En ny afrikansk dikter entrer scenen

Bakgrunn

Historien som følger, er så spesiell at den nesten ikke er til å tro, men den er sann.

I en dag i november 2017 lanserte jeg i Nairobi min engelske bokversjon av Norsk Folkehjelps virksomhet i Sør-Sudan under frigjøringskrigen mellom 1983 og 2005, «LIVES AT STAKE”. Det var en vellykket lansering med stappfull møtesal.

Dagen etter hadde vi et seminar om situasjonen i Sør-Sudan med etterfølgende middag med gamle kollegaer og venner fra tiden både som NRKs første Afrika korrespondent (1978 – 1982) og fra tiden da jeg var utenlandssjef og deretter generalsekretær i Norsk Folkehjelp (1992-2001).

Mot slutten av middagen dukket to unge menn opp fra den store flyktningeleiren KAKUMA i Turkana i Kenya. De hadde hørt om Norsk Folkehjelps rolle under krigen og boklanseringen og seminaret i Nairobi. Men de hadde ingen penger til reisen og hadde derfor måttet haike med tilfeldige biler den over 600 km lange veien fra Kakuma til Nairobi og hadde brukt over to døgn på turen. Derfor kom de for seint til lanseringen og seminaret.

Men de fikk middag og 5 eksemplarer av boka «LIVES AT STAKE» som de skulle overlate til bibliotek og skoler i flyktningeleiren.

Et par år gikk. Så fikk jeg plutselig en dag rundt år 2020 en e-post fra en ukjent ung mann med navnet Peter Kidi. Han fortalte at han var 20 år gammel og flyktning fra Sør-Sudan i Kakuma leiren i Turkana som den gang hadde om lag 300 000 flyktninger. Han hadde lest min bok og funnet min e-post på nettet. Han skrev nå på et enkelt engelsk for å få bistand til utdanning. Jeg kunne ikke hjelpe med penger, men ga noen råd om mulige veier til mer skolegang. Vi kommuniserte en stund, men så ble Peter borte.

I mars i fjor, om lag 5 år seinere, dukket Peter opp igjen med ny epost. Nå skrev han et meget godt engelsk. Jeg ble imponert og spurte hvordan han hadde skaffet seg slike ferdigheter i engelsk. Han svarte at han hadde sittet på biblioteket i leiren og lest lærebøker, lyttet på kassetter, og i tillegg hadde han fått hjelp fra gode, engelsktalende mennesker som jobbet i leiren. Han var nå blitt 25 år, og han fortalte at han en gang i løpet av sitt liv hadde fått reise ut av leiren og til Nairobi. Ellers hadde tilbrakt livet i leiren.

Så fortalte han at det i mars var stor matmangel i leiren etter Trump administrasjonens kutt av all bistand fra USA til resten av verden, inkludert nødhjelp til flyktningeleirer. Dette hadde ført til at flyktningene som nå sultet, en dag hadde demonstrert og krevd mer mat, og at kenyansk politi hadde åpnet ild og drept noen og såret andre.

Så føyde han til at han skrev dikt om livet som flyktning. Jeg ba han sende meg noen. De kom og gjorde et sterkt inntrykk både på meg og andre jeg delte diktene med.

Noen dager seinere skrev han at en PHD student, Charlotte Brown, ved Africa Institute of the London School of Economics and Political Science, LSE, hadde skrevet og fortalt at hun hadde lest hans dikt på Facebook og ba om lov til å bruke noen av diktene i sin PHD avhandling. Det fikk hun. Noen dager seinere skrev Charlotte at hun hadde vist diktene til sin professor Tim Allen. Han hadde umiddelbart sagt at han syntes diktene var svært gode, og at de måtte publiseres. Noe seinere ( i juni i fjor) meldte han at han hadde skaffet penger til å få diktene publisert.

Diktsamlingen med tittelen «The Forgotten Face» ble lansert I Nairobi 4. desember på «The British Institute for East Africa». Lanseringen var vellykket. Det kom over 25 interesserte mens flere hundre fulgte lanseringen på nettet. Peter Kidi fikk ellers som følge av lanseringen for første gang bo på et godt hotell i Nairobi. Han ble vist rundt i den kenyanske hovedstaden, og han ble invitert på bedre restauranter.

Men enda viktigere, Peter hadde 4. desember entret den afrikanske litterære scene med dikt og korthistorier som omtales som meget gode. Jeg våger påstanden om at vi mest sannsynlig er vitne til at en ny stor afrikansk forfatter er i ferd med å vokse fram.

Nå til Peter Kidi der han i min oversettelse forteller om sitt liv:

«Jeg ble ikke født på et sykehus, men i Kakuma flyktningeleiren i Turkana i året 2000. Fødselen fant sted i et slags telt lappet sammen av plastikk mens vinden trengte gjennom alle åpninger, og folk i familien ba til Gud om at fødselen måtte bli vellykket.

Men fortellingen om meg og min familie begynte lenge før i landsbyen Bura i La Fonn i Øst-Ekvatoria i i Sør-Sudan. Jeg kjenner historien fordi min mor og andre i leiren har fortalt om livet i landsbyen før det ble krig, og de ble flyktninger. Det var et område som sydet av liv, men så nå ligger i ruiner.

Åsene i landskapet reiste seg som gamle mennesker i stillhet og kastet sine skygger over åkrer og stier. Når det regnet, fyltes landskapet med liv. Aksene i de grønne Sorghum åkrene danset i vinden. Kassava bladene glitret med sine ferske vanndråper mens geitene breket sine sanger ut i dalføret. Kvinnene knuste millet kornet i rytmiske slag, og røyken fra bålene i landsbyen rullet som sakte musikk inn i kveldshimmelen.

Det var ingen gatelys, bare stjernehimmelen med så mange stjerner at folk trodde de gamle som var døde, så ned på dem fra himmelen. Nede på slettelandet fant Kenyere elva sin krøllede vei gjennom landskapet. Vannet i elva var farget av jord den brakte med seg mens barn listet seg langs elvebredden for å fange fisk. Når tørketiden kom, kunne elva tørke inn.

De gamle satt under Tamarind trærne og pratet sammen. De diskuterte mange saker som når regnet ville komme. De snakket om barna som de syntes ikke hørte på de gamle, og de snakket om opprøret og krigen som herjet andre steder i landet.

Folket vårt, Pari-stammen, holder hardt på sine kulturelle tradisjoner. Når de unge giftet seg, var tradisjonen at de unge brudene ble smurt inn med naturlig gul farge. De unge guttene måtte gjennomgå ulike riter som kunne være smertefulle for å bli menn, men å vise smerte var ikke tillatt. Under bryllupsfestene laget man musikk med horn fra kveg som var slaktet, mens alle sang med.

Men så kom krigen, den andre sudanske frigjøringskrigen som begynte i 1983. Den var et resultat av brutte løfter og hard undertrykkelse som regimet i Khartoum var ansvarlig for, og et skrik fra de undertrykte og marginaliserte om selvstyre.

Men krigen skapte en frykt som spredde seg over hele landet vårt. Det gikk ikke lenge før landsbyen vi bodde i, ble angrepet og ødelagt. Folket vårt måtte rømme hals over hode og ble spredd som frø spredd av vinden i alle retninger.

Min onkel som var soldat, kjente på plikten og ble igjen. Men min far grep mine søsken med den ene armen og min mor i den andre og løp for livet. Jeg var med i mors mage. De flyktet gjennom ødelagt landskap og landsbyer der lufta luktet av røk og frykt. De krysset elver der døde menneskekropper fløt forbi. De fulgte en rute sørover som andre flyktninger hvisket om. På den måten fant mine foreldre fram til Kakuma leiren i Turkana. Turkana var et ørkenområde med stort sett bare sand. Det var et veldig varmt klima. Familiens nye hjem ble et telt laget av plast. Der ble jeg født en dag i året 2000.»

Jeg slutter oversettelsen av Peters korte livshistorie her. Det er nå blitt mye mer å finne på nettet om Peter Kidi, både mer om hans livshistorie og hans etter hvert mange dikt. Han er for tiden meget produktiv, oppmuntret av debuten i Nairobi og omtalen diktene har fått.

Til slutt i denne artikkelen finner dere diktet jeg mottok etter at Peter Kidi hadde gjenopptatt kontakten med meg i mars i fjor. Det er skrevet like etter demonstrasjonen i Kakuma leiren i februar/mars i fjor og har tittelen, Category 3.

‎Les hele diktsamlingen hos LSE.