I 2023 spurte jeg Marielle Leraand (FOR) og Anders Ekeland (SV) om hvordan de så på spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Leraand var imot, mens Ekeland var for – og begge brukte en antiimperialistisk begrunnelse for sine standpunkter. Nå, i august 2025, ser det ut til at forhandlinger om å avslutte krigen kan komme i gang. Derfor har jeg spurt dem igjen hvordan de ser på situasjonen i dag – og om man ikke allerede tidligere burde ha arbeidet for en fredelig løsning. Nedenfor finner du Ekelands svar.
Ekeland er fortsatt medlem av «Sosialistisk Venstreparti» (SV) som stiller til sitt 13./14. stortingsvalg i 2025.
JW: Med tanke på din uttalelse fra 2023 om at «det ikke er noe grunnlag for diplomati» i konflikten, hvordan vurderer du de nåværende fredsinitiativene i 2025?
AE: Selv med Trumps meget generøse «tilbud» av Ukrainsk territorium er ikke Putin villig til reelle forhandlinger. Ikke en gang villig til en betingelsesløs våpenhvile. For øvrig: dette er ikke fredsinitiativer. Det er «avtaler» mellom imperialistiske makter som München 1938, Hitler-Stalin pakten, Jalta 1944 … Dette er som de mange delingene av Polen – det har ingenting med fred og demokrati å gjøre.
JW: I 2022 og 2023 så situasjonen en del lysere ut for Ukraina – de kontrollerte bl.a. et større område enn i dag og flere av de unge menn var fortsatt i live. Sett i bakspeilet, ville det ikke ha vært en bedre ide å gå med på en diplomatisk løsning allerede den gang?
AE: Det finnes ikke en diplomatisk løsning når Putin klikken ikke anerkjenner Ukraina som et selvstendig land. Putin vil gjøre Ukraina til vasallstat som Belarus. Putin har allerede innlemmet Zaporizjzja og Kherson – som han overhodet ikke kontrollerer – i den russiske grunnloven som russisk territorium. Er Putin villig til å skrive disse områdene ut av den russiske grunnloven? Da kan vi begynne å snakke om diplomati og reelle forhandlinger.
Så situasjonen i 2022 lysere ut? Med russiske tropper på flyplassen og store deler av Kharkiv okkupert? Hvorfor kan ikke Ukraina vinne krigen? Nå har de kjempet i snart fire år. Hvor mange år brukte afghanerne på å kaste ut Sovjet – verdens neste største militær makt? Hvor mange år brukte afghanerne på å kaste ut USA – verdens overlegent største militærmakt? Hvor mye kostet Vietnams frigjøringskrig mot Frankrike og USA? Var det venstresida oppgave å mane til fredsforhandlinger? Til å be Sovjet og Kina å stanse våpenhjelpen? Den gang som nå stod en pasifistisk, «Fred i Vietnam», mot den klare anti-imperialistiske parolen «Seier for FNL». Dagens fredsbevegelse et hakk verre fordi dens mantra er at «Ukraina kan ikke vinne», hvilket i praksis betyr at Putin vinner krigen. Revolusjonære marxister måtte sjølsagt være kritiske til både FNL og det Nord-vietnamesiske regimet, akkurat som vi nå må være kritiske til Zelenskyj-regimet, men det betyr ikke at vi ikke må gjøre alt for at Ukraina, det ukrainske folket skal vinne krigen.
Det som hele tiden har gjort situasjonen dyster for Ukraina, er at alltid har fått den typen våpen og tillatelse til å bruke dem «too little too late. Demokratene slepte og sleper beina etter seg. Republikanerne blokkerte hjelpen i et halvt år. Hadde ikke dette skjedd, hadde den militære situasjonen vært helt annerledes. Det er denne halvhjertede støtten til Ukraina som hele venstresiden burde ha kritisert fra dag én – og må fullstendig fordømme Trump’s smisking og knefall for Putin.
JW: Hvilke spesifikke betingelser må en eventuell fredsavtale oppfylle for å bevare Ukrainas suverenitet, også fra NATO og vesten, samtidig som Ukrainas grenser ikke lenger kan bli truet fra Russland? Er det ikke risiko for at ekstremt fattigt og ødelagt Ukraina blir en vasallstat for vesten så lenge konflikten med Russland opprettholdes
AE: Et litt underlig spørsmål. For Vesten truer ikke Ukrainas rett til å være en stat, mens Putin derimot ikke anerkjenner Ukraina som en selvstendig stat. For Putin er Ukraina bare en «feil» fra Lenin. At fattige land som Ukraina vil bli utbyttet av «Vesten» eller «Østen» er opplagt, men nasjonal suverenitet og demokrati er nødvendige forutsetninger for å kunne «bygge landet», dvs. skape et Ukraina som ikke lar seg utbytte. Den viktigste betingelsen for å bevare Ukrainas suverenitet er tilstrekkelig militær styrke til å forsvare seg mot den storrussiske nasjonalismen – og det er nettopp det Putin&Co ikke ønsker. Putin ønsker et helt demilitarisert Ukraina – for så å sluke det. Det den vestlige venstresida absolutt ikke mene er at et bandittregime som Putins har noen legitime sikkerhetsbehov, noe krav på en «sikkerhetssone» rundt Russland. Skal vi støtte et krav fra Putin om et helt demilitarisert Estland, Lituauen, Latvia, Finland, Belarus og Ukraina? Absolutt ikke – uten å dempe kritikken og motstanden mot NATO.
JW: Hvordan bør Norge balansere fortsettelse av militær støtte med diplomatisk engasjement etter hvert som fredsforhandlinger utvikler seg, med tanke på din tidligere holdning om at «denne konflikten kan bare eskaleres av Russland»?
AE: Det å bruke «Norge» – som om det ikke fantes borgerskap og arbeiderklasse i dette landet – er tåkeleggende. Den norske arbeiderklassen er interessert i at Putin-regimet lider et avgjørende militært nederlag. Det vil være viktig for å svekke – ikke bare oligarkregimet i Russland, men også i alle de diktatoriske vasallregimene i og utenfor det gamle sovjet, som Belarus og Tsjetsjenia etc. Derfor er det viktig å presse borgerskapet – ikke bare i Norge – men i alle land til å støtte det ukrainske folket. Det sjølsagt snakk om en kritisk støtte, for den nyliberale politikken til Zelenskyi-regimet, dets udemokratiske karakter, kadaverdisiplinen osv. i hæren er hindre for en effektiv motstandskamp. Det er ikke noen fredsforhandlinger «som utvikler seg». Før, under og etter Alaska møtet går krigen sin grufulle gang.
Forhandlinger kommer bare hvis den militære situasjonen blir slik at begge parter skjønner at de ikke har mer å vinne, men vi er veldig langt fra det nå, selv om frontlinjene beveger seg lite. Med bedre droner og raketter så rammer nå Ukraina oljeraffinerier alt for tidlig å si noe om hvor hardt det rammer Putin-regimets inntekter. Det samme gjelder flybaser langt inn i Russland, for russisk overtak i lufta koster Ukraina mye, både militært og sivilt. Så har det russiske militæret også lært å bruke droner, var først ute med fiberkabelstyrte droner, har blitt mye flinkere til å utnytte svakhetene i det ukrainske forsvaret osv. Så her ingenting avgjort, og ingen reelle forhandlinger er «under utvikling».
Det er meningsløst av venstresida å begynne å spekuler på hvordan dette ikke eksisterende vesenet «Norge» skal «balansere» noe som helst. Det man må forstå er hvorfor borgerskapet i alle land har vært så forsiktig i sin støtte til Ukraina – og stikkordet her er energipriser, bensin- og gassprisen. Mer enn Putin-regimet frykter borgerskapets flertall gule vester, dvs. «sosial uro», det er derfor sanksjonene mot russiske olje som finansier krigen er så hullete, hvorfor det fram til 1. januar i år gikk russisk gass gjennom Ukraina, at det gikk/går olje gjennom Ukraina (Druzhba ledningen) Ukraina har begynt å bombe ledningen inne i Russland. Det ville føre for langt å analysere dette, men den som ikke har energiforsyning/priser med i bildet, skjønner lite av det som foregår.
JW: Hvilke lærdommer fra historiske anti-kolonialle kampbevegelser (som du refererte til angående Algerie og Indo-Kina) bør påvirke Ukrainas forhandlingsposisjon? Gitt at Zelensky nå har skrevet under på avtaler med USA om at USA skal få tilgang til naturresurser i Ukraina, har det vært en god ide å fortsette krigen så lenge?
AE: Mineralavtalen er noe Zelensky har vært tvunget til å underskrive, fordi Ukraina har et desperat behov for militær støtte. Ved en militær seier – som også er et nederlag for de som har sabotert støtte til Ukraina og framtvunget denne avtalen – så vil det være mulig å føre en kamp mot den avtalen.
JW: Bør territorielle kompromisser (inkludert Krim) vurderes i fredsforhandlingene, med tanke på din tidligere vektlegging av at Ukraina forsvarte «sitt territorium, inkludert Krim»?
AE: Da Ukraina frivillig oppga sine atomvåpen, så garanterte Russland Ukrainas integritet. Det er nytteløs, reaksjonær «realisme» å bruke krefter på slike spekulasjoner. Vår oppgave er å støtte den ukrainske motstandskampen politisk, økonomisk og militært. Hvis Ukraina tvinges til overgivelse av territorier vil de militære og derav de politiske styrkeforholdene avgjøre hva som kommer til å bli «vurdert».
JW: Hvilken rolle bør den ukrainske venstresida spille i postkrigsrekonstruksjonen, bygget på dine tidligere kommentarer om deres viktighet «når freden kommer»?
AE: Det jeg sa var at «Det å kjempe mot korrupsjon og kadaverdisiplin i den ukrainske hæren er veldig viktig for at venstresida skal vinne oppslutning blant folk og bli en viktig politisk kraft når freden kommer.» Jeg har nok sett mindre av slike kamper fra dem ukrainske enn jeg hadde håpet og se ut fra mitt kjennskap til hvor viktig bolsjevikenes og anarkistenes kamp mot kadaverdisiplinen i den tsaristiske hæren var for deres oppslutning, men jeg har ikke undersøkt dette veldig grundig og forholdene i Ukraina vesensforskjellige fra Russland under første verdenskrig. Når freden kommer, må venstresiden fortsette kampen for demokrati og arbeidermakt og for en kritisk holdning til NATO og EU. Det siste vil være lettere nå som alle har skjønt at USA hverken var eller er veldig interessert i Øst-Europa. De rykker gjerne fram når det er lett, med en god porsjon folkelig støtte, når det koster, når effektiv krigføring og sanksjoner vil sende energiprisene til himmels – så doserer de støtten akkurat så mye at Ukraina ikke taper og Putin ikke vinner.
JW: Hvordan bør sanksjonspolitikken utvikle seg under fredsforhandlingene for å opprettholde press på Putins regime?
AE: Sanksjonene mot russisk olje- og gass eksport burde bli nær 100 prosent effektive, da ville Ukraina ikke trenge å avstå territorium. Men like lite som borgerskapet tør/vil heve prisen på fossil energi for å avverge en eksistensiell klimakrise av frykt for gule vester som fører pre-revolusjonære gatekamper i månedsvis, så vil de gjøre sanksjonene særlig effektive – av frykt for gule vester.
JW: Hvilke konkrete tiltak bør Ukraina iverksette for å bekjempe korrupsjon under fredsforhandlingene, bygget på din tidligere vektlegging av «å kjempe mot korrupsjon i den ukrainske hæren»?
AE: Igjen «Ukraina»: det er det oligarkiske borgerskapet i Ukraina – de iverksetter ikke noen slike tiltak mot korrupsjon – hverken i hæren eller andre steder. Tvert imot – de ville avskaffe de lille som fantes av korrupsjonsbekjempelse, men bred folkelig motstand stanset dette. Det er venstresida i Ukraina som må gå i spissen for kampen mot korrupsjon.