmegivning på MDG ha vært avgjørende. Men dette er et farlig «teknisk» spill. Samling er både politisk og teknisk mye bedre. Det er mye mer mobiliserende. Vanskelig å bygge opp en felles identitet? Få partier har så like medlemmer og velgere som Rødt og SV. I mange kommuner – sannsynligvis de fleste – har de allerede samarbeidet ganske tett i mange tiår. En god del personer har skiftet parti uten å merke de helt store identitets- og kulturforskjellene.
Det viktige nå er ikke å slå sammen Rødt og SV, men å begynne å forsøke å samordne kravene til statsbudsjettet, for sammen står man helt sikkert sterkere mot Støre og Vedum. Det hadde gjort politikk mer interessant om partiene hadde laget felles, offentlige møter med temaer som «Hvordan svare på dieselbrølet?» Et annet viktig tiltak er at partiene sentralt slutter å kjempe så ihuga mot felleslister i små kommuner. Mye kan gjøres for å skape en ny, virkelig rød-grønn «front» som kan mobilisere mot FrP og Høyre. Høyrepolitikken til Ap og Sp kan ikke det, tvert imot. Men det forutsetter at det er en vilje til at det må «skje noe» før FrP tar oss i 2029.
Olof Palme holdt den 12. mai 1964 en tale som begynner slik:
«Politik – kamrater – det är att vilja något. Socialdemokratisk politik det är att vilja förändringen därför att förändringen ger löften om förbättring, näring åt fantasi och handlingskraft, stimulans åt drömmar och visioner. Men naturligtvis måste viljan ha en inriktning och förändringen ett mål. Vi socialister är förmätna nog att vilja något därför att idén är viljans drivkraft och vi är djärva nog att önska förändringen därför att förändringen kan göra utopier till verklighet.»
Samling på venstresiden kan bli virkelighet. Hvis man vil det. Det er ingen uoverstigelige politiske hindre.
- Høyrelinja til Sigurd Allern gikk ut på å bygge AKP ved å presentere en kritikk av Valgforbundets politikk som hadde betydelig støtte i Sosialistisk Folkeparti og ikke minst blant de mange som var blitt radikalisert av Vietnamkrigen, kampen mot EU og kuppet i Chile. Kort sagt besto linja i praksis i å bli en kunnskapsrik og kritisk venstrefløy innenfor Valgforbundet. Denne linja var en suksess i form av rekruttering, men den ville i sin konsekvens ha ført til oppløsning av bevegelsen som et maoistisk partibyggende prosjekt. Dette førte til at den maoistiske fløyen i m-l-bevegelsen «slo tilbake».
I 1975 ble det skrevet et internt notat, «Teser om høyreavviket», som kritiserte den politikken Allern hadde stått for, og som hadde stor oppslutning i m-l-bevegelsen. Dokumentet førte til en sekterisk konsolidering av m-l-bevegelsen; mange «høyreavvikere» meldte seg ut. Denne sekteriske perioden varte fram til 1979, da politiske endringer i Kina etter Maos død og politisk isolasjon førte til den såkalte «partikrisen» i 1979–80. ↩︎