Her kommer vi se på hva som skjedde under forhandlingene våren 2022 slik det ble beskrevet fra en rekke forskjellige kilder og mulige årsaker til at det ikke ble noe av en fredsavtale likevel. I en annen artikkel har jeg drøfta hvorfor en bør arbeide for våpenhvile og forhandlinger i krigen mellom Russland og Ukraina, og hva som er de ulike partenes forhandlingsposisjon per i dag.
Forhandlingene våren 2022
Fredsforhandlinger kom i gang nesten umiddelbart etter kamphandlingene begynte 24. februar 2022. Allerede 28. februar møttes ukrainske og russiske delegater for samtaler i Belarus. 5. mars fløy Israels daværende statsminister Naftali Bennett til Moskva for å megle, og koordinerte framstøtene med Ukraina og de vestlige stormaktene. 10. mars fortsatte forhandlingene mellom Ukraina og Russland i Tyrkia.
Opprinnelig skal de russiske kravene ha arta seg som et krav om kapitulasjon. Men etter at de russiske styrkene blei drevet på defensiven og samtalene fortsatte begynte forhandlingsposisjonene å komme nærmere hverandre. Det blei rapportert om framgang i forhandlingene fra flere hold mens samtalene pågikk og seinere blei det sagt at partene var nær ved å komme til en avtale. Financial Times skreiv 16. mars at «Ukraina og Russland har gjort signifikante framskritt mot en tentativ fredsavtale som inkluderer ei våpenhvile og russisk tilbaketrekning hvis Kyiv erklærer nøytralitet og aksepterer pålagte begrensninger på deres væpna styrker, ifølge fem personer underretta om samtalene.» Ukrainerne skulle ha sagt seg villige til å droppe ambisjonene om NATO-medlemskap og garantere å ikke ha utenlandske baser eller militærlagre på sitt territorium, i bytte mot sikkerhetsgarantier fra allierte som USA, Storbritannia og Tyrkia. Til gjengjeld ville Russland trekke tilbake styrkene sine fra områdene de hadde okkupert etter 24. februar. Ukraina ville også garantere rettighetene for det russiske språket. Spørsmålet om Krim og Donbass var imidlertid ikke avklart, heller ikke den konkrete utforminga av sikkerhetsgarantier for Ukraina. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa at en var «nær ved å bli enige» om «svært nøyaktige formuleringer».
I en oppfølgingsartikkel 28. mars meldte avisen om videre framskritt: Russland hadde droppa kravet om «denazifisering», demilitarisering, beskyttelse av det russiske språket og innvendinger mot ukrainsk EU-medlemskap. Ukraina ville garantere å forbli en kjernevåpenfri stat. Fortsatt gjensto spørsmålet om de omstridte territoriene, som var tenkt løst under et framtidig møte direkte mellom Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Den ukrainske forhandleren (og parlamentarisk leder av Zelenskyjs parti «Folkets tjener») Davyd Arakhamija sa at “Det eneste avklarte er typen av internasjonale garantier Ukraina ser etter, men … vi trenger fortsatt godkjenning fra garantistene, ellers vil ikke avtalen fungere.» Et anna delegasjonsmedlem (og tidligere viseutenriksminister), Oleksandr Chaly uttalte at disse garantiene måtte være lovfesta og gi like stor sikkerhet som artikkel 5 i Atlanterhavspakten.
Den ukrainske forhandleren og presidentrådgiveren Mykhajlo Podolijak uttalte til Ukrainska Pravda at spørsmålet om Krim kunne utsettes ved at en ville forhandle om spørsmålet over 15 år før en landa ei endelig løsning. Belarus’ president Alexander Lukansjenko hevda seinere at det blei diskutert ei løsning om at Russland kunne «leie» Krim fra Ukraina. (Det finnes historisk presedens for slike (påtvungne) avtaler, som britenes 99-årige «leie» av Hong Kong og USAs «leie» av Guantanamo.)
29. mars la hjemmesida til den ukrainske presidenten ut det ukrainske forslaget for sikkerhetsgarantier, som innebar at garantimaktene ville være forplikta til å levere våpen til Ukraina og stenge ukrainsk luftrom dersom Ukraina blei angrepet av et anna land. Dette ville gjøre det mulig for Ukraina å forbli en nøytral og atomvåpenfri stat og skrive nøytraliteten inn i grunnloven.
Sjøl om spørsmålet om territorium gjensto å løse ser likevel spørsmålet om sikkerhetsgarantier ut til å ha vært det vesentligste punktet for begge sider. Mens forhandlingene pågikk ga Zelenskyj et intervju til den russiske opposisjonsavisen Meduza der han uttalte:
«sikkerhetsgarantier og nøytralitet, vår stats atomvåpenfrie status. Vi er klare for det. Dette er det viktigste punktet. Dette var det mest grunnleggende punktet for den russiske føderasjonen, så vidt jeg husker. Og så vidt jeg husker starta de en krig på grunn av det. Nå har de begynt å legge til flere ultimatumer – men i starten sa de at NATO utvider seg. … ‘Vi er ikke enige med hvor dere beveger dere, og dette er mot avtalene våre med Vesten, som går mange år tilbake. Derfor er dette det viktigste spørsmålet, fordi vi beskytter vår sikkerhet,’ sier den russiske føderasjonen. Så, dette punktet gjelder sikkerhetsgarantier for Ukraina. Og siden de sier at dette dreier seg om en sikkerhetsgaranti for dem også, så står det klart for meg og det blir diskutert. Det arbeides hardt med, men jeg er ikke interessert i en ny papirbestemmelse av samme type som Budapestmemorandumet.»
Zelenskyj kom med tre betingelser for at dette skulle akseptaberes av Ukraina: Parlamentene i statene som skal stå som sikkerhetsgarantister må ratifisere avtalen. Avtalen må godkjennes av en folkeavstemning i Ukraina, fordi det innebærer å forandre grunnloven. Og russiske styrker må trekke seg tilbake før en slik folkeavstemning kan avholdes. Hvordan Zelenskyj kunne være sikker på at avtalen ville bli godkjent av en slik folkeavstemning svarte han ikke på.
Hva blei partene enige om?
Tidlig i 2024 publiserte Wall Street Journal hovedinnholdet i avtaleutkastet som de ukrainske og russiske forhandlingsdelegasjonene hadde blitt enige om. Det dreier seg om et hemmelighetsstempla dokument på 17 sider, som avisen har fått innsikt i. I en artikkel i Foreign Affairs gjennomgår Samuel Charap og Sergey Radchenko også avtaleutkastet, som de har fått innsikt i flere versjoner av. Også Welt am Sontag har gått gjennom flere ulike avtaleutkast, og New York Times har oversatt og publisert Istanbulkommunikeet fra 29. mars og avtaleutkastet fra 15. april i sin helhet. Gjengivelsene i de ulike avisene samsvarer i det store og hele med hverandre.
Ukraina måtte forbli nøytralt, kjernevåpenfritt og ikke bli med i militærallianser som NATO. Dette skulle inngå i den ukrainske grunnloven etter en folkeavstemning. Ingen utenlandske militære styrker eller våpen kunne tillates på ukrainsk jord. Størrelsen på den ukrainske hæren og rekkevidden på missilene deres skulle underlegges bestemte begrensninger. Russland skulle respektere Ukrainas uavhengighet og sjølbestemmelse, og trekke seg ut av alle regionene unntatt Krim og Donbass. Ukraina ville stå fritt til å søke EU-medlemskap.
Krimhalvøya og de separatistkontrollerte områdene i Donbass ville ikke underlegges de delene av avtalen som gjaldt Ukrainas uavhengighet, suverenitet og beskyttelse fra garantistater. Ukraina ville reelt, men antagelig ikke formelt (her spriker kildene litt), godta russisk kontroll av Krim over ubestemt tid. Begge partene forplikta seg til å løse territorielle tvister på fredelig vis. Ifølge flere av kildene skulle den endelige statusen til de separatistkontrollerte områdene i Donbass avgjøres i et presidentmøte mellom Putin og Zelenskyj. Ifølge New York Times skulle presidentmøtet bare ta stilling til hvor grensene skulle gå mellom de ukrainsk- og separatistkontrollerte områdene.
Avtalen ville garanteres av utenlandske garantimakter, inkludert USA, Storbritannia, Kina, Frankrike og Russland, som ville være traktatpålagte til å forsvare ukrainsk nøytralitet dersom avtalen blei brutt. Alt dette skal det ha vært enighet om, men det var også punkter der de ikke herska enighet.
Russland ville at alle garantimaktene skulle bli enige om hva som skulle gjøres dersom ukrainsk nøytralitet blei krenka, noe som ville gjort en felles respons umulig dersom en av garantimaktene var aggressoren. Ukraina ville at garantimaktene skulle forplikte seg til å innføre en flyforbudssone, noe Russland ikke tilslutta seg. Russland krevde at den ukrainske hæren skulle begrenses til 85 000 soldater i fredstid, mens Ukraina satte det samme tallet til 250 000.
Russland krevde at russisk språk skulle likestilles med ukrainsk, at Ukraina skulle trekke anklager mot Russland fra den internasjonale straffedomstolen, gjensidig opphevelse av alle sanksjoner og forbud mot «fascisme, nazisme og aggressiv nasjonalisme», blant anna i form av å oppheve de kontroversielle ukrainske dekommuniseringslovene. Disse kravene skal ha blitt fremma seint i forhandlingene, etter Istanbul-kommunikeet, og de ukrainske forhandlerne skal av den grunn ha avvist å behandle dem som en del av avtalen.
På tross av disse uenighetene stipulerte avtaleutkastet fra 15. april at avtalen ville bli signert i løpet av de to neste ukene. Men det blei aldri noe presidentmøte. I følge Wall Street Journal fortsatte kontakten mellom delegasjonene via Zoom, men stoppa fullstendig i juni 2022.
Hvorfor lyktes ikke forhandlingene?
Den tidligere amerikanske presidentrådgiveren Fiona Hill skreiv i Foreign Affairs august 2022 at «ifølge flere høytstående amerikanske tjenestemenn vi har snakka med var de russiske og ukrainske forhandlerne i april 2022 tilsynelatende nære å ha blitt tentativt enige om konturene av en framforhandla midlertidig avtale: Russland ville trekke seg tilbake til posisjonene fra 23. februar, da de kontrollerte deler av Donbassregionen og hele Krim, og til gjengjeld ville Ukraina love å ikke søke NATO-medlemskap og i stedet motta sikkerhetsgarantier fra en rekke land.» Hill skriver videre at russerne ikke lenger ser dette som et mulig alternativ. Men hvorfor blei ikke den tentative avtalen gjennomført? Det sier Hill ingenting om.
Dette var gjenstand for en omfattende behandling i Ukrainska Pravda mai samme år. De skreiv at russerne var klare for å gjennomføre et presidentmøte mellom Putin og Zelenskyj, men at to hendelser inntraff som gjorde at Podolijak uttalte at «nå ikke er det rette tidspunktet for et slikt møte». Det ene var krigsforbrytelsene russiske styrker hadde begått i forstedene utenfor Kyiv, som var blitt avslørt (og seinere bekrefta av FN) da ukrainske styrker rykka inn i områdene. (Den russiske posisjonen er at massakrene var arrangert av ukrainske myndigheter med støtte fra Vesten.) Zelenskyj sa etterpå at det var forståelig at ingen ønska å forhandle med torturister, men forsvarte likevel å fortsette forsøkene på å oppnå ei diplomatisk løsning i et intervju publisert 10. april.
Det andre var budskapet Storbritannias daværende statsminister Boris Johnson hadde med seg da han ankom Kyiv 9. april. Ukrainska Pravda siterte en anonym nær medarbeider av Zelenskyj på at «Johnson hadde med seg to enkle budskap til Kyiv: Putin er en krigsforbryter, han burde presses, ikke forhandles med. For det andre, sjøl om dere er villige til å underskrive en avtale med ham, så er ikke vi det. Vi kan signere med dere, men ikke med ham.» Dette skal ha blitt oppfatta som et budskap fra «det kollektive Vesten».
Johnson bekrefta i en telefonsamtale med Frankrikes president Emmanuel Macron at han hadde fraråda ukrainerne å signere en avtale med Moskva. Ved en annen anledning sammenligna Johnson å forhandle med Putin med å «forhandle med en krokodille som har beinet ditt i kjeven» og sa at «vi må bare fortsette med strategien vår, å forsyne dem med våpen».
Vel så viktig som selve rådene fra Johnson var nok budskapet om at «vi» ikke var villige til å signere en avtale med Russland. Av Ukrainska Pravdas artikkel går det fram at Zelenskyj etter møtet med Johnson erklærte at det måtte gjøres to separate avtaler om sikkerhetsgarantier:
«Moskva ønsker én avtale der alle temaene blir løst. Men ikke alle ser dem sjøl sittende ved det samme bordet som den russiske føderasjonen. For dem er sikkerhetsgarantier en sak, og avtaler med den russiske føderasjonen en annen sak.» Det skal ha vært etter dette at forhandlingsprosessen stansa.
Dette samsvarer med det Putin sa offentlig på samme tid: «Vi nådde et visst nivå av enighet i Istanbul, som innebar at sikkerhetsgarantier for Ukraina … ikke ville gjelde Krim, Sevastopol og Donbass. … sikkerhetsgarantier er en ting, spørsmålet om å regulere forholdene på Krim, Sevastopol og Donbass skal tas utenfor disse avtalene … Så vi er tilbake i en blindgate.»
Johnson hadde imidlertid også med seg et anna budskap til Kyiv, nemlig at «vi vil støtte Ukraina 1 000 prosent». Under samtalene skal det ha blitt diskutert konkret hvordan og med hvilke typer våpen Storbritannia kunne støtte den ukrainske hæren.
Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu sa etterpå at tyrkerne hadde trudd at krigen snart ville bli avslutta etter forhandlingene i Istanbul, men at dette endra seg etter et møte mellom NATOs utenriksministre. «Etter møtet mellom NATOs utenriksministre fikk jeg inntrykket av at … det var enkelte innen NATOs medlemsstater som ønska at krigen skulle fortsette», sa han. «De vil at Russland skal bli svakere.» Også den nåværende tyrkiske parlamentslederen og daværende nestlederen i regjeringspartiet AKP, Numan Kurtulmuş, ga uttrykk for at «Det vi ønsker er å avslutte krigen. Noen folk ønsker ikke å avslutte krigen. USA ser en fortsettelse av krigen som å være i deres interesse.» Han har seinere utdypa dette ved å si at «Dette skyldes at USA prøver å konsolidere det europeiske kontinentet gjennom krigen i Ukraina, holde Russland opptatt med et alvorlig problem, og ser regional uro som viktig for maktbalansen der.»
I Washington Posts rapportering fra det nevnte utenriksministermøte i NATO 24. mars het det at «For noen i NATO er det bedre om ukrainerne fortsetter å kjempe, og å dø, enn å oppnå en fred som kommer for snart og til en for høy kostnad for Kyiv og resten av Europa.» Dette skal særlig ha vært tilfelle for en del østeuropeiske land. I artikkelen sin i Foreign Affairs skriver Samuel Charap og Sergey Radchenko at ukrainerne ikke diskuterte avtaleutkastet med amerikanerne før det var ferdigstilt, på tross av at det ville innebære traktatfesta forpliktelser for USA til å gå til krig for Ukraina hvis Russland invaderte igjen – og at «Den betingelsen alene ville gjort traktaten uaktuell for Washington. I stedet for å omfavne Istanbul-kommunikéet og den påfølgende diplomatiske prosessen, økte Vesten den militære støtta til Kyiv og økte presset på Russland, blant anna gjennom et stadig strammere sanksjonsregime». Daværende statssekretær i det amerikanske utenriksdepartementet, Victoria Nuland, har også mer enn antyda at USA og Storbritannia advarte ukrainerne mot å inngå avtalen fordi de var bekymra for begrensningene avtalen ville legge på størrelsen til det ukrainske militæret.
I en gjennomgang gjort av The New York Times sies det om et tidligere avtaleutkast fra 17. mars at «amerikanske tjenestemenn blei bekymra over vilkårene» og at ledere i Polen «frykta ifølge en europeisk diplomat at Tyskland eller Frankrike kunne forsøke å overtale ukrainerne til å akseptere Russlands vilkår, og ønska å forhindre dette.» I den samme artikkelen sier riktignok et anonymt medlem av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen at det ikke var noe poeng i å gå videre med samtalene på grunn av det russiske kravet om at statene som skulle garantere for ukrainsk sjølstendighet måtte være samstemte, noe som ville gi Russland et veto mot å opprettholde traktaten dersom de sjøl skulle bryte den i framtida. Men i gjennomgangen til Welt am Sontag siteres et anonymt medlem av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen på at «Det var den beste avtalen vi kunne ha fått».
Flere vitneutsagn fra forhandlingsprosessen
Naftali Bennett fungerte som nevnt som megler og mellommann mellom Putin, Zelenskyj og vestlige statsledere i starten av krigen. Ifølge et lengre YouTube-intervju med Bennett frafalt Russland kravene om «denazifisering» og demilitarisering under samtalene, mens Ukraina var villige til å gi avkall på medlemskap i NATO. Det som gjensto var spørsmålet om territorier (Krim og Donbass) og sikkerhetsgarantier for Ukraina. Ukraina mente det var påkrevd med sikkerhetsgarantier fra USA og Frankrike, «alle de store». Bennett mente imidlertid at USA ikke var villige til å gi slike garantier, og stilte også spørsmål ved om Russland ville se det som mindre truende enn NATO-medlemskap. Han foreslo i stedet en «israelsk modell» med en stor og velutstyrt hær, men uten langdistansemissiler og andre offensive kapabiliteter. Til spørsmålet om territorium foreslo Bennett å utsette ei endelig løsning i 99 år og finne en form for midlertidig mellomløsning. Bennett mente det var 50% sjanse for å oppnå en avtale, men at amerikanerne ikke trudde på muligheten. Begge sider skal ha vært interessert i ei våpenhvile, men ingen ville tape ansikt. På vestlig side skal Storbritannia ha ment at en måtte bekjempe og straffe Russland, mens Frankrike og Tyskland var pragmatiske og ønska forhandlinger, og USA var i en mellomposisjon.
Bennett oppgir to årsaker til at samtalene mislyktes. Et sted i intervjuet sier han at etter massakren i forstedene «var det over». Et anna sted at «Jeg trur en tok en legitim avgjørelse i Vesten om å fortsette å ramme Putin, og ikke… Jeg mener, de tok en mer aggressiv tilnærming. … Jeg var bare megleren, men jeg henvendte meg til USA, jeg gjorde ikke akkurat som jeg ville. Alt var koordinert ned til minste detalj med USA, Tyskland og Frankrike. … de blokkerte det, og jeg mente at de tok feil. I ettertid er det for tidlig å si. Det var fordeler og ulemper … jeg mener at det var en god mulighet for å oppnå ei våpenhvile, dersom ikke de hadde spolert det, men jeg er ikke sikker. Men jeg hevder ikke at det hadde vært det riktige å gjøre. … Kanskje det ville ha sendt feil signaler til andre land.»
Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder var, ifølge et intervju med Bild gjengitt på BNE Intellinews, også involvert i forhandlingene. Schröder hevder at massakrene i forstedene ikke var avgjørende for utfallet av forhandlingene, da en var blitt enige om det vesentlige allerede før krigsforbrytelsene blei gjort kjent. Schröder hevder at «ukrainerne godtok ikke fredsavtalen fordi de ikke fikk lov til det. Fordi alt de diskuterte, måtte de først spørre amerikanerne om.» Schröder hevder videre at budskapet til Boris Johnson om ikke å forhandle ikke bare kom fra Storbritannia, men også fra USA. Schröder mener at for å oppnå fred i dag må initiativet komme fra Vesten. «Hvorfor kombinerer ikke Scholtz og Macron våpenleveransene med et tilbud om samtaler?», spør han. «Uansett hvem som har makta er det en overbevisning i Russland om at Vesten vil fortsette å ekspandere NATO inn i det post-sovjetiske området. … Trusselvurderingen kan være emosjonell, men den er reell i Russland. Vesten må forstå dette og akseptere å gjøre tilsvarende kompromisser, ellers vil det være vanskelig å oppnå fred.»
Ifølge et lengre intervju med Davyd Arakhamija, fraksjonsleder for det ukrainske regjeringspartiet Folkets tjener og medlem av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen, sa russerne seg etterhvert villige til å trekke seg tilbake til der de var før invasjonen 24. februar dersom ukrainerne godtok kravene deres. Målet til de russiske forhandlerne skal ha vært «å vise at de virkelig, virkelig, nesten til det siste, håpa at de kunne presse oss til å signere en avtale om nøytralitet, dette var det viktigste for dem, de var klare til å avslutte krigen hvis vi godtok nøytralitet slik som Finland en gang gjorde og garanterte at vi ikke ville bli med i NATO … i virkeligheten var dette hovedpoenget, alt anna var kosmetikk og sandpåstrøing, som denazifisering, den russiskspråklige befolkninga og bla-bla-bla.»
På spørsmål om hvorfor Ukraina ikke godtok avtalen nevner Arakhamija tre forhold. For det første innebar det en forandring av grunnloven, fordi å søke NATO-medlemskap er grunnlovsfesta. For det andre stolte de ikke på Russland, og derfor kunne avtalen bare inngås dersom det forelå sikkerhetsgarantier som kunne gi dem fullstendig sikkerhet mot nye russisk angrep i framtida. Han sier videre at deres vestlige allierte fraråda å inngå en avtale om sikkerhetsgarantier, «som var umulige å gi på daværende tidspunkt». For det tredje kom Boris Johnson til Kyiv etter Istanbul-samtalene og sa at de ikke ville1 signere noen avtale, «la oss bare kjempe».
Den tidligere presidenttalsmannen Oleksiy Arestovych var også en del av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen. Han forteller i et intervju at de hadde framforhandla et utkast til avtale som innebar ei løsning for Krim, som skulle diskuteres videre over 15 år og ville skape sikkerhet i Svartehavet. Arestovych sier at «det var den mest innbringende avtalen vi kunne ha gjort … Vi spratt champagneflaska. Vi hadde diskutert demilitarisering, denazifisering, spørsmål knytta til det russiske språket, den russiske kirka og mye anna. Og den måneden gjaldt det spørsmålet om størrelsen på de ukrainske væpna styrkene, og president Zelenskyj sa: ‘Jeg kan avgjøre det spørsmålet indirekte med herr Putin’. Istanbul-avtalen var en protokoll med intensjoner og var 90% forberedt for et direkte møte med Putin. Det var ment å være neste steg i forhandlingene. … Men medlemmene av forhandlingsdelegasjonen stansa alle forhandlinger. Når vi spurte hvordan de kunne startes opp igjen sa presidenten ‘et sted, en gang, men ikke nå’. Og historikere vil måtte finne ut av hva som skjedde. … Russerne viste at de var villige til å fortsette forhandlingene, men vi avslo.»
Arestovych sier videre at han ikke veit om det stemmer eller ikke at Johnson intervenerte for å stanse forhandlingene, og at ingen unntatt Zelenskyj og Johnson sjøl veit hva de snakka om. Men han understreker at Zelenskyj blei dypt sjokkert over de russiske massakrene i forstedene rundt Kyiv. Av de mulige årsakene til brudd i forhandlingene virker det som om det er dette han vektlegger sterkest.
Når det gjelder framtidige løsninger sier han at det vil være fullstendig umulig med bilaterale ukranisk-russiske forhandlinger nå, og at det som trengs er forhandlinger om et nytt sikkerhetssystem. «Vi må forhandle fram et helt nytt sikkerhetssystem for Europa, og ta med i beregningene alle sidene av dette problemet. Russland opplever ikke at de har sikkerhet. Og vi kan le av dette og si at vi aldri har hatt en aggressiv holdning mot Russland, men russerne opplever det sånn. Og de er rede til å drepe for spørsmålet om sikkerhet. Så vi trenger en stor forhandling med begge sider, alle NATO-medlemmene, alle EU-naboland, alle stater som er naturlig interessert i sikkerheten i Europa, for å skape et nytt såkalt Potsdam-Jalta-system, fordi alternativet vil være 10 eller 15 år med krig.»
Også fra russisk side har en uttalt at en var nær å bli enige om en fredsavtale våren 2022. I et møte med en afrikansk fredsdelegasjon framholdt Putin at de var blitt enige om et dokument om ukrainsk nøytralitet som også inneholdt konkrete bestemmelser om størrelsen på Ukrainas militære styrker, men at avtalen blei forkasta av Ukraina etter at Russland trakk styrkene sine tilbake fra forstedene rundt Kyiv. Også Lavrov har hevda at en hadde blitt enige om en avtale i april 2022, men at vestlige statsledere pressa Zelenskyj til å trekke seg etter at Russland hadde trukket styrkene sine tilbake fra forstedene. Lederen av den russiske forhandlingsdelegasjonen, Vladimir Medinsky, har også hevda at en kunne kommet fram til en avtale i april 2022, og at dette blei forhindra fordi ukrainerne «valgte krig» når de blei forsikra om vestlig støtte. Medinsky legger imidlertid til at den russiske posisjonen var urokkelig i kravet om å anerkjenne uavhengigheten til de såkalte «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk og å anerkjenne Krim som en del av Russland.
Sist men ikke minst har den tidligere ukrainske viseutenriksministeren og ambassadøren Oleksandr Chalyi, som deltok i forhandlingene i Istanbul, også uttalt seg om hvordan disse forhandlingene foregikk og hva som skal til for å få dem i gang igjen. Han sier om forhandlingene at:
«Putin begikk en forbrytelse. Han begynte i 2014 og fortsatte i 20222 med direkte aggresjon mot Ukraina. Etter min mening dekkes hva Putin gjorde på en god måte av det berømte uttrykket: Dette er mer enn en forbrytelse, det er en tabbe. Putin blei offer for sin egen propaganda og sine egne etterretningstjenester. Og etter min mening forsto han veldig raskt etter invasjonen 24. februar 2022 at dette var en historisk feil. Og jeg var på daværende tidspunkt en del av den ukrainske forhandlingsdelegasjonen. Vi forhandla med den russiske delegasjonen praktisk talt i to måneder i mars og april om ei fredelig løsning mellom Ukraina og Russland. Og som dere husker kom vi med det såkalte Istanbul-kommunikeet. Og vi var veldig nære i midten av april, slutten av april, til å avslutte krigen gjennom ei fredelig løsning. Av en eller annen grunn blei det utsatt. Men etter min mening skjønte Putin, dette er mitt personlige synspunkt, uka etter at han igangsatte aggresjonshandlingene 24. februar 2022 at han begikk en feil og prøvde å gjøre alt som sto i hans makt for å gjøre en avtale med Ukraina. Og Istanbulkommunikeet, det var hans personlige avgjørelse å akseptere dette kommunikeet som var veldig langt unna det opprinnelige russiske ultimatumet, forslaget som Russland la fram for den ukrainske forhandlingsdelegasjonen i Minsk. Så vi klarte å komme fram til et virkelig ekte kompromiss. Så Putin ønska virkelig å komme fram til ei fredelig løsning med Ukraina. Det er svært viktig å huske på.»
Chalyi mener at for å oppnå en fredsavtale er en avhengig av diplomatiske initiativ fra Vesten, men at disse lar vente på seg:
«Den varme ukrainsk-russiske krigen er en integrert del av en fullskala kald krig mellom det kollektive Vesten og Russland over Ukraina. Med andre ord er jeg overbevist om at NATO og EU ikke er internasjonale sikkerhetsaktører, nøytrale aktører, men reelle deltakere i den kalde krigen med Russland over Ukraina. Basert på dette mener jeg at inntil vi kan gjenopprette kommunikasjonskanaler og et visst nivå av tillit mellom det kollektive Vesten og Russland, vil vi ikke være i stand til å gjenopprette tillit mellom Ukraina og Russland. Så etter mitt syn må vi fokusere på å etablere en form for dialog angående Ukraina, eller til og med angående andre saker. Sjøl om det bare dreier seg om små framskritt i dialogen om strategisk stabilitet mellom Russland og USA, så vil det være bra for Ukraina. Dette er min personlige mening. Og som dere veit, har Ukrainas president Zelenskyj nå ingen tillit til Putin, og som tegn på dette har Zelenskyj vedtatt et spesialdekret som forbyr alle forhandlinger om krig og fred med Putin.
Men generelt sett er jeg overbevist om at de grunnleggende skrittene for å avslutte krigen i Ukraina først og fremst må tas av det kollektive Vesten, ikke Ukraina. Det er et strategisk synspunkt. Fordi nå er Vesten, og først og fremst USA, Tyskland og Frankrike i en veldig spesiell posisjon: ‘Vi er langt unna og vi er klare til å gjøre det dere ber om.’ Men når jeg spør en beslutningstaker direkte, en som er i utenriksdepartementet i USA, Tyskland eller Frankrike, hvis president Zelenskyj om tre måneder spør dere om dere sammen med oss, som uavhengige partnere, er villige til å starte en form for forhandlinger med Russland om våpenhvile, veit du, den første reaksjonen deres er ‘nei, nei, dette er deres krig.’ Men så sier jeg til dem, hør her gutter, dere lova oss å gjøre det vi ber om. Da blir det stille. Så for min del – det er et veldig populært slagord at nøkkelen til å stanse krigen ligger i Moskva. Jeg er enig. Men nøkkelen til å stanse krigen ligger også i Washington, Berlin, Brussel og Paris. Og i Kyiv.»
Konklusjon
Basert på det som er gjort kjent fra førstehåndsvitner til forhandlingene mellom Ukraina og Russland våren 2022 virker det som om ingen hevder at det var Russland som avbrøyt forhandlingene, mens flere hevder at det var Ukraina som avbrøyt forhandlingene. Om årsakene til at forhandlingene blei brutt foreligger det imidlertid flere ulike forklaringsmodeller.
Den første er de russiske krigsforbrytelsene i forstedene utenfor Kyiv. Det virker ubestridelig at disse gjorde et sterkt inntrykk på ukrainerne og påvirka viljen til å inngå kompromisser med aggressorstaten i negativ retning. Dette blei trulig forsterka ved at russerne nekta fullstendig for de faktiske forhold. Om den russiske ledelsen hadde innrømt skyld og stilt de ansvarlige for retten kunne dette trulig ha stilt seg annerledes. Men det er like ubestridelig at samtalene fortsatte også etter at disse forbrytelsene var blitt avslørt.
Den andre er rådene fra Storbritannia (og USA) om ikke å inngå en avtale med Russland, manifestert ved Boris Johnsons besøk til Kyiv 9. april. Det kan neppe herske tvil om at holdningen i de vestlige regjeringene hadde en stor innflytelse på beslutningstagerne i Kyiv, særlig fordi de var fullstendig avhengige av vestlig støtte. Det virker også klart at særlig Storbritannia og Polen, men også USA, ikke engasjerte seg konstruktivt for å støtte opp under ei forhandla løsning.
Den tredje er spørsmålet om territorium. Den russiske forhandlingsposisjonen var at Krim måtte anerkjennes som en del av Russland, og Donetsk og Luhansk som uavhengige stater, mens den ukrainske forhandlingsposisjonen var at alle de tre regionene måtte returneres til Ukraina. Det kan legges til at Russland på det tidspunktet ikke hadde faktisk kontroll over hele Donetsk og Luhansk, og ikke lå an til å få det i umiddelbar framtid. Mange av kildene peker likevel mot at dette spørsmålet ikke blei ansett som en uoverskridelig hindring og at en satsa på at dette ville løses i direkte forhandlinger mellom Putin og Zelenskyj.
Den fjerde gjelder spørsmålet om sikkerhetsgarantier. For Ukrainas del var det klart at en forutsetning for en avtale ville være at de kunne oppnå stor grad av sikkerhet for at det ikke ville oppstå fornya russisk aggresjon i framtida, og at dersom det likevel oppsto ville de få militær assistanse fra allierte stater i en eller annen form. En slik avtale var de vestlige statene tilsynelatende ikke villige til å inngå på daværende tidspunkt, enten det skyldtes at de ikke ville inngå en avtale med Russland (ut fra en logikk om at de burde straffes, ikke belønnes, for invasjonen) eller at de ikke ville risikere å inngå forpliktelser som kunne føre dem inn i en direkte krig mot Russland. (I nyere tid har for øvrig en form for sikkerhetsavtaler, som ikke innebærer direkte militær inngripen men våpenleveranser og konsultasjoner, blitt inngått mellom bl.a. Ukraina og Storbritannia, Tyskland, Frankrike, USA og Norge). Dersom Russland insisterte på at alle garantistene måtte bli enige før sikkerhetsgarantiene ville iverksettes, ville det også fungert som en effektiv blokkering av avtalen i tilfelle en russisk invasjon.
Den femte gjelder at en avtale ifølge den ukrainske delegasjonen måtte godkjennes av ei folkeavstemning som kunne ha innebåret russisk tilbaketrekning uten noen garanti for at folkeavstemninga ville gå i dere favør, og at russerne ikke viste forståelse for dette da de ikke kunne være sikre på resultatet. For russerne ville garantien for å oppnå oppslutning om det ønska forhandlingsresultat opphøre dersom de trakk seg tilbake fra de okkuperte territoriene, for ukrainerne ville forutsetningene for å oppnå et rettferdig resultat av ei folkeavstemning betinges av en slik tilbaketrekning.
Den sjette handler om utviklinga på slagmarka. Da ukrainske styrker lyktes med å drive russerne ut fra Kyiv og det kom stadig flere løfter om våpen og økonomiske sanksjoner fra Vesten, kan den ukrainske ledelsen ha blitt overbevist om at den russiske hæren sto overfor et militært nederlag og at de kunne oppnå en mer fordelaktig avtale med relativ lave kostnader. Dette blir argumentert for av Robert Skidelsky i The Nation, som skriver: «Når den ukrainske hæren begynte å påføre Russland nederlag, og vestlig militær støtte blei trappa opp sommeren 2022, var det liten grunn for ukrainerne til å fortsette samtalene med russerne. … Johnsons påvirkning har blitt avvist fordi han ikke befant seg i en posisjon til å fortelle den ukrainske regjeringa hva de skulle gjøre. Dette er formelt korrekt, men intetsigende. Han hadde anledning til å fortelle dem under hvilke forhold Storbritannia (og USA) ville gi militær og økonomisk støtte. Dersom Johnsons støtte hadde vært betinga i stedet for ubetinga er utenkelig at forhandlingene ikke ville ha fortsatt.»
Sannsynligvis skyldtes avgjørelsen om å avbryte forhandlingene en kombinasjon av ulike faktorer, som Zelenskyjs biograf Simon Shuster skriver i Time Magazine:
«Ukrainas forhandlere blei forferda over de grusomme handlingene som russiske styrker hadde begått, spesielt i Kyiv-forstaden Butsja, og de ba Zelenskyj om å trekke seg fra samtalene2. USAs og Europas holdning gjorde lite for å opprettholde forhandlingene. Ukrainas vestlige allierte nekta å gi noen fast garanti for å hindre Russland i å invadere igjen i framtida …. Den andre grunnen til at disse forhandlingene mislyktes, hadde å gjøre med krigens utvikling. Ukrainas væpna styrker oppnådde noen forbløffende seire det første året av invasjonen.»
Hva som til slutt avgjorde saken er vel, som Arestovych sier, en sak for historikere. Men dette er de forskjellige stridsspørsmålene som er gjort kjent. Det er uansett tankevekkende – og fortærende – å lese om hvor nær partene faktisk var å inngå en fredsavtale. Min personlige oppfatning er at dersom USA og NATO hadde vært villige til å inngå strategiske forhandlinger med Russland om sikkerhetssituasjonen i Europa og hadde vært villige til å tilby Ukraina konkrete sikkerhetsgarantier i bytte mot militær nøytralitet, kunne krigen vært avslutta våren 2022.
Denne gjennomgangen inneholder alt jeg har funnet av utsagn fra førstehåndsvitner til forhandlingsprosessen mellom Ukraina og Russland våren 2022. Alle sitater fra engelskspråklige kilder er oversatt til norsk av undertegnede. De stedene jeg har måttet benytte meg av russisk-, tyrkisk-, tysk- eller ukrainskspråklige kilder har jeg basert meg på en datagenerert oversettelse til engelsk. At norske medier ikke i større grad har villet eller evna undersøke dette temaet – og således drive fredsjournalistikk i stedet for bare krigsreportasjer – er etter mitt syn en svakhet ved norsk presse.
- I oversettelsene av intervjuet varierer det om Johnson skal ha sagt at «vi burde ikke» eller «vi ville ikke» signere en avtale («should»/«would»). Mens det førstnevnte ville bety at Johnson ga dette som råd til ukrainerne, ville det sistnevnte bety at Johnson avviste at Storbritannia (og trulig «det kollektive Vesten») ville stå som garantist for en avtale. Faktasjekknettstedet Myth Detector er blant dem som bruker oversettelsen «we would not sign». ↩︎
- Som vi har sett tidligere i artikkelen var det delte meninger i den ukrainske forhandlingsdelegasjonen. Shuster henviser her antagelig til samtaler han hadde med Podolijak der han skal ha gitt uttrykk for at Russland var et barbarisk land som det var umulig å inngå en varig fred med. Se Shuster, S. (2024.) The Showman: Inside the Invasion That Shook the World and Made a Leader of Volodymyr Zelensky. William Collins. s. 248. ↩︎