Norge har fått et nytt samtaleemne til kaffen – helst før kaffen blir kald, for tidsånden haster visst. Ordet er remigrasjon. Det høres ut som en returordning for panteflasker, utgåtte mobiler og folk som ikke liker brunost. Men i motsetning til pant, får du ikke to kroner tilbake for å sende en norskfødt trønder med somalisk bakgrunn til et land han kun har sett på Google Maps. Kjipt for ham, upraktisk for oss, og usedvanlig dårlig butikk for statskassen.
Riktignok: Å argumentere for at asylmottaket ikke skal vokse seg større enn Bærum, er ikke det samme som å tegne etnisk rensing i bildespill. Norge har allerede lover for retur. UDI og UNE er ikke humanitære tenketanker; de er byråkrater med stemplingsmaskiner. De sender faktisk folk ut. Så hvorfor trenger vi importerte østerrikske influenser med mørke lysbilder og politiske seminarer som lukter gammel nasjonalromantikk?
Fordi «remigrasjon» ikke handler om å følge loven. Det handler om å utvide drømmen. Det handler om «demografi», om «etnokulturell kontinuitet», om «fremmede», om folk som angivelig ikke har integrert seg godt nok, om mennesker som er født her, oppvokst her, snakker norsk, betaler skatt og fortsatt får spørsmålet: «Men hvor kommer du egentlig fra?» Det siste spørsmålet er norsk folkesport. Vi har langrenn, håndball og høflig mistanke.
Men la oss ikke late som om enhver som klager over køen på NAV er en skjult fascist. Folk har ekte bekymringer – om skoler, om trygd, om at nye naboer ikke hilser. Det er greit. Problemet oppstår når bekymringene pakkes inn i vitenskapelig klingende begreper som «etnokulturell kontinuitet», som egentlig bare er en fisefin måte å si: «Vi liker ikke at byen ser annerledes ut enn på postkort fra 1973.»
Det er dette remigrasjonsretorikken åpner for – ikke bare retur av mennesker som mangler juridisk oppholdstillatelse, men en idé om at enkelte mennesker aldri blir helt hjemme, selv når de er født her. At norskhet ikke handler om rettigheter, ansvar, språk og deltakelse, men om ansiktsform, hudtone, besteforeldre og hvor lite ubehag de skaper i nabolaget. Det er ikke innvandringspolitikk. Det er etnisk sortering med ordentlig skjema.
Ta den norskfødte gutten med somalisk bakgrunn. Han snakker trøndersk, hater prisen på Norvegia og stemmer kanskje FrP i protest fordi toglinja er innstilt. Innvandrere er ikke monolittiske ofre – de er folk med irriterende meninger, kaffeavhengighet og en lei tendens til å stemme akkurat som resten av oss. Det er det ingen av de store fjell-profilene i kommentarfeltene nevner. De ser ham som et demografisk regneark, mens han bare prøver å få ungen i barnehage.
Norge gjør ikke hat med megafon. Vi gjør det med lav stemme. I USA kommer det ofte med caps, slagord og en kandidat som roper inn i en mikrofon. I Norge kommer det gjerne i en paneldebatt på NRK, med en person som sier: «Jeg er ikke rasist, men vi må tørre å snakke om dette.» Og så kommer setningen. Den kommer alltid etter «men». «Men de må jo tilpasse seg.» «Men vi må ta vare på kulturen vår.» «Men noen passer kanskje ikke inn.» «Men dette handler ikke om hudfarge.» Nei, selvsagt ikke. Akkurat som det ikke handler om alkohol når onkel Per på julebordet plutselig begynner å forklare geopolitikk med glassaktige øyne og pekefingeren i været.
Norsk rasisme? Den er høflig. Den sier «beklager» før den lukker døra. Den er en epost med standard avslag. Det gjør den ikke mindre reell, men det gjør den også ekstremt vanskelig å argumentere mot. For når du klager, svarer de: «Vi diskuterer jo bare!» Ja, du diskuterer, men du diskuterer med et språk som er infisert. Litt som en influensa, bare med dårligere klesstil.
Europa fikk barn over hele verden. Nå later det som om det ikke kjenner dem. Europa har gjennom århundrer flyttet mennesker rundt som om verden var et lagerrom – kolonialisme, slavehandel, kriger, arbeidsmigrasjon, grensedragninger, ressursutvinning, rekruttering av arbeidskraft når fabrikkene trengte hender og sykehusene trengte folk på nattevakt. Så blir Europa overrasket når mennesker med røtter i Afrika, Asia, Karibia og Midtøsten finnes i europeiske byer. Det er litt som å sette fyr på en sofa, flytte inn i røyken og deretter bli sjokkert over at huset lukter brent.
Frankrike kjenner denne historien godt. Storbritannia også. Nederland, Belgia, Italia, Tyskland. Norge liker å stå litt på siden og se ryddig ut, som om vi ikke har vært koblet på verden gjennom sjøfart, handel, olje, arbeidsmarked og globale maktforhold. Men vi er ikke utenfor historien bare fordi vi har fine fjorder og en rimelig velfungerende velferdsstat. Norge er del av verden. Verden er del av Norge. Det er ikke en trussel. Det er geografi, historie og virkelighet.
Se på Fotball-VM, det er ikke bare fotball. Det er kolonihistorie i shorts. Se på landslagene, og du ser spor av slavehandel, imperier, arbeidsmigrasjon, krig, diaspora, språk, grenser og muligheter. Frankrike, England, Nederland, Belgia, Tyskland, USA, Brasil – hvert lag forteller en historie om hvem som ble flyttet, hvem som ble tvunget, hvem som ble ekskludert, og hvem som likevel endte opp med å bli en del av landet. Det betyr ikke at spillere med afrikanske, asiatiske eller arabiske røtter er mindre franske, engelske eller tyske. Det betyr at de er bevis på virkeligheten. Og virkeligheten er upraktisk for «nasjonalister» fordi den ikke passer i en gammel brosjyre om «det ekte folket». En norsk statsborger er ikke en feillevering fordi noen ikke liker navnet, huden, religionen eller besteforeldrenes fødested.
Joda, Europa flyttet halve verden rundt i århundrer. Det er vi som lagde den globale suppa. Så er det litt komisk å stå der nå og skrike «Hvem puttet koriander i gryta?» Historien forklarer hvorfor naboen har røtter fra Karachi, men den forklarer ikke at vi må la døren stå på vidt gap i all evighet. Vi kan anerkjenne fortiden uten å måtte håndhilse på alle forbipasserende. Men vi kan også håndheve en grense uten å begynne å måle neser med skyvelære. Det er her skillet går – mellom lovverk og blodlinje. Mellom retur av papirløse og å gjøre andregenerasjonsinnvandrere til evige «gjester» i eget hjem.
Hva er løsningen da? Jo, her blir det flaut. For løsningene er kjempesjuke kjedelige. Bedre skoler – uff. Rimeligere boliger – fy søren. Reell innsats mot diskriminering på arbeidsmarkedet – nei takk. Det tar tjue år, koster skjorta og gir null applaus på TikTok. Så istedenfor setter vi opp konferanser med store bannere. For ingenting sier «moderne demokrati» som en gjeng hvite menn i dress som diskuterer om andres barn skal få bli.
Så kommer spørsmålet: Er Norge kompatibelt med egne prinsipper? Kan man være norsk uten å ligne på et maleri fra Munch? Ærlig talt, hvem vet. Men det virkelige, mørke komiske poenget er at vi alle er midlertidige gjester på en overopphetet stein som suser gjennom det tomme rommet. Å bruke dyrebar tid på å sortere mennesker i «hjemmehørende» og «turister» føles litt som å omorganisere solsengene på Titanic.
Norge trenger ikke færre mennesker. Norge trenger færre politikere som selger identitetspolitikk som om det var nybakte boller, mens de egentlig bare prøver å skjule at de ikke aner hvordan de skal fikse levekårsindeksen.
For den virkelige trusselen er ikke jenta med hijab i klasserommet. Den virkelige trusselen er den eldgamle hobbyen der enkelte krever å få se passet ditt, selv om du allerede sitter med kaffekoppen og betaler skatt – mens de selv kaller sine egen fordommer for «kjærlighet til fedrelandet.»
Og skål for det. Nå er kaffen blitt kald. Igjen.