Jula er ei tid for refleksjon. Jeg tenker ofte på min bestemor som tålmodig gjentok at «det vi har kjempet for og fikk i går, kan de ta fra deg i morgen». Kanskje er det på tide å revidere «Den rutete kokeboken» av Ingrid Espelid Hovig og ta rådet fra Pariserkommunen om å spise de rike?
Jula kan på mange måter være ei fin tid hvis man har råd til å delta. Strømregninga har nådd nye rekorder, mange er permitterte eller arbeidsløse og barnefattigdommen slo ny rekord i år som i fjor. Reallønna står i ro eller synker, maten blir dyrere, det kuttes og strammes inn på velferdsordningene, egenandelen øker og tannhelse er fortsatt noe som er forbeholdt de bemidlede. Kanskje like greit at de tannløse fattige ikke har råd til svor i jula.
Nå som vi feirer den viktigste kristne høytiden, lovprising av barnet født i en stall av foreldre på flukt fra sitt hjemland, så er tiden inne for å hylle nestekjærligheten som denne flyktningen ble selve symbolet på. Julen er derfor en fin høytid som virkelig illustrer hykleriet som vi lever med resten av året.
LES OGSÅ av Linda Forsvik: Vi vender aldri ryggen til arbeiderklasseungdom!
Det er nå 82 millioner mennesker på flukt i verden. Veldedige organisasjoner i Norge melder om ei dramatisk økning i henvendelser fra desperate mennesker og matkøene har aldri vært så lange.
Likevel ryktes det at AS Norge går så det suser. I år kunne Kapital melde at landets 400 rikeste var gode for 4 milliarder i gjennomsnitt. «Aldri tidligere har vi opplevd slik rikdom i Norge» uttalte Kapital-redaktør Vibeke Holth begeistret. Hun har rett i det. Det store spørsmålet vi bør stille oss er hvorfor stadig flere sliter med å få endene til å møtes?
Det er det to enkle forklaringer på.
«Ekspander eller dø» sang Raga Rockers. I en kapitalistisk økonomi er du hele tiden nødt til å akkumulere mest mulig profitt for å overleve. Eller for å si det litt enklere, jo mer du klarer å karre til deg av kaka desto større er sjansen for å ikke bli utkonkurrert av noen andre. Derfor hoper det seg opp med rikdom hos de rike, mens resten av oss får mindre og mindre.
For å kunne rappe kakesmulene ut av kjeften din uten at du begynner å sloss om hele kaka så må du overbevises om at du også tjener på at noen få har tatt hele kaka. At skattelettelser til de rike gir flere arbeidsplasser og er bra for økonomien til oss alle, er en løgn som har blitt avslørt gang på gang, men likevel gjentas i det kjedsommelige. At utsiktene til enorme formuer motiverer til hardt arbeid og innovasjon er også et velkjent argument uten rot i virkeligheten. Mange mennesker jobber både hardt og er innovative og kreative, uten utsikter til rikdom eller berømmelse. Skremselspropaganda og rasisme er kanskje det mest effektive virkemidlet hvis det gjentas nok mange ganger.
Da Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre var næringsminister var han tydelig på at «Et bærekraftig velferdssamfunn må ha en restriktiv innvandringspolitikk». Den samme retorikken har også blitt brukt mot mennesker som er for sjuke til å jobbe. Kristin Clemet, i de rikes tenketank Civita, hadde følgende hjertesukk når det kom til tiltak for velferdsstatens bærekraft «Problemet er at de tiltakene som virkelig kan monne, som å stramme inn på sykelønnsordningen og andre helserelaterte ytelser, anses som politisk umulige».
LES OGSÅ: Hvordan radikalisere familien på julaften
Ifølge tall fra Finansdepartementet hadde Erna Solbergs regjering barbert skatten for Norges rikeste mennesker med hele ni milliarder kroner i fjor. Mange flytter også pengene sine til skatteparadis slik lederen av oljefondet, Nicolai Tangen, valgte å gjøre. Og i lille Bø i Nordland var ordføreren fra Høyre så kreativ at han åpnet en flyktningeleir for norske skatteflyktninger. FrPs slagord «hjelp de der de er» fikk ikke bare en ny betydning, men også økonomisk drahjelp fra regjeringa da ordføreren innså at tiltaket ikke var «økonomisk bærekraftig».
Og mens de rike blir rikere så konfiskeres skattepengene til arbeiderklassen, pensjonister og folk på ulike trygdeordninger, for å dekke kostnadene til å bombe arbeiderklassen i andre deler av verden tilbake til steinalderen og masseprodusere flyktninger.
Og mens de rike blir rikere så oppfordres arbeiderklassen, den delen som fortsatt klarer å holde hodet over vannet, til å gi til veldedighet slik at de som ikke lengre klarer å få endene til å møtes kan spise seg mette og legge gaver under treet til ungene sine en dag i året.
Jula er ei tid for refleksjon. Jeg tenker ofte på min bestemor som tålmodig gjentok at «det vi har kjempet for og fikk i går, kan de ta fra deg i morgen». Nettopp derfor bør vi børste støvet av det gamle slagordet «ingen kamp unntatt klassekamp» og den MÅ være internasjonal og solidarisk hvis vi vil ha en verden som er god å leve i for oss alle.
Kanskje er det på tide å revidere «Den rutete kokeboken» av Ingrid Espelid Hovig og ta rådet fra Pariserkommunen om å spise de rike? De blir riktignok færre og rikere, men det er fortsatt nok av dem til å mette verdens befolkning fram til påske.
God jul!