En sammenligning mellom «gutta i Kongo-saken» og behandlingen IS-kvinner i leire i Syria viser forskjellsbehandling, systemisk rasisme og politisk opportunisme både fra Solbergs og Støres regjering.
Hva er strukturell rasisme? Folk stusser, men daværende statsminister Erna Solberg bidro til en tydeliggjøring av hva uttrykket betyr i et intervju med Nettavisen 31. mai 2021. Der sier hun at hun ikke liker uttrykket fordi folk ikke forstår hva det betyr. Så føyer vår tidligere statsminister til: «Hvis man mener at du får en systematikk i et land som ikke er tilsiktet- som gjør at folk opplever at de ikke får samme mulighet fordi de har en annen hudfarge, etnisitet, religion eller et annet navn,- så finnes det i vårt samfunn.» I intervjuet sies det videre at når saken dreier seg om normer og politikk som fører til vedvarende diskriminering av minoriteter, er det en måte å forklare hvordan et samfunn kan være rasistisk på uten at lovene nødvendigvis er skrevet på en rasistisk måte.
Solberg fikk hard kritikk for sine synspunkter på nettstedene Document.no, Resett og Human Rights Service som mange betrakter som nettsteder for høyreradikale synspunkter.
Jeg vil i denne artikkelen med to saker vise hvordan strukturell rasisme resulterer i dobbeltmoral og statlig forskjellsbehandling av etnisk hvite statsborgere og statsborgere med en annen hudfarge.
LES OGSÅ av Halle Jørn Hansen: Solbergs mann i Kongo sanksjoneres for korrupsjon
Det første eksemplet angår regjeringen Stoltenberg mellom mai 2009 og oktober 2013 og Solberg-regjeringen mellom oktober 2013 og mai 2017. De to etnisk norske, hvite leiesoldatene Moland og French ble 12. mai 2009 arrestert i Kisangani i Kongo anklaget for å ha drept sin kongolesiske sjåfør Abedi Kasongo. Nyheten førte til øyeblikkelig handling fra Utenriksdepartementets side. Like etter at nyheten nådde Norge, var norske diplomater i sving i Kisangani for å få de to sluppet fri. Deretter jobbet norske diplomater nærmest døgnkontinuerlig i åtte år for å få leiesoldatene løslatt mens det på politisk nivå i og utenfor regjeringene ble mobilisert en omfattende internasjonal støtte for løslatelse.
Det andre eksemplet er mangelen på handling når det gjelder de fire IS-kvinnene med sine barn i leirene i Nord-Syria. De og deres barn er også norske statsborgere, tre av dem fargede og muslimer. Solberg-regjeringen demonstrerte både dobbeltmoralen og den strukturelle rasismen da den i sin tid avviste å hente de fire kvinnene og barna hjem. Det var forventninger til den nye regjeringen Gahr Støre om at den ville handle annerledes, men den har fortsatt sin forgjengers politikk.
LES OGSÅ: En reise i rasisme og arroganse: Norske leiesoldater og journalister på tokt i Kongo
Først en påminning om hvem Moland og French var, og hva de holdt på med i land i Afrika.
Moland og French var etnisk hvite norske statsborgere. Begge måtte forlate det norske forsvaret i vanære på grunn av deres atferd og holdninger.
Vinteren 2007 kom Moland til Uganda mens French kom litt seinere, og de etablerte et såkalt sikkerhetsselskap, Special Intervention Group (SIG), som aldri ble godkjent av ugandiske myndigheter. Fram til mai 2009 hadde de flere oppdrag som krevde bruk av skarpe våpen. De jobbet som leiesoldater og skarpskyttere på fartøy i Adenbukta for å beskytte dem mot somaliske pirater i små båter. Ifølge French i ettertid (VG 29-10-18) har de medvirket i minst to skarpe oppdrag til. Det ene var i samspill med ugandiske myndigheter der en gruppe islamistiske terrorister med tilnavnet ADF i grenseområdene mot Kongo ble «tatt ut». Deretter hadde de et oppdrag for ugandiske forretningsfolk som hadde interesser i en gullgruve i Kongo. En konkurrende bande hadde tatt over driften og måtte ifølge French fjernes i et skarpt oppdrag. Det er sannsynlig at det befant seg barneslaver i gruva da angrepet kom. Det er like sannsynlig at flere mennesker ble drept under disse to raidene.
I slutten av april 2009 dro Moland og French på motorsykkel fra Kampala til Kisangani i Kongo De skulle utføre et rekognoseringsoppdrag for den beryktede militsen CNDP også omtalt som M23. Den hadde vært ledet av den forhatte militslederen Laurent Nkunda, med tilnavnet slakteren av Kisangani. Det gjaldt diamanter eller gull som en annen militsgruppe hadde tilranet seg, og som Moland og French med flere skulle hente «hjem» i et seinere oppdrag.
5. mai 2009 tidlig på kvelden forlot de Kisangani med leiebil og sjåfør og to medpassasjerer som sjåføren ville ha med, for å fullføre oppdraget. Moland og French drakk øl under turen, og etter et par timer og 109 km fra Kisangani, trengte de en stopp. Det oppsto en krangel, og Moland skjøt sjåføren. Det har Moland tilstått i minst tre ulike sammenhenger. (Til sin kongolesiske advokat like etter at han kom til Kisangani, til enka etter sjåføren og til sin ugandiske kjæreste). Passasjerene som etter skuddet rømte inn i skogen, har også bevitnet at drapet fant sted. Men man vet ikke om det var et vådeskudd eller et villet drap. Deretter flyktet Moland og French i bilen. French ble tatt av soldater etter få dager på rømmen. Moland meldte seg like etterpå.
Nyheten nådde norske medier omkring 12. mai. Like etterpå ankom den første norske diplomaten, som fikk assistanse fra en nordmann som hadde jobbet i området i 20 år. Deretter var det norske diplomater kontinuerlig på saken fram til mai 2017.
Moland og French hadde begge gyldige norske pass og tjenestekort fra forsvaret med seg da de ble tatt, og de hevdet at de var i landet på hemmelig oppdrag for norske militære myndigheter.
Kongolesisk politi og etterretning mente at de hadde solide bevis for hva som hadde hendt. I tillegg til hva passasjerene fortalte, hadde de også Molands mobiltelefon som hadde opptak for perioden 27. april til 12. mai. Den inneholdt blant annet passasjerenes rop da de flyktet inn i skogen: «Dere drepte han! Dere drepte han!». I tillegg var det på mobilen en rekke meldinger og graverende billedmateriale.
Da den første rettsaken begynte i august, oppførte begge seg ytterst arrogant. De hånte det kongolesiske rettssystemet og nektet å anerkjenne retten som gyldig instans. Under avhørene hos politiet og i rettsalen løy de systematisk om hva oppdraget var. De hevdet at de var turister, invitert av en venn i Kisangani. Da den første dommen falt, ble det dødsdom for begge. Dommen ble anket, men opprettholdt under en ny rettsbehandling
Under fengselsoppholdet fikk de møte både journalister og andre som de gladelig delte sine synspunkter med. De fortalte at de var kristne høyrevridde menn som var lei av «det venstreradikale tyranniet i Norge og de politisk korrekte, metroseksuelle, kaffe-latte slurpende sosialistene inne i Oslo». Norge var en «feministstat» som var «anti-hvit» og «anti-mann», og de mente at folk av ulik rase burde leve adskilt. De var tilhengere av en sterk og hvit nasjonalstat. (Sitatene i avsnittet er hentet fra Nikolay Frobenius bok; «Kongo Notater»).
En kveld i august 2013 satte de to til livs to flasker vodka på cella, og Moland begikk i løpet av natta selvmord. Han hadde tre promille da han døde. Utenriksdepartementet sørget straks for at etterforskere fra KRIPOS ble sendt til Kongo i to omganger for å bidra til troverdig etterforskning av årsaken til Molands død.
Mediedekningen
Fra mai 2009 til januar 2019 fikk saken om Moland og French om lag 40 000 oppslag i aviser, radio og TV i Norge. Bortsett fra VG som hadde en til dels kritisk dekning, ble historien om to brutale og hensynsløse leiesoldater underrapportert i mesteparten av mediene, mens hovedvekten i fortellingene var at de var to eventyrere som sannsynligvis var uskyldige og i hvert fall fikk en uverdig behandling av et rettssystem i en korrupt og vanstyrt afrikansk stat.
Da den første dommen mot Moland og French skulle offentliggjøres 8. september 2009, gikk NRK, TV2 og VG sammen om en felles satellittlinje til Norge, og dommerens opplesning av dødsdommen og alt annet som skjedde i rettsalen, ble sendt direkte. TV2 og nettavisene satte denne dagen seer- og leserrekord.
Det mediemessige høydepunktet kom likevel først 15. februar 2019. Da ga NRK French som da var ute på en landsomfattende foredragsturne, orkesterplass hos «Lindmo på fredag». French fikk utfolde seg nesten uten motforestillinger og avsluttet med å fortelle 731 000 seere at han av enkelte kritikere hadde vært utsatt for et karakterdrap.
Mediedekningen ble forsterket av en støttekampanje med utgangspunkt i familiene og mer generelt miljøet i bibelbeltet på Sørlandet. Den pågikk i sosiale medier og massemediene og fikk etter hvert stor påvirkningskraft. Flere kjente internasjonale størrelser ble mobilisert, blant dem USAs tidligere president Jimmy Carter, Frankrikes president Francois Hollande, den britiske statsministeren David Cameron og 18 medlemmer fra tolv medlemsland i Europa Parlamentet. I Norge mobiliserte den katolske kirkes biskop i Norge Bernt Eidsvig Vatikanet mens Oslo biskopen Ole Christian Kvarme sendte støttebrev til kampanjen. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, andre biskoper og prester og flere stortingsrepresentanter var aktivt med i kampanjen.
I Stortinget ble saken mellom sommeren 2009 og våren 2017 drøftet både i plenum og gjentatte ganger i Den utvidede utenrikskomiteen. Det var representanter fra FRP, H og KRF som var mest engasjert. Men referatene fra møtene i denne komiteen er hemmeligstemplet for 30 år, og det har vist seg umulig å få noe innblikk i hva som ble sagt.
Regjeringen i Kongo formidlet i løpet av perioden mellom 2010 og 2017 gjentatte ganger til den norske regjeringen at Kongo ikke siden 2003 hadde henrettet dødsdømte og at dødsdommen for Moland og French heller ikke ville bli fullbyrdet. Men de kunne ikke av politiske grunner løslates raskt, men måtte holdes fengslet i flere år. Alt annet var politisk umulig på grunn av reaksjonen blant folk i Kongo på drapet av sjåføren. Disse opplysningene ble delt både med Stortinget og offentligheten uten at det hadde noen modererende virkning hverken på den nasjonale kampanjen, mediedekningen eller regjeringens aktivitet.
De to hadde mange privilegier i fengslet som gode måltider fra restauranter i Kisangani og seinere i Kinshasa og adgang til å kjøpe alkohol, se filmer på PCen m.m.
Etter Molands død gikk det dårlig med Frenchs helsetilstand. Han ble i mars 2014 flyttet til en villa i Kinshasa. Der ble han i om lag 6 måneder pleiet av helsepersonell fra Norge, leger, psykiatrikere og sykepleiere, alt sammen for den norske stats regning.
Da regjeringen Solberg tiltrådte i oktober 2013 forsterket den straks aktiviteten og mobiliserte et enda mer omfattende apparat for å få French løslatt. Utenriksminister Børge Brende, oppmuntret av statsminister Erna Solberg selv, var særlig aktiv. Høsten 2013 utnevnte han den erfarne diplomaten Kai Eide som spesialutsending for å få French hjem. Men Brende syntes ikke Eide fikk resultater raskt nok. I et samspill med Israels president Shimon Peres engasjerte han i hemmelighet i februar 2014 den kjente israelske diamanthandleren Dan Gertler som støttespiller for regjeringen. Gertler var på det tidspunktet under etterforskning av amerikanske myndigheter for omfattende kriminell virksomhet i Kongo. Engasjementet ble en fiasko.
Nå fem år seinere er det kommet frem en omfattende dokumentasjon om Gertlers omfattende økonomiske kriminalitet i Kongo, Han er av denne grunn underlagt de strengeste straffesanksjoner av USA. Dersom Gertler nå skulle ønske å besøke USA, Storbritannia eller et EU-land, risikerer han å bli arrestert og stilt for retten for sin kriminelle aktivitet. Det betyr at Norge som EØS-land også må arrestere Solbergs og Brendes hjelpesmann om han skulle dukke opp her og deretter utlevere han til USA.
Etter fiaskoen med Gertler utnevnte Brende en ny spesialutsending, en av Utenriksdepartementets mest erfarne Afrika-diplomater, ambassadør Arild Øyen. Han lyktes, og som de fleste husker, kalte statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende inn til pressekonferanse 17. mai 2017. Der fortalte de strålende og stolte det norske folk at regjeringen etter kraftfull innsats endelig hadde lykkes med å få French tilbake i Norge.
Hva kostet saken skattebetalerne? Hvorfor tier KRIPOS og Sivilombudsmannen og hvorfor er Riksrevisjonen uinteressert?
Utenriksdepartementet har så langt nektet innsyn. Jeg har tidligere anslått at Utenriksdepartementet og andre statlige norske institusjoner må ha brukt minst 30 millioner kroner i denne saken, men to kilder som i sin tid satt tett på saken, hevder at minst 60 til 70 millioner kroner er brukt. Som man kanskje husker, ble French brakt hjem i eget charterfly med helsepersonell og politi om bord som alene hadde en samlet kostnad på om lag to millioner kroner betalt av Utenriksdepartementet.
Et annet viktig spørsmål er hvorvidt Moland og French med sine aktiviteter i land i Afrika brøt lovene i de land de virket i, norsk lov og internasjonale folkerettslige konvensjoner. Fagfolkene Pål Kulø Lønseth, Mads Harlem, Mark Taylor og Morten Bøås uttalte til VG 2-11-18 at det kan ha skjedd. KRIPOS etterforsket en stund hva Moland og French hadde bedrevet, men så stanset etterforskningen. Hvorfor og hvem ga ordre om at etterforskningen skulle stanses?
Det har lenge undret meg at Sivilombudsmannen ikke har fått noen oppfordringer om eller selv tatt noe initiativ for å se på rasismedimensjonen i denne saken og at KRIPOS innstilte etterforskningen om de sannsynlige kriminelle sidene i saken. Riksrevisjonen synes også helt uinteressert i pengebruken og hvilke budsjettmidler som har vært brukt, inkludert bruken av bistandsmidler.
IS-kvinnene og barna i Al Hol og Roj leirene i nordøst-Syria
Hva skjer i leirene nå?
De kurdiske selvstyremyndighetene som støttes av USA, har opprettet disse to store leirene i Nordøst-Syria. Ifølge FN er det om lag 60 000 i leirene, og om lag 40 000 av dem er barn og mindreårige. Om lag 10 000 av alle i leirene kommer fra andre land enn Syria og Irak.
De Al Hol-leiren er delt i to. I denne ene delen som kalles Annekset er IS-kvinner fra mange land internert og under konstant vakthold. Den andre delen er en flyktningleir. Roj-leiren er delt på lignende måte. Den ene delen er en flyktningleir der familier og pårørende av IS-krigere som har overgitt seg for flere år siden, er flyktninger. Den andre delen er en interneringsleir for IS-tilhengere som fortsatt anses som farlige. Myndighetene har ikke ressurser og kapasitet til å bistå flyktningene og de internerte i tilstrekkelig grad, og det er altfor lite internasjonal nødhjelp som kommer fram til disse områdene.
FN beskriver forholdene i leirene som ren tortur. Bare i 2021 ble det begått over 80 drap. Flere av henrettelsene ble utført av IS-kvinner som sverger til IS sin ideologi og som på den måten straffer kvinner de anser som frafalne. Det er mangel på alt, lite mat, lite vann, lite medisiner. I alt dette har Covid-pandemien eksplodert i leirene. Teltene og sheltrene folk bor i er kalde og dårlige særlig nå når det er vinter med kulde og snø. Forholdene er kort sagt umenneskelige.
I leirene er ni av ti, kvinner og barn, og 90 prosent av barna er under 12 år. Redd Barna rapporterer at flere hundre barn er døde av sykdommer som kunne ha vært behandlet, men det var ikke tilstrekkelig medisinsk hjelp å få.
De aller fleste barna er født i områder som tidligere var kontrollert av IS. De er uskyldige ofre, og de rammes særlig hardt. Al Hol, som er den største leiren, beskrives av FN-folk som arbeider der som livsfarlige for barna. IS bygger seg opp både utenfor og i leirene, og barna utsettes dermed for fortløpende hjernevask for å kunne bli IS terrorister. Representanter for de lokale myndighetene, internasjonale hjelpearbeidere og journalister sier at alle at leirene er tikkende bomber som når som helst kan eksplodere i et ukontrollerbart opprør.
De norske statsborgerne i leirene
Fire av disse barna er norske statsborgere med mødre som også er norske statsborgere. En av dem er fra Levanger, de tre andre er fra Bærum, og to av dem er søstrene som vi kjenner historien til fra tidligere. Alle fire har vært under etterforskning av PST som har siktet dem for terrorvirksomhet.
Minst tre av kvinnene har til ulike tider dels bedt om hjelp for sammen med sine barn å komme tilbake til Norge mens de i andre perioder har trukket denne anmodningen tilbake.
Bærumssøstrene har sittet i Roj-leiren. En gang før jul ledet de sammen med andre ekstreme IS-kvinner et nytt opprør i leiren. Det forrige var et par et par måneder tidligere. Protestene går dels på de umenneskelige forholdene i leirene, dels på krav fra kvinnene om at de skal sendes tilbake til sine hjemland. Etter det siste opprøret var de norske IS-kvinnene blant dem som ble arrestert og flyttet til et midlertidig fengsel et annet sted i Nordøst-Syria. De får ha barna hos seg om natta mens barna blir passet på av andre om dagen.
IS angrep mot fengsel med IS-innsatte
Torsdag 20. januar angrep en større styrke IS-krigere Ghwayran-fengslet i byen Hasakeh i Nordøst Syria. Fengslet har flere tusen IS-medlemmer, blant dem flere IS-ledere fra om lag 50 land. I dette fengslet er det også flere hundre mindreårige som vedvarende utsettes for hjernevask.
Det har siden 20. januar vært voldsomme kamphandlinger mellom IS-angriperne og kurdiske styrker. Amerikanske fly har støttet de kurdiske styrkene under kamphandlingene. Så seint som lørdag 29. januar ble det meldt at minst 300 har mistet livet i kampene. De fleste av de drepte er IS-krigere mens om lag 50 kurdiske soldater og sivile har mistet livet. I løpet av forrige uke skal mer enn 500 IS-krigere og innsatte som støtter IS, ha overgitt seg til de kurdiske myndighetene. Ifølge FN er om lag 45 000 innbyggere i Hasakeh drevet på flukt som følge av kamphandlingene.
IS som syntes slått militært og politisk for noen år siden, er igjen på frammarsj i deler av Midtøsten. De kurdiske selvstyremyndighetene frykter for nye IS-angrep mot fengsler og fangeleirer i tiden som kommer. De anklager derfor regjeringene i land som ikke er villig til å hente sine statsborgere som kan være IS-terrorister fra leirene, for unnfallenhet. Kurdernes utenrikssjef Abdulkarim Omar legger skylden for IS-angrepene på det internasjonale samfunns manglende vilje til å ta ansvar for egne statsborgere.
Mange land henter hjem sine statsborgere, men Norge sier nei
Det er kvinner og barn fra om lag 50 land i leirene. Danmark, Finland, Sverige, Tyskland, Frankrike, Albania, Russland, New Zealand med flere har hentet hjem noen sine IS-kvinner og deres barn fra leirene i Nord-Syria. Sverige tok mot sine to siste denne uka.
Men Norge sier nei. Solberg regjeringen satte først foten ned av såkalte prinsipielle grunner. «Man henter ikke hjem terrorister», het det.
Det var visse forventninger til at regjeringen Støre ville handle annerledes, men nei. Utenriksminister Anniken Huitfeldt hadde knapt nok rukket å sette seg på sin ministerstol i oktober 2021 før hun gjentok med litt andre ord sin forgjenger Ine Eriksen Søreides syn. «Som en generell holdning henter vi ikke hjem de som har reist ut som fremmedkrigere».
De kurdiske myndighetene har gjentatte ganger bedt Norge og alle andre land som har statsborgere i leirene om å hente dem hjem
FN-ledelsen på forskjellige nivåer har sterkt bedt alle medlemsland om å hente hjem sine borgere i IS-leirene. USAs utenriksminister Antony Blinken har bedt Norge og alle andre NATO-allierte hente kvinnene hjem da de ellers på sikt vil kunne utgjøre en stor sikkerhetsrisiko for Norge og alle andre allierte. Blinken har også sagt at de kurdiske myndighetene i lengden ikke har ressurser til å holde alle fangene under kontroll. Talsmenn for EU og Europarådet har oppfordret medlemslandene til å hente IS-krigerne og deres partnere hjem.
PST, Politiets sikkerhetstjeneste, har drevet etterforskning av hva kvinnene har holdt på med mens de var gift med IS-krigerne, og PST ønsker kvinnene hjem både fordi det vil lette videre etterforskning og fordi deres fortsatte nærvær i leirene kan utgjøre en terrortrussel mot Norge. Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og andre humanitære organisasjoner har bedt om at kvinnene og barna hentes hjem.
Norges negative holdning
Norges holdning flombelyser både den statlige dobbeltmoralen og rasismedimensjonen i den statlige behandlingen av de fire norske statsborgerne, IS-kvinnene og deres barn som sitter i leirer og fengsler i Nordøst-Syria.
Kvinnene har som Moland og French sannsynligvis begått kriminelle handlinger. Kvinnene er ikke hvite, men ansett som fargede, og de er muslimer.
French kom 17. mai 2017 hjem i eget fly med lege og annet støttemannskap om bord. Det kostet om lag 2 mill.kr og ble betalt av Utenriksdepartementet. Solberg regjeringen gjorde det i sin tid klart at skulle det bli en situasjon oppstå der IS-kvinnene ble hentet hjem, var de forpliktet til å betale reisen selv.
Ingen norsk diplomat har så vidt jeg vet noen gang besøkt disse leirene, men det er gitt generell bistand til leirene gjennom Røde Kors og andre humanitære organisasjoner. Når det gjaldt leiesoldatene Moland og French, jobbet norske diplomater nærmest døgnkontinuerlig i åtte år for å få dem hjem, og over de åtte årene kampanjen for leiesoldatene varte, var titalls norske diplomater involvert.
I Norge har to tidligere statsministrer, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik og 19 tidligere statsråder fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Senterpartiet, Venstre og KRF sterkt oppfordret regjeringen til å hente hjem kvinnene og barna.
Men Støre-regjeringen opprettholder standpunktet fra Solberg-regjeringens tid og kaller det prinsipielt mens det er et uttrykk for politisk opportunistisk prinsippløshet, først fra Solberg-regjeringen og nå fra Støres. Standpunktet får selvsagt støtte av Sylvi Listhaug og andre høyreradikale som institusjonene Resett, Document.no og Human Rights Service.
Regjeringen Støre er like avvisende til kravet som forgjengeren Solberg. Frykten for kritikken fra FrP og de høyreradikale er åpenbart større enn respekten for standpunktet til dem som forfekter et kristent, humanistisk og solidaritetsforankret standpunkt, og som vil ha kvinnene og barna hjem til Norge.
Men kanskje slipper regjeringen en kald vinterdag med det første unna problemet. De fire kvinnene kan enten bli drept under nye IS angrep som kan komme når som helst. De kan også bli utsatt for den primitive justisen som preger de religiøst fundamentalistiske kvinnene som herjer i leirene, og som betyr dødsdom og henrettelse, eller de kan dø av sykdom. Kanskje overlever deres barn som også er norske statsborgere, en slik tragedie. Kanskje blir de voksne og husker at staten de er borgere i, avviste dem og deres mødre. Da har de et hevnmotiv som kan bli truende for staten som avviste dem.
Når man sammenligner forskjellsbehandlingen av leiesoldatene Moland og French og IS-kvinnene og deres barn, blir sammenligningen grell. Den viser en åpenbar statlig dobbeltmoral og bekrefter hvor sterkt den strukturelle rasismen står i det norske samfunnet.
Kilder:
Jeg har jobbet med «Gutta i Kongo-saken» siden sommeren 2009 og skrevet flere artikler om saken. Jeg har snakket med mange som har arbeidet med saken både i og utenfor Utenriksdepartementet, og jeg har lest hundrevis av artikler, titalls dokumenter, alle bøkene som er utgitt om saken og mye annet om Kongo. Dette materialet har jeg redegjort for mer i detalj i min artikkel i boka «MASKESPILLET I KONGO. HVORDAN LØSLATELSE AV TO LEIESOLDATER BLE ET NASJONALT ANLIGGENDE». Boka kom på Frekk Forlag våren 2020.
Når det gjelder situasjonen i leirene i Nordøst-Syria har jeg gjennomgått åpne kilder i norske og internasjonale medier samt meldinger fra FN, Røde Kors og Redd Barna fra de siste par årene og fra de aller siste dagene. Jeg har også snakket med journalister og bistandsarbeidere som er engasjert i hva som skjer i denne delen av Midtøsten.