Er det nødvendig for den tidligere stalinistisk-maoistiske venstresida å lære av sin støtte til “den reelt eksisterende sosialismen”? Helt siden Arbeidernes Kommunistparti (AKP)1 brøt med Kina etter Tien An-Men massakren i 1989 har denne såkalte «angredebatten» pågått i Rødt. Kan vi definere hva som er sosialisme uten å ta stilling til de regimene som ikke bare kalte seg sosialistiske, men som (for) mange på venstresida ble regnet som sosialistiske helt til folkelige opprør styrtet dem?

Vi som ikke angrer

«Vi som elsket Kina» lød overskriften på Erik Ness’ kronikk i avisa Klassekampen 17.7 – nok et bidrag i AKP-genren «Vi angrer ikke»2. Debatten om AKPs forhold til Kina handler sjølsagt ikke om «anger» i religiøs‑moralsk forstand, men om å lære av historiske erfaringer som har satt tanken om og mulighetene for reell sosialisme langt tilbake. Hva reell sosialisme innebærer, kan ikke gjøres forståelig for folk uten at en forholder seg kritisk og seriøst til de landene som siden 1917 har kalt seg sosialistiske. Ikke minst handler det for dagens sosialister om å kunne vedkjenne seg og lære av fortidens feil, og deres katastrofale konsekvenser.

Et enkelt første steg bør kunne være å gi honnør og anerkjennelse til de som ikke tok feil, men som forsøkte å utarbeide seriøse marxistiske analyser av den kinesiske revolusjonens karakter og utvikling. Det var mange på venstresida utenom AKP som støttet det kinesiske folkets frigjøringskamp fra 1920 årene og fremover, men som var kritiske til den stalinistiske byråkratiseringen av Kinas Kommunistiske Parti (KKP, stiftet i 1921). Det var mulig å støtte den kinesiske revolusjonen, men samtidig være kritisk til den ettpartistaten KKP opprettet etter 1949. Kjente marxister i den trotskistiske tradisjonen som Ernest Mandel, Tony Cliff og Livio Maitan sto for en slik solidarisk kritikk. Rødts problem er at partiet verken har bearbeidet eller tatt et oppgjør med fortida, men bare unngått og fortrengt problemene. Verken Sovjet eller Kina nevnes i dagens prinsipprogram. Ulempen med unngåelse og fortrengning er at problemene ikke forsvinner. Stadig vekk må partiets frontfigurer rykke ut mot uttalelser fra kjente Rødt aktivister som uttaler ting om Mao og sosialismen som er «milevis» fra Rødts politikk. Nettopp fordi det ikke står noe om Kina, Sovjet, Jugoslavia og Albania i prinsipprogrammet har Rødt-aktivister som holder fast ved maoismen rett til å forsvare det Rødt «står milevis fra», men bare i form av meget generelle uttalelser om demokrati. Siste brannslukkingsøvelse var i forbindelse med den nye ledelsen i Rød Ungdom (RU3). Tidligere leder av AKP fra 1997 til partiets oppløsning i 2006, Jorunn Gulbrandsen, konkluderte i den forbindelse med at «Jeg er stolt av det AKP stod for, og jeg angrer svært lite.» Men om vi bytter ut AKP med Norges Kommunistiske Parti (NKP4), og stiller spørsmålet til Gulbrandsen og Ness: Burde også NKP være stolt av det de stod for, og derfor angre «svært lite»? Bidro ikke Norges Kommunistiske Parti til å skandalisere sosialismen etter at partiet sluttet opp om Stalin fra sent på 1920-tallet? I AKPs program fra 1976 blir NKP helt korrekt kritisert for å ville «å overtyde den norske arbeidarklassen om at det fascistiske diktaturet i Sovjet har noko med sosialisme å gjere.» Må ikke AKP også kritiseres for å ha forsøkt å overbevise oss om at Maos ettpartistat hadde noe med sosialisme å gjøre?

Et feilaktig ideologisk grunnlag

Burde ikke ml-bevegelsens fortsatte forsvarere for lengst ha innsett og angret på at da Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF)5 brøt med Sosialistisk Folkeparti (SF), datidens Sosialistisk Venstreparti (SV), så skjedde dette på et feilaktig ideologisk grunnlag, nemlig «marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning» – ideologien til en autoritær og brutal statsmakt ledet av KKP3? Denne ideologiske tilkoblingen førte til at ml-bevegelsen godtok de kinesiske herskernes forfalskede historieskriving. Hvorfor skulle man ellers kalle Enhver Hoxhas Albania for sosialistisk og Titos Jugoslavia «fascistisk» – stikk i strid med alle tilgjengelige fakta? Grunnleggende var de to regimene totalitære ettpartistater, men Jugoslavia var tross alt mange hakk mindre undertrykkende enn Albania. AKP fornektet hardnakket Stalins utrenskninger, blant annet gjennom å gi ut den notoriske historieforfalskningen «Den store sammensvergelsen» (1978), for å «bevise» at Lenins nærmeste medarbeidere var endt opp som agenter for Nazi-Tyskland. Samtidig med den ukritiske omfavnelsen av Kina og Albania, var AKP kritiske til helt tilsvarende regimer i Øst-Europa. Ness, Gulbrandsen med flere prøver å snike seg unna slike grunnleggende spørsmål og åpenbare politiske og logiske problemer ved å peke på AKPs solidaritetsarbeid, EU-kamp og faglige arbeid. Dette er kun billige debattriks. Ingen har bedt Ness eller Gulbrandsen «angre» på disse delene av deres politiske virke. Det var jo verken de politiske svakhetene ved SVs og NKPs faglige arbeid, solidaritetsinnsats eller EU-kamp som var AKPs eksistensberettigelse, men derimot oppslutningen om herskerne i Beijing og Tirana6. Var ikke slike «analyser» (Albania versus Jugoslavia) fullstendig styrt av at AKP hadde valgt Maos Kina som sitt «fyrtårn»? All seriøs marxistisk analyse av landene som hadde forsøkt å bryte med kapitalismen ble ignorert eller kastet vrak på.

Myter?

Ness’ innlegg er fullt av tvilsomme og noen ganger uforståelige påstander. For eksempel: «Hvis noen tror at AKP (m-l) hadde Kina som sitt forbilde, tror de på en myte.» Selv Ness og Guldbransen må vel innrømme at i norsk dagligtale er setningen «NKP hadde Sovjetunionen som sitt forbilde» et sant utsagn. Må ikke da «AKP hadde Kina som sitt forbilde» være et sant utsagn? Helt fram til maoismens sammenbrudd, dvs. firerbandens7 arrestasjon, fulgte AKP kritikkløst KKPs linje. Deretter hersket full forvirring. I løpet av noen måneder gikk Kina fra å være sosialistisk til å ha gjennomgått et fascistisk kupp. Skulle partiet støtte «firerbanden» eller fordømme den? Skulle man våren 1977 slutte seg til Albania når bruddet mellom Albania og Kina ikke lenger kunne skjules? Når bruddet og Deng Hsiao-pings maktovertakelse var et faktum, la AKP lokk på all kritisk debatt om utviklingen i Kina. Deng Hsiao-ping ble en som alltid hadde vært en «som går den kapitalistiske veien» – en av Maos «erkefiender».

Hos Ness beskrives dette på følgende måte, i forbindelse med en siste tur til Kina, hvor reisefølget angivelig kom «med forberedte spørsmål om utviklinga av klasser: «Vi så og hadde lest hvordan det utviklet seg et borgerskap, og spurte hvordan det kinesiske kommunistpartiet kunne mene at landet var et klasseløst samfunn. Vi fikk ikke tilfredsstillende svar.» Hadde det utviklet seg et nytt borgerskap i Kina i løpet av de tre årene etter Maos død i 1976? Falt det ikke Ness inn at partiet-statsapparatet var blitt en herskende klasse, og det umiddelbart etter maktovertakelsen? Deretter skriver Ness: «Seinere brøt AKP med Kina. Vi så ikke hvordan Kina var et land for bønder og en gryende arbeiderklasse».

Det høres ut som bruddet kom rett etter de uteblitte svarene. Først ti år senere da fredelige demonstranter på Tien An-Men ble fjernet med brutal militærmakt og massakrert brøt AKP med KKP.

Videre skriver Ness: «Vi så og visste at Kina var en ettpartistat, men jeg tenkte at det var kanskje sånn det ble i et land uten nesten alt, der treplog var spent bak vannbøfler og hester frakta varer i kjerrer med trehjul. Det var ikke lenge siden keiseren var gud og partier var forbudt.»

Kina var for det første formelt sett ikke en ettpartistat, det fantes andre partier, som demokratiske Potemkin-kulisser. Er det ikke et sikkert tegn på autoritære regimer at de har riggede valg og liksompartier? Legg for det andre merke til den koloniale «ovenfra og ned»-holdningen – den helt mekaniske materialismen. Dersom produktivkreftene ikke er tilstrekkelig utviklet, vel så blir det en ettpartistat. Erfaringene fra Russland – og mange andre land – tyder på at når man tillater det, oppstår det demokrati – eller muligheter for demokrati.

Våren 1917 i Russland omfattet et mangfold av partier som bedrev normal politisk kamp mot hverandre. Det var sterk motstand i bolsjevikpartiet mot å ta makta i partiets «navn» – slik Lenin ville – og det ble forhindret. Det var et flertall i arbeiderklassen for en flerpartiregjering, og det ble en topartiregjering, av bolsjeviker og de sosialrevolusjonære fra oktober 1917 til våren 1918. Det er mange lærdommer å trekke fra disse avgjørende månedene/årene, men det kan vi ikke gå inn på i dette innlegget. Ettpartistater er ikke noe som følger mekanisk av produktivkreftenes utvikling. Det var demokrati (allmøter) for de som ikke var slaver i de greske bystatene. Det var flerpartisovjeter et par år etter 1917 og tendens- og fraksjonsfrihet i bolsjevikpartiet fram til 1921. Den politiske ensrettingen møtte motstand hele veien, så ettpartistaten er ikke noen naturlov.

Hvis som Ness synes å mene økonomisk framgang, fraværet at hungersnød og politiske hat-kampanjer er det viktigste kriteriet for en «korrekt linje», har historien vist at m-l bevegelsen fra starten av burde ha støttet «the capitalist roaders». Da kunne det kinesiske folket vært spart for hungersnød, og mye av Maos herjing med natur, kultur og vitenskap. For den eventyrlige velstandsøkningen i Kina de senere tiårene er deres verk, ikke Maos. For selv om Maos og Dengs Kina var en ettpartistat, slik som Stalins og Khrusjtsjovs Sovjet var det, var det en vesentlig forskjell mellom Stalins grenseløse utrenskninger og Khrusjtsjovs relative tøvær. På samme måte er det en vesentlig forskjell mellom Maos katastrofale kampanjer for å beholde egen makt og Dengs (om enn begrensede) rehabilitering av politiske fanger.

Ness trekker fram EU-kampen i 1972 som et eksempel på ml-bevegelsens sjølstendighet med tanke på KKP. I1972 «… anbefalte kineserne norsk EF-medlemskap (nå EU). SUF (m-l) sa tydelig nei, vi bestemmer hva som skal være vår politikk. Problemet til Ness er at Røde Garde 6/1972 skrev at «Den kinesiske ambassadøren i Norge har uttalt seg om EEC til avisa Nordlys på en måte som kan [RGs utheving] tolkes til fordel for medlemskap. Vi vil understreke, han har ikke sagt at han mener Norge bør gå inn. … Kina har aldri sagt hva det norske folket bør gjøre eller ikke gjøre når det gjelder EEC-medlemskap.» Angrer Ness denne feilaktige framstillinga? Det er en rekke slike tvilsomme/feilaktige beskrivelser i Ness’ innlegg, ikke minst når det gjelder AKPs syn på ettpartistaten. Ness «fortrenger» debatten i forbindelse med landsmøtene på 80-tallet, som vi gjerne kommer tilbake til.

Men først bør Ness og Gulbrandsen svare på spørsmålet: bør NKPere angre på sin skandalisering av sosialismen, mens tidligere AKPere kan bli ved med å angre «svært lite»?

  1. Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)) var et norsk maoistisk parti grunnlagt i februar 1973. Partiet fusjonerte i 2007 med Rød Valgallianse (RV) til Rødt. Partiet sluttet å bruke endelsen «(m-l)» i 1990. ↩︎
  2. Erik Ness var redaktør for AKPs teoretiske tidsskrift Røde Fane fra 1993-2016, og er fortsatt en viktig «stemme» i Rødt. ↩︎
  3. Rød Ungdom (RU) ble opprinnelig grunnlagt under navnet Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) i 1963 og var da ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti (SF, nå: Socialistisk Venstreparti, SV). I 1969 brøt man med SF i 1969. Fra 1973 har RU vært ungdomsforbundet til AKP-ml og de siste år frem til fusjonen av Rød Valgallianse og AKP har RU vært ungdomsforbund til begge partiene. RU er nå Rødts ungdomsforbund. ↩︎
  4. Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet i 1923. Det var Moskva-styrt kommunistparti, fortsatt en faktor på venstresida fram til 1975 da et flertall på landsmøtet til NKP valgte å ikke gå inn i partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) etter å ha vært med i Sosialistisk Valgforbund (SV). Partiet ble deretter redusert til en helt ubetydelig faktor på venstresida. ↩︎
  5. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var et navn Rød Ungdom (RU) brukte frem til 1973. 1969-1973 brukte ungdomsforbundets tillegsbetegnelsen «marxist-leninistene (m-l)». ↩︎
  6. Kinas Kommunistiske Parti (KKP) var helt fram til slutten av 1950 årene med i den «internasjonal kommunistiske bevegelsen» hvor Sovjetunionens kommunistparti (SUKP)hadde en ledende rolle. SUKPs tilnærming til USA («fredelig sameksistens» og til Titos Jugoslavia, som hadde blitt «ekskludert» i 1948, førte til et åpent brudd og til «Den store polemikken», dvs. «analyser» fra KKP og SUKP av verdenssituasjonen. KKPs tilnærming til Jugoslavia i slutten av 1978 førte til et brudd med Albanias kommunistparti. Jugoslavia hadde fram til da av KKP blitt betegnet som et fascistisk diktatur. ↩︎
  7. «Firerbanden» var fire høytstående medlemmer av det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP), ikke minst Maos kone. De ble arrestert kort etter Maos død i 1976 og anklaget for mishandling av politiske motstandere og planlegging av statskupp. ↩︎

Anders Ekeland er samfunnsøkonom, medlem av SV. Med i redaksjonen tidsskriftene Vardøger og Sosialistisk Framtid

Per Lorentzen er førstelektor ved OsloMet