Sammendrag:
Donald Trump og høyrepopulismen representerer et uttrykk for en dypere krisa i vestlige samfunn, der frustrasjon over velferdens nedbygging, økende ulikhet og markedets dominans har ført til sterk individuell sinne og maktesløshet. Trump er en politisk leder som utnytter denne frustrasjonen ved å forenkle komplekse problemer, avvise kollektive løsninger og framheve egoistiske krav. Sosiale medier og algoritmer forsterker denne tendensen ved å skape meningsbobler og polarisering. Høyrepopulismen bryter med opplysningsidealer og demokratiske prinsipper ved å erstatte sannhet med livsløgner og manipulasjon. Fenomenet viser seg ikke bare i USA, men også i europeiske land. Slik politikk kan vinne terreng også i Norge.
Det går knapt en dag uten at vi blir forskrekket. Hver dag overgår lederen av verdens fortsatt mektigste land seg i ekstreme utspill og beslutninger. Donald Trump synes å spille i noe som kan virke som en helt ny blanding av skrekkfilm og farse. Han får oss nesten til å lengte tilbake til tidligere ekstreme politiske ledere. Silvio Berlusconi syntes hemmet og moderat i forhold. Ronald Reagan virker som en gammel vismann og George Bush som en intellektuell. Kort sagt: Trump et co. virker uvirkelige. Vi klyper oss i armen og spør oss både hvordan et utdannet samfunn som USA kan velge en slik klovn til president, og om noe slikt er mulig her, i Norge i Europa. Kan trumpismen bli en ledende politisk bevegelse i land som har fostret en Gerhardsen eller en Willoch, en Charles de Gaulle eller en Helmut Schmidt?
Jeg tror det skremmende svaret er JA. Vi er ikke immune. Trumpismen er ikke bare en del av us-amerikansk kultur, den er en del av vår felles kultur anno 2025. Når Donald Trump kan gå seirende ut av to presidentvalg i USA, er det for enkelt å kalle ham en karikatur av seg selv selv. Han er også en karikatur av oss selv, og derfor så ubehagelig, og derfor så vanskelig å beseire. Trump vet å utnytte den svekkelsen av samfunnet som hans forgjengere har skapt:
- Nedbyggingen av offentlige tjenester og økningen i ulikheten i vestlige samfunn de siste tiårene har ført til sterk frustrasjon hos stadig større grupper av befolkningen. Samtidig har markedsrettingen av politikken omdefinert oss fra borgere til forbrukere. Og i et forbrukersamfunn har forbrukeren krav på å få alt, med en gang, slik reklamen forteller – “fordi du fortjener det”! Overfor staten og de politiske partiene er vi ikke lenger et kollektiv, men enkeltpersoner. De kollektive bevegelsene er svekket, og de kan ikke lenger formidle våre ønsker. Tidsperspektivet er samtidig blitt kortere.
- Nedbyggingen av offentlige tjenester, sammen med at vi definerer oss som kunder overfor disse tjenestene, har ført til at gapet mellom personlige forventninger og hva staten og samfunnet kan gjøre er blitt større, og dermed også frustrasjonen. Det er denne frustrasjonen som høyrepopulismen vet å utnytte. Det individuelle sinnet, raseriet “kan utnyttes til alle formål”, skriver Guilano da Empoli, tidligere rådgiver for Matteo Renzi, i boka Les ingénieurs du chaos (2019).
Markedsstyring
Markedsstyringen av politikken har ført til nedbygging av velferdsstaten og økt ulikhet, mens populismen fyrer opp under individuelle krav. Lavere skatter og færre offentlige inngrep (som det het i et tidligere FrP-slagord) kan bare kombineres med innfrielse av våre krav til samfunnet i en verden av falske nyheter – eller i den virtuelle virkeligheten som finnes i sosiale medier.
Trumpismen blir av og til forklart som et brudd med den økonomiske liberalismen fra Thatcher og Reagan. Trump vil riktig nok bruke tollsatser for å styrke amerikansk økonomi, men har ingen gjennomført proteksjonistisk ideologi. Tvert imot: Truslene om å legge toll på importvarer er en del av en forhandlingsstrategi som forretningsmannen Trump kjenner godt fra det private næringsliv. Han bruker markedsmekanismen for alt den er verdt: Her er det forhandlingsmakta som rår!
Donald Trump oppfører seg som næringslivsledere flest, og som den homo oekonomikus som vi de siste 45 årene har lært at vi er. Å forfølge sin egeninteresse ble det eneste legitime handlingsvalg etter at vi alle sluttet å “være sosialdemokratar» slik AP-nestleder Einar Førde uttrykte det på 1970-tallet.
Likhetsidealene er for lengst forlatt, vi heier på enerne, de tøffeste i klassen. Vi får de politiske lederne som vi fortjener. Og Trump er så avgjort blant de tøffeste av de tøffe (jfr. hvordan han fornedret både Ukrainas president Volodymir Zelensky og Sør-Afrikas Cyril Ramaphosa). Provokasjoner og trusler imponerer mer enn argumenter.
Noen av oss synes at den amerikanske presidenten synes å komme direkte ut av en skrekkfilm. Men ligner han ikke mer på en vanlig helt i en vanlig litt voldelig blockbuster eller dataspill?
Frustrasjon
Donald Trump er 79 år gammel. Likevel er han en mann av vår tid. Det er en grunn til at han ikke gikk inn i politikken tidligere, i en alder da de fleste av dagens politikere begynte sin karriere. Han begynte da tidsånden var moden.
Trump seiret i høst fordi han svarte på frustrasjonene hos en stor del av den amerikanske befolkningen. Han klarte å “dyrke raseriet til hver enkelt av oss uten å bry seg om sammenheng og helhet”, slik David Cohen, professor ved Science Po i Paris, skriver i boka Le maîtres de la manipulation (2021). Han legger til at denne strategien “visker ut de ideologiske barrierene og omdefinerer den politiske konflikten til en enkel konflikt mellom ‘folket’ og ‘eliten’.
Frustrasjonene som en kynisk leder kan ta tak i er mange, og avmaktsfølelsen i en globalisert og komplisert verden gir stor makt til den som hevder å sitte på enkle og effektive løsninger. Maktpotensialet blir enda større når lederen påstår at flere av våre alvorligste og vanskeligste problemer (miljø- og klimakrisen, økende fattigdom og ulikhet osv.) bare er oppspinn som onde krefter bruker som påskudd til å hindre folket i å få det det vil ha (billigere drivstoff, bredere veier, lavere skatter…).
“Vi må slutte å plage franskmennene!”. Det gjentar nå både president Emmanuel Macron og Marine Le Pens Nasjonal Samling. Slutte å plage borgerne med lover som beskytter de svakeste eller naturen. Slutte å plage oss med lavutslippssoner og restriksjoner på nedbygging av matjord og bruk av sprøytemidler. Alles egoisme settes opp mot fellesskapets interesser.
Jean-Paul Sartre skapte begrepet serialitet for å beskrive denne tilstanden av alles kamp mot alle. Den andre blir fienden, og det er stadig oftere situasjonen i dagens markedssamfunn: I bilkøen, i anbudsrundene på boligmarkedet, i den internasjonale fordelingen av klimakvoter, eller i diskusjonene og kampen om oppmerksomhet på sosiale medier. Avmaktsfølelsen og raseriet øker. Make me great again – men når alle vil bli større, blir det også trangt om plassen på en begrenset klode: “Helvetet er de andre”.
Algoritmene og formingen av meningsbobler på nettet passer som hånd i hanske med høyrepopulismens strategi om å utnytte ulike gruppers frustrasjoner og sinne.
Forenkling, egoisme og raseri, det er de tre nøkkelordene for høyrepopulismens suksé. I så måte er den et markant brudd med idéene fra Opplysningstiden, som har vært idealene for utviklingen av demokratiet gjennom to hundre år. Immanuel Kant uttrykte det slik: “Menneskehetens utgang av barndommen”. Trumpismen appellerer derimot til treåringen i oss.
Menneskeheten fikk gjennom den amerikanske og franske revolusjon ikke bare frihet, men også ansvar for å fatte felles beslutninger. Samfunnet skulle bygges rundt en pakt, som Rousseau uttrykte det. Pakten skulle definere rettigheter og plikter, og loven skulle beskytte alles frihet og liket: “Mellom den rike og fattige er det friheten som undertrykker og loven som frigjør”, skrev Rousseau. Med dette uttrykte han presist det som Kardemommeloven uttrykte mer generelt, men som høyrepopulistene fornekter: At i et samfunn må vi alle gi avkall på noe frihet (til å breie oss på andres bekostning) for å oppnå en større frihet sammen.
Livsløgnen
“Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme» legger Ibsen i munnen på doktor Relling i Vildanden. Livsløgnen er behagelig. Vi vil helst slippe å lese FNs rapporter om klimaendringer, tap av biologisk mangfold, sult i land der vi ikke bor (10 millioner døde hvert år…),, sosiologiske analyser om sammenhengen mellom økende ulikheter og økende kriminalitet (det er IKKE innvandrerne som har skylda!), eller regnestykker som viser at lavere skatt gir dårligere velferdstilbud. Ekkokammeret og algoritmenes personlig rettete budskaper er vår tids livsløgner.
“Universitetene er vår fiende”, sier USAs visepresident, J.D. Vance. Som fiskeriminister ville Per Sandberg hindre Havforskningsinstituttet i kritisk forskning rundt oppdrettsnæringen. Kunnskapen som både kan være diskusjonsgrunnlag i en offentlig samtale og som kan få livsløgnen til å sprekke, er en naturlig fiende for høyrepopulismen.
Sannheten blir til mens den skapes av våre ledere. Som Karl Rove, George W. Bush’ personlige rådgiver, understreker at sannheten er funksjonell: “ Vi skaper vår egen virkelighet, og mens dere studerer denne virkeligheten, handler vi på nytt, og skaper nye virkeligheter”. Joseph Goebbels sa det samme: “Vi snakker ikke for å si noe, men for å oppnå en bestemt effekt”. Et ekstremt utslag av utilitarisme, som vi også finner i dagens “frie” marked.
Strategien er den samme som reklamebransjen har brukt i årtier: Manipulering, utnytting av ulike gruppers svakhet, å skape nye behov og frustrasjoner, og gjentakelse av budskapet..
Klimakrisen blir borte med Trump og Listhaug, akkurat som den dårlige ånden ble borte med Colgate.
Vi vil alle ha god ånde og leve i en verden der konfliktene forklares i svart og hvitt og har enkle løsninger som aldri utfordrer oss. Høyrepopulistene siler ut de temaene som tjener dem og som aldri er problematiske for fordeling av makt eller rikdom.
Trump, Marine Le Pen, Javier Milei og Giorgia Meloni lar oss beholde livsløgnen, og dyrker fram vår individuelle frustrasjon og sinne. Derfor liker vi dem, og derfor vinner de valg.