Fremtidens politiske skillelinjer

Stadig mer tyder på at dagens politiske system er i ferd med å utvikle seg til noe annet. Etter ICEs drap på Rene Good spurte Joe Rogan om USA går i retning av en politistat. «- Du vil ikke ha militariserte folk i gatene som går rundt og krever papirer. Skal vi virkelig bli Gestapo?» Flere med ham har stilt lignende spørsmålet i forbindelse med Trump-administrasjonens politikk, og ytret frykt for at USA er i ferd med å utvikle seg til en autoritær stat.

Samtidig har man i Europa sett flere tegn på manglende respekt for demokratiet fra statsledere, som Macron som både har forsøkt å innføre lover uten parlamentets godkjenning og vist manglende respekt for ytringsfriheten. Innskrenking av ytringsfriheten har man også sett i resten av Vesten, for eksempel i form av undertrykking av Palestina-aktivisme og EUs DSA. Det er derfor flere ting som gjøre at man kan spørre seg om øvrigheten er lei av demokratiet.

Kapitalister som hverken innoverer eller investerer

Tar man den økonomiske utviklingen i betraktning er det enda mer som tyder på at overklassen kan ha interesse av å gjøre samfunnet langt mindre demokratisk. Det amerikanske investeringsselskapet Black Rock investerte i fjor over 12.5 billioner dollar, som er mer enn BNP til alle enkeltland i verden bortsett fra USA og Kina. Dette viser oss ikke bare at få folk kontrollerer veldig mye. Det viser oss også at kapitaleierklassen gjøre stadig mindre. Listen over Norges rikeste gir samme inntrykk. Overklassen er i minkende grad en gruppe som er rike på grunn av det den skaper. På samme måte som krigeradelen en gang mistet sin funksjon, da den sluttet å krig, er kapitaleierklassen i ferd med å gjøre det samme da den hverken innoverer eller investerer.

Det er derfor på ingen måte utenkelig at flere innen dagens kapitaleierklasse vurderer hvordan de kan skaffe seg en ny rolle. Og det er heller ikke utenkelig at flere av dem ikke vil nøye seg med rollen som lokale velgjørere, som Reitan-familien. Muligens kan World Economic Forum gi oss et hint om overklassens ønsker for fremtiden. Det er i alle fall ikke usannsynlig at man i en ikke alt for fjern fremtiden vil få se andre politiske systemer enn de man har i dag. Her er fire muligheter, hvorav to tar utgangspunkt i en dominerende overklasse mens to mer egalitære utfall:

Teknokrati

Å erstatte dagens liberale kapitalisme med teknokratiske stater, hvor tidligere politikere og kapitaleiere har tatt rollen som teknokrater, kan være et alternativ som bevarer dagens overklasses makt. Dagens kapitaleiere vil kunne legitimere sin posisjon i et slikt system ved å vise til sin erfaring med sosioøkonomiske spørsmål, mens systemet i seg selv vil kunne rettferdiggjøres ved å vise til at samfunnet nå har blitt så komplisert at en kompetent elite er nødt til å styre det. I tillegg vil den økonomiske og politiske veksten til Kina kunne bli brukt i argumentasjonen, om spenningen mellom Vesten og bricslandene avtar. På mange måter er Vesten allerede på vei mot et teknokratisk samfunn, selv om utviklingen går veldig tregt. Siden de demokratiske verdiene står såpass sterkt, som de gjør, er man enten avhengig av en gradvis undergraving av dem som går over generasjoner, eller en ekstrem krise for å ta steget over i en total avskaffelse av demokratiet.

Det er også veldig lite som tyder på at et teknokratisk klassesamfunn vil materialisere seg i form av en verdensstat. Mer trolig er det at EU-landene og USA på hver sin side utvikler seg til teknokratier mens det vises til eksterne og interne trusler, som skal rettferdiggjøre at folks stemmerett avskaffes mens retten til å ytre og organisere seg begrenses.

Profittdrevne bystater

En ulempe med superstater, dominert av kjempebedrifter, er at man ikke vil ha noen konkurranse mellom dem. Derfor er det mulig at enkelte heller vil foretrekke andre løsninger. Curtis Yarvin og andre tilknyttet The Dark Enligthenment tar til orde for en samfunnsmodell hvor bystater, eid av et fåtall, som styres som bedrifter som konkurrerer mot hverandre. Dette er en type samfunnsorganisering som er inspirert av 1600-tallets venetianske bystat, og ikke gir mye plass til ordinære mennesker innflytelse. Bystaten skal organiseres som en bedrift, ledet av et styre, som er utpekt av byens eiere, mens under- og middelklassens frihet er begrenset til å flytte til andre byer.

Blant annet da bystater vil slite i konkurranse mot større stater, så er det lite sannsynlig at dette er en organiseringsform, som vil få stor utbredelse med mindre flere bystater går sammen i forbund med hverandre. Det er med det ikke sagt at modellen aldri vil kunne bli en realitet. Det er ikke umulig at USAs federalstat bryter sammen under presset fra et ubetalelig gjeldsberg, og at en amerikansk kollaps åpner opp for bystatenes renessanse.

Arbeiderstyrt markedsliberalisme

På den andre siden av den demokratiske skalaen, men på samme side av skalaen for sentralisering og desentralisering finner vi det man kan kalle for arbeiderstyrt markedsliberalisme. Dette er et system hvor bedrifter konkurrerer mot hverandre, men hvor arbeiderne selv eier og styrer bedriftene, noe som vil gjøre det mulig for dem å redusere profittjaget. I tillegg vil bankvirksomhet være underlagt retningslinjer som er utarbeidet demokratisk retningslinjer, mens finansiering av prosjekter som krever større bevilgninger vil bli avgjort gjennom direkte demokrati.

Kort sagt en blanding av liberalisme og anarko-kommunisme. Pr nå kan man hevde at et slikt alternativ ikke fremstår som så veldig realistisk, pga manglende oppslutning. Dette gjelder nok imidlertid også andre alternativ. Folk flest ønsker seg dagens system, men kan ikke få det fordi det er i ferd med å skli over i noe annet. Fordelene med en arbeiderstyrt markedsøkonomi, er at man sikrer folks innflytelse og utvider den demokratiske tradisjonen, som siden avskaffelsen av slaveriet har preget Europa i økende grad. Samtidig vil man bevare konkurransen og unngå en sentralisering av produksjonen og den generelle samfunnsutviklingen, som blir underlagt en allmennvilje.

Demokratisk planøkonomi

Å underlegge produksjonen en allmennvilje, vil være hva man gjør i en demokratisk planøkonomi, som er et økonomisk system som har blitt gjort mulig av informasjonsteknologien. Mens det forrige århundrets planøkonomier led som følge av ufullstendig og for treg informasjon om hva folk etterspurte, kan man i dag fjerne dette problemet gjennom en app. På den måten kan folk selv innrapportere hvilke produkter de ønsker til en sentraladministrasjon, som så videreformidler dette til autoriserte produsenter.

Foruten å være demokratisk har dette systemet lite med dagens system å gjøre. En fordel med det vil være at folk vil kunne jobbe relativt lite, og alle vil være sikret et minimum. En ulempe med det vil som antydet være at det ikke vil oppfordre til konkurranse og vil gi lite rom for folk med ideer som ikke aksepteres innenfor hver enkelt stat. Samfunnet vil derfor mangle dynamikk og risikere å stagnere, mens det utvikler seg til et flertallsdiktatur hvor majoriteten undertrykker mindretallet.

Til sammen gir dette fire forskjellige system man kan plassere i et politisk kompass, med en akse for sentralisering-desentralisering og en for demokrati-autokrati. Ved hjelp av dette kan man også se for seg mer moderate versjoner av hver enkelt.