Håp i pestens tid

«Når verden går meg imot», begynner Peder Christian Asbjørnsen fortellingen Kvernsagn, og anbefalte «en friluftsvandring som demper for mine smule bekymringer». Det kan være et godt råd i en tid da det er all grunn til å nære bekyrminger for verdenssituasjonen. Et annet godt råd kan være å gå til litteraturen. Den kan hjelpe til å gi både overblikk og en nødvendig avstand til de skremmende nyhetene som strømmer på. Bøker som Victor Hugos Les misérables (De elendige). George Orwells 1984 eller Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden kan hjelpe oss til å forstå vår egen tid og de utfordringer vi står overfor. Stor litteratur viser seg ved at den stadig får ny aktualitet.

Under Corona-krisen fikk Albert Camus roman Pesten ny oppmerksomhet. Men Pesten handler ikke bare om en smittsom sykdom i egentlig forstand, men om menneskenes situasjon generelt. Derfor har romanen noe å si oss i dag, enten vi er oppgitt og skremt av klimaendringer og ødeleggelse av biologisk mangfold, av krigene som herjer rundt oss, den ekstreme fattigdommen, eller av maktsyke ledere som ikke er opptatt av annet enn å styrke egen makt. Vår tids pest er kanskje angrepene på menneskeverdet og angrepene på vår mulighet til å overleve som sivilisasjon.

Kan opprøret mot overmakten helbrede sykdommen? Dette er det grunnleggende spørsmålet i romanen som Camus ga ut i 1947. Romanen viser åpenbart til Frankrikes situasjon som okkupert under krigen, og til motstandbevegelsens kamp mot overmakten. Når han valgte å gi romanen en allegorisk form, var det antagelig for å gjøre budskapet mer allment. Pesten vil følge menneskene gjennom historien, i ulike skikkelser, men vil alltid mane til opprør. Opprøret er å «gjøre vår jobb som mennesker», mente Camus.

Romanen er lagt til byen Oran i Algérie, og vi møter ulike personer som reagerer ulikt på pesten som brer seg i byen: En journalist (Rambert) som prøver å flykte, en prest (Paneloux) som tolker sykdommen som guds straff mot en ugudelig befolkning, en tidligere kriminell (Cottard) som utnytter pesten til svartebørshandel, og de to hovedpersonene som aktivt tar opp kampen mot pesten: Tarrou og doktor Rieux, samt noen bipersoner. Alle representerer de nok typer som Camus møtte under krigen, både i og utenfor motstandsbevegelsen.

Rambert, Paneloux og Cottard representerer tre ulike måter å unngå opprøret på. Rambert vil beskytte sin egen lykke og redde seg over til kjæresten som er utenfor byen, Paneloux legger verden og menneskene i sin guds (straffende) hender og toer sine egne, mens Cottard kanskje er den som ligner mest på dagens underordnete nihilister: Prinsipper og verdier på båten så lenge jeg selv kan høste fordel av situasjonen ! En ordveksling mellom Cottard og Tarrou sier alt om dem begge:

Cottard: «Pesten er for sterk».
Tarrou: «Det vet vi først når vi har prøvd alt».

Det er å prøve alt det dreier seg om, om å ikke gi opp. For selv doktor Rieux har ingen medisin for hånden som kan helbrede. Rieux og Tarrou prøver så godt de kan å organisere byen for å unngå spredning av pesten og å hjelpe de smittede. Camus gir ingen svar på i hvor stor grad dette arbeidet lyktes, men det framstår mer som en menneskelig plikt å bruke de midler som er til rådighet. Kan ønsket om å kjempe for livet være sterkere enn pesten?

Rieux og Tarrou gjør på denne måten «sin jobb som mennesker», sin etiske pikt kunne vi kanskje si. Tarrou blir smittet og dør. Men offret han seg? Kanskje ikke, for han kunne uansett blitt smittet og dødd. De to handler ut fra en verdi, og vet at den verden de handler i, både er den pestbefengte byen og «deres virkelige fedreland» som «befant seg utenfor murene rundt denne kvalte byen. Det var i de duftende buskene i åsene rundt, i havet, i de frie landene og tyngden av kjærligheten». De strever etter «gleden» som de en stakket stund finner i å svømme utover havet under månen før de vender tilbake til byen og sykdommen – med ny kraft.

Romanen Pesten illustrerer det politiske og filosofiske budskapet i essayet Opprøreren. De handler begge om å ikke gi etter for håpløsheten, om ikke å bøye nakken. Opprøret – eller arbeidet mot pesten – har sin verdi i seg selv fordi det bekrefter oss som tenkende, følelende mennesker med evne til å skille mellom godt og ondt; ikke bare mellom styrke og svakhet.

I avslutningen avPestenskriver Camus om Rieux: «Han tok bevisst parti for offeret, og ville slutte seg til menneskene, sine medborgere, i den eneste holdningen som de hadde felles, som var kjærligheten, lidelsen av eksilet». Det siste ordet må vi vel helst forstå som at de alle var i et eksil i den innestengte byen, utestengt fra den verden de ønsket å leve i.

Albert Camus opprør er altså både en etisk plikt og en bekreftelse av livsgleden. Det er både et individuelt engasjement og en handling som knytter menneskene solidarisk sammen. Ved å bekrefte min egen verdighet, bekrefter jeg også alle andres like verdighet. Dette budskapet kan kanskje gi oss nytt håp i en verden der rå makt og hensynsløshet styrer.