Om Iran på Oslo Freedom Forum og litt til om Iran

Oslo Freedom Forum med forkortelsen OFF ble avholdt for 17. gang i Oslo i begynnelsen av juni. Det er et viktig arrangement som i år ifølge arrangørene hadde om lag 2000 deltakere. Arrangøren er The Human Rights Foundation med hovedkontor i New York.

Et så stort arrangement koster mange penger. Norske støttespillere er Oslo kommune, Utenriksdepartementet og Fritt Ord. Den internasjonale listen er politisk mer interessant og omfatter mellom annet disse amerikanske stiftelsene/Tech-selskapene: Thiel Foundation med eier Peter Thiel (Peter Thiel er meget begavet, ekstremt rik, politisk konservativ, markedsliberalist og demokratiskeptiker), Amazon med eier Jeff Bezos, Google med eier Sundar Pichai og Atlas Network. Alle disse er også støttespillere for USAs president Donald Trump og MAGA-bevegelsen og blir derfor å regne som søkkrike støttespillere for det amerikanske politiske ytre og ekstreme høyre.

Iran var et av flere viktige tema på konferansen, og en av talerne som fikk mest oppmerksomhet i medier i Norge, var Noor Pahlavi, den 32 år gamle datteren til Reza Pahlavi som er sønn av Irans siste Shah, Mohammad Reza Pahlavi, som ble avsatt i 1979.

Noor Pahlavi er amerikansk statsborger. Hun har aldri vært i Iran og kan angivelig ikke det persiske språket. Hun benyttet talerstolen til Oslo Freedom Forum til et voldsomt angrep på regjeringen Støre og navnga statssekretær Andreas Kravik som den største synderen.

Noor Pahlavi brukte et fargerikt språk og beskyldte Kravik for å svikte det iranske folk og for å ha blod på sine hender fordi han hadde håndhilst på sine samtalepartnere under et møte noen dager tidligere i den iranske hovedstaden. Hun sa rett ut at den norske regjeringen ved Kraviks handlemåte ga anerkjennelse til Irans massemordere under det folkelige opprøret mot det undertrykkende prestestyret tidligere i år.

Da hun avsluttet talen, reiste forsamlingen seg og ga jublende applaus til budskapet hun hadde levert.

Kravik har på vegne av regjeringen vært støttespiller til regjeringene i Pakistan og Qatar i deres anstrengelser på å få til våpenhvile og deretter en fredsavtale mellom Iran og USA. Han har i den sammenheng besøkt Teheran og hatt samtaler med landets utenriksminister.

Statssekretær Andreas Kravik svarte via TV 2 og andre medier tydelig på kritikken og sa blant annet:

Norge har direkte kontakt med regimet i Iran. I alle mine møter var jeg krystallklar i min fordømmelse av iranske myndigheters grove brudd på menneskerettighetene i Iran.

Mine samtaler med iranske myndigheter i Teheran handlet også om ivaretakelse av norske og europeiske interesser.

En hovedinteresse for oss alle nå er at Hormuzstredet gjenåpnes for ordinær skipstrafikk i tråd med havretten. En annen hovedinteresse for oss alle er at Iran ikke får atomvåpen. Dette kan ikke oppnås uten direkte kontakt med iranske myndigheter.

Å unnlate å engasjere seg i denne saken, vil ikke ha annen effekt enn at Norge ikke er med på å utforme en vei ut av dette som er i tråd med norske interesser.

Noor Pahlavi ga også et intervju til VG der hun ble spurt om sitt syn på president Trumps angrepskrig på Iran. Det vil hun ikke svare på.

Jeg synes at den amerikanske statsborgeren, iranske Noor Pahlavi, sitt angrep på den norske regjeringen og statssekretær Kravik fortjener å bli satt inn i både en historisk sammenheng og i den aktuelle krisesituasjonen for hele verden som krigen mot Iran har resultert i.

Først noen små glimt fra historien.

Iran, tidligere Persia, er en av verdens eldste statsdannelser med en historie som går minst 2500 år tilbake i tid. Landet har hatt både historiske storhetsperioder og perioder med forfall. Alt dette kan man oppleve litt av ved, som jeg har gjort, å besøke landet og det mangfold av museer og andre historiske kultur- og kunstinstitusjoner som Iran er rikt på.

Landet har som de fleste andre Midtøsten-statene store oljeforekomster. De første oljefunnene ble gjort i 1908, og rettighetene ble like etter solgt til en rik britisk forretningsmann. I 1914 ble oljeselskapet APOC, Anglo-Persian Oil Company, etablert med britiske aksjeeiere med mer enn 50 prosent av aksjene. I 1935 fikk selskapet etter Shahens ønske nytt navn, AIOC, Anglo-Iranian Oil Company.

Et av flere historiske minner iranere har fra denne perioden er at briter som jobbet i oljeselskapet, levde det søte liv i landet mens iranske oljearbeidere nærmest jobbet på slavevilkår og nesten uten sikkerhet på arbeidsplassen.

Alt dette stimulerte nasjonalistiske krefter i Iran som ville ha kontroll med landets viktigste mineralressurs.

I 1951 vant nasjonalistene med Mohammad Mossadegh som leder, valget og dannet ny regjering. Mossadegh ville nasjonalisere oljeproduksjonen, men møtte sterk motstand fra Storbritannia og fra krefter i Iran som støttet britene. Nasjonaliseringen ble likevel gjennomført.

En av Mossadeghs sterkeste internasjonale støttespillere den gang var USAs president Harry Truman. Han inviterte Mossadegh på statsbesøk til USA. Mossadegh reiste og ble varmt ønsket velkommen. Han ble syk under oppholdet i USA. Da beordret president Truman at Mossadegh skulle behandles i presidentsuiten på den amerikanske hovedstadens beste sykehus. Under sykehusoppholdet fikk Mossadegh besøk av FNs daværende generalsekretær, Trygve Lie.

Bare to år seinere var alt i endring internasjonalt. Den kalde krigen mellom øst og vest var en realitet. De konservative i Storbritannia med Winston Churchill som leder, vant parlamentsvalget i 1951 og Churchill ble igjen statsminister. I USA vant Dwight Eisenhower som stilte som republikansk kandidat, presidentvalget i 1952. De gamle vennene fra den andre verdenskrigen Churchill og Eisenhower møttes. De ble enig om at kontrollen over Irans store oljeforekomster ikke måtte glippe. Statsminister Mossadegh ble nå sett på som en trussel. Han måtte bort. CIA og den britiske Secret Intelligence Service fikk i oppdrag å gjennomføre et statskupp. Til å bistå i jobben leide de inn store grupper med unge brutale menn som var villige til å ødelegge institusjoner og knekke regjeringen Mossadegh. De lyktes, og kuppet ble gjennomført i dagene 15. til 20. august 1953. Mossadegh havnet i husarrest på livstid.

Shahen fikk tilbake all makt, men møtte stor folkelig motstand. Derfor etablerte han i 1957 den hemmelige og brutale politienheten SAVAK som i tiårene fram til 1979 terroriserte, torturerte og drepte tusener av politiske motstandere. Det hører med til historien om Shahens politikk at Israel den gang var en nær venn og alliert av Iran. Israel visste derfor det meste om hvilket sterkt undertrykkende regime Shahen sto i spissen for.

1979, folkeopprør og et nytt statsstyre, den islamske republikken

I 1979 kom folkereisningen mot Shahens terrorregime, og Shahen med familie måtte flykte og endte til slutt opp i USA. Den religiøse og politiske opposisjonslederen Ayatollah Khomeini kom hjem fra et langvarig eksilopphold, først i Tyrkia deretter i Frankrike, og han ga folkeopprøret sin fulle støtte.

30. og 31. mars 1979 ble det gjennomført en folkeavstemning i Iran om landet skulle bli en islamsk republikk eller ikke. Et overveldende flertall stemte ja.

Dermed fikk man starten på det regimet som i dag omtales som Irans forhatte og brutale prestestyre. Store deler av folket i Iran har igjen og igjen gjennom de siste tiårene reist seg i protest og demonstrasjoner mot regimet. Disse er blitt slått ned med brutal hånd. De siste og største demonstrasjonene begynte de siste dagene av 2025 og varte fram til midten av januar 2026. Dette siste folkeopprøret ble etter hvert igjen slått ned på de mest brutale måter, og man anslår at så mange som kanskje 30 000 ble drept.

Den aktuelle politiske situasjonen i Iran og krisen internasjonalt

Israel har atomvåpen. Israelske regjeringer har etter 1979, og særlig ved den høyrekstreme regjeringen til Benjamin Netanyahu, sett på presteregimet i Iran som den største trusselen mot Israel. Frykten for at Iran skulle utvikle atomvåpen har formet israelsk politikk mot Iran i alle år etter 1979. Israel har gjennom krigshandlinger gått løs på Irans medspillere i Syria, i Libanon med Hizbollah og i Gaza med Hamas. Det er heller ingen tvil om at Israel i alle disse årene har hatt agenter og spioner i Iran. Disse har forsøkt å sabotere og ødelegge atomprogrammet. De har gjennomført drap på ledere i regimet og søkt å styrke den interne kampen mot prestestyret.

Netanyahu-regjeringen konkluderte etter hvert med at et militært angrep mot strategiske mål i Iran som inkluderte drap på regimets fremste ledere kunne og burde gjennomføres.

Den første angrepsrunden kom 13. juni 2025 og fortsatte noen dager. 21. juni sluttet USA seg til med egne angrep. To dager seinere erklærte Trump våpenhvile.

I månedene som fulgte foregikk det forhandlinger mellom USA og Iran om en ny avtale om atomprogrammet som skulle sikre at Iran ikke ville produsere atomvåpen. Meldingene som kom offentligheten for øre, var at det var framgang i forhandlingene, og at en avtale snart ville komme på plass.

28. februar i år angrep Israel med voldsom luftstyrke strategiske mål i Iran samtidig som man målrettet drepte mange av regimets ledere inkludert topplederen 85 år gamle Ayatollah Khamenei.

Dagen etter sluttet USA seg til angrepet og det ble skutt raketter og bombet mot en rekke strategiske mål. Ødeleggelsene er omfattende. Om lag 3500 mennesker er drept, 32 000 alvorlig såret, om lag 150 000 sivile bygninger, skoler og hjem ødelagt. 5 millioner er hjemløse. 17 millioner barn og ungdommer har ikke lenger en skole å gå til. Iran har verdens største antall flyktninger med 4,4 millioner fra Afghanistan som på grunn av krigen har det verre enn noen gang tidligere.

Iran svarte med å skyte ballistiske missiler mot Israel og svarte etter evne på de amerikanske angrepene med å angripe amerikanske baser og andre strategiske mål i de arabiske nabostatene.

Samtidig økte konfliktnivået mellom Hezbollah i Libanon og Israel til full krig. Når dette skrives, har Israel påført Libanon enorme materielle skader. Flere tusen mennesker er drept eller såret. Om lag 1,2 millioner, derav 400 000 barn, er hjemløse og på flukt.

Når dette skrives, har Trump også nettopp og for 39. gang lovet at en våpenhvileavtale kommer på plass i løpet av få dager, og at krigen mot Iran dermed er over.

Konsekvensene av angrepet på Iran

Konsekvensene av krigen for folk over hele verden, er særdeles omfattende, og de blir langvarige. Prisen på olje og dermed bensin og diesel har steget voldsomt. Det samme gjelder for kunstgjødsel og for matvarer. De som er hardest rammet er de fattige i alle land og særlig i Midtøsten og Afrika.

Statsledelsen i Israel og i USA signaliserte da de angrep 28. februar at et viktig mål var å få til regimeendring i Iran. Det brutale prestestyret skulle bort og bli erstattet av noe annet og bedre. Det som de anså som noe annet og bedre var at Shahens sønn, Reza Pahlavi, far til Noor Pahlavi, skulle lede et overgangsregime.

Nå vet vi resultatet. Det undertrykkende og brutale prestestyret i Iran har ikke bare overlevd alle krigshandlingene, men sitter antakelig tryggere enn på mange år. Folket i Iran betaler prisen. De må i nye tiår leve med dette brutale regimet. Løftene fra Netanyahu og Trump om regimeendring har vist seg å være tomme ord.

De to statslederne Donald Trump og Benjamin Netanyahu sitter med et særlig ansvar for denne krigen og de langsiktige konsekvensene den har påført folket i Iran og folk over hele verden. De tilhører begge det internasjonale ekstreme nasjonalistiske høyre.

Men det nektet Noor Pahlavi å kommentere da hun ble spurt av norske journalister etter sitt famøse angrep på regjeringen Støre.

Etter talen på Oslo Freedom Forum vandret Noor Pahlavi over til Stortinget. Der ble hun som ventet først møtt av KrFs leder Dag-Inge Ulstein som nyttet anledningen til å rette en lignende kritikk mot regjeringen som Noor Pahlavi hadde levert i sin tale. Etter møtet hos KrF ble hun møtt av stortingspresident Masud Gharahkhani. Han og hans familie kom til Norge som flyktninger fra Iran i 1987. Gharahkhani er tidligere blitt kritisert for offentlig å ha gitt sin støtte til Reza Pahlavi som leder for et overgangsregime i Iran. Det er ikke offisiell norsk politikk. Denne gang kom det ingen ytring etter møtet med Noor Pahlavi.

Postskriptum

Arbeidet med artikkelen ble avsluttet fredag 12. juni. Det foregikk da intense forhandlinger om våpenhvile ledet av Pakistans statsminister Mian Muhammad Shehbaz Sharif. Forhandlingene resulterte mandag 15, juni i en avtale om våpenhvile i 60 dager. Avtalen omfatter et pålegg om våpenhvile mellom Israel og Libanon/Hezbollah, men Israels statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at Israel vil fortsette angrepene mot Hezbollah mål i Libanon. Våpenhvileavtalen vil mellom annet føre til at Hormuzstredet blir åpnet for internasjonal skipsfart og at sanksjonene mot Iran gradvis skal oppheves. I 60 dagers perioden skal det forhandles om en fredsavtale mellom Iran og USA der den viktigste enkeltsaken er Irans atomprogram. Iran skal i en ny avtale forplikte seg til ikke å produsere atomvåpen. Det internasjonale samfunnet være med i denne forhandlingsprosessen. Europa ved EU har meldt seg på, og det er ventet at de andre vetomaktene i FNs Sikkerhetsråd, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia også vil være med.