Regjeringa utelukker fullstendig å innføre noen som helst sanksjoner mot Israel. Samtidig snakker Barth Eide seg varm om tostatsløsningen. Men hva slags tostatsløsning er mulig uten press på Israel? Uansett, det er kanskje ikke så nøye for Barth Eide, siden det viktigste trolig er at Norge slipper inn i viktige kontorer i Washington og andre vestlige hovedsteder?

Fortvilte demonstranter roper «boikott Israel». Men regjeringa mener det er symbolpolitikk, og vil ikke en gang vurdere boikott av israelske varer produsert på stjålet land på Vestbredden. De vil heller få i gang igjen fredsprosessen. Da er dialog eneste løsning.

Palestinerne har vært glemt i flere år fram til 7. oktober. Selv da skarpe skudd fra israelske soldater drepte 223 fredelige demonstranter og skadet mer enn 9000 under Den store marsjen tilbake ved «sikkerhetsgjerdet» rundt Gaza i 2018-19, utfordret ikke verdenssamfunnet (altså Vesten) det voldelige israelske regimet. Tvert om, alt roet seg ganske raskt, og palestinerne ble raskt glemt.

Den manglende reaksjonen på den israelske dødelige volden mot fredelige demonstrasjoner kan være en del av forklaringen på hvorfor Hamas bestemte seg for å gjennomføre et så forferdelig angrep på sivile israelere. I ettertid kan vi slå fast at dette fungerte, i den forstand at nå snakker alle igjen om Palestina, og noen snakker også om hva som skal skje etter at krigen tar slutt. Nok en gang har tostatsløsningen gjenoppstått – den som alle unntatt norske fredsmeklere forlengst har erklært for død.

Fred og frihet, eller fred og ro

Før 7. oktober syntes verken den israelske regjeringa eller de fleste israelere at det var nødvendig med noen avtale med palestinerne. Israel hadde jo fred og ro, og all oppmerksomhet dreide seg om Netanyahus manøvrer overfor rettssystemet.

For palestinerne har situasjonen derimot blitt stadig mer uutholdelig over mange år. Selvstyremyndigheten på Vestbredden er blitt diskreditert og upopulær. Den er korrupt og voldelig, og mange ser den som en direkte redskap for Israel. Ikke overraskende tente Hamas overraskelsesangrep et håp for mange palestinere.

Men samtidig bidro Hamas’ overgrep til at det såkalte verdenssamfunnet møtte Israels nådeløse hevn med enda større sympati og tålmodighet enn noen gang. Norge har – for en gangs skyld – utmerket seg ved å være et hakk mindre feige overfor Israel og USA enn andre vestlige land, ved å stemme for øyeblikkelig våpenhvile i FN.

Utenriksminister Barth-Eide vil opprette en palestinsk stat gjennom dialog mellom «partene», men slår samtidig fast at sanksjoner ikke er aktuelt. Men er det ikke nettopp dette som har vært forsøkt gjennom 30 år med såkalt fredsprosess?

En palestinsk liksom-stat

Hva slags totsatsløsning kan Barth-Eide og andre vestlige ledere realistisk få til, uten å legge press på Israel? Etter Oslo-avtalen har antallet illegale israelske bosettere på Vestbredden økt fra 150.000 til 750.000. Om ikke de fleste bosetterne forsvinner fra Vestbredden, vil en palestinsk stat ikke bare bestå av to isolerte enklaver – Vestbredden og Gaza. Vestbredden vil også bli delt opp i flere mindre deler. Disse blir adskilt av kontrollposter og «settlers only»-veger. Hvor forskjellig vil en slik «stat» være fra situasjonen før 7. oktober?

Dersom palestinerne skal nøye seg med en stat på Vestbredden og Gaza, må denne staten være virkelig uavhengig og suveren. Den må ha full kontroll over egne grenser og trafikken mellom de enkelte delene, og den må kunne ha et seriøst væpnet forsvar. Sjølsagt må al-Aqsa og det aller meste av Øst-Jerusalem må være under palestinsk kontroll. Ingen israelsk regjering har hittil vært i nærheten av å godta en slik palestinsk stat.

Israel må altså fjerne bosetterne. Men hvor mange husker rabalderet internt i Israel da Ariel Sharon ensidig fikk båret og trøstet 9.000 bosettere ut av Gaza i 2005? På Vestbredden bor det nå 750.000 bosettere. Mange av dem er væpnete ekstremister, med mektige venner helt inn i regjeringa. Ingen israelsk regjering vil fjerne disse. Tvert om: alle israelske regjeringer etter Oslo-avtalen har aktivt bygd ulovlige kolonier for bosetterne på Vestbredden. Å fjerne dem kan umulig skje uten massivt press utenfra.

Forhandlinger gir Norge adgang i Washington

Likevel avviser Barth-Eide alle sanksjoner mot Israel. Han er ikke dum, og forstår sjølsagt konsekvensen: at en løsning med en «ordenlig» palestinsk stat ved sida av Israel er umulig. Det som er oppnåelig gjennom fortsatt dialog vil være en fortsettelse av dagens undertykkelse, med en palestinsk liksom-stat styrt av de som idag er svært upopulære blant palestinerne. En slik løsning vil sjølsagt ikke gi fred eller sikkerhet, heller ikke for israelerne.

I 30 år har fredsprosessen surret og gått. Giverlandsgruppa, ledet av Norge, sørger for å dekke Israels kostnader med okkupasjonen av Vestbredden, mens Qatar i forståelse med Netanyahu fram til nå har betalt for driften av Hamas-administrasjonen i Gaza. Forhandlingene og snakket om en stadig fjernere tostatsløsning har ikke gitt palestinerne annet enn økt israelsk undertrykkelse. Norge, derimot, får håndfast valuta for innsatsen: Barth-Eide og Støre blir ønsket velkommen inn i maktens kontorer i både USA og EU for å snakke om fredsprosessen – og ikke minst litt om Norge.

Nå er utenriksminister Barth-Eide i gang igjen med sin paradegrein, å ri to hester: å si mange riktige ord, samtidig som han nekter å gjøre det som skal til for å gi palestinerne normale demokratiske rettigheter i en virkelig stat – nemlig håndfaste sanksjoner og press på Israel.

Hallvard Birkeland er økososialist, pensjonist, fagorganisert. Bor i Bergen.