Mediene bringer informasjon om hetebølger og avlingssvikt, om dødbringende flommer og skogbranner. FNs klimapanel viser hvordan varmerekordene og ekstremværet henger sammen med menneskeskapte klimaendringer over lengre tid. Biologer og zoologer forteller om tap av biologisk mangfold som er 100 til 1000 ganger raskere enn noen gang tidligere i planetens historie. Samtidig lover myndighetene i så godt som alle land billigere bensin og strømslukende datasentre. Det virker som om kontakten med virkeligheten er brutt for dem som styrer.
Flyene sto stille
Vi kan ikke sette ny fart på utslippene av klimagasser, vi kan ikke la lange flyreiser igjen bli en del av hverdagen. Bilkøene til og fra arbeid morgen og kveld er også en del av hverdagen som vi bør legge bak oss.
Dette er ikke et utsagn fra oljekrisen i 1973, fra Senterpartiets forslag om å halvere norske CO₂-utslipp fra 1990 til 2000, fra Stortingets vedtak om å stabilisere utslippene i samme periode, eller en kommentar til finanskrisen i 2007–2008. Sitatet er hentet fra en kronikk som jeg skrev i Dagsavisen 11. januar 2021, midt under koronakrisen. Den gangen var min oppsummering ganske ukontroversiell. Det var en utbredt oppfatning at pandemien hadde endret forutsetningene for måten vi organiserte samfunnet på. Pandemien hadde avslørt sårbarheten i et økonomisk system basert på vekst og grenseløs internasjonal handel.
Plutselig sto flyene stille. Helgeturene til Berlin og Paris virket fjerne. Hjemmekontorene gjorde slutt på bilkøene, og rever og rådyr spaserte fritt i bygatene. Pandemien med sin ukontrollerte smittepredning stilte spørsmål ved om vi fortsatt kunne basere våre grunnleggende behov som mat på import fra fjerne verdensdeler. Smitteeksperter kunne fortelle hvordan masseturisme over lange avstander gjorde at denne pandemien spredte seg langt raskere enn tidligere pandemier.
Ett år etter at jeg skrev denne kronikken, angrep Russland Ukraina. Ikke bare rammet det en av verdens viktigste kornprodusenter, det rammet også grunnlaget for verdens matproduksjon, kunstgjødsel, som jo krever store mengder fossil energi for å produseres. Ennå en gang var vår sårbarhet avslørt.
Kriseforståelse
I dag rammer en ny energikrise oss. Et overilt innfall fra en mektig statsleder rammet over natta 20 % av verdens oljeproduksjon. Hardest rammet er som alltid de mest fattige og sårbare. Men vi i den rike delen av verden merker at vi også er sårbare. Men denne gangen – i alle fall ikke foreløpig – har sårbarheten ført til noen reell kriseforståelse. Vi har ikke fått bilfrie søndager som i 1973. Tanken om at et grunnleggende gode som energi bør rasjoneres i en knapphetsperiode for å prioritere de mest nødvendige behovene, synes fjern. Et eksempel i tillegg til transport: Plastindustrien, som er blant de sektorene som rammes, produserer alt fra engangsemballasje til medisinsk utstyr. Mangelen på råvarer burde vært en gylden anledning til å foreta en langsiktig prioritering av hvilke plastprodukter vi trenger, og hvilke vi bør slutte å produsere. «Politikk är att vilja», sa Olof Palme. Politikk er også å prioritere, å våge en diskusjon om hva som er viktig og mindre viktig.
Dette er ikke minst nødvendig når en krise viser oss vår sårbarhet. Klimaforskeren Johan Rockström har vunnet internasjonal anerkjennelse for definisjonen av ni planetære grenser, grenser for menneskelig utnytting av naturen (klimaendringer, ødeleggelse av biologisk mangfold, bruk av nitrogen og fosfor i kunstgjødsel, nedbygging av jord og natur, ferskvann, forsuring av havene, utslipp av nye stoffer i naturen, uttynning av ozonlaget, økning av partikler i atmosfæren). Sju av disse grensene er allerede overskredet.
Den pågående energikrisen er altså bare toppen av et isfjell, en liten del av en multikrise. Når vi vet at enhver av disse krisene er livstruende, skulle vi forvente en økende kriseforståelse. Men den uteblir fullstendig. De tidligere krisene er forlengst glemt. Bilene fyller veiene som aldri før. Selv ikke Miljøpartiet De Grønne våget på sitt landsmøte nylig å foreslå bilfrie søndager, begrenset til byene. Finansøkonomien blomstrer like villig som før krisen for 19 år siden, og dagens energikrise demper ikke utbyggingen av energisløsende datasentre eller storstilte planer om å erstatte menneskelig arbeidskraft med kunstig intelligens. Knappheten på olje utløser bare et dieselbrøl, og stort sett er det de politiske kreftene som er minst opptatt av knapphetsutfordringen og de krav til fordeling som den stiller, som profiterer på krisen. Når man ser på de politiske tiltakene som er satt i verk, enten det er i Norge eller resten av Europa, synes utfordringen å være: Hvordan fortsette som før, ikke hvordan må vi omstille oss.
Samfunnsprosjekt
«Hvor ble det av Einar Gerhardsen», og «hvor ble det av strikkejakkene og termosflaskene», sang Odd Børretzen. I dette ligger det ikke først og fremst politisk nostalgi, men en påpeking av at dagens politikere sjelden har noe prosjekt utover å vinne neste valg. Etterkrigstiden var preget av en langsiktig plan om å bygge landet og å utvikle en velferdsstat som sikret et godt liv for alle. I dag er det knapt mulig å finne en politiker som kan gjøre rede for et prosjekt om hvordan Norge bør se ut et par tiår fram i tid.
Samfunnsprosjektet overlates til markedet, til reklamebyråer og selskaper som har store penger og markedsmakt. Da sier det seg selv at prosjektet ikke innebærer den viljen til nøysomhet («strikkejakker og termosflasker») som vi trenger i dag, men tvert imot: en flukt inn i statusjagets og forbrukets hamsterhjul.
Det er ikke Gerhardsens eller Palmes politikk vi trenger i dag, men deres måte å arbeide med politikk på, deres forståelse av langsiktighet, kan være fruktbar for en kriseforståelse for vår tid.
Vi må på nytt tenke flere tiår framover. Den teknologiske utviklingen har gjort at de beslutningene vi tar i dag, har større konsekvenser enn økonomiske og politiske beslutninger tatt i tidligere tider, og vil påvirke livet til våre barn og barnebarn. Avviklingen av den grønne pakten «green deal» til fordel for «forenkling» i Europa kan tjene som et skremmende eksempel på det økende gapet mellom teknologisk kraft og politisk avmakt og kortsiktighet. Et møysommelig arbeid for å skape bred politisk enighet (riktignok et forsiktig minste felles multiplum) om et mer bærekraftig samfunn er det siste året bygd ned i rask fart. Frankrikes president Emmanuel Macron – som i 2022 lovte en «grønn presidentperiode» – krever nå «økopause» i EU. Landbrukslobbyen har presset fram en svekking av godkjenningsreglene for sprøytemidler. Tysk bilindustri har svekket planen om elektrifisering av bilparken, og den tyske regjeringen kan ikke engang innføre en generell fartsgrense på motorveiene! Den norske regjeringen skriver ut oljelinsenser som aldri før, og de få grønne punktene som regjeringens støttepartier fikk presset gjennom i statsbudsjettet i høst, viskes ut i revidert budsjett nå. Slagordet synes fortsatt å være «Stø kurs!» med akselererende fart – selv om kursen går rett mot en katastrofal overskridelse av de planetære grensene. «Går det, så går det», var Johan Galtungs karakteristikk av denne politikken. For hvert år som går øker kunnskapsgrunnlaget vårt for å si at det går slettes ikke. Og ekstremvær i form av hetebølger, flom, skogbranner og avlingssvikt bekrefter de vitenskapelige funnene.
De ni økokrisene som Rockström beskriver, forsvinner ikke av seg selv. De kommer heller ikke til å løses av teknologiske oppfinnelser som vi i dag knapt kan forestille oss muligheten av. Og de blir ikke borte ved at vi slutter å snakke om dem, eller nedprioriterer dem til fordel for mer salgbart valgflesk. De kan bare løses ved langsiktig politisk tenkning, en økorealisme som våger å meisle ut en ny samfunnskontrakt, en samfunnsmodell der vi tar klodens grenser på alvor og fordeler ressursene slik at også de som får minst, kan få et verdig liv. Dette er naturligvis mer krevende enn da vi kunne fordele overflod. Men det er ingen realistisk vei utenom. Politikk er å ville.