Vesten gjennomlever ytterpunktene av en 80-års periode som har vært definert av andre verdenskrig og den liberale verdensordenen som oppstod i kjølvannet. Når grunnleggende institusjoner tærer på hverandre, vakler strukturene.
I den nåværende historiske situasjonen er innsatsen stor og oddsen høy i det ideologiske spillet om Vestens fremtid. I snart 80 år, i kjølvannet av andre verdenskrig, har den liberale verdensordenen dominert både innenriks og utenriks, økonomisk og kulturelt. Tunge symbolske institusjoner som Bretton Woods, FN, NATO, WTO (GATT) og WHO ble etterfulgt av OECD, G7, ICC, WEF og mange flere i tur og orden, støttet opp om av et hav av tankesmier og mediehus. USA og Vesteuropeiske makter, som i sin tid tegnet opp mange av statsgrensene på inneværende verdenskart, og som i all hovedsak gikk seirende ut av forrige verdenskrig, er også sentrale aktører som opprettholder paradigmet. Verdier som demokrati, menneskerettigheter, internasjonalisme og frihandel danner mye av grunnmuren i denne verdensordenen, ment som seierherrenes klare avvisning av andre ideologiers autoritære og militaristiske natur.
Hegemoni
En ideologi kan bli så allestedsnærværende at den knapt oppfattes som en, litt som fiskers forhold til vann. Vår tids økonomiske, politiske og kulturelle normer og regler er i stor grad smidd av liberale institusjoner og tankesmier. Som et eksempel på hvor dominant liberalismen er, så kalles dens posisjon på den politiske aksen for ‘sentrum’ – en trygg og moderat boble som skiller seg fra ekstreme, radikale, konspirasjonsteoretiske og autoritære krefter på alle kanter. Et fort av fornuft som verner oss mot galskap og barbari.
Og det stemmer selvsagt, til dels. Alle gode narrativer har mange elementer av sannhet i seg, som på sin side dekker over mer lysskye aspekter. Det franskmennene liker å kalle ‘det ekstreme sentrum’ sitter ved makten i de aller fleste vestlige stater, med inspirerende visjoner om ‘mer av det samme’ på agendaen.
Ytre og indre demoner
Samtidig vokser ytre høyre kraftig som bevegelse og ideologi, og denne uka er det avgjørende politiske valg i EU. Macron tok en sjelden visitt til sitt naboland nylig for å understreke denne trusselen mot demokratiet, hvor AfD ligger og vaker på 20% oppslutning. I Tyskland av alle steder – den traumatiserte nasjonen som overkorrigerer så hardt med sitt etno-spesifikke prinsipp om ‘aldri mer’, at de ender opp med å støtte et fascistisk regime på tiltalebenken for krigsforbrytelser og folkemord!
For hva om bærebjelkene begynner å belaste hverandre, i stedet for å holde reisverket oppe? Når det rådende paradigmets grunnleggende verdier og institusjoner, både statlige og ikke-statlige, jobber mot hverandre, blir hele systemet selvmotsigende. Selv de som bare har fulgt delvis med vet godt at USA, Storbritannia og Frankrike er i full stand til å bedrive slike prinsipp-brytende krumspring under tykke lag av liberal sminke, men at Tyskland — selve kroneksempelet på politiske oppgjør med fortidens synder — skulle finne på å spise sin egen logikk så grovt, er hårreisende.
Fra Nakba til i Gaza.
Jeg utelot nemlig en viktig institusjon i stad, som også ble dannet i samme kontekst som de andre, og for mange av de samme grunnene. Staten Israel skulle være en trygg havn for folkeslaget som nettopp hadde blitt verste offer for det grusomste folkemordet i menneskets historie — en tilbakekomst for en spredt og forfulgt diaspora med mytisk opphav i regionen. Derfor kan det hevdes at Israel også er en bærebjelke i den liberale verdensordenens mangefasetterte struktur, på linje med de andre. Den tyske Bundestaten, også opprettet i kjølvannet av andre verdenskrig, er for tiden et talende eksempel på det overnevnte fenomenet, hvor fundamentale prinsipper blir selvmotsigende blant aktørene som opprettholder verdensordenen.
For i disse dager slås det nemlig hardt ned på fredelige protester, akademisk frihet og ytringsfrihet i Berlin, München, Cologne og flere andre steder — alt for å forsvare Israel mot ‘ondsinnet antisemittisme’ og ‘terror sympatisører’. På universiteter over hele landet har tusener av studenter mobilisert i støtte for Palestina de siste ukene, i sammenheng med sine amerikanske medstudenters offensiv i USA, ved å lede demonstrasjoner, hindre israelske tjenestemenn i å holde tale, organisere forelesninger og okkupasjon av universitetsbygg og plener. De krever at universitetene støtter våpenhvile i Gaza, akademisk og kulturell boikott av Israel og stans i undertrykkingen av studentaktivisme, samt en større anerkjennelse av Tysklands koloniale fortid (historiske massakrer i Tanzania og Namibia er igjen aktuelt).
Nylig okkuperte studenter Samfunnvitenskaplig fakultet på Humboldt Universitetet i Berlin. De omdøpte bygningen ‘Jabalia instituttet’, etter flyktningleiren som ble hardt bombet. Biblioteket ble oppkalt etter Refaar Alareer, den palestinske poeten som ble drept i desember. Det var før politiet stormet inn og kastet de ut, med 25 arrestert. En student fortalte Al Jazeera at politiet slo, kvalte og sparket henne gjentatte ganger, og endte på sykehus med hjernerystelse. En videojournalist som dekket operasjonen ble banket opp til tross for å identifisere seg selv, og ble nektet medisinsk hjelp i flere timer etterpå.
Universitetsledelsen, politikere, politiet og media slår hardt ned på dette, ettersom ‘våre universiteter er steder for kunnskap og kritisk dialog, ikke lovløse rom for antisemitter og terror-sympatisører’, ifølge CDU-ordfører Kai Wegner. Påfallende nok er ytre høyre enig med sentrum i dette. Jøder som er kritiske til Israels krig i Gaza har vært i spissen for anti-krigs demonstrasjonene og studentbevegelsen i Tyskland, og de rapporterer om at de enten blir ignorert av media og universitetsadministrasjoner, eller selv stemplet som antisemitter.
Mer enn 300 forelesere fra Berlins universiteter har signert et åpent brev som anklaget Det Frie Universitetet for å bryte sin plikt om dialog og ikke-voldelig håndtering av studentene. For dette ble de offentlig fordømt for å trivialisere vold, av føderal minister for utdanning og forskning Bettina Stark-Watzinger. Tre dager senere publiserte høyre-blekka Bild navn og bilde av flere av de som undertegnet brevet under en overskrift som beskrev dem som ‘Tater’, tysk for gjerningsperson, som ofte bærer med seg en implisitt sammenligning med nazistene. En av disse var Michael Wildt, en undertegner og høyt respektert lærd innen Holocaust, og i etterkant av publikasjonen har han påkalt myndighetene å de-eskalere spenningene: «Enhver som krever undertrykkende midler åpner veien for en autoritær forståelse av staten».
Historisk sus
Ingenting er mer alvorlig enn Holocaust, men både Israel og Tyskland misbruker dets minne ved å vanne ut konseptet om antisemittisme og nazisme – som faktisk er reelle fenomener som bør være klart definert. Ved å begå og støtte nye folkemord i Holocaust sitt navn, og sidestille sine ofre og kritikere med årsaken til det, risikerer disse to tungt symbolske etterkrigs-institusjonene å skjende det de hevder å holde høyest.
Nå som Tyskland er forpliktet til å etterfølge ICCs arrestordre, og til og med har ytret kritikk mot bombingen av teltleirene i Rafah, kan endelig tidevannet snu. Nicaraguas sak mot dem i ICJ kan ikke ha vært lett å svelge. Sikkerhetsrådet, selve kroneksempelet på etterkrigstidens verdensorden, må nå bestemme seg for om et snev av integritet skal bevares eller ei.
Alt som skjer nå er ekko av fortiden, foreløpig ytterste ringvirkning av et forferdelig plask. Den politiske sentrumsliberalismen trues både av indre selvmotsigelser og ytre utfordringer. BRICS utgjør en større del av det mye omtalte ‘internasjonale samfunnet’ enn det Vesten gjør. Francis Fukuyama sier ytre høyres oppsving «skyldes liberalismens suksess. Folk har tatt den for gitt og skjønner ikke at alternativene til den er forferdelige». Det kan fint hende at dette gjenklanget av Thatcher stemmer når det gjelder autoritær populisme, som er en reell sikkerhetstrussel både eksternt og internt, men det er neppe eneste alternativ. Når finanssektoren er amok og maten er giftig og teknologien skaper angst og allierte bomber barn og klimakrisen truer den faktiske virkeligheten, er det ikke da verdt å spørre seg om det bare er alle andres feil, eller om den mest dominante ideologien i vår tid bør selv ta en del ansvar for folkets mangel på tillit?
Det hele har et historisk sus over seg, når en verdensorden henger i balansen.
Kilder:
Klassekampen, 1. juni: Det svake punktet
Al Jazeera, 25. mai: Punched, choked, kicked: German police crack down on student protests
David Graeber: The extreme centre (youtube)