«Krigen har begynt. Ingen vet verken hvor eller hvordan, men sånn er det.» Jean-Marie Le Clezios La guerre er skrevet for 50 år siden, men er skremmende dagsaktuell.
«Krigen har begynt. Ingen vet verken hvor eller hvordan, men sånn er det. (…) Hvert sekund rykker den framover, den river noe løs og brenner det ned til aske. Den bruker alt for å angripe. Den har et utall hoggtenner, negler og klør. Ingen vil stå oppreist til slutt. Ingen blir spart. (…) Krigen er på vei for å vare ti tusen år, for å vare lenger enn menneskenes historie. Ingen flukt er mulig, ingen mulighet til å stoppe den».
Innledningen til romanen La guerre (Krigen) av Jean-Marie Le Clézio ble skrevet for over femti år siden, men virker skremmende dagsaktuell. Jeg har lest den flere ganger, hørt den opplest, men plutselig slår den meg med en ny kraft: Krigen i Ukraina kunne være nok til å gi meg en påminnelse, men krigen hos Le Clézio er ikke først og fremst en lokaliserbar krig (selv om den ble skrevet med Vietnamkrigen og den kalde krigen som bakteppe). Det dreier seg mer om en krigstilstand om en krig. Og jeg tenker på globaliseringen av krigstilstanden: Den økte spenningen rundt Taiwan, Europa under press, rivaliseringen mellom den voksende supermakten Kina og den svekkede supermakten USA om verdensdominansen, på kampen om ressursene, om klimaet som er under konstant bombardement av våre gassutslipp, om grunnvannet som vi tapper ned og matjorda som vi piner ut, om en milliard mennesker som kjemper for å holde sulten borte…
Jo, krigen er overalt, og vi ser ingen ende på den. Jean-Marie Le Clézio skrev denne romanen i etterdønningene etter opprørene i 1968, men allerede to år etter er illusjonene borte: «Forbannelsen er at jeg er én mens jeg ville være tusen. Min stemme har ingen betydning. Hva er min stemme stilt opp mot hæren? Min kropp vil bli tråkket ned. Halsen min vil bli revet over». Individets skjebne i et samfunn styrt av masseindividualisme, et markedssamfunn der vi alle er ensomme og bare mengden teller. Eller rett og slett den sterkestes rett, retten til den som har mest makt.
Når krigen er overalt og ingen vet hvor den kommer fra, brer håpløsheten og maktesløsheten seg. Michel Murat, professor i litteratur ved Sorbonne, ser dette som en svakhet ved romanen: Den beskriver ofrene, men ikke fienden: «Vi står overfor en natura naturata, et kunstig fenomen som gjøres naturlig. Det fins ingen hærer, ingen soldater, ingen sjefer, ikke noe som ligner på en krigføring».
Det er, hvis vi begrenser oss til akkurat denne romanen av Le Clézio, en presis observasjon. Men er det nødvendigvis en gyldig innvending mot romanen? Jeg tror snarere denne beskrivelsen av krigen som noe altomfattende, noe uhåndgripelig, både er en påminnelse om et viktig trekk ved dagens verden, og et godt litterært grep for å gjenspeile og utdype leserens egen følelse av maktesløshet. For, med hånden på hjertet, hvem kan legge fram en slagplan for å bekjempe krigstilstanden og erstatte den med en tilstand av fred?
Krigen synes målløs, volden synes blind, og målløsheten er krigens viktigste våpen. Den skaper avmakt, den er vår tids divide et impera, splitt og hersk. «Den merkantile verden,» sier han i et radiointervju i 1970, setter alle opp mot alle slik at «menneskene ikke ønsker å være lykkelige, de ønsker bare å være lykkelige ved å knuse de andre». I kampen om å «være lykkeligere enn de andre» må vi med nødvendighet alle bli tapere. Et slags speilbilde av atomkrigen…
Krigstilstanden er blitt en del av hver og en av oss og vår felles kultur, rammen som hindrer utsynet mot noe annet. Vi blir både overgriper og offer på samme tid:
«Det virkelige spørsmålet er dette: Finnes det en ung jente, bare én eneste, som ikke har kjent til krigen, en som ikke har deltatt i den med kroppen sin, med sitt milde ansikt og fuktige øyne, med munnen sin, med håret, som ikke har vært bytte»? Spørsmålet skal bli gjennomgangstema i nesten alt som Le Clézio har skrevet senere.
Krigstilstanden er blitt en del av hver og en av oss, en internalisert kultur, en ramme som begrenser utsynet vårt. I Le Clézios tidlige romaner, fra debuten i 1964 fram til slutten av 70-tallet møter vi i ulike varianter slike dystopier som i La guerre. Det er, for leseren, lite å glede seg over. Hvis det da ikke kan gi en viss forklarende glede å se at man ikke er alene om å streve med å forklare eller finne gleden. Hovedpersonene i disse bøkene streifer rundt i golde bylandskaper preget av asfalt, parkeringsplasser, betong og kjøpesentre. De streifer, og blir enda et bilde på mål- og meningsløshet. Men de er, som Michel Murat påpeker, ofre for et system, et system som synes både enormt og enormt innviklet. Et system som overvelder ved sitt omfang og styrke, et system man ikke kan flykte fra.
De leter i skraphaugene og langs strendene, mellom bilene og søppelforbrenningsanleggene, etter noe annet, noe som kan gi mening, noe som ikke er aggressivt, som ikke prøver å dominere eller undertrykke. De vet ikke hva de leter etter, men de leter. «Det finnes ikke noe alternativ» var tidens slagord, og Le Clézio skaper en klaustrofobisk følelse hos leseren ved å la de litterære figurene bli fanget i krigstilstandens tentakler.
Et eksempel på den krigstilstanden Le Clézio beskriver kunne være biltrafikken der hver enkelt sitter inne i sitt panserete statussymbol i konkurranse med alle andre, alene, men fanget i et fastlåst system der bare makt (i form av hestekrefter) teller. Her synes Sartres «Helvete er de andre», en presis beskrivelse. Le Clézio kommer i flere tekster tilbake til bilismen som et uttrykk for ekspansjonstrangen og voldsomheten i vår kultur. Som i novellen Villa Aurore i samlingen La ronde (1982): «Der nede i furene som bulevardene formet, drønnet motorene i kor, med et bråk fylt av trusler og hat». I romanen Révolution (2003), «(var) (F)rykten overalt i byen, den svettet ut fra den overopphetete veien, fra bilkarosseriene…».
Disse landskapene er maskinenes landskap. Tingene vi produserer vender seg mot oss og gjør seg til våre herrer (her er han god marxist, men uten å dele Marx tro på at et nytt politisk system kunne gjøre de samme tingene til våre tjenere), og vi produserer dem i mengder som koloniserer hele planeten. «Denne frammarsjen til sivilisasjonen (her må nok ordet tolkes i negativ betydning) foregår ikke stille og rolig, men på en aggressiv måte», og «fører til en permanent kamp mellom menneskene, og mellom menneskene og naturen», sier han i radiointervjuet i 1970. Og han legger til: «Også i naturen foregår det ting som ligner på katastrofer, og som på ingen måte er naturlige». Altså menneskeskapt, for å bruke et uttrykk fra i dag.
Maskinenes, tingenes og varenes landskap både knuser og blender. De ødelegger og forfører: «Det er så mange vakre ting, så mye sølv og alt slikt at jeg har lyst til å spy». skriver Béa B., hovedpersonen i La Guerre, og går inn i et supermarked: «Butikken var full av et øredøvende brus av stemmer. Musikk strømmet uten stans ut av høyttalerne, sammen med biter av setninger, alltid de samme, som kom ut av munnene». Ut av munnene – hvor er menneskene blitt av? Hvor kan Béa B. finne noen å kommunisere med, noen å bli flere sammen med? Hun leter etter mening ved å skrive ned tanker og innfall, men de synes å prelle av på verden, siden «bare maskinene står imot, siden de er glatte, harde og lukkete», og «uten noen form for følelse», legger Marina Sall til i boka Le Clézio, ‘peintre de la vie moderne’. De ønsker ikke, de har ingen svakhet», og arbeider «uten lidenskap eller håp», som le Clézio selv skriver. Et frampek mot kunstig intelligens og algoritmer.
Verden synes fullstendig fiendtlig og aggressiv: «Det er kjøttetende planter, kjøttetende dyr, kjøttetende maskiner. (…) Evige veier. Evige flyplasser. Flammer som brenner i tusen århundrer». Ja, slik kan det se ut i for eksempel Frankrike sommeren 2022. Skogbrannene brer seg til der de aldri har brent før, brannmannskapene kalles les soldats du feu – ildens soldater – på plakater som oppfordrer folk til å verve seg til krigen mot brannene. Avlingene svikter på grunn av tørke, selv blåskjellene sulter siden de ikke lenger får næring fra elvevannet…
Det er ingen tradisjonell krigsroman Jean-Marie Le Clézio ga ut for 52 år siden. Krigen er ikke bare den tradisjonelle krigen med sverd, geværer, mitraljøser og raketter. Krigen er en tilstand, en tilstand som både er er mental og materiell, en kamptilstand der alle, hver for seg, kjemper mot overmakten: «Det er sølv. Det er ørkener med pengesedler og sjekker, huler fulle av gull og platina, borger fulle av uranium som voktes av væpnede menn med hunder dag og natt». Og Kina rommer verdens reserver av sjeldne jordarter (hvis de ikke finnes i jungelen i Den Demokratiske republikken Congo som bare blir fattigere av sin rikdom), mens USAs undergrunn pumpes for skifergass ved at vi sprøyter inn giftige kjemikalier i fjellet. Grådigheten er ikke god hos Le Clézio, og senere i forfatterskapet er han mer eksplisitt i beskrivelsen av hvem som er utøvere og hvem som er ofre for grådigheten.
Les altså ikke La guerre hvis du er ute etter underholdning. At en roman med den tittelen kunne inspirere til nettopp det, understreker vel aktualiteten i romanen… Les La guerre fordi den gir et usminket bilde av en sminket verden, fordi den er skrevet av en forfatter som vil «vitne» om sin tid, være en stemme for dem som ikke har noen stemme, som han sa i forbindelse med at han fikk Nobels litteraturpris i 2008. Og kanskje også fordi en bok er en stemme «som resonnerer» som kommuniserer og som gjør én stemme til mange. Det er i alle fall som Jean-Marie Le Clézio håper.