Hvordan kan Ukraina-krigen avsluttes?

Krigen mellom Russland og Ukraina er nå inne i sitt tredje år. I fredsbevegelsen snakker vi ofte om nødvendigheten av å avslutte krigen med diplomati, våpenhvile og forhandlinger. Men hva betyr det i praksis? Hvilke muligheter finnes, hva har blitt forsøkt og hva har blitt foreslått? I denne artikkelen vil jeg forsøke å gi svar på disse spørsmålene. Fredsforhandlingene som foregikk mellom Ukraina og Russland våren 2022 vil bli behandla i en egen artikkel.

Alle historier må begynne et sted. En utførlig drøfting av krigen kunne ha trukket tråder tilbake til oppløsninga av Sovjetunionen, regimeskiftet i Kyiv i 2014, den russiske anneksjonen av Krim og intervensjonen i Donbass, Minsk-avtalene, m.m. – her velger jeg å starte med den fullskala russiske invasjonen 24. februar 2022. Først synes jeg imidlertid det er ryddig å gjøre rede for min oppfatning av noen sentrale aspekter ved krigen, da det trulig vil påvirke den videre analysen.

1. Den russiske invasjonen er ulovlig etter folkeretten

Det er kanskje både velkjent og sjølsagt, men det er greit å slå det fast likevel: Den russiske invasjonen er ulovlig. FNs generalforsamling har vedtatt med 141 mot 5 stemmer at den russiske invasjonen av Ukraina er et brudd på Artikkel 2 (4) i FN-pakten og at alle territorielle endringer som resulterer av bruk eller trusler om vold skal ansees som ulovlige. Den internasjonale domstolen har også vedtatt med 13 mot 2 stemmer at Russland umiddelbart må avslutte de militære operasjonene de iverksatte 24. februar 2022. Det betyr at Russlands invasjon per definisjon er illegal, mens Ukrainas forsvar per definisjon er legalt. Det forhindrer ikke at begge sider forplikter seg til å føre krigen i tråd med internasjonal lov. Dette har også Russland forbrutt seg mot. En uavhengig kommisjon nedsatt av FNs menneskerettsråd har rapportert at russiske styrker har begått flere krigsforbrytelser, blant anna ved å angripe sivile og sivil infrastruktur. Den internasjonale straffedomstolen har også utstedt arrestordre både på Russlands president Vladimir Putin og på de militære lederne Sergej Kobylasj og Viktor Sokolov.

FNs menneskerettighetsråd publiserer jevnlige oppdateringer om dokumenterte sivile tap i krigen. I august 2024 blei minst 184 sivile drept og 856 såra. Åtte av de drepte var barn. De fleste tapene skjer i regjeringskontrollerte områder, altså er de etter all sannsynlighet drept av russiske styrker. Det forekommer imidlertid sivile tap også i russisk-okkuperte områder, som sannsynligvis er drept av ukrainske styrker. Siden 24. februar 2022 er det dokumentert drept 9 153 sivile i ukrainsk-kontrollerte områder og 2 590 sivile i russisk-okkuperte områder. I samme periode er det såra 20 711 sivile i ukrainsk-kontrollerte områder og 3 903 sivile i russisk-okkuperte områder.

Antallet falne soldater er ikke kjent for noen av sidene, men amerikanske tjenestemenn estimerte i januar 2024 det totale antallet drepte og såra i krigen til 500 000. Over 6 millioner er på flukt. Kostnadene ved å gjenoppbygge Ukraina etter krigen er anslått til så mye som 5 000 milliarder kroner. Krigen har forårsaka skader på miljøet for mer enn 600 milliarder kroner, og 30 % av Ukraina har blitt forurensa med landminer og ueksploderte sprenglegemer. Krigen har ført til at 1,8 millioner flere ukrainere har havna under fattigdomsgrensen.

2. Krigen kan ikke vinnes militært

Dette blei slått fast av FNs generalsekretær Antonio Guterres allerede 22. mars 2022, da han sa at: «Denne krigen kan ikke vinnes … Før eller seinere må det flyttes fra slagmarka til forhandlingsbordet. Dette er uunngåelig. Det eneste spørsmålet er: Hvor mange flere liv må gå tapt? Hvor mange flere bomber må falle? Hvor mange byer som Mariupol må bli ødelagt? Hvor mange ukrainere og russere vil bli drept før alle skjønner at denne krigen ikke har noen vinnere – bare tapere?»

I november 2022 uttalte USAs daværende forsvarssjef Mark Milley, i forbindelse med den russiske tilbaketrekninga fra Kherson, at «Det finnes også en mulighet her, et vindu for forhandlinger. … Jeg trur det må være en gjensidig anerkjennelse av at militær seier antagelig, i den virkelige betydninga av ordet, kanskje ikke er mulig gjennom militære løsninger. Og derfor må du ty til andre løsninger.»

Milley brukte første verdenskrig som eksempel. «Krigen brøyt ut som følge av en rekke av veldig, veldig dårlige beslutninger. … Og de trudde det skulle bli en rask bevegelseskrig. … Men ved juletider desember/januar 1914-15 hadde du en krig som ikke var mulig å vinne militært. …. Men de så på kostnadene. … Og de så at, vi har allerede hatt en million falne fra august til september. Så vi må kjempe til seier, vi må fortsette, kjempe hele veien til seier. Og det fantes de som sa at vi burde forhandle, for å kutte kostnadene. … Men sida som sa at vi måtte kjempe til seier vant diskusjonen, så krigen fortsatte i 1915, 1916, 1917 og 1918. Sånn at den ene millionen som var blitt drept mellom august og desember blei til 20 millioner drepte fram til 1918. … Så når det er en mulighet til å forhandle, når en kan oppnå fred, grip den. Grip øyeblikket!»

Den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen har uttalt seg i lignende vendinger. I et intervju med Klassekampen i februar 2023 sa han at «Det finst ikkje noko militær løysing på denne konflikten, trur eg. Det vil i så fall ta veldig lang tid om ein part skal vinne definitivt over den andre, og det vil få forferdelege konsekvensar for folk.» I et intervju med Forsvarets forum i mai 2024 moderer han standpunktet noe ved å si at krigen kan vinnes, men at det kan ta flere tiår.

Den tidligere ukrainske forsvarssjefen Valerij Zaluzjnyj uttalte tilsvarende i november 2023 at «Akkurat som i første verdenskrig har vi nådd et teknologisk nivå som setter oss i en fastlåst situasjon. Det vil sannsynligvis ikke bli noe dypt og vakkert gjennombrudd.» Zaluzjnyj uttalte videre at for å få til et militært gjennombrudd trengs det et teknologisk gjennombrudd sammenlignbart med den kinesiske oppfinnelsen av kruttet. I april 2024 uttalte også anonyme offiserer nær Zaluzjnyj at «Det er ikke noe som kan hjelpe Ukraina nå fordi det er ingen seriøse teknologier som er i stand til å kompensere Ukraina for den massive oppbygninga av styrker Russland kaster mot oss. Vi har ikke den teknologien, og Vesten har den ikke i stort nok antall.»

Det kan legges til at ifølge den amerikanske tenketanken Council on Foreign Relations skjer 80 % av tapene i krigen ved bruk av artilleri, der Russland har et stort forsprang. Det estimeres at Russland produserer 3 millioner artillerigranater i året, mens USA og EU produserer 1,2 millioner. I tillegg importerer Russland artilleriammunisjon fra Nord-Korea. Og sjøl om vestlige våpenleveranser skulle ta seg opp, vil en langvarig stillingskrig til slutt føre til at Ukraina går tom for soldater. Landet står overfor en demografisk krise. Ved oppløsninga av Sovjetunionen hadde Ukraina 52 millioner innbyggere. I 2022 var det sunket til 41 millioner, og ved inngangen til 2024 til 37 millioner. FN anslår nå at befolkninga kan synke til 15 millioner innen utgangen av århundret. Ifølge tall fra CIA har Ukraina nå både den høyeste dødsraten og den laveste fødselsraten i verden. Kombinasjonen av menn som blir drept i krigen og kvinner og barn som forlater landet gjør at dødsraten langt overstiger fødselsraten. Problemet forverres åpenbart jo lenger krigen varer.

3. Det er en reell fare for at krigen kan eskalere til atomkrig

Kort tid etter invasjonen satte Russland atomvåpenstyrkene i kampberedskap, og har gjentatte ganger gitt signaler om at en direkte intervensjon i krigen fra NATO-land kan resultere i atomkrig. Major Amund Osflaten har i Forsvarets forum argumentert for hvorfor det er grunn til å ta disse truslene alvorlig, gitt russisk militær tenkning der de er redde for å havne i en posisjon der de ikke vil kunne forsvare seg konvensjonelt i en mulig krig med NATO. Christopher S. Chivvis fra den amerikanske tankesmia Carnegie Endowment for International Peace skreiv i mars 2022 at de reelle alternativene for å avslutte krigen enten er fortsatt eskalering eller «bitre innrømmelser», og om muligheten for atomeskalering at det i tilfellet først vil komme for å demonstrere russisk vilje til å bruke dem, med hensikten å «eskalere for å deeskalere». Og at: «Basert på simuleringer jeg gjennomførte etter Putins invasjon i 2014, ville et mer sannsynlig valg være en plutselig kjernefysisk test eller en kjernefysisk detonering i stor høyde. Den ødelegger det elektriske nettverket over en større ukrainsk by eller også en Nato-by. Forestill deg en eksplosjon som får lyset til å gå over hele Oslo.»

I juli 2023 avslørte NBC News at det har foregått hemmelige samtaler mellom tidligere amerikanske tjenestemenn og nåværende russiske tjenestemenn. The Moscow Times snakka med noen av de amerikanske deltakerne, og en uttaler anonymt at «De veit ikke hvordan de skal definere seier og nederlag. Faktisk var det noen blant elitene vi snakka med som ikke ønska krigen i utgangspunktet, og til og med sa at den hadde vært et feilgrep. Men nå er de i krig – å lide et ydmykende nederlag er ikke et alternativ for disse folka. … Hvis Russland trur at de kan stå i fare for å miste Krim vil de nesten sikkert ty til bruk av taktiske atomvåpen.»

Yaroslav Trofimov, utenriksredaktøren i Wall Street Journal, har blitt gjengitt i Washington Post på at ifølge amerikansk etterretning er det tre situasjoner der Putin sannsynligvis vil vurdere bruk av atomvåpen: «Et var i tilfelle av et storskala angrep på selve Russland, spesielt hvis NATO var involvert. Et anna var muligheten for å miste fysisk kontroll over Krim. Og det tredje, ifølge en høytstående embetsmann I Pentagon, var en ukrainsk seier på slagmarka ‘som helt og fullstendig ødelegger det russiske militæret, slik at den russiske staten ville stå overfor en eksistensiell trussel’». Ifølge tidligere CIA-sjef David Patraeus vil russisk bruk av atomvåpen føre til et konvensjonelt militærangrep mot russiske styrker fra NATOs side. Dette vil igjen lett kunne lede til eskalering til atomkrig på grunn av Russlands konvensjonelle underlegenhet overfor NATO.

På russisk side foregår det en diskusjon om å endre den russiske atomvåpendoktrinen, som per nå slår fast at atomvåpen bare skal brukes dersom Russland blir angrepet med atomvåpen eller dersom statens eksistens er trua av et konvensjonelt angrep. Den innflytelsesrike sikkerhetspolitiske analytikeren Sergej Karaganov har i kronikkform tatt til orde for at en i Vesten har mista den rasjonelle frykten en tidligere hadde for atomkrig, og at Russland derfor «må gjøre atomavskrekking til et overbevisende argument igjen ved å senke terskelen for bruk av atomvåpen, som nå er uakseptabelt høy». Putin har uttalt at den nye doktrinen vil åpne for bruk av atomvåpen ved «aggresjon mot Russland fra en ikke-atomvåpenstat, men med deltakelse eller støtte fra en atomvåpenstat». Putin har også uttalt at dersom USA tillater Ukraina å bruke langdistansmissiler de har fått fra NATO-land mot russisk territorium, vil det innebære at NATO-land «er direkte involvert i konflikten», fordi ukrainerne angivelig ikke kan operere eller velge mål for missilene uten direkte medvirkning fra NATO-land. En mulig respons kan ifølge den britiske analytikeren Anatol Lieven være å skyte ned britiske etterretningssatellitter som brukes til å velge mål for ukrainske angrep.

Motsatt er det også en fare for at dersom Russland skulle ligge an til å vinne krigen, vil NATO-land intervenere direkte på ukrainsk side. Ifølge uttalelser gitt av anonyme tjenestemenn i NATO til den italienske avisen Repubblica, gjengitt av Strana, vurderer NATO å intervenere direkte i krigen dersom Belarus går med i krigen på russisk side, eller Russland innleder krigføring mot tredjeland som de baltiske statene eller Moldova (som ikke er NATO-medlem). Frankrikes president Emmanuel Macron har gjentatte ganger uttalt at en må stille spørsmålet om å sende egne styrker til Ukraina dersom frontlinja bryter sammen. Tanken er at disse skal avlaste ukrainske styrker bak fronten, slik at flere ukrainske styrker kan sendes til fronten. Men disse strykene vil trulig bli gjenstand for målretta angrep fra russiske missiler, og eskaleringsfaren vil være høy.

Forsker og tidligere russiske diplomat Nikolai Sokov har sagt til Klassekampen at «Det stemmer ikke at Russland ikke har røde linjer. Problemet er at vi, ikke engang Russland, vet hva disse er ennå».

Det russiske utenriksministeriet har advart Storbritannia om at dersom britiske våpen brukes i angrep mot selve Russland, kan britiske militæranlegg og militært utstyr både i og utenfor Ukraina bli utsatt for russiske angrep. Seinere har det blitt kjent at amerikanske våpen og amerikansk og britisk etterretningsdata har blitt brukt av Ukraina i angrepet på Kursk-regionen. Den russiske sikkerhetspolitiske analytikeren Fyodor Lukyanov har i denne sammenhengen argumentert for at Russland må gi klarere beskjed til de vestlige landene om hva de røde linjene deres er, og hva som vil bli konsekvensene av å overskride dem. En annen russisk sikkerhetspolitisk analytiker, Alexey Arbatov, advarte i september 2024 om at situasjonen nå er svært farlig fordi to ulike feilaktige oppfatninger er i ferd med å gjøre seg gjeldende i Vesten og i Russland. I Vesten er det i ferd med å bre seg en feilaktig oppfatning om at Russland ikke vil bruke atomvåpen uansett hvor mye den militære støtta til Ukraina trappes opp. I Russland er det i ferd med å bre seg en feilaktig oppfatning om at hvis en bruker atomvåpen «selektivt» vil Vesten trekke seg tilbake i stedet for å svare eller eskalere. Arbatov skriver at hvis begge disse oppfatningene får gjennomslag vil det kunne føre til at «hele verden sprenges i stykker».

En fullskala atomkrig mellom USA og Russland er anslått til å ta livet av fem milliarder mennesker. En enkelt atombombe over Oslo er anslått til å ta livet av over hundre tusen. Dette understreker også forrige poeng om at det ikke finnes noen militær løsning på denne konflikten. En konvensjonell seier for en av partene kan lett lede til at begge parter taper i en påfølgende kjernefysisk krig.

4. Å hindre NATOs østutvidelse er en vesentlig målsetning for Russland

De aller fleste førstehåndskilder peker mot at å hindre ukrainsk NATO-medlemskap – eller kanskje mer presist, å hindre amerikansk militær tilstedeværelse i Ukraina – er en vesentlig beveggrunn og målsetning for Russlands krigføring. Det forhindrer ikke at de også har andre beveggrunner og målsetninger, som økonomiske, territorielle og ideologiske. Men etter min vurdering er de vesentligste grunnene for Russlands invasjon sikkerhetspolitiske.

Russlands motstand mot å utvide NATO nærmere Russlands grenser har vært tydelig kommunisert i årtier. Allerede på 1990-tallet gjorde den daværende russiske presidenten Boris Jeltsin det klart overfor den daværende amerikanske presidenten Bill Clinton at «NATO-utvidelser burde ikke omfatte de tidligere sovjetrepublikkene. … Spesielt Ukraina.» I 2008 sendte USAs daværende Russlandsambassadør og nåværende CIA-sjef William Burns et notat til Washington der han skreiv at «Utenriksminister Lavrov understreka at Russland måtte betrakte fortsatt østlig ekspansjon av NATO, spesielt til Ukraina og Georgia, som en potensiell militær trussel. Sjøl om Russland kanskje trur på uttalelser fra Vesten om at NATO ikke var retta mot Russland, når en ser på nylige militære aktiviteter i NATO-land (etablering av amerikanske framskutte operasjonssteder osv.), må de vurderes ikke ut fra erklærte intensjoner, men ut fra potensialet. … Mens den russiske motstanden mot den første runden av NATO-utvidelse på midten av 1990-tallet var sterk, føler Russland nå at det kan svare mer kraftfullt på det det oppfatter som handlinger som er imot landets nasjonale interesser.»

I et anna notat fra 2008 skreiv Burns tilsvarende at «Ukrainsk medlemskap i NATO er den rødeste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin). I mine mer enn to og et halvt år med samtaler med sentrale russiske aktører, alt fra neandertalerne i de mørkeste avkrokene av Kreml til Putins skarpeste liberale kritikere, har jeg fortsatt ikke truffet noen som ikke ser ukrainsk NATO-medlemskap som noe anna enn en direkte utfordring av russiske interesser. … Det vil skape fruktbar grunn for russisk innblanding på Krim og i Øst-Ukraina.»

I en artikkel i New York Times fra februar 2024 om CIAs operasjonsbaser i Ukraina heter det at «Mot slutten av 2021, ifølge en høytstående europeisk embetsmann, vurderte herr Putin om han skulle starte sin fullskala invasjon da han møtte lederen for en av Russlands etterretningstjenester, som fortalte ham at CIA, sammen med Storbritannias MI6, kontrollerte Ukraina og gjorde det om til en brohode for operasjoner mot Moskva.» James Dobbins, tidligere amerikansk ambassadør til EU og leder for internasjonal- og sikkerhetspolitikk ved tenketanken RAND Corporation, skreiv to uker før den russiske invasjonen at «å lukke døra for NATO-medlemskap kan redde Ukraina fra en russisk invasjon og til og med gjøre det mulig for landet å gjenvinne noe av sitt tapte territorium.»

Russland la som kjent fram et forslag til sikkerhetstraktat, som kan kalles et ultimatum, mellom dem og USA i desember 2021 der et av kravene var at NATO ikke skulle ekspandere videre østover og at USA ikke skulle drive militært samarbeid med tidligere sovjetstater som ikke allerede er medlemmer av NATO. Dette blei avvist av USA og NATO. NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg viste antagelig til dette traktatutkastet da han i en tale i september 2023 fortalte at «President Putin erklærte høsten 2021, og sendte faktisk et avtaleutkast de ville NATO skulle signere, om å love å ikke utvide NATO mer. Det var det han sendte oss. Og det var en forutsetning for ikke å invadere Ukraina. Selvfølgelig signerte vi ikke det. Det motsatte skjedde. Han ville at vi skulle signere det løftet om å aldri utvide NATO. Han ville at vi skulle fjerne den militære infrastrukturen hos alle allierte som har slutta seg til NATO siden 1997, altså halvparten av NATO, hele Sentral- og Øst-Europa, at vi skulle fjerne NATO fra den delen av alliansen, introdusere et slags B- eller annenklasses medlemskap. Det avviste vi. Så han gikk til krig for å forhindre NATO, mer NATO, nær grensene sine. Han fikk det stikk motsatte.»

Dette var også en viktig del av talen Putin holdt på dagen for invasjonen, der han blant anna sa følgende: «Enhver ytterligere utvidelse av den nordatlantiske alliansens infrastruktur eller de pågående forsøkene på å få et militært fotfeste på ukrainsk territorium er uakseptabelt for oss. … Det er den røde linja vi har snakka om ved flere anledninger. De har kryssa den.»

At Russland ved sin krigføring på mange måter har oppnådd det motsatte av det som var intensjonen, betyr ikke at å forhindre NATOs østutvidelse ikke var en del av beveggrunnen for å gå til krig. Mange kriger har vært mislykka. Det betyr heller ikke at krigen blir mindre umoralsk eller ulovlig. Men det er viktig å forstå de russiske målsetningene når en skal se på mulighetene for ei diplomatisk løsning.

Russlands forhandlingsposisjon

Bortsett fra kravet om ukrainsk militær nøytralitet har de russiske kravene overfor Ukraina dels vært uklare og dels skiftende. Men budskapet fra Kreml den siste tida har vært at en ønsker å forhandle med utgangspunkt i avtalen som var nær ved å bli inngått i Istanbul i 2022 (se egen artikkel), men at en må ta høyde for «nye territorielle realiteter». Med det siktes det til at Russland i september 2022 annekterte fire ukrainske regioner etter å ha avholdt «folkeavstemninger» der. Disse folkeavstemningene kan imidlertid ikke betraktes som et uttrykk for folkeviljen, blant anna fordi de blei avholdt under militær okkupasjon og en stor del av befolkninga ikke deltok. I motsetning til på Krim (særlig), og i Donetsk og Luhansk (delvis), har det heller ikke vært noen separatistbevegelse i Kherson og Zaporizjzja som har arbeida for tilslutning til Russland.

I juni 2024 la Putin fram et konkret forslag til en permanent fredsavtale, som nå må betraktes som Russlands offisielle posisjon: Ukraina må avstå regionene Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja til Russland (i tillegg til Krim, får en anta), Ukraina må bekrefte sin militære alliansefrihet og atomvåpenfrie status, må «denazifiseres» og «demilitariseres». Vesten må oppheve sanksjonene. Det blei også advart om at dersom en ikke fikk gjennomslag for disse kravene ville kamphandlingene fortsette og kunne føre til hardere krav i framtida om det oppstår nye «territorielle realiteter».

Kravene om å offisielt avstå disse regionene er åpenbart uakseptabelt for Ukraina. Det samsvarer heller ikke med de militære styrkeforholdene, da Russland bare kontrollerer deler av disse regionene per i dag. Det er utenkelig at Ukraina skulle gå med på å trekke tilbake sine militære styrker fra hele Kherson og Zaporizjzja, der de blant anna kontrollerer de regionale hovedstedene. Anneksjonen kan imidlertid ha redusert Russlands handlingsrom for fleksibilitet i framtidige forhandlinger, fordi den russiske grunnloven forbyr å oppgi russisk territorium til fremmede stater.

Russland har så godt som ingen støtte for de territorielle kravene sine internasjonalt. I 2014 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som avviste den russiske anneksjonen av Krim med 100 mot 11 stemmer (58 avholdende). Den russiske anneksjonen av fire nye regioner i 2022 blei avvist i en tilsvarende resolusjon med 143 mot 5 stemmer (35 avholdende). De enste som stemte mot var Belarus, Nicaragua, Nord-Korea og Syria, i tillegg til Russland sjøl. Russlands viktigste samarbeidspartner Kina stemte avholdende i begge avstemningene, og har ikke anerkjent noen av Russlands anneksjoner. Det bør også legges til her at heller ikke Russland støtter regioners rett til å løsrive seg fra moderlandet anna enn når det tjener deres egne nasjonale interesser. Russland har f.eks. ikke anerkjent Kosovo som sjølstendig stat, for ikke å snakke om Taiwan eller Tsjetsjenia.

Det kan godt være at den offisielle russiske posisjonen representerer deres maksimumskrav, og den reelle posisjonen er en annen. Kyiv Post har rapportert at kilder både i Moskva og Kyiv sier at Russland har presentert en plan for amerikanerne der de sier seg villige til å «vurdere» å trekke seg tilbake fra Kherson og Zaporizjzja, til gjengjeld for full kontroll over Donetsk og Luhansk og at Ukraina garanterer for vannforsyning til Krimhalvøya (som går via Kherson). Forslaget innebærer også krav om at Ukraina ikke slutter seg til NATO og at det settes begrensninger på størrelsen til den ukrainske hæren. Det er vanskelig å vite om dette forslaget er reelt. Det ville innebære å gi opp landkorridoren til Krimhalvøya, men det er mulig at Kreml ville sett det som et akseptabelt bytte for sikkerhetsgarantier fra NATO og formell anerkjennelse av russisk herredømme over Krim og Donbass. Det kan også tenkes at de vil være mer villige til å begrense seg til å annektere de delene av Kherson og Zaporizjzja som de allerede kontrollerer.

Reuters har gjengitt fire anonyme russiske tjenestemenn på at Kreml er villige til å gå med på ei våpenhvile langs den nåværende frontlinja. I fravær av ei våpenhvile «vil Putin sakte erobre territorier fram til Zelenskyj kommer med et tilbud om å stanse». Ifølge Politico skal Putin ha fortalt Viktor Orban at han er «rede til å vurdere ethvert våpenhvileforslag som ikke tjener til skjult relokalisering og omorganisering av ukrainske styrker». På den andre sida uttrykte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i et intervju med Newsweek i oktober 2024 at ei løsning «burde fjerne de grunnleggende årsakene til konflikten. Den burde ta sikte på å avslutte konflikten, heller enn på ei våpenhvile.»

Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov har sagt at etter invasjonen av Kursk er ideen om ei våpenhvile «ikke lenger relevant». Den russiske presidentrådgiveren Yuri Ushakov har uttalt at Russlands forslag for å avslutte krigen ikke er avlyst, men at de nå er uaktuelle og at framtida for dialog avhenger av utviklinga på slagmarka.

Ukrainas forhandlingsposisjon

Ukraina har gjort klar sin posisjon for å avslutte krigen i form av den tipunkts fredsplanen til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. De ti punktene består – litt forenkla – av følgende:

Russisk tilbaketrekning fra ukrainske atomkraftverk.
Russland må slutte å legge hindringer for ukrainsk korneksport.
Russland må slutte å angripe ukrainsk energi-infrastruktur.
Gjensidig fangeutveksling og hjemsending av alle ukrainske barn som er ført til Russland.
Respekt for Ukrainas territorielle integritet.
Tilbaketrekning av alle russiske styrker fra ukrainsk territorium.
Straffeforfølgelse av russiske krigsforbrytere og utbetaling av krigsskadeerstatninger fra Russland.
Beskyttelse av miljøet.
Sikkerhetsgarantier for Ukraina.
Signering av en endelig fredsavtale.

Planen er i tråd med internasjonal lov og har trulig stor støtte i den ukrainske befolkninga (med unntak av på Krim og deler av Donbass). Grunnen til at jeg her betegner det som en forhandlingsposisjon og ikke som en fredsplan, er at den i praksis innebærer krav om fullstendig russisk kapitulasjon. Det kan en godt argumentere for er rett og rimelig, men styrkeforholdet mellom partene tilsier rett og slett ikke at det er mulig å gjennomføre. Ukraina kan dessuten se ut til å ha innskrenka sitt eget handlingsrom ved å innføre forbud mot forhandlinger med Russland så lenge Putin er president, og å kreve at ei full russisk tilbaketrekning skjer før forhandlinger kan iverksettes. Zelenskyj har imidlertid også uttalt at det vil være bedre om områdene kan tas tilbake ved hjelp av diplomati, og at dette kan skje ved «politisk press fra hele verden mot Putin». Det er også verdt å merke seg at han i samme intervju nevnte at dersom Ukraina skulle frastå territorier, fastslår den ukrainske grunnloven at det må skje via ei folkeavstemning – som antyder at regjeringa ikke er like fremmed for tanken som de offisielle uttalelsene tilsier.

Men den ukrainske planen ser ut til å ha vært nettopp å forene «hele verden» rundt deres ti punkter, som deretter kunne bli presentert til Russland som et ultimatum, eller i det minste som grunnlag for forhandlinger. Dersom planen hadde fått støtte fra en overveldende del av det internasjonale samfunnet ville dette ha gitt Ukraina større tyngde i forhandlingene. Dette må nå sies å ha mislyktes. På det siste toppmøtet om planen i Sveits i juni deltok bare rundt 100 av de 160 inviterte. Russland var ikke invitert. Kina valgte å ikke delta, med henvisning til at et fredsmøte burde inkludere både Ukraina og Russland, likeverdig deltakelse av alle parter og en rettmessig diskusjon av alle fredsplaner. Av de litt under 90 landene som undertegna sluttkommunikeet, som var vanna ned til å fokusere på de tre første punktene i tipunktsplanen, var det få tungvektere bortsett fra de vest-allierte som allerede har innført sanksjoner mot Russland. Ingen av de mest innflytelsesrike statene i «det globale sør» undertegna dokumentet. Både India, Sør-Afrika og Saudi-Arabia deltok på møtet uten å undertegne. Det er imidlertid verdt å merke seg at flere land med gode relasjoner til Russland, som Ungarn, Serbia og Tyrkia, undertegna kommunikeet som slår fast respekten for Ukrainas territorielle integritet.

Hva som blir den ukrainske posisjonen dersom de innser at det ikke lyktes å samle verden om sin egen tipunktsplan er fortsatt uklart. Ifølge Strana skal Zelenskyj ha fortalt Ungarns statsminister Viktor Orban at han mener tida er på Ukrainas side, fordi han satser på at Russland på et tidspunkt vil måtte gå til nye runder med tvangsmobilisering og at det vil destabilisere samfunnet. Kyrylo Budanov, leder for den ukrainske forsvarsministerens hovedetterretningsdirektorat, uttalte nylig at Russland seinest sommeren 2025 vil stå overfor valget om enten å avslutte krigen eller kunngjøre en ny storskala mobilisering, noe som kan «ryste den politiske situasjonen alvorlig».

Ukrainas invasjon av den russiske Kursk-regionen kan forpurre det russiske kravet om å ta hensyn til «fakta på bakken», ifølge Zelenskyjs rådgiver Tymofiy Mylovanov, da denne formelen ville innebære at deler av russisk territorium vil forbli kontrollert av Ukraina. Zelenskyj har også omtalt okkupasjonen av Kursk som en del av en «seiersplan», som skal gå sammen med diplomatisk og økonomisk press mot Russland. En av komponentene i «seiersplanen» er å få tillatelse til å bruke vestlige langdistansemissiler mot militære mål inne i selve Russland, som både Zelenskyj og Stoltenberg har vært pådrivere for, og å få en offisiell invitasjon til å bli medlem i NATO. «Seiersplanen» har imidlertid fått lunken mottagelse i Washington. En anonym høytstående embetsmann uttalte at «det var ikke mye nytt der».

På den andre sida har det kommet signaler om at Ukraina vurderer å innlede samtaler med Russland, uten krav om tilbaketrekning før samtalene innledes, og også om forhandlingene ikke skjer på grunnlag av tipunktsplanen. Zelenskyj har uttalt at det må en sterk utenforstående part til for å kunne megle, som USA, Kina eller EU. Han har offisielt avvist at det er aktuelt med ei våpenhvile så lenge russiske styrker står i landet, fordi det vil gi Russland mulighet til å bygge opp styrkene sine i påvente av fornya krigshandlinger. Men uoffisielt skal ukrainske representanter ha gitt uttrykk for at «de forstår at krigen må avsluttes» og vist større åpenhet for ei våpenhvile, ifølge anonyme amerikanske tjenestemenn, gjengitt fra vestlige kilder i Ukrainska Pravda september 2024.

Den ukrainske regjeringa planlegger nå å holde et nytt fredstoppmøte et sted i «det globale sør», og Zelenskyj har uttalt at russiske representanter vil være velkomne til å delta. Det russiske utenriksdepartementet har på sin side offisielt avvist å delta i noen konferanser som er basert på Zelenskyjs plan.

Zelenskyjs manøvreringsrom kan også være begrensa av den interne opposisjonen. Et parlamentsmedlem fra regjeringspartiet Folkets tjener uttalte nylig at «Det vil alltid være et radikalt segment av det ukrainske samfunnet som vil kalle enhver forhandling for kapitulasjon. Ytre høyre i Ukraina vokser. De er en fare for demokratiet.» I en undersøkelse fra mars 2024 svarte 7% av spurte ukrainere at de ville delta i en «væpna protest» dersom det blir inngått en fredsavtale på betingelser de anser som uakseptable.

USAs posisjon

Sjøl om USA ikke er direkte involvert i krigshandlingene må deres posisjon også nevnes her. De er ikke bare den viktigste militære støttespilleren til Ukraina, men er også i stor grad dem Russland anser som sin reelle motpart i krigen og ønsker innrømmelser fra.

Siden før krigen brøyt ut har USA vært tydelige på at det ikke er aktuelt for dem å inngå noen avtale med Russland om å stanse NATO-utvidelsene nærmere Russlands grenser. Med utenriksminister Anthony Blinkens ord: «det er kjerneprinsipper vi er forplikta til å opprettholde og forsvare, inkludert Ukrainas suverenitet og territorielle integritet, samt staters rett til å velge sine egne sikkerhetsordninger og allianser. Det er ingen endring; det vil ikke bli noen endring.» Men i juni 2024 sa USAs president Joe Biden i et intervju med Time Magazine at fred simpelthen betyr at Russland ikke okkuperer Ukraina, «det betyr ikke NATO, de er ikke en del av NATO, det betyr at vi har et forhold til dem slik vi har med andre land, hvor vi leverer våpen slik at de kan forsvare seg i framtida … jeg er ikke forberedt på å støtte NATO-iseringen av Ukraina.» Samtidig er det også kjent at USA kvier seg for å inngå bindende sikkerhetsavtaler med Ukraina (se egen artikkel om fredsforhandlingene i 2022). Det er altså uklart om amerikanerne egentlig ønsker Ukraina inn i NATO med de forpliktelsene det vil innebære, eller om de bare insisterer på prinsippet om at ingen utenforstående stater har rett til å legge ned veto mot NATO-utvidelser. Dette prinsippet om fritt å velge alliansetilhørighet (som USA sjøl ikke respekterer overfor andre stater, jmf. Cuba-krisa og Monroedoktrinen) er ifølge tidligere talsperson for det amerikanske utenriksdepartementet Ned Price «større enn Russland, større enn Ukraina». På NATOs toppmøte i juli 2024 blei det vedtatt at Ukrainas vei til NATO-medlemskap er «irreversibel», men det blei ikke gitt noen konkret veiplan for medlemskap. I juni 2024 signerte USA og Ukraina en sikkerhetsavtale der USA forplikta seg til å styrke den militære støtta til og samarbeidet med Ukraina, og å «akselerere deres euro-atlantiske integrasjonsprosess».

USAs respons på invasjonen har vært fokusert på tre områder – økonomiske sanksjoner mot Russland, militær støtte til Ukraina «så lenge det trengs», og hva angår forhandlinger «ingenting om Ukraina uten Ukraina». Hva gjelder de økonomiske sanksjonene – som Biden omtalte som «et knusende slag mot den russiske økonomien» i mars 2022 – må de sies å ha vært mislykka, i alle fall enn så lenge, med en økonomisk vekst i Russland som overstiger både USA og Vest-Europa.

Hva gjelder forhandlinger uttalte Biden etter den vellykka ukrainske motoffensiven i Kherson høsten 2022 at «Vi kommer ikke til å delta i noen forhandlinger. Det er ingenting om Ukraina uten Ukraina; dette er en beslutning som Ukraina må ta.» USA støtter dermed i prinsippet Ukrainas posisjon om at de må gjenvinne hele sitt internasjonalt anerkjente territorium før det kan inngås noen fredsavtale. Ifølge Reuters, som snakka med tre anonyme russiske tjenestemenn i februar 2024, har USA avvist hemmelige tilnærminger fra Russland der de forhørte seg om USA kunne legge press på Ukraina for å få dem til å godta ei våpenhvile langs den nåværende frontlinja.

USAs forsvarsminister Lloyd Austin sa i april 2022 at USA «ønsker å se Russland svekka i den grad at de ikke kan gjøre slike ting som de har gjort ved å invadere Ukraina». En talsperson for Det nasjonale sikkerhetsrådet sa USAs mål er «å gjøre denne invasjonen til et strategisk nederlag for Russland.» En kilde i Kongressen uttrykte overfor CNN at «Måten vi ser på dette er at det er en investering for å nøytralisere den russiske hæren og marinen for det neste tiåret.» Samtidig sies det at Biden, prisverdig nok, har gitt tydelig beskjed til staben sin om at en må unngå en tredje verdenskrig. Dette skal ha blitt gjort ved å «koke frosken», å trappe opp den militære støtta gradvis så ingen brå eskalering kan trigge et direkte russisk angrep mot NATO. Derfor har en avvist å sende soldater, innføre flyforbudssone eller (i alle fall inntil nylig) tillate at ukrainske våpen brukes mot russisk territorium.

Spørsmålet er om disse målene lar seg forene på sikt. Hvis den russiske framgangen fortsetter, kan USA måtte velge mellom å overskride røde linjer ved å intervenere mer direkte eller å måtte akseptere bitre tap både for Ukraina og sin egen internasjonale prestisje. Denne motsetninga vil være gjeldende så lenge ikke USA bruker sin innflytelse til å arbeide for at krigen avsluttes gjennom ei våpenhvile, eller er villige til å gi sikkerhetspolitiske innrømmelser til Russland som del av en fredsavtale.

Ifølge David Ignatius i The Washington Post har amerikansk etterretning advart Biden om at det reell risiko for eskalering dersom USA tillater Ukraina å bruke langdistansemissiler til å angripe mål inne i Russland – ikke til atomnivå, men ved en form for mer eller mindre direkte angrep på vestlige land som kan lede oss videre inn i eskaleringsspiralen der atomkrig utgjør endestasjonen. Ignatius skriver også at den amerikanske etterretninga vurderte sannsynligheten for russisk bruk av taktiske atomvåpen til 50% da det russiske militæret blei kjeppjaga ut av Kherson og Kharkiv i oktober 2022.

Den tidligere CIA-analytikeren og presidentrådgiveren Peter Schroeder har oppsummert USAs strategi som at «Washington har forsøkt å finne den rette balansen mellom å støtte Ukraina og straffe Russland på den ene sida, og redusere risikoen for eskalering på den andre. Sjøl om denne tilnærminga kan virke rasjonell, hviler den på en feilaktig antakelse: at Putins tankegang kan endres. … Siden invasjonen har USAs strategi for krigen i Ukraina vært prega av ønsketenkning. Hvis Washington bare kan påføre Putin store nok kostnader, kan det overbevise ham om å stanse krigen i Ukraina. Hvis det bare kan sendes nok våpen til Ukraina, kan Kyiv presse de russiske styrkene ut. Etter to og et halvt år burde det være klart at ingen av disse utfallene er nært forestående.»

Hva sier opinionen i de ulike landene?

I en undersøkelse utført i mars 2024 sa 22% av spurte ukrainere seg villige til å støtte ei våpenhvile langs den nåværende frontlinja, mens 65% var imot. I en annen undersøkelse utført i mai 2024 sa 32% av de spurte ukrainerne seg enige i at Ukraina kan gi opp noe av sitt territorium for å oppnå fred raskest mulig, mot 55% som sa seg uenige. Undersøkelsen la også fram ulike mulige avtaler for respondentene. 38% støtta et alternativ med å godta midlertidig russisk kontroll av de okkuperte områdene og forbud mot å bli med i NATO, men med medlemskap i EU, mens 54% fant det uakseptabelt. Hvis Ukraina får medlemskap i NATO i tillegg til i EU ville 47% støtta dette alternativet, mens 38% ville være mot. Hvis Ukraina i tillegg til medlemskap i NATO og EU, også kan frigjøre Kherson og Zaporizhzhia, vil 57 % gå med på et slikt alternativ, mens 33% ville være mot.

I en nyere undersøkelse fra juni 2024 sa 44 % av de spurte ukrainerne seg enige i at det er på tide å innlede fredssamtaler med Russland, mens 35% var uenige. 51% sa at minstekravet for å inngå en fredsavtale ville være russisk tilbaketrekning fra hele Ukrainas internasjonalt anerkjente territorium. 58% var uvillige til å skrive ukrainsk nøytralitet inn i grunnloven, mens 22% sa seg villige til dette. 84% var uvillige til å godta de russiske kravene om å avstå hele Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja.

I Russland svarte 58% at det er nødvendig å igangsette fredssamtaler, mot 37% som mente krigshandlingene må fortsette, i en undersøkelse fra juni 2024. Blant unge under 25 år er det 66% som ville sette i gang fredssamtaler. I en tilsvarende undersøkelse fra måneden før var også et flertall på 60% positive til ei våpenhvile. Men 73-74% sa at det er uakseptabelt å gi Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja tilbake til Ukraina. 83% sa at det er uakseptabelt å godta ukrainsk NATO-medlemskap.

I en undersøkelse fra februar 2024 sa 69% av spurte amerikanere seg enige i at USA burde oppmuntre Ukraina til å starte forhandlinger med Russland i tospann med USA så fort som mulig for å få slutt på krigen. I en annen undersøkelse fra februar 2024 utført i 12 EU-land svarte 41% at Europa burde presse Ukraina til å starte forhandlinger med Russland, mens 31% mente at Europa burde støtte Ukrainas kamp for å gjenvinne territorium fra Russland. I en undersøkelse fra juni 2024 som sammenligna holdninger i USA med Frankrike, Storbritannia og Tyskland svarte 43% av amerikanerne og 45% av europeerne at myndighetene deres burde prioritere å unngå direkte krig mellom atommakter, mens 17% og 22% svarte at de burde prioritere at Ukraina får tilbake hele sitt internasjonalt anerkjente territorium. Mer enn dobbelt så mange både i Europa og USA sa at NATO-land burde presse på for en framforhandla slutt på Ukraina-krigen, enn de som var imot.

Støtta til å innlede fredssamtaler ser altså ut til å være stor både i Ukraina, Russland og Vesten, men viljen til å inngå kompromisser om territorium og NATO fortsetter å være lav både i Russland og Ukraina.

Mulige fredsscenarier

Hvis vi ser bort fra den totale seier til noen av de krigførende partene, som jeg allerede har argumentert for er høyst usannsynlig, så finnes det ulike scenarier en kan se for seg, inspirert av tidligere fredsavtaler og krigsavslutninger.

Det ene er ei «østerriksk løsning». Dette har blitt argumentert for av akademikere som Walter C. Clemens Jr. og Stephen F. Szabo. Etter andre verdenskrig blei Østerrike, i likhet med Tyskland, okkupert av de allierte og delt i ulike soner. I 1955 fikk landet sin uavhengighet, og de allierte styrkene blei trukket tilbake. At Sovjetunionen var villige til å trekke seg ut var betinga av at Østerrike grunnlovsfesta permanent nøytralitet, inkludert å aldri slutte seg til noen militære allianser eller tillate utenlandske baser på østerriksk territorium. Østerrike, som ikke er med i NATO, har overholdt den militære nøytraliteten helt fram til i dag. Et lignende scenario kunne vært tenkelig for Ukraina tidligere i konflikten, antagelig med unntak av Krim, men er etter min vurdering vanskelig å se for seg i overskuelig framtid etter den russiske anneksjonen av fire nye ukrainske regioner i oktober 2022.

Det andre er ei «finsk løsning», eller finlandisering. Blant de som har tatt til orde for dette er den greske politikeren Yanis Varoufakis og den amerikanske analytikeren Christopher Fettweis. I 1939 framla Sovjetunionen krav om grensejusteringer overfor Finland. Sovjetunionen krevde utvidelse av sine grenser rundt Leningrad for å kunne bygge opp et grenseforsvar der i tilfelle Tyskland ville bruke finsk territorium til å angripe Leningrad. Til gjengjeld skulle de avstå sovjetiske, historisk finske, områder lenger nord. Da den finske regjeringa avslo dette gikk Sovjetunionen til krig. Når Vinterkrigen først brøyt ut nedsatte Sovjetunionen ei finsk marionetteregjering, og utvida dermed målene sine til å få kontroll over hele Finland. På grunn av tapper finsk motstand måtte de gi opp dette forsøket, men endte med å annektere de områdene de opprinnelig hadde krevd utveksla, uten å gi noen territoriell kompensasjon. Etter den finsk-sovjetiske Fortsettelseskrigen, der finnene allierte seg med Nazi-Tyskland, måtte finnene avstå ytterlige områder og garantere at de ville gjøre militær motstand dersom tredjeland forsøkte å angripe Sovjetunionen gjennom finsk territorium. Finland forblei imidlertid uavhengig, demokratisk og nøytralt. Slik jeg ser det er det imidlertid svært usannsynlig at noen ukrainsk politiker vil godta en formell avståelse av territorier kombinert med traktatfesta nøytralitet uten sikkerhetsgarantier, med mindre det skjer en total militær eller samfunnsmessig kollaps i Ukraina, og i så fall vil Russland antagelig stille hardere betingelser enn de nåværende.

Det tredje er ei «vest-tysk løsning». Etter andre verdenskrig blei Tyskland, i likhet med Østerrike, delt i fire allierte okkupasjonssoner. Her resulterte okkupasjonen i at Tyskland blei delt i to uavhengige stater, BRD og DDR. Mens DDR var en sovjetisk satellittstat, blei BRD inkorporert i vestlige allianser som NATO og Kull- og stålunionen. Etter Berlinmurens fall i 1989 blei det tidligere DDR inkorporert i BRD. En kunne tenke seg ei lignende løsning for Ukraina, der Ukraina de facto anerkjenner midlertidig russisk kontroll over okkuperte territorier, mens rest-Ukraina slutter seg til NATO og EU og avventer en eller annen form for russisk kollaps eller regimeskifte som vil kunne returnere de okkuperte territoriene. Dette ser ut til å være ei ynda løsning i NATO-kretser, og har blitt nevnt som ei mulig løsning både av Stoltenbergs stabssjef Stian Jenssen, NATOs tidligere generalsekretær Anders Fogh Rasmussen og Stoltenberg sjøl. Dette kunne også vært kombinert med ei «norsk løsning» der Ukraina nekter fremmede stater å ha soldater og baser på sitt territorium. Dette har blir foreslått av kald krigs-historikeren M. E. Sarotte, som har lagt vekt på at de russiske kravene i forkant av krigen handla om å trekke tilbake utenlandsk (les:amerikansk) militær infrastruktur fra de nye NATO-landene. Men gitt at et av Russlands hovedmål med krigen er å hindre ukrainsk NATO-medlemskap, den russiske tilliten til vestlige løfter er lav og Stoltenberg tidligere har avvist «B-medlemskap» som vil legge begrensninger på allierte utplasseringer i medlemsland, framstår det i mine øyne svært usannsynlig at Russland vil gå med på en slik fredsavtale. Sjøl om de fortsetter å miste soldater og ikke skulle lykkes med å okkupere mer territorium vil den nåværende russiske ledelsen trulig se det som et bedre alternativ å fortsette krigen enn å inngå en avtale som innebærer aksept av ukrainsk NATO-medlemskap. Skulle ei slik løsning være mulig vil den nok i alle fall forutsette bindende avtaler mot amerikanske styrkeutplasseringer og at Ukraina formelt frasier seg råderetten over Krim, Donetsk og Luhansk til Russland – hvis ikke ville Russland havne i en situasjon der de står i territoriell konflikt med et NATO-land. Dessuten krever et ukrainsk NATO-medlemskap enstemmighet fra medlemslandene, og både Ungarn og Slovakia har varsla at de ikke ønsker å se Ukraina som medlem av alliansen.

Det fjerde er ei «koreansk løsning». Etter fire år med krig blei Koreakrigen avslutta gjennom en våpenstillstandsavtale mellom FN (USA), Folkerepublikken Kina og Nord-Korea i 1953. En endelig fredsavtale blei utsatt til seinere forhandlinger, og er fortsatt ikke inngått. Men våpenstillstanden har holdt helt fram til i dag. En lignende situasjon gjelder for forholdet mellom Kypros og Nord-Kypros, en utbryterrepublikk oppretta som følge av en tyrkisk militær intervensjon i 1974. Dette forutsetter mekanismer som demilitariserte soner, FN-overvåking og strenge regler for implementering av avtalen. Dette har blitt argumentert for av RAND-analytikeren Samuel Charap og den eksmilitære fredsaktivisten Ann Wright. Wright understreker at FN har mekanismer for å implementere og overvåke våpenhviler, men at forhandlingene bør komme i gang jo før jo heller. Under Koreakrigen forhandla en i to år, mens krigen pågikk, før en lyktes med å komme fram til en avtale.

For meg virker en avtale om permanent våpenstillstand, der en utsetter de politiske løsningene til seinere forhandlinger, men med sikkerhetsgarantier for begge parter, som den mest plausible løsninga for å avslutte krigen i Ukraina. En permanent fredsavtale vil på sin side trulig være avhengig av sikkerhetsavtaler mellom USA og Russland for å redusere den geopolitiske spenninga i Europa og verden som helhet.

Eksterne fredsforslag for å avslutte krigen

Mange land har sagt seg villige til i bidra til å megle dersom det blir aktuelt, deriblant Vatikanet, Brasil, Mexico, India, Tyrkia, Kazakhstan og Bulgaria. Qatar har allerede spilt en viktig rolle, både i å megle fram en utveksling av deporterte barn, og i en forhandlingsprosess om å stanse angrep på energi-infrastruktur på begge sider, som Russland imidlertid trakk seg fra etter den ukrainske invasjonen av Kursk. Det har også kommet en rekke forslag til fredsløsninger fra eksterne aktører, som vist nedenfor.

Italias firepunkts fredsplan

I mai 2022 la Italias utenriksminister fram en firepunkts fredsplan for FNs generalsekretær Antonio Guterres. Planen besto av følgende punkter:

Våpenhvile og demilitarisering av frontlinjene.
Ukraina blir et nøytralt land, og får sikkerheten sin garantert av udefinerte tredjeland.
En bilateral avtale mellom Russland og Ukraina vedrørende territorium. Avtalen ville innebære nær fullstendig autonomi for Donbass og Krim, men at de ville forbli innenfor Ukraina.
Russisk tilbaketrekking av militære styrker fra Ukraina og opphevelse av EUs sanksjoner mot Russland.

Planen fikk lite oppmerksomhet da den blei lansert. Dimitry Peskov uttalte at Russland bare var blitt gjort kjent med den foreslåtte avtalen gjennom pressa.

Uttalelsen fra studiegruppa for vitenskap og etikk om lykke

Studiegruppa for vitenskap og etikk om lykke hadde et møte i regi av FN-organisasjonen «Sustainable Development Solutions Network», som arbeider for å oppfylle FNs bærekraftsmål, i Vatikanstaten juni 2022 der de la fram en uttalelse kalt «Å oppnå en rettferdig og varig fred i Ukraina». Uttalelsen er ofte tillagt Vatikanet fordi møtet foregikk i Vatikanstaten, men representerte bare synet til de individuelle deltakerne. Blant dem var Jeffrey Sachs, Nina Khrushcheva og Michael von der Schulenburg. Uttalelsen er oversatt til norsk av Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet.

Planen fra studiegruppa inneholdt åtte punkter: 1. Ukrainsk nøytralitet, forstått som at Ukraina frasier seg NATO-medlemskap, men står fritt til å slutte seg til EU og andre internasjonale organisasjoner. 2. Sikkerhetsgarantier for Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet fra de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, EU og Tyrkia. 3. Russisk de facto-kontroll over Krim over et bestemt antall år, etterfulgt av ei de jure-løsning som kan inkludere blant anna fri grensepassering og utstasjonering av den russiske svartehavsflåten. 4. Autonomi for Luhansk og Donetsk innenfor Ukraina, som kan inkludere økonomiske, politiske og kulturelle rettigheter. 5. Garantert kommersiell tilgang for både Russland og Ukraina til begge lands havner i Svartehavet. 6. Gradvis utfasing av vestlige sanksjoner mot Russland etter hvert som Russland trekker de militære styrkene sine ut av Ukraina. 7. Et multinasjonalt fond, der også Russland deltar, for gjenoppbygging av de krigsherja områdene i Ukraina, og umiddelbar tilgang til humanitær bistand. 8. En resolusjon fra FNs sikkerhetsråd for å fastlegge mekanismer for å overvåke implementeringa av avtalen.

Uttalelsen legger vekt på religiøse trussamfunns nødvendige bidrag til å bygge en positiv fred, og at mediene har et ansvar for at krigstrommene må vike for ord om fred.

Forslag fra Oscar Arias og Jonathan Granoff

Oscar Arias, tidligere president i Costa Rica og vinner av Nobels fredspris, og Jonathan Granoff, amerikansk advokat og leder av antiatomvåpenorganisasjonen Global Security Institute, foreslo i en artikkel juli 2022 at NATO kunne ta initiativ til fredsforhandlinger ved å foreslå at NATO tilbyr å trekke alle amerikanske atomvåpen tilbake fra Europa og Tyrkia, som ledd i en fredsavtale. Tilbaketrekninga ville bli gjennomført så snart Ukraina og Russland var blitt enige om en fredsavtale.

Uttalelse fra Det internasjonale fredsbyrået

Det internasjonale fredsbyrået (IPB) vedtok en uttalelse om krigen på sin kongress i Ghent, Belgia i oktober 2022. Uttalelsen inneholder en rekke konkrete forslag til fredelig løsning, deriblant:

Å umiddelbart starte samtaler for å oppnå ei våpenhvile.
Utplassering av fredsbevarende FN-styrker.
Gradvis tilbaketrekking av russiske styrker, koordinert med oppfyllelsen av de andre punktene i fredsplanen.
Autonomi for Donetsk og Luhansk innenfor Ukraina.
Ukrainsk nøytralitet, intet ukrainsk NATO-medlemskap.
Sikkerhetsgarantier for Ukraina fra tredjeland, fortrinnsvis fra stater som ikke er direkte involvert i konflikten.
De facto russisk kontroll over Krim mens en forhandler seg fram til ei permanent løsning, som kan være ei FN-overvåka folkeavstemning om regionens statstilhørighet.
Et internasjonalt fond for gjenoppbygging av Ukraina, under kontroll av FN.
Gradvis opphevelse av sanksjonene, koordinert med tilbaketrekking av russiske styrker.
Forhandlinger om reduksjon av atomvåpen i Europa, aller helst et Europa uten atomvåpen.
Som et mer langsiktig perspektiv, begynne en debatt om en ny europeisk sikkerhetsarkitektur basert på prinsippene om felles sikkerhet og et «felles europeisk hus» fra Lisboa til Vladivostok.

Uttalelsen oppfordrer også alle land til å gi oppholdstillatelse til alle som flykter for å unndra seg militærtjeneste, og å unngå språkbruk som demoniserer motparten samtidig som en må anerkjenne folkerettsbrudd. Uttalelsen understreker at den russiske invasjonen av Ukraina er et brudd på internasjonal lov og at den russiske regjeringa har ansvaret for krigen – samtidig som en må adressere årsakene bak krigen på en grundig måte, og at det krever felles innsats fra alle land for å få slutt på krigen og bygge fred. Det understrekes også at dette ikke vil oppnås uten handling fra fredsbevegelsen.

RAND-rapport – Unngå en langvarig krig

Tenketanken RAND corporation ligger svært tett på det amerikanske militærindustrielle komplekset og skiftende amerikanske regjeringer. Rapporten til Samuel Charap og Mirandra Priebe fra januar 2023, «Unngå en langvarig krig – amerikansk politikk og forløpet til den russisk-ukrainske konflikten» er også eksplisitt på at den drøfter hva som er i USAs interesse, ikke Ukrainas. Den er likefullt meget interessant lesning.

Rapporten skriver innledningsvis at det er beviser for at Kreml anser denne krigen som nær eksistensiell, at det er plausibelt at de vil bruke atomvåpen for å unngå et katastrofalt nederlag, og at dette nesten helt sikkert vil lede til en form for straffereaksjon fra NATO, som kan føre til en gradvis eskalering til krig mellom Russland og NATO og muligens deretter til atomkrig.

Den drøfter deretter fordeler og ulemper ved å fortsette krigen til å drive russerne ut av territoriene Russland okkuperte etter 24. februar 2022 militært. Den mest åpenbare fordelen er at færre ukrainere ville bli tvunget til å leve under russisk okkupasjon. For USA er det også en fordel at Russland svekkes og USAs allierte løsrives fra russisk energitilførsel og ruster opp militært. Ulempene er at det vil føre til en mer langvarig krig, og at å gjenvinne de områdene som Ukraina blei fratatt kontrollen over i 2014 vil være svært vanskelig og øke risikoen for russisk bruk av kjernefysiske våpen. En langvarig krig vil dessuten opprettholde risikoen for eskalering til krig mellom Russland og NATO og føre til at flere ukrainere dør, uten at det er noen garantier for at det er Ukraina og ikke Russland som rykker fram på slagmarka.

Deretter drøfter de hvordan krigen kan avsluttes. De slår fast at det virker svært usannsynlig at noen av partene kan vinne en endelig seier og diktere sine betingelser til motparten. Den andre muligheten er en permanent våpenstillstand, etter mønster fra Korea eller Transnistria, der en fryser den væpna konflikten langs frontlinja og etablerer mekanismer for å hindre at kampene gjenopptas. Det vil ikke løse konflikten mellom landene, men det vil overføre den til den politiske og økonomiske sfæren.

Den tredje muligheten er å avslutte krigen gjennom ei politisk løsning. Det vil måtte innebære ukrainsk nøytralitet, men med vestlige sikkerhetsgarantier. Det kan også inkludere krigsskadeerstatninger, åpne grensepasseringer og betingelser for lettelse av vestlige sanksjoner. De mener at det er mulig å bli enige om deler av dette uten å løse den territorielle konflikten, med henvisning til at Japan og Sovjetunionen normaliserte diplomatiske forbindelser i 1956 uten at den territorielle konflikten mellom dem var blitt løst. Dette framstår imidlertid, sier de, som mer usannsynlig enn en permanent våpenstillstand.

Hva skal til å få partene til forhandlingsbordet? Rapporten skriver at den viktigste faktoren for å avslutte en krig gjennom forhandlinger er at begge partene trur at de har mer å vinne på fred enn på å fortsette krigen – optimisme i forhold til krigens utvikling og pessimisme overfor hva freden vil bringe fører til det motsatte. I Ukraina-krigen har Ukraina satsa på at vestlige våpenleveranser vil styrke deres posisjon, mens Russland har satsa på at de vil avta over tid. Ingen av dem stoler heller på at den andre vil holde sin del av avtalen dersom de inngår en fredsavtale eller våpenstillstand.

Rapporten nevner flere tiltak de mener USA kan gjøre for å bidra til å stanse krigen. Det ene dreier seg om våpenleveranser. De argumenterer for at ved å inngå langvarige avtaler om assistanse vil en øke pessimismen i Russland for videre framrykning, og at en kunne sette som betingelse for våpenleveransene at Ukraina går inn for forhandlinger. Kombinert med et løfte om økonomisk bistand til Ukraina etter krigen, ville dette gi incentiver til Ukraina for en våpenstillstand eller forhandla fred.

Det andre dreier seg om sikkerhetsgarantier. Ukraina trenger sikkerhetsgarantier fra USA og andre land for å hindre at de blir utsatt for ny aggresjon dersom de inngår en avtale. Dette må som et minimum dreie seg om forpliktelser til militær assistanse på samme måte som i dag. Det andre er at Russland må gis sikkerhetsgarantier for at Ukraina vil forbli nøytralt og ikke bli med i NATO. På grunn av at de krigførende partene ikke stoler på hverandre må denne forpliktelsen også komme fra USA.

Det tredje dreier seg om å formulere klare betingelser for opphevelse av de økonomiske sanksjonene mot Russland, som vil gi Russland incentiver til å endre oppførsel snarere enn at de bare fungerer som straffende.

Rapporten drøfter også motforestillinger til forslagene, blant anna at det vil gi feil signaler dersom Russland tjener på aggresjonen. De konkluderer med at Russland allerede har tapt så mye på denne krigen at det ikke vil oppmuntre andre stater til aggresjon dersom den nå bringes til opphør. De understreker også at en fortsatt russisk okkupasjon av deler av ukrainsk territorium ikke vil bli formelt anerkjent som en del av Russland, og at det vil være sanksjoner mot russisk tilstedeværelse der på samme måte som de som er ilagt russiske aktiviteter på Krim. Rapporten avslutter med å skrive at «å utvikle disse mekanismene nå og legge dem fram for Ukraina og USAs allierte kan hjelpe til med å igangsette en kommende prosess for å bringe krigen til ei forhandla løsning i løp av en tidsramme som tjener USAs interesser. Alternativet er en langvarig krig som innebærer store utfordringer for USA, Ukraina og resten av verden.»

Kinas posisjon

På ettårsdagen for krigen lanserte Folkerepublikken Kina sin offisielle posisjon for ei politisk løsning på det de kaller Ukraina-krisa. Av alle som har lansert ei potensiell forhandlingsløsning er det nok ingen som har større geopolitisk vekt bak ordene sine enn Kina. I motsetning til de andre forslagene som er gjennomgått er det ikke presentert som en konkret fredsplan, og den er også skrevet på et diplomatisk språk der en må lese (bitte)litt mellom linjene for å tolke hva det betyr konkret.

Den kinesiske posisjonen består av tolv punkter:

Respektere alle lands suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet.
Sikkerhetsinteressene til alle land må tas på alvor og bli behandla seriøst. Sikkerhet kan ikke oppnås ved å styrke eller ekspandere militære blokker.
Alle må arbeide for å gjenopprette dialogen mellom Russland og Ukraina, med sikte på å oppnå ei vedvarende våpenhvile.
Det internasjonale samfunnet må oppfordre til fredssamtaler, med sikte på å oppnå ei politisk løsning.
Beskyttelse av sivile, humanitære korridorer og uhindra tilgang til humanitær bistand.
Beskytte sivile og krigsfanger i samsvar med internasjonal lov.
Unngå angrep mot atomkraftverk.
Motsette seg trusler eller bruk av atomvåpen.
Implementere Svartehavsavtalen om korneksport.
Oppheve unilaterale sanksjoner som ikke er godkjent av FNs sikkerhetsråd, for å skape vilkår for utvikling i utviklingsland.
Opprettholde internasjonalt samarbeid innenfor energi, finans, handel og transport, ikke bruke økonomien som våpen.
Støtte gjenoppbygging etter krigen.

Det mest interessante med Kinas posisjon er kanskje at de starter med å understreke alle lands territorielle integritet, noe som må tolkes som at de ikke støtter Russlands territorielle krav overfor Ukraina. Kina har da heller ikke, i likhet med det overveldende flertallet av verdens stater, anerkjent den russiske anneksjonen av Krim. Kinas vektlegging av alle staters territorielle integritet henger nok også sammen med forholdet deres til Taiwan, som er internasjonalt anerkjent som en del av Kina.

Det andre punktet kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn en henvisning til NATO. Kina ser åpenbart NATOs ekspansjon og opprustning som en vesentlig årsak bak den russiske invasjonen av Ukraina, og ser innrømmelser fra NATO som en nødvendig del av en fredsavtale.

Det er også verdt å merke seg at de tar tydelig avstand til trusler om bruk av atomvåpen, noe som nok blei fanga opp i Kreml. Punktene som gjelder økonomi er ikke bare viktige for den kinesiske økonomien, men også for verdens utviklingsland som Kina ofte gjør seg til talsperson for. Særlig irriterer nok sanksjoner mot tredjeland som handler med Russland.

Det vesentligste er likevel oppfordringene til at alle land må arbeide for våpenhvile og fredsforhandlinger.

Zelenskyj hadde en avmålt reaksjon til det kinesiske forslaget. I en etterfølgende pressekonferanse uttalte han: «Så vidt jeg veit respekterer Kina territoriell integritet. … La oss samarbeide med Kina om dette. Hvorfor ikke?», men la til at alle planer som ikke innebar fullstendig russisk tilbaketrekning fra Ukraina ville være uakseptabel for Kyiv. Reaksjonen fra vestlig side var mer avvisende. Stoltenberg avviste Kinas posisjon med at «de ikke har mye kredibilitet» fordi de ikke hadde fordømt den russiske invasjonen av Ukraina. Biden uttalte at tanken om at Kina skulle forhandle fram en avslutning på krigen «ikke er rasjonell». Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, hevda at Russland «setter pris på våre kinesiske venners oppriktige ønske om å bidra til å avslutte krigen på fredelig vis». I april 2024 uttalte Lavrov at Kinas forslag er «en fornuftig plan.» Kina er kanskje det eneste landet i verden som har økonomisk og politisk innflytelse nok i Russland til å påvirke dem til å godta en avtale som ikke oppfyller alle deres maksimumskrav.

Etter lanseringa av planen begynte den høytstående kinesiske diplomaten Li Hui en rundreise til europeiske hovedsteder for å samle støtte for planen, men møtte en avvisende holdning i EU-landene. Ved toårsdagen for den russiske invasjonen gjenopptok Li sitt skytteldiplomati og besøkte hovedstedene i Russland, Ukraina, Polen, Tyskland og Frankrike. Li har også hatt samtaler med regjeringene i Brasil, Indonesia, og Sør-Afrika, som han sier deler Kinas syn på hvordan krigen kan avsluttes.

I mai 2024 la Kina og Brasil fram en felles uttalelse med seks punkter på hvordan krigen kan avsluttes: 1. Alle relevante aktører må unnlate å eskalere konflikten. 2. Dialog og forhandlinger er den eneste veien til å løse krisa. 3. Sivile må skjermes fra krigshandlinger og motta humanitær bistand. 4. Atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen må ikke benyttes. 5. Kjernekraftverk må ikke angripes. 6. En motsetter seg å dele verden inn i isolerte politiske og økonomiske blokker. Planen inkluderer en internasjonal fredskonferanse som må anerkjennes av både Russland og Ukraina, og med likeverdig deltakelse fra alle parter og en rettmessig diskusjon av alle fredsplaner. Ifølge det kinesiske utenriksdepartementet har 110 land respondert positivt på sekspunktplanen til Kina og Brasil.

I september 2024 arrangerte Kina og Brasil et «Venner av fred»-møte i FNs hovedkvarter for å jobbe for våpenhvile og en varig fred i Ukraina. 17 land var representert på møtet, inkludert Egypt, Indonesia, Mexico, Sør-Afrika og Zambia. Det ukrainske utenriksdepartementet har fordømt Sveits for å støtte det kinesisk-brasilianske initiativet og bedt alle land om å la være å delta i initiativer som ikke garanterer en fullstendig gjenetablering av Ukrainas territorielle integritet. Lavrov kom med en avmålt tilbakemelding der han ba Kina og Brasil «ta hensyn til oppførselen og metodene til dagens ukrainske lederskap og deres endeløse forsøk på å lokke alle ved hjelp av bedrag».

Det indonesiske fredsinitiativet

Under det årlige Shangri-La-forumet for dialog i Singapore 3. juni 2023 holdt Indonesias forsvarsminister, som seinere er blitt valgt til president, Probowo Subianto en tale der han framheva viktigheten av sameksistens og kompromisser, og at konflikten mellom Russland og Ukraina påvirker hele verden fordi den har ført til økte energi- og matvarepriser. Han la deretter fram ei skisse til en fredsplan basert på det følgende: Våpenhvile langs den nåværende frontlinja. Deretter ei 15 kilometers tilbaketrekning for å skape en demilitarisert sone. FN-styrker satt inn for å overvåke grensene langs den demilitariserte sonen. Så skal FN organisere og avholde ei folkeavstemning som vil gi et objektivt uttrykk for hva majoriteten av innbyggerne i de omstridte territoriene ønsker.

Subianto la til at Indonesia var rede til å bidra med militære observatører og fredsbevarende styrker i en slik FN-operasjon. Videre sammenligna han det med situasjonen i Korea, der en ikke har nådd ei permanent løsning men har hatt en varig våpentilstand «som er mye bedre enn den massive ødeleggelsen og drapene på mange uskyldige mennesker». Han sa også at en av hensyn til verdens og uskyldige menneskers sikkerhet må oppnå våpenstillstand så snart som mulig. Forslaget var formulert som et utkast til en resolusjon fra dialogmøtet, men blei fort plukka opp også i resten av verden.

En talsperson for det ukrainske utenriksdepartementet, Oleg Nikolenko, avviste utspillet med at det ikke dreier seg om «omstridte territorier» men om okkupasjon av ukrainske regioner, og argumenterte for at ei våpenhvile ville gi Russland anledning til å bygge opp styrkene sine for så å fortsette aggresjonen på et seinere tidspunkt. Russlands viseutenriksminister Andrey Rudenko ønska utspillet velkomment, men la til at de ikke hadde mottatt noe formelt forslag fra indonesiske myndigheter.

På kritiske spørsmål til Subianto om ikke utspillet likestilte den angrepne og den angripende parten ved å omtale internasjonalt anerkjente ukrainske territorier som omstridte, skal han ha svart at Indonesias posisjon i forhold til dette var vist ved stemmegivning i FN (Indonesia stemte for resolusjonen i FNs generalforsamling som tok avstand fra den russiske anneksjonen av fire ukrainske regioner i 2022), men at målet med talen var å komme videre fra spørsmål om rettferdighet og ansvar til konkrete forslag for konfliktløsning.

Det afrikanske fredsinitiativet

Seinere i juni 2023 dro en delegasjon fra syv afrikanske land; Egypt, Komorene, Republikken Kongo, Senegal, Sør-Afrika, Uganda og Zambia til Kyiv og St. Petersburg for å legge fram en tipunkts fredsplan. Delegasjonen blei leda av Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og inkluderte bl.a. Komorenes president og daværende formann i den Afrikanske Unionen, Azali Assoumani. Planen de la fram besto av ti punkter: 1. Begge sider må lytte respektfullt til hverandre. 2. Den pågående konflikten kan bare løses gjennom dialog og forhandlinger. 3. Begge sider må ta steg for deeskalering. 4. Alle staters suverenitet må anerkjennes, slik det er slått fast i FN-pakten. 5. Sikkerhetsgarantier er essensielle for alle land. 6. Forsyningskjeder, spesielt i Svartehavet, må åpnes opp for fri handel. 7. Humanitær tilgang må sikres til alle som rammes av konflikten. 8. Det må tas steg for å frigi krigsfanger, og barn som er påvirka av konflikten må beskyttes og sendes tilbake dit de kommer fra. 9. Gjenoppbygging etter krigen må behandles og være en del av prosessene som leder til å avslutte konflikten. 10. Afrikanske land må forbli engasjerte i og delta i prosessen som kan lede til avslutning på krigen.

Sjøl om den er rundere formulert samsvarer forslaget i det store og hele med det kinesiske. Respekt for alle staters suverenitet og sikkerhetsinteresser, beskyttelse av sivile og normalisering av særlig eksporten fra Svartehavet, som har vært en viktig utskipningshavn for korn for mange afrikanske land.

Delegasjonen fikk en lunken mottagelse i Ukraina. Zelenskyj avviste å forhandle så lenge russiske styrker okkuperer ukrainske territorium. Putin skal ha rost initiativet, men lagt til at forhandlinger må basere seg på «nye territorielle realiteter», altså den russiske anneksjonen av fem ukrainske regioner. «Det er bedre å forsøke og mislykkes, enn å mislykkes med å forsøke,» kommenterte professor Lesiba Teffo ved Universitetet i Sør-Afrika til det tyrkiske nyhetsbyrået Anadolu Ajansi.

Fredsforslag fra Peter Brandt, Dr. Hajo Funke. D. Harald Kujat og Horst Teltschik

I oktober 2023 lanserte tre tyske professorer og en pensjonert general et utkast til en fredsplan i tysk presse, kalt «Avslutt krigen med en framforhandla fred!». Samtidig som de understreka Ukrainas rett til sjølforsvar, understreka de også plikten FNs medlemsland har til å følge opp vedtaket i FNs generalforsamling 23. februar 2023 om å «fordoble støtta til diplomatiske forsøk på å oppnå en omfattende, rettferdig og varig fred i Ukraina». FN-veteranen Michael von der Schulenburg omtalte forslaget som «antagelig det mest gjennomførte og banebrytende fredsforslaget fra noen regjering, internasjonal organisasjon eller, som i dette tilfellet, fra private grupper siden krigen brøyt ut».

Forslaget innebærer flere steg. Først må FNs sikkerhetsråd vedta en tidsplan for ei våpenhvile og forhandlinger og utplassere fredsbevarende styrker for å overvåke og implementere våpenhvila. Deretter vil verken Ukraina eller de russiske styrkene i Ukraina motta mer våpen og ammunisjon. Så skal fredssamtaler igangsettes, der begge parter lover å avgjøre alle tvistemål uten bruk av militærmakt. Deretter skal Russland trekke tilbake sine styrker fra områdene de har okkupert etter 23. februar 2022 og ei gjensidig tilbaketrekning av styrker 50 kilometer fra hverandres grenser.

Forslaget innebærer deretter at Ukraina erklærer en permanent nøytral og atomvåpenfri status, med garantier for sin uavhengighet og territorielle integritet fra garantimakter. Garantiene vil ikke gjelde for hele Krim, Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson. Ukraina må også gi garantier mot utstasjonering av utenlandske styrker på sitt territorium og godta en avtalebestemt begrensning på størrelsen på sine militære styrker.

Framtida til Krim og Sevastopol skal avgjøres gjennom bilaterale forhandlinger over en periode på 15 år. Framtida til Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson skal avgjøres gjennom forhandlinger. Dersom partene ikke blir enige vil FN arrangere ei folkeavstemning som skal avgjøre deres framtidige status. Alle som hadde registrert bostedsadresse der 31.12.2021 vil være stemmeberettiga. Dersom regionene velger å forbli i Ukraina vil den ukrainske regjeringa implementere minoritetsrettigheter etter EUs standarder. (Av en eller annen grunn nevnes ikke tilsvarende krav dersom regionene skulle stemme for å slutte seg til Russland.)

Videre vil garantimaktene som er EU-medlemmer forplikte seg til å arbeide for ukrainsk medlemskap i EU, og det vil bli kalt inn til en internasjonal donorkonferanse for å finansiere gjenoppbygging av Ukraina. Avslutningsvis vil det innkalles til en europeisk sikkerhetskonferanse i regi av OSSE innen ett år etter at fredsavtalen har tredd i kraft. De legger vekt på at «på lang sikt er det bare en europeisk sikkerhets- og fredsorden som kan garantere sikkerheten og friheten til Ukraina, der både Ukraina og Russland har deres plass. En europeisk sikkerhetsorden der Ukrainas geostrategiske plassering ikke lenger spiller noen nøkkelrolle i den geopolitiske rivaliseringa mellom USA og Russland.»

Quincy Institute: En diplomatisk vei til et sikkert Ukraina

I februar 2024 kom den amerikanske tenketanken Quincy Institute for Repsonsible Statecraft med en rapport kalt Den diplomatiske veien til et sikkert Ukraina. Quincy Institute er en tverrpolitisk tenketank som argumenterer for tilbakeholdenhet («restraint») i amerikansk utenrikspolitikk. De har mange interessante webinarer og publiserer jevnlig en spalte kalt «Diplomacy watch» som følger diplomatiske utspill angående krigen i Ukraina. Rapporten er skrevet av George Beebe og Anatol Lieven. I likhet med RANDs rapport henvender denne seg også til det amerikanske publikummet.

Rapporten starter med en omfattende gjennomgang av situasjonen på slagmarka, og slår fast at initiativet der nå ligger hos Russland og at det er lite som tyder på at Ukraina vil være i stand til å gjenvinne initiativet. Sjøl om en satser på en langvarig krig og Vesten trapper opp våpenleveransene står Ukraina overfor store demografiske problemer. Gjennomsnittsalderen for en ukrainsk soldat er 43 år, unge menn forsøker å unngå utskrivning til hæren og befolkninga i de ukrainsk-kontrollerte territoriene er bare en fjerdedel til en femtedel av Russlands. Dersom stillingskrigen skulle resultere i et sammenbrudd for en av partene er det mest sannsynlig at det vil være Ukraina. I og med at den ukrainske fredsplanen betinger militær utdrivning av russiske styrker fra hele Ukraina ser det usannsynlig ut at de vil oppnå de erklærte målene sine, og den ukrainske forhandlingsposisjonen kan fort bli dårligere jo lenger krigen trekker ut.

Rapporten lister så opp det de ser på som de russiske målsetningene i Ukraina: Hindre ukrainsk NATO-medlemskap, forhindre at Ukraina utgjør en militær trussel mot Russland, forvandle Ukraina til en vasallstat eller i det minste en ikke-fiendtlig stat, erobre områder i Øst-Ukraina som Moskva anser som historisk og kulturelt russiske, endre den europeiske og globale sikkerhetsarkitekturen fra unipolar til multipolar, og unngå direkte krig med USA og NATO. Noen av disse målene kan potensielt oppnås på slagmarka, men overfor noen fungerer krigen kontraproduktivt, og de kan ikke oppnå de strategiske målene sine om en ny europeisk sikkerhetsarkitektur uten en avtale med Vesten.

Rapporten argumenterer for å opprettholde den vestlige støtta til Ukraina, men med målsetning om å hindre russisk framrykning og føre Russland til forhandlingsbordet snarere enn å drive dem militært ut av hele Ukraina. Deretter bør USA tar diplomatiske initiativer overfor Russland gjennom kontakt med den russiske ambassadøren og bakkanaler til Kreml. For å dempe russiske mistanker om at en søker ei våpenhvile for å ruste opp og gjenoppta fiendtlighetene seinere (tilsvarende de like reelle bekymringene for det samme i Ukraina) bør USA signalisere at de er rede til å diskutere ukrainsk NATO-medlemskap og den europeiske sikkerhetsarkitekturen som del av en fredsavtale.

De skriver videre at USA bør samordne framstøtene sine med Kina og representanter for «det globale sør», som verken har interesse i en russisk seier eller totalt nederlag i krigen. Dersom det da viser seg at Putin bløffer om russisk forhandlingsvilje vil det alvorlig skade forholdet hans til disse landene, noe som vil fungere som et pressmiddel. De legger til at det for en hvilken som helst ukrainsk president trulig vil være politisk umulig å initiere slike samtaler med mindre de først har mottatt klare signaler fra Washington. Russland kan dessuten ikke forhandle om det viktigste målet sitt, en endring i den europeiske sikkerhetsarkitekturen, uten at USA er part i samtalene.

Samtidig er det en del spørsmål som utelukkende kan avgjøres i bilaterale samtaler mellom Ukraina og Russland – som russiske språkrettigheter og territorium. De understreker at det ikke vil være passende for andre land å blande seg inn i territorielle spørsmål over hodet på Ukraina. Dersom spørsmålet om territorium ikke kan løses, kan det utsettes på ubestemt tid, slik som på Kypros.

En framforhandla avtale må løse kjernespørsmålene for både Ukraina, Russland og Vesten. For Ukraina innebærer det truverdige garantier om at de ikke vil være sårbare for fornya russiske angrep, og en plan for gjenoppbygging og økonomisk utvikling. For Russland innebærer det at Ukraina ikke blir en militær alliert med USA og base for styrker eller våpen fra NATO. For USA og Europa innebærer det truverdige garantier for at Russland ikke vil opptre truende mot sine naboer eller NATO-land. Sjøl om forhandlingsposisjonen er dårligere for Ukraina nå enn våren 2022, kan en ta utgangspunkt i Istanbul-samtalene som inkluderte ukrainsk nøytralitet i bytte mot sikkerhetsgarantier. Dette kan igjen lede til dypere samtaler om sikkerhet mellom Russland og Vesten generelt, som blant anna kan innebære begrensninger på russiske militære utplasseringer i grensenære områder. USA kan bruke pisk og gulrot, trusler om økte våpenleveranser og løfte om lettelse av sanksjonene som et incentiv for Russland til å forhandle. Blant anbefalingene er også at USA må endre den offentlige retorikken sin til å indikere åpenhet for forhandlinger heller enn at fred kan oppnås gjennom ultimatumer og press, eller at krigen kan fortsette på ubestemt tid.

Kan Norge spille en rolle?

I denne gjennomgangen har vi gått gjennom ulike forslag fra ulike aktører. Det de fleste (og de beste, etter min vurdering) har til felles er å prinsipielt forsvare Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet og samtidig komme russiske sikkerhetsbekymringer i møte.

Norge står i utgangspunktet i en god posisjon til å spille en rolle i potensielle forhandlinger, skulle en tru. Vi har både en stor kompetanse på Russland, gode forbindelser til Kyiv og Washington og et erfarent diplomatkorps som i mange tilfeller (f.eks. Libya og Afghanistan) har fungert som bakkanal og tilrettelegger for hemmelige forhandlinger.

Det ligger i sakens natur at dersom slike bakkanaler benyttes, vil de være hemmelige. Imidlertid er det mye som tyder på at Norge ikke spiller en slik diplomatisk rolle i denne krigen. Det gjelder den offentlige retorikken rundt krigen, at Norge er en betydelig leverandør av våpen til Ukraina, at en på mange nivåer har brutt ulike mellomstatlige og mellomfolkelige forbindelser med Russland, og at vi stiller norsk territorium til rådighet for stadig flere amerikanske baser, som fungerer som et ledd i USAs militære styrkeprosjisering overfor Russland. Mye av dette framstår som ufornuftig i mi bok. Er det for eksempel noen som trur at å suspendere Russland fra Arktisk råd bidrar til ukrainsk militær seier eller øker sjansen for ei forhandla løsning?

I forhold til andre stater må Norges posisjon i forhold til farene for eskalering og mulighetene for fredsforhandlinger kunne betegnes som «haukete». Norges utenriksminister Espen Barth Eide har uttalt at en på prinsipiell basis, på sikt, ikke burde utelukke å sende norske soldater til Ukraina for å trene, rådgi og utføre støttefunksjoner for ukrainske styrker. Eide har også uttalt at Norge på prinsipielt grunnlag støtter ukrainsk bruk av vestlige våpen mot militære mål inne i Russland. Eide har også sagt at Kina og Brasil «er på ville veier» med sin sekspunktplan og argumentert for at situasjonen ikke innbyr til kompromiss.

I Norge har det som har vært av offentlig debatt rundt Ukraina-krigen dreid seg rundt spørsmålet om våpenleveranser. Norge er da også en betydelig leverandør av våpen til Ukraina – ifølge Kiel-instituttet er vi på 14. plass i absolutte tall og på 15. plass regna i utgifter i forhold til BNP (i forhold til det sistnevnte en større bidragsyter enn både USA og Tyskland). Etter opprinnelig å ha gått imot landa til slutt både SV og Rødt på å sende våpen, riktignok med noen restriksjoner. SV ville bare sende «defensive våpen» – men ser i ettertid ut til å definere alle våpentyper som defensive. Rødt satte som forutsetning «en sluttbrukererklæring av Ukrainas regjering som sikrer at norske våpen bare brukes av de regulære ukrainske styrkene innenfor Ukrainas territorium» og at våpenleveransene gjøres «direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av NATO». Det er ingen offentlig informasjon som tyder på at det eksisterer en slik sluttbrukererklæring, og våpenleveransene koordineres nå av NATO. Det kan derfor se ut som at restriksjonene mer var et redskap for å vinne over tvilere i egne partier, enn noe partiledelsene og stortingsgruppene planla å forholde seg aktivt til.

Jeg er sjøl blant de som både tidlig og seint har markert motstand mot norske våpenleveranser. Jeg holder fast ved dette standpunktet. Men det er på en måte et sidespørsmål. Våpen er ikke veien til fred. Tvert imot, å sende våpen uten å aktivt arbeide for seriøse fredsforhandlinger bidrar i beste fall til å forlenge, i verste fall til å eskalere krigen. Men å slutte å sende våpen fører heller ikke automatisk til fred.

Veien til fred ligger i ei framforhandla løsning, en våpenstillstand på kort sikt og en fredsavtale på lengre sikt. Skal det ha muligheter for å lykkes kreves det konstruktiv involvering fra USA og NATO, inkludert vilje til å gå inn i en seriøs dialog om både russiske og ukrainske sikkerhetsbekymringer. Det eneste Ukraina har mulighet til å gi i forhandlinger er territorier. USA og NATO har derimot mulighet til å tilby stans i NATO-utvidelser og lettelse av økonomiske sanksjoner overfor Russland, og en form for sikkerhetsgarantier til Ukraina. Gitt de nær ikke-eksisterende utsiktene til en ukrainsk militær seier er det å gå i seriøse forhandlinger med Russland om dette kanskje det viktigste bidraget vestlige land kan gi til å bevare Ukrainas suverenitet, territorielle integritet og ikke minst menneskeliv – og forhindring av atomkrig.

Av de forslagene som ligger på bordet virker etter mitt syn det kinesisk-brasilianske initiativet som det mest løfterike. Kanskje burde fredsbevegelsen drøfte mulighetene for å gjøre mer for å fremme tilslutning til dette initiativet. I det minste burde en forvente at norske politikere tar til orde overfor offentligheten og allierte om at det ikke finnes ei militær løsning på denne konflikten, og at de framsnakker mulighetene for ei diplomatisk løsning.

Jeg vil avslutte denne artikkelen med å sitere Yurii Sheliazhenko, lederen for det ukrainske pasifistforbundet, fra hans tale under Det internasjonale fredsbyråets konferanse i Wien i mai 2023, International Summit for Peace in Ukraine:

«Hvis du ikke liker de mange fredsplanene som er foreslått av de ukrainske og russiske forhandlingsdelegasjonene i Minsk og Istanbul, av Vatikanet, Kina og mange land i det globale Sør, står du fritt til å foreslå din egen fredsplan. … Men med mindre du er fra vettet, kan du ikke late som om planer om å fortsette å krige for bestandig er fredsplaner … La oss se for oss, diskutere og implementere fredsplaner … La oss argumentere for våpenhvile og fredssamtaler i Ukraina nå, som våpenhvile og fredssamtaler trengs mer enn noen gang. La oss stå opp for freden.»