I år er det femten år siden Norge deltok i NATOs bombing av Libya. Det er en historie vi bør minnes, og lære av. Liksom i dag kalte ikke de som slapp bombene det for krig, men en «operasjon» – sågar en «humanitær operasjon». Liksom i dag var alle stortingspartiene enige om at våpen var veien til fred, mens krav om fredsforhandlinger blei ansett som urealistiske og umoralske. Norge slapp nesten 600 bomber over et land som aldri hadde trua eller angrepet oss. Resultatet blei en total katastrofe. Vi kan ikke tillate oss å glemme det. Her er historien om Norges krig mot Libya.

Den arabiske våren og opprøret i Libya

Vinteren 2010-11 oppsto det massedemonstrasjoner mot de autoritære myndighetene i mange arabiske land, hovedsakelig de med republikansk styresett. 14. januar 2011 gikk Tunisias diktator Ben Ali av, og 11. februar fikk han følge av Hosni Mubarak i Egypt. I Jemen og Bahrain førte demonstrasjonene til saudi-arabisk intervensjon til støtte for det sittende regimet. I Libya og Syria førte demonstrasjonene til borgerkrig og vestlig intervensjon. I Syrias tilfelle også en etterfølgende russisk og iransk intervensjon.

I Norge herska det den gang en sterk overbevisning om, og voldsom eufori over, at de arabiske landene var på vei mot vestlig-inspirert frihet og demokrati. Et talende eksempel er KrFs stortingsrepresentant Dagrun Eriksen, som leste opprøret i Libya og den norske krigføringa til støtte til for det som uttrykk for «en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat».

I ettertid er det nok riktigere å sammenfatte at det som blei kalt den arabiske våren først og fremst var et opprør mot sittende korrupte og autoritære regjeringer, enn at de var et opprør for enten demokrati eller islamisme, slik det gjerne blei framstilt av henholdsvis tilhengere og kritikere i samtida. Stormtroppene til de libyske opprørerne besto både av misfornøyde ungdommer, avhoppere fra regimet, stammebaserte militser og militante islamister med erfaring fra jihadisme i Afghanistan og Irak. Den siste gruppa inkluderte Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som hadde tilknyting til al-Qaida.

De første demonstrasjonene i Libya oppsto i den østlige storbyen Benghazi 16. februar 2011, og spredte seg til hovedstaden Tripoli i vest et par dager seinere. Demonstrantene blei beskutt av sikkerhetsstyrker. I Tripoli blei demonstrasjonene slått ned, men i Benghazi overtok de våpenlagre og fikk støtte av desertører fra hæren. 20. februar erklærte de væpna opprørerne kontroll over Benghazi, rykka vestover og tok kontroll over flere byer.

22. februar holdt Libyas eneveldige leder Muammar al-Gaddafi en tale der han blant anna erklærte at han ville «rense Libya hus for hus», som fikk stor oppmerksomhet i den vestlige pressa og var en viktig bakgrunn for de etterfølgende påstandene fra lokale opprørere og vestlige myndigheter om at de libyske myndighetene forberedte folkemord mot egen sivilbefolkning. Det blei tillagt mindre oppmerksomhet at Gaddafi seinere lova amnesti til alle som la ned våpnene og fritt leide til Egypt for alle som ville forlate landet.

27. februar kunngjorde det selvutnevnte Nasjonale overgangsrådet (NTC), med tidligere justisminister Mustafa Abdel Jalil som talsperson, seg sjøl som Libyas legitime myndigheter. De blei snart etter anerkjent som dette av Frankrike og Qatar. 12. mars ba den Arabiske liga om å etablere en flyforbudssone over Libya. Den libyske hæren hadde på dette tidspunktet gjenerobra mange opprørskontrollerte byer og nærma seg Benghazi.

17. mars vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973. Resolusjonen ga mandat til å bruke «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya, med særlig henvisning til Benghazi. Resolusjonen inkluderte en flyforbudssone og våpenembargo, men utelukka utenlandske okkupasjonsstyrker. Resolusjonen krevde samtidig, som første punkt, umiddelbar etablering av en våpenhvile, og som andre punkt å «intensivere arbeidet med å finne en løsning på krisa … med sikte på å legge til rette for dialog for å føre til nødvendige politiske reformer for å finne en fredelig og bærekraftig løsning». Resolusjonen ga ikke mandat til krig for regimeendring.

Bosnia-Hercegovina, Colombia, Gabon, Frankrike, Libanon, Nigeria, Portugal, Storbritannia, Sør-Afrika og USA stemte for resolusjonen. Brasil, India, Kina, Russland og Tyskland stemte avholdende.

19. mars blei det holdt et møte i Paris der det blei beslutta å innlede militære angrep mot Libya. Samme dag begynte franske, britiske og amerikanske fly under USAs ledelse å angripe libysk luftvern. 27. mars blei ansvaret for militæroperasjonen overført til NATO. Landene som deltok i operasjonen var NATO-landene Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Norge, Romania, Spania, Storbritannia, Tyrkia og USA, samt ikke-medlemmene De forente arabiske emirater, Jordan, Qatar og Sverige. I hemmelighet utplasserte Qatar og Storbritannia også spesialstyrker for å støtte opprørerne på bakken, mens Frankrike og Storbritannia forsynte dem med våpen og ammunisjon.

Den norske deltakelsen blei beslutta på et møte i statsministerboligen 18. mars, det det blei bestemt at Norge ville delta i krigen med seks F-16-kampfly. Senterpartiets og SVs ledere blei konsultert og ga sitt samtykke per telefon. Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget fra 2018 vurderte at det primært var to grunner for den norske deltakelsen: ansvar for å beskytte sivile og følge opp FN-resolusjonen, og «å styrke forholdet til våre allierte og NATOs relevans». Ifølge avisen Klassekampen skal vår daværende statsminister Jens Stoltenberg også ha uttrykt at bombinga ville være «utmerket trening for det norske luftvåpenet».

De første norske bombene blei sluppet 23. mars. I begynnelsen av krigen bomba Norge «i særklasse mest i forhold til størrelse, sammen med Danmark», og sto for over ti prosent av de totale bombeslippene. Rundt 25% av bombene norske fly slapp var forhåndsplanlagte, mens de øvrige blei valgt ut av pilotene under tokt. Oberst Bård Solheim, sjef for den norske Libya-operasjonen, beskrev det som å «få beskjed om bare å fly inn i et kjempestort område på størrelse med hele Sør-Norge nesten, og lete etter ting sjøl». Norge trakk tilbake kampflyene 1. august, men deltok fortsatt i den militære planlegginga gjennom ti offiserer på luftoperasjonshovedkvarteret.

Etter fem måneders krig falt Tripoli til opprørerne 20. august, og Abdel-Hakim Belhadj fra LIFG blei innsatt som leder for Tripolis militærråd. Kampene fortsatte om Gaddafis hjemby Sirte og den regjeringslojale Warfalla-stammens hovedsete Bani Walid. 20. oktober blei en flyktende Gaddafi mishandla og drept av opprørere, hvorpå USAs utenriksminister Hillary Clinton erklærte gledesstrålende at «Vi kom, vi så, han døde.» 31. oktober avslutta NATO krigføringa. NATO hadde da sluppet rundt 7700 bomber over Libya. 588 av dem var norske.

Libya før 2011

Da norske politikere vedtok å gå til krig gikk alt svært fort for seg, og det var ingen tid til grundige diskusjoner. Påstanden fra den libyske opposisjonen som blei ukritisk framlagt i medier som NRK, var at Vesten hadde «timer på seg til å hindre folkemord». Den dominerende oppfatninga hos politikere, i mediene og blant folk flest var at noe måtte gjøres, og at det hasta. Og dette «noe» var de fleste enige om var å slippe bomber, sjøl om mange av beslutningstagerne knapt nok ville vært i stand til å plassere Libya på et verdenskart.

Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget skriver at «Da opprøret startet i februar 2001 [sic], var kunnskapen om Libya svært begrenset hos norske beslutningstakere og i embetsverket. … Videre hadde den norske Etterretningstjenesten (E-tjenesten) på dette tidspunktet ingen analytikere med spesialkompetanse på Libya. … Det var vanskelig for norske myndigheter å få tilgang til etterrettelig informasjon og få verifisert det som ble rapportert i media om situasjonen i Libya.»

La oss imidlertid stoppe opp og gå litt grundigere gjennom bakgrunnen for konflikten her, nå som vi har tid, og begynne med det grunnleggende. Libya er et i hovedsak arabisktalende, muslimsk land i Nord-Afrika med rundt 7 millioner innbyggere. Store deler av innlandet er ørken. Landet innehar ca. 3% av verdens oljereserver og 39% av Afrikas oljereserver. Olje står for 95% av eksportinntektene.

Før 1911 var området tre regioner i det ottomanske riket: Tripolitania i vest, Kyrenaika i øst og Fezzan i sør. Italia erobra området i 1911, gjorde det om til en settler-koloni og undertrykte lokalbefolkninga. Italienerne blei drevet ut av britiske styrker under andre verdenskrig, og landet okkupert av Storbritannia. I 1951 fikk Libya selvstendighet, med kong Idris som statsoverhode. Storbritannia og USA opprettholdt militære baser. Landet fant olje i 1959, som førte til at en hundredobling av gjennomsnittlig årlig inntekt mellom 1951 og 1969. Samtidig førte det til økt korrupsjon og økte forskjeller.

I 1969 gjennomførte ei gruppe offiserer leda av oberst Muammar al-Gaddafi et militærkupp. De kasta ut de utenlandske militære styrkene og de gjenværende italienske bosetterne. Oljedistribusjonen blei nasjonalisert og brukt til å finansiere en velferdsstat som blant annet sørga for gratis utdanning, helsetjenester og boliger. I 2010 blei Libya rangert som nummer 53 på FNs liste over menneskelig utvikling, høyest i fastlands-Afrika.

Gaddafi trakk seg etter hvert formelt fra sin posisjon som statsleder og overlot makta til «folkekomiteer», men beholdt tittelen som «revolusjonens leder» og reelt også kontrollen over statsapparatet. De administrative institusjonene var svært dårlig utbygd. Stammetilknytning og personlige lojalitetsbånd var viktige. Uavhengig politisk organisering var forbudt. Tortur og offentlige henrettelser blei tatt i bruk mot de som aktivt motsatte seg regimet. På 1990-tallet oppsto et islamistisk opprør i Benghazi, som blei slått hardt ned på.

Gaddafis opprinnelige forbilde var Egypts president Abdel Nasser, som sto for en panarabisk nasjonalisme og motstand mot Israel. Libya ga aktiv støtte til mange utenlandske væpna grupper, som IRA i Nord-Irland, ANC i Sør-Afrika, NPLF i Liberia og PLO-utbryterne i Abu Nidal-brigaden. Landet blei anklaga for å stå bak terrorbombing av et diskotek i Vest-Berlin i 1986 og et fly over Skottland i 1988. I 1986 bomba USA Tripoli i en «straffeekspedisjon», mens FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Libya i 1992.

Etter den kalde krigen forsøkte Libya å normalisere forholdet til Vesten, og hadde tilsynelatende også en felles interesse i bekjempelse av islamistisk terrorisme. Libya var det første landet som utstedte en internasjonal arrestordre på Osama bin Laden, og inngikk etterretningssamarbeid med USA etter terrorangrepet mot New York 11. september 2001. I 2003 inngikk de en avtale med USA og Storbritannia om å avvikle sitt atomvåpenprogram, og destruerte de kjemiske våpnene sine under oppsyn av Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Etter det blei FN-sanksjonene heva og Libya fjerna fra lister over terrorfinansierende stater. I 2009 inngikk Libya en avtale med Italia om å hindre ulovlige grensekryssinger over Middelhavet.

Gaddafi reorienterte seg etter hvert fra panarabisme til panafrikanisme, og gikk bort fra militær støtte til grupper i utlandet til fordel for diplomati og utenlandsinvesteringer. Han var en av de viktigste initiativtagerne til den Afrikanske unionen, som den libyske staten brukte mye penger på å finansiere. Gaddafis liberalistisk orienterte sønn og antatte arvtager Saif al-Islam inngikk i 2007 en avtale med fengsla islamister om at de skulle løslates fra fengsel mot at de signerte et løfte om aldri igjen å bruke vold mot regimet. De fleste blei løslatt i 2010 og tilhørte LIFG, som deltok i opprøret året etter.

Libya etter 2011

Forskeren og diplomaten Henrik Thune har gitt en treffende beskrivelse av utviklinga i Libya som fulgte etter bombekrigen: «Den sommeren i 2011 forsvant Libya. Det finnes ikke andre måter å si det på. Landet bare løste seg opp. Hele statsdannelsen kollapset ned til sine minste bestanddeler.1»

Libya har i dag to rivaliserende regjeringer, en basert i Tripoli og en i Benghazi. Disse var i krig i perioden 2014-2020, men har nå signert en våpenhvile. Store deler av landet er kontrollert av stammebaserte militser og andre militante grupper. En tysk forskningsrapport fra 2023 skriver at «De væpna gruppene som har blitt dannet i Libya siden 2011, har gradvis tatt over staten.»

Krigen og den etterfølgende oppløsninga av den libyske staten ga militante islamister mulighet til å etablere seg i landet, som de brukte til å trene, planlegge og gjennomføre terroraksjoner. Et eksempel er et terrorangrep mot Statoils anlegg i Algerie i 2013 som drepte 40 mennesker. Det har også vært tilfeller der islamister har gått fra dør til dør for å henrette alle kristne de finner. Store deler av den kristne befolkningen har flykta fra Libya etter krigen.

Gaddafis sønn Saif al-Islam overlevde krigen, og på tross av periodevist fangenskap og en etterlysning fra den internasjonale straffedomstolen (ICC) fortsatte han å forsvare det gamle regimet og ønska å stille til det planlagte presidentvalget i 2021, som seinere blei utsatt på ubestemt tid. En spørreundersøkelse fra 2022 fant at han hadde høy tillit hos 45% av den libyske befolkninga, mot 39% for statsminister Abdul Hamid Dbeibeh i den Tripoli-baserte regjeringa. Saif blei skutt og drept av ukjente gjerningsmenn i februar 2026.

Per 2026 er 85 000 libyere internt fordrevne. 787 000 libyere er avhengige av humanitær bistand. BNP per innbygger har gått fra 11 600 US$ i 2010 til 7 000 US$ i 2025. Landet har falt fra nummer 53 til 115 på FNs indeks over menneskelig utvikling.

Sammenbruddet i den statlige administrasjonen gjør det libyske samfunnet mer utsatt for ulykker og katastrofer. Et graverende eksempel er kollapsen til to damanlegg i Derna i Libya i september 2023, der den påfølgende oversvømmelsen tok livet av rundt 4 000 mennesker. Ifølge generalsekretæren i Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), Petteri Taalas, ville lokalbefolkninga ha blitt evakuert dersom den meterologiske tjenesten i Libya hadde «fungert normalt». En rapport fra 2023 fant at «Den pågående konflikten og svekka staten i Libya forsterka virkningene av flommen ved å bidra til manglende vedlikehold og forringelse av daminfrastrukturen over tid, noe som økte risikoen og de påfølgende konsekvensene for befolkninga.»

Mohamed Auajjar, leder for en uavhengig granskningskommisjon, kunne i 2023 fortelle FNs menneskerettighetsråd at kommisjonen hadde funnet rimelig grunn til å tro at forbrytelser mot menneskeheten var begått mot libyere og migranter over hele Libya i sammenheng med frihetsberøvelse siden 2016. Kommisjonen dokumenterte en rekke tilfeller av vilkårlig fengsling, drap, tortur, voldtekt, slaveri, seksuelt slaveri og tvungen forsvinning, og bekrefta at disse handlingene var utbredt i Libya. Militsene som har styrt Libya etter 2011 har både medvirka til en kolossal økning av menneskesmugling og uregulert grensekryssing til Europa over Middelhavet, og ifølge Amnesty International til «omfattende og systematiske krenkelser og overgrep mot flyktningers og migranters rettigheter i Libya, som aktivt muliggjøres gjennom samarbeid med EU og EUs medlemsstater.»

Sørsudaneseren David Yambio, som forsøkte å krysse Middelhavet men endte opp i libyske interneringsleirer fortalte om sine opplevelser i boka Book of shame fra 2025 at «Libya er, med overlegg, et mareritt bygget på tortur: voldtekt, tvangsarbeid og pengeutpressing … sult, tørst, vilkårlig fengsling, påtvunget søvnmangel, nekt av toalettbesøk og psykologiske overgrep i alle former».

Misbruket av FN-resolusjonen

Så hva skjedde egentlig? Hvordan kunne en samla norsk politikerstand gå inn for å bombe det mest velutvikla landet i Afrika tilbake til en tilstand uten fungerende statsadministrasjoner? Hvordan kunne en FN-resolusjon om å beskytte sivilbefolkning ende opp med en NATO-krig som ødela en stat?

Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget skriver at «det fra norsk side ble lagt til grunn at den militære operasjonen ikke bare skulle angripe mål som utgjorde en umiddelbar trussel mot sivilbefolkningen, men også mål som, dersom de ble satt ut av spill, ville svekke regimets evne til å true sivilbefolkningen». Men videre at «Det må etter hvert ha blitt tydelig, også for norske beslutningstakere, at det å svekke regimets militære evne mens det pågikk en borgerkrig, ville føre til regimeendring. Utenriksministerens påstand i Stortinget 9. mai om at FNs mandat kun handlet om å beskytte sivile, ikke om å hjelpe militære styrker å utvirke en regimeendring, var av den grunn ikke nødvendigvis helt dekkende eller i samsvar med den operasjonsplan Norge hadde vært med på å vedta i NATOs råd.» Det var sågar «åpenbart at enkelte allierte hadde Gaddafis avgang som mål». Utvalget konkluderer like fullt med at «Norges militære innsats mot mål som svekket det libyske regimets militære evne, ikke gikk utenfor de formelle rammene for mandatet Sikkerhetsrådet hadde gitt. Denne vurderingen forutsetter at det var nødvendig å svekke det libyske regimets militære evne for å beskytte sivile.»

At FN-resolusjonen om å beskytte sivilbefolkninga mot uvilkårlige angrep skulle innebære å fysisk ødelegge hele det libyske militærvesenet og hjelpe væpna opprørere med styrte den libyske regjeringa er, for å si det forsiktig, en svært vid tolkning av vedtaket som ikke bare er kritisert i ettertid, men også i samtid.

Allerede 20. mars 2011 gikk Den arabiske ligas talsperson Amr Moussa ut og fordømte bombinga, som han mente var et brudd med ligaens støtte til en flyforbudssone. Oppfatninga av at NATO hadde brutt FN-mandatet blei også delt av Den afrikanske union og en rekke land i Afrika, særlig Sør-Afrika, som hadde stemt for sikkerhetsrådsresolusjonen.

Sør-Afrikas president Jacob Zuma sa under et statsbesøk i Norge at «Bombingen, slik den ble gjennomført, var ikke i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon. Bombene drepte uskyldige mennesker, som resolusjonen var ment å skulle beskytte … I stedet for å beskytte sivilbefolkningen, ga bombene opprørerne mulighet til å rykke fram.» Russland kritiserte NATO-landene for å bryte mandatet i resolusjon 1973 og hevda at militæroperasjonen førte til store sivile tap. Kina og India la seg på samme linje. Dette var land som unnlot å stemme mot resolusjonen fordi de – naivt – stolte på at NATO-landene ville respektere restriksjonene i vedtaket. Russland og Kina hadde sågar hatt mulighet til å legge ned veto.

I 2016 la det britiske parlamentet fram en granskningsrapport som oppsummerer krigen slik:

«I mars 2011 leda Storbritannia og Frankrike, med støtte fra USA, det internasjonale samfunnet til å støtte en intervensjon i Libya for å beskytte sivile mot angrep fra styrker lojale mot Muammar Gaddafi. Denne politikken var ikke informert av nøyaktig etterretning. Spesielt klarte ikke regjeringen å identifisere at trusselen mot sivile var overvurdert og at opprørerne inkluderte et betydelig islamistisk element. Sommeren 2011 hadde den begrensa intervensjonen for å beskytte sivile drevet over i en opportunistisk politikk for regimeendring. Denne politikken blei ikke understøtta av en strategi for å støtte og forme Libya etter Gaddafi. Resultatet var politisk og økonomisk kollaps, krigføring mellom militser og stammer, humanitære kriser og migrantkriser, utbredte menneskerettighetsbrudd, spredning av Gaddafi-regimets våpen over hele regionen og framveksten av ISIL i Nord-Afrika.»

Videre skriver de: «20. mars 2011 trakk Muammar Gaddafis styrker seg tilbake rundt 65 km fra Benghazi etter angrep fra franske fly. Hvis hovedmålet for koalisjonens intervensjon var det presserende behovet for å beskytte sivile i Benghazi, blei dette målet nådd på mindre enn 24 timer.»

FNs tidligere spesialrepresentant i Libya Ian Martin har uttalt at «det er utenkelig at Sikkerhetsrådet ville ha gitt autorisasjon til det som faktisk endte opp med å skje. Det ville ikke vært ni stemmer for det i rådet, og en ville ikke unngått veto fra Russland og Kina, hvis omfanget av militære aksjoner hadde vært kjent på forhånd.»

Hindra NATO folkemord?

Den offisielle hovedbegrunnelsen for den norske bombekrigen mot Libya var å forhindre folkemord. Dette kan synes absurd med tanke på at vår daværende statsminister nå er blitt finansminister, og står i spissen for å forhindre økonomiske sanksjoner mot Israels folkemord på Gaza.

En annen sak som er verdt å merke seg er at det ikke var noen vestlige statsledere som i 2011 protesterte mot at den autoritære staten Saudi-Arabia brukte militærmakt for å slå ned opprøret mot det eneveldige monarkiet i Bahrain, eller mot den seinere saudiske intervensjonen i den jemenittiske borgerkrigen som bidro til å drepe hundretusenvis av sivile. Det var heller aldri snakk om noen vestlig intervensjon i Egypt, der antallet drepte demonstranter var minst like mange som i Libya på samme tidspunkt. Da den arabiske våren starta i 2011 erklærte den franske utenriksministeren Michèle Alliot-Marie til og med at hun ville tilby militær støtte til diktatoren Ben Ali i Tunisia2.

Men la oss for ordens skyld se på påstanden: Var det en reell fare for folkemord i Libya i 2011, og hindra Norge og NATOs bombekrig dette påståtte folkemordet? Kontrafaktisk historie er en vanskelig øvelse, men det er svært lite som tyder på at så var tilfelle.

Det norske Libya-utvalget skriver at «Sammenliknet med andre autoritære regimer i Midtøsten, som Syria og Irak, hadde regimet aldri gjennomført store militære kampanjer mot sivilbefolkningen i byer.» Dette slås også fast i den britiske granskningsrapporten, som sier at «påstanden om at Muammar Gaddafi ville ha beordra massakre på sivile i Benghazi blei ikke støtta av de tilgjengelige bevisene. Gaddafi-regimet hadde gjenerobra byer fra opprørerne uten å angripe sivile i begynnelsen av februar 2011. … Mer generelt inkluderte ikke Muammar Gaddafis 40 års lange historikk med forferdelige menneskerettighetsbrudd storskala angrep på libyske sivile.»

Alan J. Kuperman, førsteamanuensis ved University of Texas Austin, har påvist at det under de syv første ukene av den libyske regjeringshærens beleiring av den opprørskontrollerte byen Misrata blei identifisert 949 såra, og at av disse var det bare 22 kvinner og 8 barn. På samme tid blei det registrert til sammen 247 drepte, inkludert opprørere og regjeringssoldater. Kuperman argumenterte for at dersom regimet gikk målbevisst etter sivile ville både tapstallene og andelen kvinner og barn vært mye høyere. Han viste også til at flere opprørskontrollerte byer blei gjenerobra av regjeringshæren uten at det blei begått noen massakre mot sivilbefolkningen etterpå3.

I 2011 nedsatte FNs menneskerettighetsråd en kommisjon som skulle undersøke krigsforbrytelser i Libya. Kommisjonen la fram sin endelige rapport 28. januar 2014. De fant at både krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten var blitt begått av regjeringsstyrkene, men også at «Mens Gaddafi-regjeringa arresterte, torturerte og drepte mennesker på grunn av deres motstand mot regjeringa, fant kommisjonen ikke bevis for at én bestemt gruppe var utsatt for mer målretta forfølgelse enn andre. Sjøl om enkelte byer historisk hadde vært undertrykt av regjeringa, var det ingen indikasjoner på at de blei behandla dårligere under konflikten som følge av denne tidligere diskrimineringa.»

Det er med andre ord mye som taler for at det snarere var geopolitiske enn humanitære motiver som lå bak beslutningen om å intervenere i den libyske borgerkrigen, i alle fall hos ledelsen i pådriver-stormaktene Frankrike og Storbritannia. Den franske avisen Liberation gjenga i april 2011 et lekka brev datert fra Det nasjonale overgangsrådet til emiren av Qatar der det vises til en avtale inngått om å tildele franskmennene 35 % av den samla råoljeproduksjonen «i bytte mot total og permanent støtte til vårt råd». I juni 2011 svarte NTCs representant Guma El-Gamaty på et spørsmål fra Klassekampens utsending Joakim Møllersen at «Ingen er i posisjon til å tilby noen oljekontrakt per i dag, men Nato-landenes bidrag kan bli tatt i betraktning når den tid kommer».

I april 2011 skreiv Hillary Cllintons rådgiver Sidney Blumenthal et notat der han gikk gjennom Frankrikes president Nicolas Sarkozys motiver for å støtte intervensjonen, slik han hadde fått dem presentert fra en sine kontakter: «a. Et ønske om å sikre seg en større andel av Libyas oljeproduksjon, b. Øke fransk innflytelse i Nord-Afrika, c. Forbedre sin interne politiske situasjon i Frankrike, d. Gi det franske militæret en mulighet til å gjenvinne sin posisjon i verden, e. Bekymring blant hans rådgivere over Gaddafis langsiktige planer om å erstatte Frankrike som den dominerende makten i fransktalende Afrika.»

Alternativt så kan man legge til grunn at bombinga og overskridelsen av FN-mandatet dreide seg om misforstått idealisme. Personlig så heller jeg mot en kombinasjon. Dersom noen har materielle interesser av et bestemt utfall av en sak, så er de gjerne mer tilbøyelige til å faktisk tro på ideelle argumenter for at å virkeliggjøre dette utfallet er godt, riktig og i allmennhetens interesse.

Kunne krigen vært unngått gjennom fredsforhandlinger?

Som nevnt innledningsvis var det første kravet i FN-resolusjonen NATO brukte for å rettferdiggjøre krigen å «intensivere arbeidet med å finne en løsning på krisa … med sikte på å legge til rette for dialog for å føre til nødvendige politiske reformer for å finne en fredelig og bærekraftig løsning». Men når det kom til stykket endte NATO og deres allierte opprørsstyrker opp med å avvise alle forsøk på ei forhandla løsning.

I begynnelsen av mars 2011 aksepterte Gaddafi et tilbud fra Venezuelas daværende president Hugo Chavez om å mekle. Men NTCs leder Jalil «avviste fullstendig konseptet om samtaler med Gaddafi.»

18. mars erklærte Libyas utenriksminister Moussa Koussa at regjeringa ville «innføre en umiddelbar våpenhvile, stanse alle militære operasjoner og akseptere sikkerhetsrådsresolusjonene». På tross av at det var nettopp den våpenhvile FN-resolusjonen krevde som punkt nummer en, blei initiativet fullstendig avvist av NATO. Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget skriver at «Erklæringen ble ikke tatt seriøst av sentrale NATO-land.»

20. mars lanserte den afrikanske unionen et forhandlingsinitiativ basert på våpenhvile, humanitær tilgang og politiske reformer, og at en komité derfra skulle reise til Tripoli for å drøfte planen. Reisa måtte avlyses på grunn av NATOs bombing. Libya-utvalget skriver: «Oppfatningen av at NATO hadde brutt FN-mandatet, ble også delt av Den afrikanske union (AU) og en rekke land i Afrika, særlig Sør-Afrika, selv om Sør-Afrika hadde stemt for sikkerhetsrådsresolusjon 1973. AU hadde hele tiden vært skeptisk til en militær intervensjon, og mente at situasjonen kunne løses politisk. Organisasjonen lanserte sitt eget forhandlingsinitiativ tidlig i mars, og en ad hoc-komité for Libya skulle etter planen reise til Tripoli 20. mars for å få i stand en dialog med partene. Reisen lot seg ikke gjennomføre på grunn av de påbegynte militæroperasjonene, og oppfatningen i AU var i stor grad at organisasjonens forhandlingsinitiativ ble sabotert av koalisjonen.»

11. april aksepterte Gaddafi et forslag fra Den afrikanske union om ei umiddelbar våpenhvile som skulle etterfølges av en nasjonal dialog, men opprørerne sa at de nekta å vurdere noen våpenhvile før Gaddafi ga fra seg regjeringsmakta4.

NATO vedtok på sitt utenriksministermøte 14. april 2011 at vilkårene for å innlede forhandlinger var at den libyske regjeringa stansa alle militære angrep, trakk alle styrkene tilbake til forlegningene sine og sikra humanitær tilgang. Under en pågående borgerkrig ville dette i praksis innebåret fullstendig kapitulasjon. På samme møte vedtok de å utvide bombinga fra militære mål til å inkludere kommando- og kontrollapparatet. Møteuttalelsen krevde regimeendring i form av Gaddafis avgang.

26. mai foreslo libyske myndigheter å etablere våpenhvile, innføre en grunnlov og tilby erstatning til krigsofre. NATO svarte igjen at de ikke anså forslaget som troverdig. NTC avviste også forslaget.

Henrik Thune skriver i boka Strengt fortrolig om hvordan Norge deltok i hemmelig diplomati for å forsøke å få til en forhandlingsløsning. Gaddafis familie tok kontakt med Utenriksdepartementet, og representanter for UD møtte Saif al-Islam i Tripoli 17. mars 2011. Det blei deretter arrangert flere møter i Oslo mellom representanter fra Gaddafi og NTC. På et av møtene blei en enige om en tentativ avtale: Våpenhvile, tilgang for observatører, ny grunnlov og valg til parlament og en overgangsregjering med representanter både fra regimet og NTC. Det blei foreslått at Gaddafi offisielt skulle anerkjenne avtalen og så trekke seg tilbake med verdighet til hjembyen Sirte. Men til syvende og sist blei det ingen avtale. Ifølge Thune, som deltok aktivt i forhandlingene, skyldtes den diplomatiske kollapsen et ultimatum fra amerikanerne om at Gaddafi skulle gå av før bombinga opphørte. Thunes kontaktperson på regimesida oppsummerte det resignert som at «vi er jo enige om alle elementene utenom rekkefølgen»5. Vår daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre legger tilsynelatende hovedskylda på Frankrike og Storbritannia, i et intervju der han uttalte at «Hvis det hadde vært vilje til å gjøre det … kunne man ha sett for seg en eller annen form for våpenhvile i den militære kampanjen, slik at diplomatene kunne komme inn … Men den militære operasjonen hadde allerede pågått i åtte uker, dynamikken på bakken var i ferd med å endre seg, og for å være helt ærlig var viljen til å samle seg om en slik prosess ikke til stede.» Betenkelighetene rundt våre alliertes manglende interesse for diplomati var likevel ikke presserende nok til at Norge trakk seg ut av krigen.

Var NATO-krigen lovlig etter folkeretten?

Professor i rettsvitenskap og folkerettsekspert Geir Ulfstein konkluderte i 2019 med at «[det norske regjeringsoppnevnte] utvalget ikke viser at Gaddafi hadde evne og vilje til å fortsette angrepene mot sivile etter at han havnet på defensiven. Når han ikke lenger representerte en slik trussel mot befolkningen, hadde NATO og Norge ikke FN-mandat til å fortsette militæroperasjonen. Den fortsatte operasjonen – hjulpet av norsk bombing – var derfor i strid med folkeretten»6.

Professor emeritus i rettsvitenskap Edvard Vogt anmeldte i mars 2013 utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarssjef Harald Sunde for krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten. 22. mars samme år var jeg sjøl med på å anmelde statsminister Stoltenberg, utenriksminister Støre, forsvarsminister Grete Faremo og forsvarssjef Sunde for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten. Anmeldelsen blei til i et samarbeid mellom Rødt representert av daværende nestleder Marielle Leraand, jeg som representant for Bevegelsen for sosialisme, og advokat Ola Tellesbø. Vi viste til FNs midlertidige granskningsrapport som fastslo at NATO ved flere tilfeller hadde bomba sivile mål, og at opprørerne NATO bomba fram og koordinerte krigføringen med påviselig hadde begått krigsforbrytelser og etter all sannsynlighet også forbrytelser mot menneskeheten. Vi viste blant anna til uforbeholden maktbruk mot den regjeringslojale byen Sirte i oktober 2011, der opprørerne hadde henretta minst 65 tilfangetatte og bakbundne soldater, og nesten hver eneste bygning var blitt skada i angrepet.

Det regjeringsoppnevnte Libya-utvalget henviser til anmeldelsen vår i ei fotnote på s. 148. De viser også til rapportene om sivile mål offentliggjort av FN-rapporten og Human Rights Watch, og videre at «Forsvaret gjennomførte en intern gjennomgang av målene som Norge hadde bombet, for å sjekke om norske fly hadde gjennomført angrep mot noen av målene der det forelå mistanke om sivile følgeskader. Den interne gjennomgangen viste at norske fly ikke hadde gjennomført angrep mot de målene som ble undersøkt. … Samtidig kan det ikke med 100% sikkerhet utelukkes at norske tokt har ført til sivile tap». Når det gjelder anklagene om at opprørsstyrkene begikk krigsforbrytelser skriver de at «Utvalget finner ikke grunn til å tvile på informasjonen fra rapportene på disse punktene. Imidlertid ble det fra norsk side slått fast at det var Gaddafi og hans regime som utgjorde den primære trusselen mot sivile.»

Denne fastslåelsen fra norsk side samsvarte, som vi skal se under, ikke nødvendigvis med fakta på bakken.

Bidro NATO til krigsforbrytelser?

FN-kommisjonen fant i sin sluttrapport at «Det store flertallet av NATOs luftangrep resulterte ikke i sivile tap eller sekundær skade på sivile gjenstander, sjøl der det var et betydelig potensial for sivil skade.» De undersøkte 60 åsteder der det var blitt hevda sivile tap, og fant fem tilfeller der de dokumenterte at til sammen 60 sivile var blitt drept og 55 såra i NATOs bombetokter. En rapport fra Human Rights Watch fra mai 2012 kom fram til et noe høyere tall. De dokumenterte at NATOs luftangrep drepte minst 72 sivile, og at en tredjedel av dem var barn. I 2021 slapp gransknings-NGOen Airwars en rapport der de basert på ulike enkeltrapporteringer fant at NATOs bombetokter drepte mellom 223 og 403 sivile. «Mitt budskap til NATO er at de må komme og se hvor store ødeleggelser de etterlot seg,» sa Mariam Jaroud, hvis søster mista et bein i angrepet, i en kommentar til rapporten. «Mange familier mista sine kjære, andre blei foreldreløse, og vi lider fortsatt.» Gaddafis styrker skal ifølge de samme kildene ha drept mellom 869 og 1999 sivile, og opprørerne mellom 50 og 113. Det antas at tallene for både opprørerne og regjeringsstyrkene var høyere, men ikke dokumenterbart.

Alan J. Kuperman har estimert at dersom NATO ikke hadde intervenert ville krigen ha vært avslutta etter seks uker, med rundt 1 100 døde totalt. I 2013 anslo den nye libyske regjeringa tapstallene som følge av krigen til å være 11 500, altså det tidobbelte7.

Ethvert drap på sivile er ett for mye. Det som for meg framstår som det mest forbryterske med denne krigen er likevel undergravinga av folkeretten, ødeleggelsen av den libyske staten og hvordan krigføringa bidro til og muliggjorde de libyske opprørernes overgrep mot etniske minoriteter i Libya.

Libya hadde i 2011 rundt en million fremmedarbeidere, hvorav mange var fra Afrika sør for Sahara. I tillegg hadde mange innfødte libyere herkomst fra det sydlige Afrika, som etterkommere av tidligere slaver. Allerede i opprørets begynnelse kom troverdige rapporter om at opprørere målbevisst angrep mennesker med mørk hud, motivert av rykter om at Gaddafi hadde flydd inn afrikanske leiesoldater for å knuse opprøret. Human Rights Watch (HRW) meldte 2. mars 2011 at de var blitt vitne til at to afrikanere i Benghazi blei slått med stokker og kniver da de forsøkte å rømme om bord på et tunisisk skip. Andre afrikanske arbeidere fortalte at libyske sivile hadde angrepet dem i løpet av den siste uka, og at de hadde mista nesten alle eiendelene sine i volden. Roland Omokpia, en 30 år gammel elektriker fra Nigeria, fortalte at «Jeg kan ikke gå tilbake til butikken min, fordi de er ute etter å drepe svarte … Ungdommene kom til området vårt og trua meg, og sa: ‘Der er den svarte, den svarte som Gaddafi leide, så jeg måtte rømme’.»

5. mars uttalte Peter Bouckaert fra HRW at «Vi har fra første stund granska rapportene om afrikanske leiesoldater, og de fleste av disse rapportene har vist seg å være usanne. På det nåværende tidspunkt kan vi ikke dokumentere én eneste hendelse der leiesoldater har vært involvert. … Det er mørkhuda libyere i sør som er lojale overfor Gaddafi, fordi han har gjort tiltak for å få slutt på den systematiske diskrimineringa av mørkhuda libyere». En tyrkisk oljearbeider som klarte å flykte fra Libya sa til BBC at han blei vitne til vold mot sine afrikanske kolleger. «Vi hadde 70-80 personer fra Tsjad som jobbet for vårt selskap. De kuttet dem til døde med hagesakser og økser, angrep dem mens de beskyldte dem for å forsyne Gaddafi med tropper. Folk fra Sudan og Tsjad ble ofre for massakren.8»

Den afrikanske unionens talsperson Jean Ping uttalte 29. august at «NTC ser ut til å forveksle svarte mennesker med leiesoldater. .. Hvis en gjør det, betyr det at en tredjedel av befolkningen i Libya, som er svarte, også er leiesoldater. De dreper mennesker, vanlige arbeidere, og mishandler dem.»

Tilfellet Tawergha

FN-kommisjonen dokumenterte som nevnt at Gaddafis styrker hadde begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert drap, tortur, voldtekt og angrep på sivile. Men de konkluderte også med at de NATO-allierte opprørsstyrkene (thuwar) hadde begått krigsforbrytelser, og at brudd på internasjonal menneskerettighetslovgivning fortsatte å skje etter krigen uten at noen blei straffeforfulgt, inkludert «utenomrettslige henrettelser, tortur, tvungen forsvinning, vilkårlige angrep og plyndring». I en foreløpig, uredigert versjon av rapporten fra 2012 gikk kommisjonen grundig gjennom overgrep begått av opprørsstyrker mot ulike etniske grupper, særlig av Misrata-militser mot tawergere.

Den regjeringslojale byen Tawergha var nabobyen til den opprørskontrollerte Misrata under krigen. Mens innbyggerne i Misrata var arabere, var innbyggerne i Tawergha etterkommere av afrikanske slaver. Etter en lang beleiring av Misrata trakk regjeringsstyrkene seg tilbake til Tawergha i mai 2011. I august angrep Misrata-militsen Tawergha med luftstøtte fra NATO og inntok byen. De fleste av de rundt 40 000 innbyggerne rømte under beskytning. De gjenværende blei drevet ut med vold eller trusler om vold. Alle veier inn til byen blei blokkert og hus blei vandalisert, satt i brann og tagget ned med det nedsettende ordet «slaver». De fleste tawergere som flykta til Tripoli bosatte seg i leire for internt fordrevne. Etter Tripolis fall fortsatte opprørere fra Misrata med kidnappinger og mishandling av flyktningene. Flere bortførte døde i varetekt.

FN-kommisjonen intervjua rundt 50 vitner fra Tawergha. Av disse hadde 40 opplevd mishandling, inklusive ydmykelser, alvorlige slag, elektriske sjokk og fingerte henrettelser. I et tilfelle gikk væpna Misrata-soldater inn i huset til en tawergersk familie i Tripoli, hvor de arresterte 27 menn. Mennene blei slått og familiene fortalt: «Dere er svarte, dere er ingenting». En kvinne fortalte at militsen hadde tvunget henne til å krype på alle fire mens de sa at folk fra Tawergha var «hunder, som ikke fortjente å leve». En av krigerne fortalte kommisjonen at han mente at tawergerne fortjente «å bli utsletta fra jordas overflate».

Den endelige FN-rapporten konkluderte med at: «Opprørerne fra Misrata drepte, vilkårlig arresterte og torturerte tawergere over hele Libya. Tawergha blei ødelagt for å gjøre byen ubeboelig. … Torturen og drapene begått av Misrata-thuwarene kan, på grunn av deres utbredte og systematiske karakter, utgjøre en forbrytelse mot menneskeheten; de faktiske forholdene indikerer at forbrytelser mot menneskeheten fant sted.»

Human Rights Watch rapporterte I 2019 at av de 48 000 innbyggerne Tawergha hadde før krigen, hadde bare et hundretalls familier flytta tilbake. Husene og infrastrukturen var fremdeles ødelagt, mange var fortsatt redde for angrep fra Misrata, og for å få tillatelse til å flytte hjem måtte de signere en «forsoningspakt» som formelt legger ansvaret for alle forbrytelser i 2011 kun på tawergerne. 170 tawergere var fortsatt savna. HRW uttalte at ICC burde vurdere å etterforskere mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten mot Tawergha-samfunnet. Per 2021 skal rundt 7 000 av de opprinnelige innbyggerne ha returnert.

Angrepene mot Tawergha skjedde etter at norske fly hadde trukket seg tilbake fra bombetokt, men mens norske offiserer fortsatt bidro til å planlegge krigsoperasjonene. Misrata-militsens erobring av Tawergha var koordinert med og kunne ikke ha skjedd uten NATOs bombing av byen. Forbrytelsene mot mørkhuda libyere blei aldri undersøkt eller problematisert av norske medier eller politikere.

Etterspill

Da FN-resolusjonen blei vedtatt blei den av flere framholdt som den første R2P-resolusjonen – der sikkerhetsrådet vedtok militærbruk ut fra det omdiskuterte folkerettslige begrepet Responsibility to protect9. Det er nok trygt å slå fast at det også var den siste R2P-resolusjonen. Vi har allerede sett på hvordan krigen påvirka Libyas land og folk. Her tar vi kort opp hvordan det påvirka nabolandene og de internasjonale relasjonene mellom Vesten og resten av verden.

Den britiske parlamentsrapporten skriver at våpen fra Libya «styrka signifikant den militære kapasiteten til terrorgrupper som opererer i Algerie, Egypt, Mali og Tunisia», og viser til at libyske våpen etter krigen var over endte opp i Algerie, Tsjad, Egypt, Gaza, Mali, Niger, Tunisia og Syria.

Syrias opposisjonelle blei trolig oppmuntra til å militarisere opprøret for å få tilsvarende hjelp fra NATO til å styrte regimet der, og hundrevis av libyske opprørssoldater skal etter Gaddafis fall ha dratt videre til Syria for å slutte seg til opprørerne der.

Før krigen tjenestegjorde mange tuareger i Gaddafis væpna styrker. Da regimet falt, plyndra mange av dem våpenlagre og tok dem med seg hjem til Nord-Mali og sluttet seg til et tuareg-opprør som seinere blei kooptert av al-Qaida. Borgerkrigen i Mali pågår fortsatt.

En talsperson fra det nordkoreanske utenriksdepartementet uttalte at bombinga av Libya «ga det internasjonale samfunnet en alvorlig lærepenge» og at Libya ved å «la seg lure» til å avskaffe sitt atomvåpenprogram gjorde seg sårbare for vestlige angrep. Implisitt tok nordkoreanerne lærdom av denne erfaringa til å basere sin nasjonale sikkerhet på å bygge opp sine egne atomvåpen.

At Russland unnlot å legge ned veto mot FN-resolusjonen førte til en skarp, offentlig meningsutveksling mellom daværende president Dmitrji Medvedev og daværende statsminister Vladimir Putin. Ifølge Putins biograf Phillip Short var det i 2010 ei oppfatning blant sentrale aktører i det russiske regimet at Putin vurderte å la Medvedev stille til valg som president på nytt. Men når Medvedev unnlot å legge ned veto mot krigen og seinere forsvarte avgjørelsen mot Putins kritikk, «begikk han politisk sjølmord». 10. august 2011 fortalte Putin Medvedev at han kom til å stille til valg som president i det neste presidentvalget sjøl. For Putin viste intervensjonen i Libya, på samme måte som invasjonen av Irak, at USA var «hensynsløse og ikke kan stoles på»10.

I dag er det få, om noen, som vil argumentere for at bombinga av Libya førte til positive konsekvenser for verken libyerne, regionen eller internasjonale relasjoner. Men i 2011 var det med unntak av fredsbevegelsen, den utenomparlamentariske venstresida og SV-utbryteren Hallgeir Langeland nær sagt samstemmighet blant norske stortingspartier, organisasjoner og medier i Norge om at denne krigen var god, riktig og nødvendig. Det er ikke tilfeldig at Terje Tvedts kritiske dokumentar om den norske deltagelsen fikk tittelen «De gode bombene». En slags mellomposisjon blei inntatt av Rødt og Klassekampen, som gikk mot bombinga men ønska at Norge skulle støtte opprørerne med våpenforsendelser. Klassekampen hylla også Tripolis fall som en «frigjøring» på lederplass.

For meg blei Libya-krigen en skjellsettende erfaring om den norske utenrikspolitiske eliten slett ikke alltid forstår hva de driver med, og at sjøl om alle partiene og mediene virker skråsikre på at våpen er veien til fred, er det minst like sannsynlig at våpnene i virkeligheten bare er veien til død, kaos og ødeleggelse.

Og det framstår ikke spesielt troverdig når vår statsminister og utenriksminister stadig gjentar mantraet om at «Norge og NATO truer ingen», når vår daværende statsminister fra samme parti har uttalt om Libya-bombinga, som han ikke vil kalle en krig, at han «ville ha gjort det samme igjen».

  1. Thune, Henrik. (2023). Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på stanse krigen i Libya. J. M. Stenersens forlag. s. 232 ↩︎
  2. Tunander, Ola. (2018). Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat. Sirkel. s. 13 ↩︎
  3. Kuperman, Alan J. (2023). A model Humanitarian Intervention? Reassessing NATO’s Libya campaign. I: Grey Anderson (Red.). Natopolitanism. Verso. s. 152-53. ↩︎
  4. Tunander (2018), s. 110 ↩︎
  5. Thune (2023), s. 227 ↩︎
  6. Ulfstein, Geir. (2019). Norge brøt folkeretten i Libya. I: Tormod Heier, Rune Ottosen & Terje Tvedt (Red.). Libya. Krigens uutholdelige letthet. Cappelen Damm Akademisk. s. 100. ↩︎
  7. Kuperman (2023), s. 161, 163 ↩︎
  8. Tunander (2018), s. 29 ↩︎
  9. For en grundig gjennomgang av R2P, se Tellesbø, Ola. (2016). Norge undergraver alles sikkerhet. I: Aslak Storaker (Red.). Sikkerhetspolitiske veivalg. Skjebnefellesskap med USA og NATO? Progressivt forlag. ↩︎
  10. Short, Phillip. (2023). Putin. His Life and Times. Vintage. s. 524-529 ↩︎

Aslak Storaker (f. 1985) er en kristen marxist og fredsaktivist fra Mandal.