Den liberale kapitalismen er i ferd med å forsvinne og noe nytt vil derfor oppstå. Heller enn passivt å betrakte denne prosessen, bør man ta aktivt del i den og forme organiseringen av samfunnet. Her er et forslag som tar utgangspunkt i en desentralisert og demokratisk organisering av samfunnet.
En kapitaleierklasse som hverken innoverer eller investerer, er en av flere grunner til at den liberale kapitalismen er i ferd med å opphøre. Det er derfor viktig at demokratiske krefter er på offensiven og legger frem mer eller mindre konkrete forslag for hvordan samfunnet bør organiseres. Om man skal mobilisere folk til å jobbe for et bedre samfunn, så må man også kunne si noe om hvordan et slikt samfunn kan se ut. Uten visjoner om et mer demokratisk samfunn vil flere miste håpet og gi opp i kampen mot autoritære krefter. Det viktigste er ikke at man blir enige om en bestemt modell for samfunnet, men at man kan vise til ett eller flere alternativer til et samfunn hvor makten samles på stadig færre hender.
Et klasseløst samfunn uten planøkonomi
Alternativet som her vil bli presentert er inspirerte av Toni Negri og Felix Guattaris tanke om at et fritt samfunn må være et samfunn, hvor produksjonen ikke styres av sentraliserte organer, som et byråkrati eller sentraliserende tegn, som kapitalen eller en påstått allmennvilje. Et eksempel på det siste vil være en desentralisert form for planøkonomi, som dog er demokratisk men som underlegger produksjonen et flertall med total makt, som derfor kan utvikle seg til et flertallsdiktatur. Kort sagt kan man si at samfunnet som her beskrives er en blanding av anarko-kommunisme og liberalisme. Med andre ord et flatt organisert samfunn med direkte, lokalt demokrati og flere tilbydere innenfor alt fra finans til industri. For å gjøre forslaget mest mulig oversiktlig, er det listet opp i 5 punkter.
1. Flat organisering og direkte demokrati. Dette vil si at man snur maktpyramiden på hodet, slik at de fleste beslutninger blir tatt på lokalt plan, og at man reduserer den utøvende makten til staten. De fleste avgjørelser som må tas på sentralt plan – for eksempel deltagelse i krig og handelsavtaler – bør avgjøres gjennom folkeavstemninger. Flere folkeavstemninger vil øke både folks bevissthet rundt og ansvarsfølelse for politikk og svekke makten til politikerklassen. Økningen av folks påvirkningskraft vil i sin tur føre til at man i økende grad tilegner seg den informasjonen som er nødvendig for å delta i et utvidet demokrati. Denne utvidelsen kan man begynne å jobbe for allerede i dag ved å kreve flere bindende folkeavstemninger og legge frem løsninger på hvordan dette kan gjennomføres.
2. Demokratisering av rettsvesenet. Det er på mange måter uheldig at embetsstanden som demokratiet ble innført for å verne mot, fortsatt besitter svært mye makt. Derfor bør man redusere denne makten. Med utviklingen av kunstig intelligens blir det langt lettere for ikke-jurister å sette seg inn i lovverket, slik at det blir lettere å etterså dommer og andre avgjørelser. I tillegg vil KI gjøre det lettere å innføre lekdommersystemet for høyesterett, da argumentet om juridisk erfaring svekkes fordi det blir langt lettere for folk å sette seg inn i lovverket, tidligere rettssaker og presedens. Dette vil i sin tur åpne for at tvister og straffesaker, som er av stor samfunnsmessig betydning, i økende grad kan bli avgjort av folket fremfor en elite.
For øvrig bør ordninger som skal beskytte innbyggernes rettigheter i møtet med staten, demokratiseres. For eksempel bør man vurdere å innføre direkte valg av sivilombudet.
3. Arbeiderstyrte bedrifter i et fritt marked. En utvidelse av demokratiet vil også måtte innebære en demokratisering av arbeidslivet. På sikt bør man skrive om den private eiendomsretten, slik at den for større bedrifter tilfaller arbeiderne. Dette vil gjøre at man får bukt med en stor del av utbyttingen i dagens samfunn, mens man samtidig styrker arbeidernes intensiver for å forbedre produksjonen. I tillegg vil selveie motvirke skadelig intern konkurranse innad i bedrifter og kamp om stillinger, som kan føre til fremveksten av korrupsjonskultur.
Arbeidereide bedrifter vil imidlertid ikke løse problemet med enorme digitale plattformer, som Amazon og Temu som kjøper varene sine av underleverandører. Derfor bør man skape alternativer til disse som eies av de som selger varer over dem.
4. Dekking av basisbehov. Mens deler av samfunnets produksjon bør være konkurranseutsatt, bør man sikre folks grunnleggende behov uten innslag av marked og konkurranse. Folk bør sikres mat, helsetjenester og husly av fellesskapet (staten eller kommunen) sånn at alle har tilgang til det de trenger og ingen lider under samme press som dagens prekariat og dårlige standard som de trygdede. Garantier for dekking av basisbehovene vil føre til mindre stress og andre psykiske plager, som belaster samfunnet. Man vil også få en slutt på at penger som burde vært investert andre steder, investeres i eiendom. I tillegg vil man få en slutt på nøden som tvinger folk til å jobbe for å leve. Om alle er garantert å få dekket primære behov, vil man kunne produsere fritt og uavhengig av de målene som kapitalen setter i dagens samfunn.
Borgerlønn forankret i radikale lover kan være et tiltak på veien mot en slik ordning, så fremt at den følges av en garanti for velferd. Borgerlønnen må begrunnes med at alle samfunnets medlemmer bidrar uavhengig av om de gjør lønnet arbeid, og derfor har rett på deler av produksjonen. Samtidig vil det alltid ligge en fare i borgerlønn, da folk uten jobb vil få mindre innflytelse over samfunnet fordi de ikke kontrollerer noen produksjonsmidler, distribusjonskjeder eller tjenestetilbud.
5. Demokratisering av finans. Finanssektoren må underlegges demokratiet, istedenfor at demokratiet er underlagt finanssektoren som nå. Det er særs viktig at pengeutlånting ikke er kontrollert av en særinteressegruppe som har profitt som eneste mål. Det er også veldig viktig at man ikke bare har en stor bank eid av staten, da en slik ordning vil bety en alt for sterk ensretting av produksjonen. Derfor bør utlånsvirksomhet være underlagt det lokale fellesskapets lover og bestemmelser. Hvilke prosjekter og bedrifter som skal innvilges lån må avgjøres ved valg, hvis man snakker i stor skala. Og i henhold til regler utarbeidet av folket, hvis man snakker om lån i mindre størrelser. Ut fra en slik modell vil større prosjekter kreve finansiering fra flere instanser, noe som i dag vil være langt enklere å gjennomføre enn før på grunn av Internett. Bedriftene gjør prosjektene sine offentlig tilgjengelige, og kommunene og øvrige bedrifter organiserer avstemninger om hvilke prosjekter det skal investeres i. En demokratisering av finansnæringen vil også gjøre det enklere å sette en stopper for utlånsvirksomhet som gjør folk til gjeldsslaver gjennom forbruksgjeld.
En slik organisering er noe som ligger langt fram i tid, men tanken bør fremmes. Av konkrete forslag man kan begynne med er økt offentlig innsyn i prosessene som fører frem til at vise prosjekt får finansiering, og folkeavstemninger om større statlige prosjekter som utbygging av gasskraftverk, vindturbiner, jernbane osv.
Utgangspunkt for debatt
Foruten de fordelene som hittil er nevnt bør også et par til nevnes. For det første vil alternativet ikke medføre den voldsomme sentraliseringen, som de fleste mindre selvstendige næringsdrivende frykter med sosialismen. Derfor vil alternativet ha potensial for brei oppslutning på tvers av flere klasser. For det andre vil forandringen kunne innføres gradvis, noe som vil gjøre overgangen mindre drastisk enn en sosialistisk revolusjon.
På den andre siden er det selvsagt ting som denne teksten i liten grad behandler. Et eksempel er forholdet mellom stater og hvordan dette skal reguleres. I tillegg sier forslaget lite om hvordan man skal motarbeide den digitale dominansen til USA og Kina, og gjøre oss uavhengig av denne. Forslaget er sånn sett ikke fullstendig, men ment som en skissering som kan tjene som utgangspunkt for en debatt om hvordan samfunnet bør organiseres.