Arbeiderne på vinfabrikken Malamatina i Thessaloniki har streika i over tre måneder. De sloss mot kapital, stat og det greske voldsapparatet. Vår kamp er en kamp for alle greske arbeidere, erklærer lederne for fagforeninga.
— Det er harde tak, innrømmer Yannis Fragides.
Han er en leder for fagforeninga som holder til i lokalene jeg besøker.
— Men vi har holdt ut i tre måneder og vi skal holde ut i fortsettelsen også, sier han.
— Vi har mye støtte blant folk
Fragides retter blikket ut av vinduet og ned mot de mange hundre menneskene i gata under oss. De har samla seg til støttedemonstrasjon og et flertall av deltakerne er kledt i foreningas farger. Grønne skjorter og gule caps.
— Vi skal farge hele det nordlige Hellas grønt, lover fagforeningslederen
Kamp for alle greske arbeidere
Arbeiderne på vinfabrikken Malamatina i Thessaloniki har streika i over 90 dager. Alt mens arbeidskjøperne deres tyr til trakassering og politivold.
— Det dreier seg ikke om lønn, understreker Fragides.
— Vi kjemper for grunnleggende arbeiderrettigheter og vi sloss mot ei regjering som vedtar lover og bruker voldsapparatet å for knuse fagbevegelsen. Den har gjort oss til prøvestein for den arbeiderfiendtlige politikken sin. Derfor er vår kamp en kamp for alle greske arbeidere.
Bedriften blei grunnlagt av grekere fra Smyrna Lilleasia for mer enn hundre år siden. Den har hele tida produsert vinmerket Malmatina, som fabrikken også er oppkalt etter.
— Det er en retsina-vin som er veldig populær blant arbeidere og vanlige folk, forteller Fragides.
— Vi har 40 prosent av markedet i det nordlige Hellas.
— Det er nok ei av årsakene til at det er så mange som støtter oss, tilføyer Homer Tahmazidiz i det han innfinner seg rundt bordet.
Tahmazidiz er sekretær i den Panhellenske Føderasjonen for Drikke og Matvarer (POEEP) som fagforeninga er med i.
— Men først og fremst får vi støtte fra andre arbeidere fordi at det vi opplever også er det de opplever.
Han viser til streiken blant leveringsbudene i det greske selskapet E-food i fjor høst. Selskapet er det største av sitt slag i Hellas og er ei gresk underavdeling av det multinasjonale Delivery Hero, som det norske FOODORA også tilhører. Arbeiderne protesterte da ledelsen forsøkte å frata dem midlertidige ansettelseskontrakter og tvinge dem til å bli kontraktører. De streikende vant en stor og oppsiktsvekkende seier da E-Food måtte kaste kortene og i stedet gi dem fast ansettelse.
I hele Europa blei streiken hylla som et viktig slag mot den nye og store gig-økonomien. Seieren skyldtes bl.a. den spontane og massive forbrukerboikotten av selskapet. 40 prosent av kundene fjerna E-Food-appen bare i løpet av noen dager.
— Men forbrukerne reagerte ikke som forbrukere, understreker Tahmazidiz
— De handla som arbeidere.
Nye tider
Fagforeninga er 30 år gammel og ser på seg sjøl som en sterk og radikal organisasjon.
— Men tidligere har vi alltid klart å løse konflikter uten å ty til harde midler, fortsetter Fragides.
Det endra seg da den gamle eieren gikk konkurs og etterlot seg ei gjeld på 45 millioner euro. Det skyldtes ikke Malamatina. Bedriften har hele tida gått med overskudd. Derimot tjente den som pant for store lån som gikk til å finansiere det spektakulære private forbruket hos eierne. Blant annet i form av innkjøp av eget jetfly og flere luksusboliger i London
Ifølge en av arbeiderne som er tilstede er det kona til den forrige eieren som har skylda.
— Du veit hva vi sier her i Hellas? spør han. Vi sier at «et fittehår kan trekke et stort skip ned i djupet»
Han hysjes bestemt ned av de andre som har samla seg rundt oss. Sexisme og mannssjåvinisme er ikke velkommen i den greske arbeiderkampen.
Konkurs og nye eiere. Korrupsjon og kapital og stat som blåser i kamphornet
Da bedriften blei erklært konkurs gikk regjeringa inn med kapital og erklærte at det var ‘for å redde arbeidsplassene’.
Det har arbeiderne liten tiltro til. De fulgte spillet som utfolda seg og oppdaga at politiske forbindelser var avgjørende. De mistenker også at utfallet av salget hadde politiske mål. At regjeringa vil gjøre Malamatina til en modell for det det nye greske arbeidslivet slik statsminister Mitsotakis og regjeringspartiet Nytt Demokrati ser det for seg.
Derfor har Tahmazidiz vært opptatt av hvem de nye eierne er. Han har gått dem etter i sømmene og mener at historia deres beretter den gamle fortellinga om korrupte bånd mellom den økonomiske og politiske eliten.
— Da selskapet blei lagt ut på salg gikk det ikke til interessenten som bøy mest. Sjøl om deres tilbud var 12 millioner euro høyere enn «nestemann på lista», forteller han.
De som fikk anslaget, brødrene Alexandros og Haralabos Krommidas, eide et logistikkselskap og var helt uten erfaring fra bransjen.
— Men de er nevøer av Kostas Skrekas, fortsetter Tahmazidiz.
Krekas er energiminister i Nytt Demokrati-regjeringa. På tidspunktet for salget var han viseminister for Rural Development and Food, som produksjon av vin hører hjemme under. I tillegg er svigerfaren deres tidligere parlamentsmedlem med tette bånd til den mektige Karamanlis-klanen.
Konstantinos Karamanlis grunnla Nytt Demokrati og var den første statsministeren etter oberstjuntaens fall i 1974. Nevøen Kostas Karamanlis besatte den samme posisjonen fra 2004 til 2009.
— Om de nye eierne ikke akkurat har fått eksplisitt oppdrag kan regjeringa i alle fall «stole på dem».
De nye eiene blottlegger den arbeiderfiendtlige kloa
Da brødrene overtok bedriften startet de med å si opp fem arbeidere for å erstatte dem med sju nye. Alle unge og ufaglærte.
— De er ute etter å bygge opp en kjerne av «lojale ansatte» og potensielle streikebrytere, forteller fagforeningslederen Fragides.
— Alt som har skjedd siste månedene viser at de helt fra starten satte seg fore å knekke oss. De visste at de hadde å gjøre med ei sterk fagforening som har solid støtte blant arbeiderne. 56 av 60 ansatte i produksjonen og transportavdelinga er medlemmer hos oss. Derfor var strategien deres å ta i bruk sterk lut. Fra første stund.
De nøyde seg ikke med å si opp folk. Den nye ledelsen satte også tariffavtalen til side og forsøkte å presse arbeiderne til å godta individuelle kontrakter i stedet.
— Vi protesterte, men den nye direktøren erklærte i avisene at «Vi prater ikke med fagforeninger».
Da arbeiderne gikk ut i streik svarte bedriften med å si opp ytterligere ti arbeidere.
— Og nå, for bare to dager siden, fikk også jeg sjøl og den hovedtillitsvalgte for arbeiderne i transportavdelinga, Aris Merkanidis, beskjed om at vi hadde fått sparken, forteller Fragides.
Ofre for generalangrep mot den greske arbeiderklassen
Fagforeninga står ansikt til ansikt med særlig arbeiderfiendtlige arbeidsgivere. Men først og fremst ser de erfaringene de høster i lys av grunnleggende strukturer i det greske samfunnet og som uttrykk for det mange betrakter som generalangrep mot den greske arbeiderklassen slik det har utfolda seg det siste tiåret.
Det Internasjonale Pengefondet og EU-eliten
Den arbeiderfiendtlige offensiven fagbevegelsen er offer for henger intimt sammen med de internasjonale kreditorenes diktat overfor Hellas i de tre memorandaene den greske statsledelsen måtte bøye nakken for i 2010, 2011 og 2015.
På 1980-tallet fikk Hellas en av de mest progressive arbeidslovgivningene i Europa. Det fulgte etter at det sosialdemokratiske PASOK vant regjeringsmakt i 1981 og som resultat av den store streikebevegelsen i årene som fulgte. I en lengre periode på midten av 1980-tallet var 1,2-1,3 millioner greske arbeidere i streik hvert år.
Det nye regimet som IMF og de europeiske institusjonene tvang grekerne til å godta med den andre låneavtalen i 2012 snudde alt på hodet. De sjølsamme arbeidslovene blei brått omgjort til de mest tilbakeliggende i Europa. I praksis innebar de at kollektive forhandlinger og tariffavtaler blei forbudt. Den hierarkiske strukturen i avtalesystemet forsvant og lokale avtaler satt i høysetet. Uorganiserte arbeidere blei sidestilt med organiserte og arbeidsgivere sto fritt til å si opp avtaler og sjøl fastsette lønna. Det var ofte ensbetydende med lovfesta minimumslønn som kreditorene på samme tid sørga for å senke med 25 prosent. Den såkalte troikaen, som var kreditorenes fellesorgan, argumenterte åpent med at ‘arbeidslivet er den sektoren som er best egna til å absorbere det økonomiske sjokket’.
Sosialisering av krisa satt i førersetet.
Angrepene på arbeiderrettigheter fortsetter
De neste årene blei grekerne avkrevd ytterligere tilstramninger. F.eks. godtok Syriza-regjeringa tidlig i 2018 skarpe begrensninger i streikeretten som vilkår for den siste utbetalinga i lånepakka under det tredje memorandumet.
Hellas gikk ut av memorandumperioden i august 2018. Men greske arbeidsgiverorganisasjoner hadde i alle kriseårene samarbeidet nært med kreditorene om «reformene» og under regjeringa til høyrepartiet Nytt Demokrati har de skaffet seg enda flere innrømmelser. Det skjedde bl.a. da parlamentet i fjor høst vedtok en rad nye arbeidslover. De såkalte Hatzidakis-lovene er oppkalt etter arbeids- og sosialministeren Kostis Hatzidakis.
De innebærer at normalarbeidsdagen i realiteten er oppheva. Ansatte kan pålegges ti timers vakter uten overtidsbetaling. Den årlige overtidskvoten utvides kraftig og den elektroniske overvåkninga på arbeidsplassen skjerpes. Arbeidsgivere får også utvida spillerom til å si opp ansatte.
«Vår streik en prøvestein»
— Vår streik kan fortone seg som en av mange, men i virkeligheten er den en prøvestein for regjeringa og den greske kapitalen, mener Tahmazidiz.
Det har vært mange streiker i protest mot Hatzidakislovene, men ifølge kritikere dreier det seg stort sett om «rituelle øvinger». Slik ledelsene i de store faglige konføderasjonene GSEE og ADEDY har rik tradisjon for. De varer gjerne i 24 eller 48 timer og har liten eller ingen virkelig betydning. Ifølge de sjølsamme kritikerne er hensikten først og fremst å vise medlemmene at lederne deres er handlekraftige. Den faglige toppledelsen har tette bånd til staten og de statsbærende partiene. Slike streiker beskrives derfor av mange som «rumling fra tomme tømmer».
— Vår streik har vart i tre måneder, understreker Tahmazidiz.
— … og den retter seg direkte mot flere av pillarene i de arbeiderfiendtlige lovene. Så som kollektive forhandlinger og tariffavtaler og vern mot vilkårlige oppsigelser. Det er derfor vi sier at vår kamp er en kamp for alle greske arbeidere.
Voldsapparatet mot arbeidere
Det er ikke bare arbeiderfiendtlige eiere de streikende står overfor. De blir også forsøkt holdt stangen av ‘statens voldsapparat’. Det er lederen for foreninga som bruker begrepet og han nøler ikke:
— MAT, som er en hovedstyrken i det greske antiopprørspolitiet, fungerer som bedriftens private sikkerhetsvakter, erklærer han.
Da arbeiderne 31. august i år annonserte en demonstrasjon utafor fabrikkbygningene mønstra antiopprørspolitiet en styrke på mer enn 200 mann.
— De ankom i sju busser og tok i bruk både køller og tåregass.
Fragides havna sjøl blant ofrene.
— Jeg blei ramma av slag mot hodet og måtte tilbringe to døgn på sjukehuset, forteller han.
Hver eneste dag siden har antiopprørspolitiet slått ring rundt fabrikken.
— De kommer med fullsatt buss klokka fem hver morgen. Og de blir værende hele dagen.
Hellas politistat
Det overrasker ikke arbeiderne.
— Hellas har blitt en politistat, sier en av dem.
Under kampanja foran parlamentsvalget i juli 2019 var «lov og orden» en av fanesakene til Nytt Demokrati. Løftene materialiserte seg raskt i det partiet vant valget. Bare i løpet av de tre første dagene etter maktovertakinga annonserte regjeringa at det skulle opprettes 1500 nye stillinger i politiet. Samtidig ga den klarsignal til innkjøp av 1100 nye kjøretøy til etaten. Inntil kort tid i forveien hadde grekerne håndheva kreditorenes krav om at bare én av fem stillinger som blei ledige i offentlig sektor kunne bemannes gjennom nye ansettelser. Det blei også beslutta å gjenopprette den såkalte DELTA-enheten. Det er en motorsykkelbasert antiopprørsstyrke som i mange år var berykta for brutal voldsbruk og som var blitt nedlagt på Syrizas vakt.
Antiopprørspolitiet vokser
Nest etter Kypros holder Hellas seg allerede med den største andelen polititjenestemenn i EU. Styrken omfatter 55.000 ansatte. Politiorganisasjonen er dessuten delt i to. Antiopprørspolitiet (Special Guards) teller 10.000 og vokser kraftig. Det betyr at de utgjør 20 prosent av den totale politistyrken. Den skilter også med andre opptakskriterier enn i det regulære politiet. I rekrutteringa legges det først og fremst vekt på militær erfaring. Medlemmene bør fortrinnsvis ha bakgrunn som profesjonelle soldater i de greske spesialstyrkene. Etter et kortvarig opplæringsprogram sluses de ut i enheter som DIAS, DRASI, DELTA og OPKE.
Sterke høyreekstreme tendenser i politistyrken
Dette er en av faktorene som tjener til å forklare voldsbruken de er berykta for. Det samme gjelder for den politiske og ideologiske orienteringa som er dominerende blant dem. Undersøkelser knytta til parlamentsvalgene i 2012 og 2015 indikerte at et flertall blant polititjenestemennene i hovedregionen Attika støtta nazipartiet Gyllent Daggry.
Det foreligger også tallrike rapporter om hvordan mange i disse enhetene samarbeider tett med høyreekstreme organisasjoner. De deltar i planlegging av operasjoner og i å identifisere ledere og aksjonister politiet jakter på.
Pandemi, politisk opposisjon, flyktninger og studenter
I første omgang ramma den nye regjeringas satsing på voldsapparatet de mange flyktningene i Hellas. I løpet av de tre første omtalte dagene ga Mitsotakis beskjed om at Immigrasjonsdepartmentet skulle nedlegges og ansvaret for flyktningspørsmål overflyttes til Ministeriet for Offentlig Sikkerhet! På den greske bakken tok det seg bl.a uttrykk i at antiterrorpolitiet allerede fra august 2019 gjennomførte en serie operasjoner i bydelen Exarchia i Athen. De gikk inn nattestid for å angripe og evakuere okkuperte bygårder. Dem er det mange av i Hellas. I Exarchia tjener de ofte som boliger og bokollektiver for flyktninger. I løpet av noen uker tømte politiets operasjoner i bydelen elleve såkalte squats. Opp til 2.000 mennesker blei kasta ut.
I dag brukes de samme politienhetene for å verne regjeringas gentrifiseringsprosjekt i bydelen. Det gjelder bl.a. bygging av en metrostasjon på det sentrale torget i Exarchia. Det vekker mye motstand lokalt. Exarchia har helt sida bydelen vokste fram i 1870-åra vært et senter for sosial uro og politisk protest i den greske hovedstaden. Det vil Mitsotakis-regjeringa sette en stopper for.
Under lockdownen i samband med pandemien florerte også politivolden. Det utløste flere protestdemonstrasjoner og spontane mønstringer som blei møtt med mer vold og nye lover som begrensa rommet for protester. Amnesty International retta kraftig kritikk mot myndighetene
Femti år gammelt universitetsasyl fjernes
Regjeringa har også sørga for å fjerne loven som forbød politi å operere inne på universitetsområder uten tillatelse fra ledelsen for institusjonene. Loven kom til under inntrykket av massakren på den polytekniske høyskolen i Athen17. november i 1973 og har stått ved lag i nesten 50 år. Studentene okkuperte høyskolen i hovedstaden og krevde at oberstjuntaen gikk av. Diktaturet svarte med tanks og minst 23 demonstranter blei drept.
Oppheving av loven hadde derfor stor symbolsk betydning.
Det såkalte universitetspolitiet, som består av 1000 polititjenestemenn, er i dag stasjonert inne på campusene og det har vært mange sammenstøt med studenter. Det gjelder bl.a. flere svært voldelige aksjoner på Aristotle-universitetet i Thessalonike. De streikende Malamatina-arbeidernes by. Blant annet i mai og september i år.
Jernneve mot arbeidere i streik
På samme måte bruker myndighetene jernneven mot arbeidere i streik.
Så som i Kavala – en by som ligger langs Egeerhavet i det nordøstlige Hellas. Kavala Oil opererer det eneste oljefeltet i landet og mottok 100 millioner euro fra EU for å opprettholde sysselsettinga under pandemien. Tiltaket fikk støtte fra fagforeninga. Men selskapet svarte med «strukturrasjonalisering» i form av å si opp 40 arbeidere og overføre ytterligere 40 andre til korttidskontrakter. På samme tid kutta de 6 millioner euro i lønnsutgiftene til de 120 gjenværende arbeiderne. Mange ansatte fortalte at de blei pressa til å jobbe 12 timers vakter og at sikkerheten blei satt til side.
Da arbeiderne svarte i form av å okkupere administrasjonskontorene og danne ring rundt produksjonsanlegget trådte antiopprørspolitiet i aksjon på nytt. 21. desember i fjor blei 450 tropper satt inn mot arbeiderne. De brøyt ned gjerder rett ved rørledninger og greip til bruk av granater inne på anlegget, som er veldig følsomt for brudd på rør og tanker. 17 mennesker blei arrestert.
Sikkerheten sto i annen rekke. Å knuse arbeiderkampen var det viktigste.
«Vi skal holde ut»
Arbeiderne på Malamatina veit derfor hva slags krefter de stirrer i hvitøyet.
— Men vi skal holde ut, lover Fragides.
Da havnearbeiderne i det kinesiske selskapet COSCO i Pireus streika i fjor høst forsøkte ledelsen og de greske myndighetene også å sette inn voldsmakta. Men arbeiderne trua med å velte på sjøen de mange hundre containerne som sto oppstilt på pirene.
Arbeiderne i Malamatina lammer produksjonen og sloss om opinionen.
Og de lover å holde ut.