Den liberale orden og globaliseringen er under press av kulturell polarisering i USA og Europa samt internasjonal polarisering med USA og Kina som hovedaktører. Til forskjell fra den kalde krigen er det nå kapitalistiske økonomiske systemer på begge sider.
Artikkelen er skrevet sammen med Lars Mjøset og Olav Fagerlid.
Tidsskriftet Vardøger springer ut av en kritisk marxistisk tradisjon med vekt på empirisk funderte analyser og kapitalismekritikk. Vardøger nr. 39 har tittelen «USAs hegemoni: Mellom global misjon og indre oppløsning». Artikkelen oppsummerer sentrale temaer i nummeret.
Krigen i Ukraina tar naturlig nok mye av oppmerksomheten i norsk offentlighet i disse dager. Fra et amerikansk ståsted er imidlertid Russlands angrepskrig et regionalt problem som først og fremst bør løses av europeerne. For USAs utenrikspolitiske etablissement kommer hovedutfordringen fra Kina, en stat som spiller en nøkkelrolle i dagens verdenssystem. USA har langt på vei utformet og garantert spillereglene for dette systemet, den såkalte liberale verdensordenen.
Etter Sovjetunionens fall framsto USA med et ubestridt teknologisk, økonomisk/finansielt og maktpolitisk hegemoni. Men det økonomiske grunnlaget for denne posisjonen ble raskt utfordret ved at det økonomiske og industrielle tyngdepunktet i verdensøkonomien flyttet seg i retning Asia og i særdeleshet Kina. Samtidig preges USA av stadig sterkere sosial ulikhet og politisk polarisering.
For 20-30 år siden ble den åpne økonomiske verdensordenen hyllet i den vestlige offentligheten som veien til økonomisk vekst og velstand og til frihet fra nasjonalstatlige stengsler og særinteresser som hindret markedsstyrt utvikling. Vi kan konstatere at denne «markedsfriheten» ga de store vestlige selskapene, for en stor del kontrollert av amerikanske kapitalinteresser, relativt fritt armslag til å omstrukturere produksjonen i global skala i tråd med sine profittinteresser. Den internasjonale industrielle arbeidsdelingen ble omorganisert innenfor rammene av et omfattende flettverk av globale verdikjeder. Prosessen skjøt fart etter Sovjetunionens oppløsning og Kinas åpning for utenlandske kapitalinteresser. Dette ga tilgang til nye og store arbeidsmarkeder sammen med store råstoff- og energiressurser. De rike landenes flernasjonale selskaper fikk langt mer rom til å organisere sin industrielle produksjons- og tjenestevirksomhet i global skala. Dette var den egentlige dynamiske motoren i den raske globaliseringsprosessen som fulgte.
Prosessen ga opphav til økende motsetninger langs to dimensjoner som begge bidro til å undergrave den. På den ene siden åpnet globaliseringen for Kinas ekstremt raske vekst. På den andre siden førte den til et kraftig skift i den industrielle arbeidsdelingen. Sterk tilbakegang i de rike industrilandenes industrisysselsetting bidro til økende hjemlige sosiale og politiske spenninger. Dette var særlig tilfelle i USA, der fallende industrisysselsetting påvirket konfliktlinjer med dype historiske røtter.
Utgangspunktet for Kinas integrasjon i verdensøkonomien var USAs geopolitisk motiverte Nixon-Kissinger-diplomati ved Vietnamkrigens avslutning tidlig på 1970-tallet. Både handels- og investeringsforholdet mellom de to statene ble liberalisert på 1990-tallet. Da hadde amerikansk våpeneksport til Kina opphørt etter undertrykkingen av Tiananmen-protestene i 1989. Likevel ble restriksjoner på amerikansk teknologieksport (til både sivile og militære bruksområder) lettet i 1990-årene.
Både Kina og Russland har dyptgående historiske tradisjoner som sterke statsdannelser. For første gang i den moderne verdensøkonomiens historie ble begge disse to store statene i det euroasiatiske kjerneområdet i omfattende grad integrert med de vestlige delene av verdensøkonomien. Under denne fulle globaliseringen ble Kina midtpunktet for de flernasjonale selskapenes organisering av global industriproduksjon. Kinas økonomiske vekst ble i stigende grad drevet av eksport, med USA som det viktigste eksportmarkedet. Billig kinesisk import holdt USAs inflasjon nede og Kinas valutareserver i dollar finansierte USAs offentlige gjeld til en lav rente. Kinas raske økonomiske utvikling styrkets landets evne til å forme sin politiske og økonomiske dagsorden både nasjonalt og internasjonalt uten å underkaste seg det vestlige globale makthierarkiet.
Kinas industriekspansjon var gunstig for amerikanske flernasjonale selskaper, men rammet amerikansk hjemmeindustri. Etter den internasjonale finanskrisa ble amerikanske selskaper i Kina utsatt for kinesisk proteksjonisme. Kinas internasjonale program, «Belte-og-vei-initiativet» sikret kinesiske selskaper nye markeder, ofte på bekostning av vestlige selskaper. Pentagon advarte om at Kina hadde fått tilgang til USAs militærteknologiske «kronjuveler».
USA hadde bidratt til prosesser som gjorde Kina til en stadig viktigere søyle i verdensøkonomien. Men på 2010-tallet ble Kina for USA en truende rival i kampen om global økonomisk dominans. USAs politiske elite mistet troen på at de frie markedskreftene innenfor rammen av «den regelstyrte og liberale verdensorden» automatisk ville opprettholde det eksisterende hierarkiet med USA på toppen. Også for militærstrategene var Kina i ferd med å seile opp som en framtidig sikkerhetstrussel for USA og Vesten.
Dette motiverer og legitimerer USAs økende bruk av avhengighetsbindinger i internasjonal økonomi som sanksjonsvåpen for å svekke Kinas teknologiske og økonomiske muligheter og ambisjoner. Det internasjonale økonomiske klimaet driver i mer proteksjonistisk retning og geopolitikken i retning av sterkere rivalisering – både økonomisk og maktpolitisk. Siden 2018 har USAs myndigheter utviklet en internasjonal forsyningsblokade for å nekte kinesiske høyteknologiselskaper adgang til avanserte halvledere. USA forsøker også å hindre kinesiske selskapers internasjonale utbygging av 5G-mobilnettverk. Amerikanske myndigheter overvåker og kan blokkere staters og selskapers tilgang til det internasjonale betalingssystemet SWIFT, internettet og globale forsyningskjeder. De ser nødig at Kina får en lignende maktposisjon i utbyggingen av informasjons- og datainfrastrukturen.
For de rike industrilandenes forbrukere bød den fulle globaliseringen på en tilsynelatende utømmelig strøm av billige forbruksvarer. Men globaliseringen innebar samtidig hardhendt restrukturering av næringslivet. Relativt godt betalte industriarbeidsplasser gikk tapt. Ikke minst i USA ble denne omstruktureringen brutal, i det landets tradisjonelt egenrådige kapitalister svekket lønnsarbeidernes evne til å yte organisert motstand. Velferdssystemene og klassekompromissene fra perioden 1930-60 ble ytterligere svekket.
Omstruktureringen har skjerpet sosiale og politiske spenninger. Ekskluderingen av USAs afroamerikanske befolkning tok nye former. Slaveriet ble avskaffet i 1865, men slavenes etterkommere i sørstatene ble utsatt for et raseskillesystem. Først etter afroamerikanernes migrasjon fra sør til nordstatene og mobiliseringen for borgerrettigheter ble diskriminering blokkert ved lov i 1964. Men ekskluderingen tok nye og mindre synlige former via boligmarkedet og strafferetten. Den sterke rasemessige polariseringen som Kennedy- og Johnson-administrasjonene prøvde å overvinne på 1960-tallet vender tilbake.
Fallende industrisysselsetting, overgang til lavtlønnede serviceyrker, arbeidsløshet og svake velferdssystemer har gått sammen med kraftig inntektsvekst for høyinntektsgruppene gjennom vekst i finans- og teknologisektorene. Ulikheter i inntekter, formue, helse, utdanning og boligstandard har vokst. Det gjelder ikke bare for de fleste svarte og latinos. Også levekårene for hvit arbeiderklasse og lavere middelklasse forringes, med tilhørende statustap og truende deklassering.
Til de økende sosioøkonomiske forskjellene føyes sterkere politisk uforsonlighet mellom de to partiene i Kongressen, og kulturell polarisering mellom sosiale bevegelser. Noen av disse er grasrotbevegelser, mens andre er ”kunstgras”-bevegelser dyrket fram av ytterliggående elitegrupper på USAs høyreside. Finanskrisa i 2008 var et vannskille. I kjølvannet av den vokste Tea Party-bevegelsen fram blant republikanerne. Nedgangen for den hvite arbeider- og middelklassen de seinere år har gitt spillerom for Trumpismen som et nytt kapittel i USAs rasekrig. Thomas Seltzers UXA-serie gir en treffende framstilling av de patologiske konsekvensene av denne utviklingen.
Vil økonomisk, politisk og kulturell polarisering innad i USA svekke den hegemoniposisjonen landet har hatt i verdensøkonomien siden tidlig etterkrigstid? Det er ikke noe enkelt svar på dette. USAs betydelige styrke utad, ikke minst som verdens sterkeste militærmakt, kan også styrke staten innad. Men USA vil møte stadig flere utfordringer i sine forsøk på å forsvare den liberale verdensordenen. Den fulle globaliseringsperiodens integrasjon av det euroasiatiske kjernelandet erstattes nå av internasjonal polarisering som minner om den kalde krigen, men med den forskjell at det nå er kapitalistiske økonomiske systemer på begge sider.