Det eksisterer en tverrpolitisk enighet om å føre en politikk som mistenkeliggjør syke og uføre mennesker, men strategien er mislykket. Vil vi har flere i arbeid må den nåværende politikken røskes opp med rota.
I forbindelse med regjeringsskiftet i oktober, har det pågått en intens og oppheta debatt om uføres rett til å tjene noen kroner ekstra uten at stønaden reduseres. Dette smålige kuttet i de uføres friinntekt, ble først foreslått i Solberg-regjeringens statsbudsjett, og videreført av Støre-regjeringen, før SV reddet fribeløpet etter harde forhandlinger.
At Solberg foreslo et slikt hjerterått kutt, kom neppe som noen overraskelse da de blåblå konsekvent har ført en politikk der kutt i skatter for de rikeste finansieres av kutt i velferdsordninger for syke og uføre. Sjokket over at den nye regjeringa valgte å videreføre kuttet, var imidlertid langt større. I ren forvirring og fortvilelse spekulerte enkelte i om Støre og Vedum drev et politisk spill for å presse SV til å kjempe gjennom deres egen politikk, men om vi tar historien til hjelp, oppdager man raskt at uføre lenge har vært skyteskive for politikere av ulike fargevalører. Deres ve og vel har langt ifra stått øverst på de største partienes prioriteringsliste.
LES OGSÅ: Hvorfor misunner vi de uføre?
Arbeidet med et nytt system for uføretrygd begynte allerede under Stoltenbergs første regjering ved årtusenskiftet. Bondevik II-regjeringen tok opp tråden, og nedsatte i 2005 uførepensjonsutvalget. Samtidig innførte de den såkalte “tidsbegrensede uførestønaden”, altså forløperen for det vi i dag kaller arbeidsavklaringspenger (AAP). Endringen førte til at inntektene stupte for en hel rekke syke mennesker, og motivasjonen bak ordningen var selvsagt at “det skulle lønne seg å arbeide”.
Resultatet av uførepensjonsutvalget var først klart i 2007, to år etter at de rødgrønne tok over makta. Utvalget kom med en rekke forslag til hvordan få flere ut i arbeid og bort fra trygd, blant annet at friintekta skulle senkes dramatisk. Selv om vi hadde et nytt politisk flertall, endret ikke holdningen til de uføre seg noe nevneverdig. Arbeiderpartiets regjeringstopper ønsket å følge utvalgets anbefaling, og avkorte fribeløpet fra 75 000 til 15 000 (fra 1G til 0,2G), men møtte sterkt motstand både fra SV, egen stortingsgruppe og fra høyresiden. Resultatet ble derfor et uføreforlik i 2011 hvor samtlige partier, bortsett fra FrP, ble enige om å senke fribeløpet til 30 000 (0,4G). Hverken Rødt eller MDG var representert på Stortinget, og hadde derfor ingen innflytelse over uførereformen. I rettferdighetens navn inneholdt også reformen positive endringer som gjorde det enklere for uføre å tjene noen ekstra kroner ved siden av trygden, f.eks. at man gikk bort fra å avkorte trygden krone for krone om en krysset fribeløpsgrensen.
LES OGSÅ: Uførebløffen
Den endelige implementeringa av uførereformen skjedde først i 2015 under Solbergs første regjering. Den blåblå regjeringen var imidlertid lite tilfreds med reformens innstramminger for uføre, og innførte derfor en ytterligere innskjerping av regelverket, som for eksempel kutt i barnetillegget for uføre. Og seks år senere, gikk altså Solberg-regjeringen inn for å kutte hele fribeløpet for uføre, og dermed fullføre racet mot bunnen for denne utsatte gruppen. Og begrunnelsen? Det skulle lønne seg å jobbe, selv om resultatet jo hadde blitt det tvert motsatte.
Den røde tråden gjennom disse tiårene, er altså at uføre har blitt banket i hodet med arbeidslinja av samtlige politiske regjeringer, og at muligheten for å tjene noen kroner ved siden av stønaden har skrumpet kraftig inn. Arbeidslinja hviler på et fundament av mistillit som politikerne flittig har løftet inn i den offentlige debatten. For å skaffe oppslutning rundt arbeidslinja, har man konstruert opp et felles fiendebilde: den late trygdemottakeren som velger trygd fremfor arbeid, og lever det gode liv på våre skattepenger. Samtidig har politikerne insistert på at det kun finnes et redskap igjen i den politiske verktøykassa, nemlig å gjøre det stadig vanskeligere for folk å leve på trygd fremfor å delta i arbeidslivet. Ved å spre slike fordommer, har politikerne kommet unna med den ene brutale innstrammingen etter den andre.
LES OGSÅ: Når kommer uføreopprøret?
Arbeiderpartiet har vært vel så flinke til å spre stigmatiserende fordommer som høyresiden. Det var tross alt arbeids- og sosialminister, Bjarne Håkon Hansen, fra Ap som først gikk til krig mot “sosialklienter”, og skulle få dem til å “stå opp om morran” for å arbeide heller enn å slappe av på sofaen. Stafettpinnen ble senere tatt over av arbeids- og sosialminister i den nye blåblå regjeringen, Robert Eriksen fra FrP, som lovet enda sterkere lut for å tvinge dem i arbeid.
Hva historien kan lære oss, er dessverre at det eksisterer en tverrpolitisk enighet om å føre en politikk som mistenkeliggjør syke og uføre mennesker. De skal “motiveres” til å ta seg arbeid gjennom at livet som ufør og syk blir så vanskelig som overhodet mulig. Og selv om partiene kan krangle seg imellom om hvor streng det er lov å være, er de enige om det endelige målet. Resultatene av politikken er de imidlertid lang mindre opptatt av, for de strenge reglene har på ingen måte ført til noen markant økning i antallet uføre mennesker som tar steget over i arbeidslivet. Snarere tvert imot. I de fleste andre sammenhenger, hadde man evaluert virkningen av et tiltak, og valgt en ny kurs dersom den gamle strategien viste seg å være mislykket. Arbeidslinja er imidlertid så dypt rotfesta i den rådende politiske ideologien at den fremdeles står like støtt. Enn så lenge. For dersom vi virkelig ønsker å redusere antall mennesker som faller utenfor arbeidslivet, må den nåværende politikken røskes opp med rota, og vi må i stedet undersøke hva som gjør at folk havner utenfor arbeidslivet. Første steg på veien er å skape et langt mer inkluderende arbeidsmarked som gjør det mulig for syke mennesker å bidra, heller enn å piske dem gjennom meningsløs “arbeidstrening” samtidig som vi barberer ned velferdsordningene, og dermed holder dem fanget i både sykdom og fattigdom.