Bistand til BBC og litt til

Sakskomplekset rundt den internasjonale nettverksbyggeren og seksualforbryteren Epstein, forholdet til IPI (Det internasjonale fredsinstituttet i New York) og fire norske politikere og diplomaters forbindelser til Epstein, har de siste månedene vært et sentralt tema for reportasjer og kommentarer i våre medier. Samtidig har det pågått en heftig debatt om saken både i Stortinget og ellers i det offentlige rom. Jeg deler kritikken av det som er kommet fram om Epsteins nettverk, hans åpenbare kriminelle virksomhet og samspillet til IPI, men deler ikke kritikken av IPIs faglige virksomhet.

Norsk utenrikstjeneste og bistand er blitt en del av debatten. Kritikerne både på ytre høyre ved Fremskrittspartiet og ytre venstre ved Rødt har hatt gode dager.

Det har vært brukt svært harde uttrykk om utenrikstjenesten generelt, og jeg har plukket opp fra kilder på høyre politiske fløy uttrykk som korrupsjon, elitenettverk og tillitsbrudd mot det norske folk. En mente at saken er så stor at den kan kalles vår tids Watergate¹. Tilliten til utenrikstjenesten og dermed bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid er svekket.

Fengende forenklinger som 130 millioner kroner til IPI, Det internasjonale fredsinstituttet i New York, har sust gjennom lufta og fått folk flest til å tro at Norge alene finansierte driften ved instituttet. Viktige fakta som at beløpet gjelder samlet norsk bistand til IPIs arbeid gjennom ca. 15 år, og at det norske bidraget har utgjort rundt 12-15 prosent av hele IPIs budsjett, er blitt nesten helt borte. Det samme gjelder for evalueringen av IPIs arbeid som ble gjort i 2012. Evalueringsgruppa anbefalte fortsatt støtte.

Andre og like fengende forenklinger som «Bistand til BBC», og norske «elitediplomater» som arbeider for en ukjent stiftelse i Sveits som etter hvert er blitt kjent i Norge som The Centre for Humanitarian Dialogue, har preget tilhørende oppslag i mediene og utfall fra Stortingets talerstol.

Alt dette har ført til at Stortinget enstemmig har satt ned sin egen granskingskommisjon. Den skal kritisk gjennomgå både Epstein-saken og mer generelt hvordan Utenrikstjenesten har håndtert støtten til og samarbeidet med IPI samt andre, mulige kritikkverdige forhold knyttet til bistand og internasjonalt utviklingssamarbeid helt tilbake til Oslo-avtalen i 1993². Kontrollkomiteens leder Per Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet har i forbindelse med opprettelsen av kommisjonen sagt at den skal kunne bruke politiets avhøringsmetoder for å få fram sannheten. Amundsen er en politiker som ofte lar munnen løpe med det hjertet er fylt av, men jeg tviler på at Stortingets flertall mener at granskingskommisjonen skal kunne benytte politiets avhøringsmetoder i sitt arbeid.

Min erfaringsbakgrunn

Jeg har brukt mesteparten av mitt arbeidsliv gjennom mer enn 50 år som forsker ved NUPI³, utenriksmedarbeider i NRK, informasjonssjef i Norad⁴ og Bistandsdepartementet, leder i Norsk Folkehjelp og de siste årene som frilans journalist innenfor det tematiske området internasjonalt bistands- og utviklingssamarbeid med særlig vekt på Afrika. Jeg kan derfor litt om sakskomplekset, og jeg vet derfor også litt om hvor vanskelig internasjonalt utviklingssamarbeid kan være.

Derfor vil jeg gjerne dele hva jeg kjenner til om «Bistand til BBC» og uttrykket «elitediplomater» som jeg har hørt Bjørnar Moxnes fra Rødt og Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet slå om seg med. Så har jeg noen tanker om tidsånden da og nå.

Bistand til BBC

Høsten 1984 hadde Den internasjonale kommisjonen for utvikling og miljø med Gro Harlem Brundtland som leder sitt første formelle møte i Genève. Tre år seinere leverte den en omfattende rapport med den norske tittelen: Vår Felles Framtid. Budskapene fra rapporten var mange, men de kunne samles i begrepet «Bærekraftig utvikling». Noe forenklet betydde det at hver generasjon skulle ha som en plikt å overlevere kloden i like god stand til den kommende generasjon som kloden hadde i deres tid.

Arbeiderpartiets leder Gro Harlem Brundtland dannet våren 1986 sin andre regjering. Hun var samtidig leder av Verdenskommisjonen⁵.

Bistands- og utviklingsminister i regjeringen var Vesla Vetlesen fra LO. Statssekretær var Hans Christian Bugge. Dagen etter at de to hadde overtatt ledelsen av departementet, ble jeg som informasjonssjef, kalt til et møte med statssekretæren. Han fortalte meg at han ville ha et særlig ansvar for kontakten til Verdenskommisjonen og at det var statsministerens og statsrådens ønske at jeg tok et særlig ansvar for det nasjonale og internasjonale opplysningsarbeidet knyttet til de budskap kommisjonen ville formidle til folk i alle land.

Jeg hadde et internasjonalt nettverk fra min tid som utenriksmedarbeider i NRK og fra tiden i Norad som ble nyttig for denne oppgaven. I tillegg hadde jeg dyktige medarbeidere i Informasjonsavdelingen som hadde sine nettverk. I London var det den gang flere institusjoner som gjerne ville bidra i det globale folkeopplysningsarbeidet. Fremst i rekken var BBC sin Kanal 4 som produserte dokumentarprogrammer som gratis ble delt med TV-stasjoner i utviklingsland. Videre hadde vi TVE, Television Trust for the Environment. En annen institusjon i London var «The PANOS Institute» som brukte ulike kommunikasjonsformer som radio, små bøker, blad og samtalegrupper i sitt opplysningsarbeid. I Washington var nylig «The World Resources Institute» opprettet. I Roma hadde man IPS, Inter Press Service. I India og flere andre asiatiske land var det flere nettverksorganisasjoner som drev med folkeopplysning om utvikling og miljø.

Norad, i hovedsak ved Informasjonsavdelingen, etablerte et samarbeid med mange av institusjonene nevnt ovenfor, og vi var ikke alene. Vi som jobbet med folkeopplysning i Norad, Sida, Danida, Finnida og Iceida møttes to ganger i året, og vi samarbeidet om den økonomiske støtten til det internasjonale folkeopplysningsarbeidet knyttet til budskapene fra Verdenskommisjonen. Vi hadde i tillegg et større internasjonalt samarbeid med andre europeiske statlige bistandsorganisasjoner, og de viktigste var den britiske, nederlandske og tyske. I tillegg støttet FN-organisasjoner som UNEP (FNs miljøorganisasjon) dette opplysningsarbeidet.

I Afrika den gang ble nye statlige og private TV selskaper etablert, men de hadde dårlig økonomi. Fra store, private TV selskaper i USA fikk de amerikanske såpeoperaer gratis. Norad og mange andre likesinnede institusjoner deltok i en stor internasjonal folkeopplysningsvirksomhet som på TV siden ble et godt kvalitetsalternativ til de amerikanske såpeoperaene.

Jeg husker ikke lenger hvor store beløp som ble bevilget fra Norad og andre til dette internasjonale folkeopplysningsarbeidet, men de norske bidragene var en mindre del av budsjettet.

Det var en allmenn oppfatning den gang at våre partnere holdt hva som sto i avtalene og gjorde godt arbeid.

Så ser jeg at norsk bistand fortsatt går til BBC og nærmere bestemt BBC Media Action. Denne avdelingen er BBC sin «Charity», det vil si bistandsorganisasjon. Gjennom ulike informasjonskanaler og i samarbeid med mange ti-talls partnere, driver BBC Media Action folkeopplysning i mer enn 40 land i sør og på 50 ulike språk, og de rekker mer enn 100 millioner mennesker i sitt arbeid. Formålet er å bidra med kunnskap og innsikt om helse, menneskeretter, demokrati og klimaendringer. Videre bidrar man med fakta basert kunnskap om samfunnsforholdene. Det er en viktig motvekt mot all desinformasjonen som flommer inn i land i sør fra ulike konspiratoriske propagandakilder.

Siden 2014 har denne avdelingen av BBC som er en dokumentasjons- og folkeopplysningsavdeling, fått om lag 220 millioner kroner i norsk bistand til sitt arbeid, det vil si knappe 20 millioner kroner i året. BBC Media Action mottok støtte fra mer enn 50 givere i 2025, mange av dem statlige bistandsorganisasjoner. Budsjettet i 2025 var på om lag 400 millioner kroner.

Jeg ser det slik at samarbeidet Norad hadde på 1980-tallet og litt inn i 1990-tallet med BBC, og samarbeidet Norad har i dag, er for de samme gode formål. Det er verdi- og faktabasert folkeopplysning til folk i land i sør om hvordan de selv kan bidra til en bedre hverdag for seg og sine samtidig som det bidrar til bedre samfunnsforståelse.

Tidsånden den gang og Stortingets rolle

Fra midten av 1960 tallet og et stykke inn i det andre tiåret av år 2000 var den dominerende politiske tanke internasjonalt fra det moderate høyre til langt ut på den politiske venstresiden at gapet mellom de velstående land i nord og fattige utviklingsland i sør måtte minskes. Begrepet solidaritet og innholdet i FNs menneskerettighetserklæring lå i bunnen for denne politikken. Bistand og internasjonalt utviklingsarbeid ble sett på som en politisk og moralsk forpliktelse. Denne holdningen ble forsterket i vedtak som ble gjort på møtet til de alliansefrie statene i Algerie i 1973, og som fikk fellesbetegnelsen «En ny økonomisk verdensorden». Forslagene ble tatt til FN og i all hovedsak vedtatt av FNs Hovedforsamling i 1974. Det var tidsånden den gang. Den var framtidsrettet og preget av solidarisk tenkning og handling.

I Stortinget talte politiske tungvektere det internasjonale utviklingssamarbeidets sak. Fra Arbeiderpartiet var det Liv Åsen, fra KRF Jakob Aano, fra Høyre Lars Roar Langslet. Fra SF husker jeg først og fremst Torild Skard og Berge Furre. Noe seinere på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet kom nye til som Marit Nybakk fra Arbeiderpartiet, Hilde Frafjord Johnson fra KRF og Marit Arnstad fra Senterpartiet. Så nevner jeg noen statsråder. Først utenriksministrene Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, de var begge sterkt opptatt av bistand og vedtakene om «En ny internasjonal økonomisk orden»⁶. Den første bistandsministeren, Reidunn Brusletten fra KRF, som ble utnevnt i 1984, og hennes etterfølgere var også sterkt engasjert.

Så to politikere til. Først Trygve Bratteli. Som utenriksmedarbeider NRK fulgte jeg på 1970-tallet statsminister Bratteli på statsbesøk til Tanzania og andre afrikanske land. Høsten 1979 reiste jeg som NRKs Afrika-korrespondent med Stortingets utenrikskomite på arbeidsbesøk i tre uker til fem afrikanske land, Tanzania, Mosambik, Zimbabwe, Zambia og Kenya. På denne reisen kom jeg særlig nært Trygve Bratteli, og jeg fikk et sterkt inntrykk av hvor engasjert en av Arbeiderbevegelsens store høvdinger var i utviklingen i Afrika.

Den andre var Høyres daværende leder Erling Nordvik. En gang rundt 1980 dro han til Sør-Sudan for å bli kjent med Kirkens Nødhjelps arbeid der. Jeg var Afrika-korrespondent og ble med på reisen. Erling Nordvik hadde en voldsom arbeidskapasitet. Vi startet befaringene ved 6 tiden om morgenen og besøkte mange prosjekt. Nordvik var veldig engasjert, og han hadde en enestående evne til å snakke med folk og til å lytte til hva fattige sør-sudanere hadde å si.

«Elitediplomater»

Uttrykket er de siste ukene blitt hyppig brukt i Stortinget og i mediene og da som en sterkt nedsettende karakteristikk, og jeg har lagt merke til at Bjørnar Moxnes fra Rødt og Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet har hatt en særlig glede av å slenge om seg med dette uttrykket. «Elitediplomater» er, slik jeg har forstått definisjonen, helst pensjonerte, norske diplomater som har tatt oppdragsjobber for The Centre for Humanitarian Dialogue i Sveits, og det har slik jeg tolker bruken av uttrykket, ligget mellom linjene at slike oppdrag er godt betalt.

Jeg kjenner noen av de folkene som omtales på denne måten, og jeg synes den nedsettende omtalen av disse folkene fortjener hard kritikk. Det er folk fra mange land med lang erfaring fra diplomati og annet internasjonalt arbeid som etter at de har pensjonert seg, tar på seg ytterst krevende oppdrag knyttet til mekling i områder der konflikt og krig truer.

To eksempler der det var norsk medvirkning.

Da den lange frigjøringskrigen i Sudan i 2005 endte med en fredsavtale, ble en pensjonert norsk general, Jan Erik Wilhelmsen, engasjert til å mekle mellom to parter i konflikt i Nubafjellene i Sudan. Mange trodde at oppgaven var umulig, men general Wilhelmsen klarte oppgaven og hindret dermed at mange menneskeliv gikk tapt.

En annen som nå er gått bort, og som jeg kjente godt, er Ambassadør Tom Vraalsen. Han var en av flere norske diplomater som la mye av sin arbeidsinnsats i å sikre fred i Sudan og Sør-Sudan etter fredsavtalen i 2005. I 2005 var han pensjonist, men ble bedt om å ta noen viktige internasjonale lederoppdrag for å sikre at fredsavtalen ville holde.

Men etter noen år ble det klart at partene i avtalen ikke var interessert i å gjennomføre de fredsbyggende tiltak som avtalen forutsatte. Høsten 2013 ble jeg bedt av presidenten i Sør-Sudan, Salva Kiir⁷, om å mekle i den politiske striden i regjeringspartiet SPLM. Jeg sa ja til presidentens invitasjon og dro til Sør-Sudan i oktober 2013. Der møtte jeg først president Salva Kiir som jeg hadde møtt og blitt kjent med alt i 1993. Deretter møtte jeg mange sentrale folk både i presidentens leir og i opposisjonen mot presidenten. Det var hos de aller fleste jeg møtte, en sterk vilje til å finne en fredelig løsning på den interne konflikten i regjeringspartiet SPLM. Men i rapporten jeg skrev, vektla jeg at president Salva Kiir neppe ville ha noe fredelig kompromiss. Jeg konkluderte derfor med at uten sterk intervensjon fra Det internasjonale samfunnet ville det mest sannsynlig ende med blodig konflikt i Sør-Sudan.

Det internasjonale samfunnet handlet ikke. Seks uker etter at jeg forlot Juba, gjorde president Salva Kiir og hans militære medsammensvorne statskupp og satte Sør-Sudan i brann.

Jeg ble da kalt inn til et møte i Utenriksdepartementet. Der møtte jeg toppdiplomatene som jobbet med Afrikas Horn, Sudan og Sør-Sudan. Der var også pensjonisten Tom Vraalsen. Han ville høre hva jeg hadde å fortelle. Jeg delte en hard og vond historie om brutte løfter. Da jeg gikk mer i detalj om mitt syn på de svik Sør-Sudans president Salva Kiir var ansvarlig for, løftet Tom Vraalsen vennlig hånden og sa: «Stopp Halle. Jeg orker ikke mer. Jeg trodde så sterkt at vi skulle lykkes.» Så spratt tårene i øynene, og den gamle ambassadøren gråt.

Så mye om det som i dagens politiske debatt hånlig omtales som «elitediplomater».

Den nye tidsånden

Det er en helt annen politisk tidsånd i dag enn den som hersket fra 1960 og i noen ti-år framover. Begrepet solidaritet er blitt nesten helt borte i den offentlige debatten. Når det gjelder internasjonal bistand og utviklingssamarbeid, kommer det noen pip av støtte fra folk i sentrum-venstre aksen, men jeg hører ikke mye mer. Det er Fremskrittspartiet med lunken støtte fra Høyre og hurra rop fra den høyrekstreme nettinstitusjonen Dokument. no som snakker ned og latterliggjør bistanden.

Da Sør-Afrika i 2024 feiret 30 år som demokratisk stat etter årtier med Apartheid⁸ og hard undertrykkelse av den svarte flertallsbefolkningen, var det en stor markering i norske medier bortsett fra Panorama. Aftenposten publiserte en kronikk av Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug om situasjonen i Sør-Afrika. Hun hadde som ekspertgrunnlag et par feriereiser til landet.

Kronikken hadde tre hovedbudskap. Det gikk dårlig med Sør-Afrika etter at de svarte fikk den politiske makten. Bistanden landet hadde fått, hadde vært lite vellykket. Det som fremmet utvikling, var privat næringsliv og handel.

Ingen i sentrum-venstre aksen som jeg så, markerte den fantastiske historien at Sør-Afrika med noen grove feilsteg hadde lykkes i en fredelig overgang fra brutal hvit undertrykkelse til demokratisk flertallsstyre.

Den nye tidsånden i Norge er dominert av historier i de redaktørstyrte mediene og de sosiale mediene om hvor hard hverdagen er for folk i Norge, verdens rikest stat med verdens beste velferdssystem. Aldri i mitt lange liv (89 år) har debatten vært så vendt mot oss selv som nå.

Det materielle i hverdagen opptar mange. Bensin og diesel er for dyrt, maten er for dyr. Det er altfor mange unødige byråkrater. Bistanden er sløsing med folks skattepenger. Staten er søkkrik mens folket er fattig. Vi må få mindre skatt. Den nye tidsånden kan oppsummeres med ordtaket: «Enhver bør være sin egen lykkes smed».

Rasismen i ulike former er igjen økende både i Norge og andre europeiske land. Motstanden mot flere flyktninger og innvandrere til Norge er mer uttalt enn på lenge.

Når vi går inn i kommentarfeltene på Facebook etter artikler og hilsninger fra for eksempel vår statsminister, finansminister eller vår utenriksminister, er disse fulle av de groveste og mest nedsettende utrykk som grovt norsk hverdagsspråk har. Det er ingen grenser for hva som kan skrives. Historisk og ideologisk tilhører denne språkbruken en nazistisk og fascistisk tradisjon.

Folk lukker øynene for hvor farlig verden er blitt

Mange vender samtidig blikket bort fra hva som skjer ute i verden rundt oss. Aldri siden 1945 har konfliktnivået internasjonalt vært høyere og farligere enn nå. Krigene i Ukraina og Midtøsten nå med Iran som sentrum, kan true verdensfreden. Trump truet for noen dager siden med å bombe Iran tilbake til steinalderen. Men like før tidsfristen måtte han godta våpenhvile i to uker. Vi kan bare håpe at dagene som følger, ender med en fredsavtale, men det kan også bli en enda farligere fortsettelse av krigen. Skulle det skje, trues ikke bare folkene i Midtøsten, men folk over hele verden av en økonomisk, miljø og klimamessig og politisk katastrofe av historiske dimensjoner.

Iran er en av verdens eldste sivilisasjoner med en rik kulturhistorie der noe av det beste er bevart i landets vakre museer og gallerier. Men det opptar hverken Trump eller Netanyahu. Derimot truer de med å bombe Iran til landet er ødelagt og mange millioner må flykte. Trump har trukket USA ut av mer enn 60 internasjonale organisasjoner, mange av dem FN organisasjoner. FN er svakere enn noen gang på 80 år. Samarbeidet i NATO er truet. USA har også stanset nesten all amerikansk bistand. Resultatet er katastrofalt for fattige mennesker i store deler av verden og først og fremst i Afrika.

Folkeretten og Genèvekonvensjonene omtaler Trump og Netanyahu med forakt. Det er rå og hensynsløs maktbruk som er deres ideologi. Europas liberale demokratier ser de også på med forakt. USAs visepresident J. D. Vance markerte dette synet da han forleden deltok i statsminister Orbans valgkamp i Budapest. Vance gikk da to frontalangrep på EU og EUs medarbeidere i Brussels samtidig som han fremhevet Ungarns nye illiberale politiske system som fremtidens system for Europa og verden.

Det er all grunn til å rope. Tidsånden er farlig. Det gjelder våre barn, barnebarns og oldebarns framtid. Det må manes til kamp for en ny tidsånd preget av menneskerettene og det liberale demokratiets verdigrunnlag, solidaritet og vilje til forpliktende internasjonalt samarbeid for en fredelig verden.

1. Politisk skandale i USA som førte til president Nixons avgang i 1974. ↩︎
2. Fredsavtale mellom Israel og Palestina fra 1993, forhandlet frem i Norge. ↩︎
3. Norsk forskningsinstitutt for utenrikspolitikk og internasjonale relasjoner. ↩︎
4. Statlig etat som forvalter norsk bistand. ↩︎
5. FN-kommisjon ledet av Gro Harlem Brundtland på 1980-tallet. Den gjorde begrepet «bærekraftig utvikling» kjent gjennom rapporten «Vår felles framtid» (1987). ↩︎
6. Forslag fra 1970-tallet om en mer rettferdig global økonomi. ↩︎
7. Salva Kiir har vært Sørsudans president siden uavhengigheten de oppnådde i 2011. ↩︎
8. Raseskillepolitikk i Sør-Afrika fram til 1994. ↩︎