Russlands handlinger er fullstendig illegitime, samtidig ville en annen utenrikspolitikk fra USA gjort dem mindre sannsynlige. Nå må vi stå i solidaritet med Ukraina, fordømme Russlands invasjon og insistere på menneskerettigheter i Europa og globalt.
Russland har gått militært inn i Ukraina i det som ser ut som en regimeskifteoperasjon, i president Putins ord «denazifisering av Ukraina». Man kunne se hint til en slik utvikling da Putin valgte å anerkjenne Donetsk og Lugansk som «uavhengige» folkerepublikker. Dette var en annen stil enn det man har sett på en stund, mer lik hans fremtreden i anledning Tsjetsjenia-krigene, men at han skulle velge å gå så hardt frem så fort var overraskende.
President Putin har tidligere fremstått som en rasjonell aktør. Konservativ og autoritær, men rasjonell. Slik kan man forstå både annekteringen av Krim og anerkjennelsen av løsrivelsen av Donetsk og Lugansk, basert på et lovforslag utformet av kommunistpartiet KPRF mot en litt mer forsiktig versjon fra Forent Russlands hånd, og godkjent med overveldende flertall i Dumaen. Oppfattelsen av et ekspanderende NATO som eksistensiell trussel gjør ønsket om vennligsinnede regioner i Ukraina som buffersoner logisk forståelig. Invasjon av områder i Sørøst-Ukraina har fremstått som fullt mulig, men lite ønskelig og i beste fall mulig å unngå ved hjelp av godt diplomati. Her er det også en stor andel av befolkningen som ønsker seg et nærmere forhold til Russland. Å gå videre til Kiev med mål om forsert regimeskifte er langt mer destruktivt, også for Russland selv.
Like etter anerkjennelsen av Donetsk og Lugansk meddelte Kremls pressetalsmann Dmitrij Peskov at Russlands ledere fremdeles var villige til diplomatiske diskusjoner i Normandie-formatet. Dette var mindre hensiktsmessig etter at Putin, med det russiske statsapparatet i ryggen, i praksis hadde revet i stykker Minsk-avtalen, men fortsatt diplomati er alltid å foretrekke fremfor alternativet. Døren til diplomati er nå slått hardt igjen.
Betyr dette at haukene hadde rett, og at diplomatiets vei har vært et naivt håp? Nei. Det gjentas til stadighet at situasjonen ene og alene er Russlands ansvar. Dette er en overforenkling, og kan stå i veien for lærdom man kan trekke fra den aktuelle tragedien. Da det på NATO-møtet i Bucuresti i 2008 ble tatt til orde for å innlemme Georgia og Ukraina inn i NATO ga russiske styresmakter klar beskjed om at dette var uakseptabelt. Senere har det vært en slags dragkamp mellom øst og vest om innflytelse i Ukraina før Maidan-opprøret. Det er på det rene at amerikanske hauker hadde planer om en ukrainsk regjering utpekt av USA og etter opprøret ble det også innsatt en regjering ledet av provestlige Porosjenko. Før 2014 hadde McCain samtaler med representanter for det høyrenasjonalistiske Svoboda-partiet, mens det ser ut til at russiske styresmakter forberedte seg til annekteringen av Krim gjennom samtaler med russiske nasjonalister der. Forskjellige former for nasjonalisme ble altså fostret fra ulike sider før Maidan-opprøret, og var absolutt til stede i 2014.
Tilstedeværelsen av høyreekstreme elementer i Ukrainas militære og politistyrker ble i stor grad ignorert av Vesten, som sannsynligvis har bidratt til å skjerpe spenningene mellom Ukrainas sørøstlige og nordvestlige del. Fra Kremls side har man sendt inn våpen til områder kontrollert av separatister, mens man fra vestlige land har sendt inn våpen til Vest-Ukraina og bidratt med militær trening. Slik har ulike deler av Ukraina glidd nærmere hver sin part i en stadig mer polarisert konflikt. Journalist Oleksiy Kuzmenko har vist at det er sannsynlig at personer fra Centurion-gruppen, med tilknytning til Azov-bataljonen, har mottatt militær trening i vestlige treningsleirer. Med tanke på alt dette har man til en viss grad kunnet snakke om en fascistisk fare i Vest-Ukraina. Russiske makthaveres retorikk har imidlertid vært overdrevet, konflikt-eskalerende og kan absolutt ikke legitimere det som nå har skjedd.
Russlands invasjon av Ukraina er en type aggresjon som må fordømmes av hele det politiske Norge. Putin har lukket døren til diplomati og gått til angrep på nabolandet Ukraina. Dette er ikke bare et ukrainsk problem, men er et angrep på verdens fungerende normative rammeverk. Dette innsnevrer mulighetsrommet også for oss som har vært tilhengere av en diplomatisk løsning på den gjeldende konflikten og har vært kritiske til USAs rolle, både i Ukraina og tidligere. Stephen Walt, en av forfatterne (sammen med John Mearsheimer) av The Israel Lobby, har nylig uttalt at man kan mene at Russlands handlinger er fullstendig illegitime og samtidig mene at en annen utenrikspolitikk fra USAs side ville gjort dem mindre sannsynlige. Dette gir mening, og er fremdeles den mest rasjonelle holdningen fra Norges side. Også for vår egen del må vi nå stå i solidaritet med Ukraina, fordømme Russlands invasjon og insistere på menneskerettigheter i Europa og globalt.