I Hellas har selv brannvesenet blitt sulteforet som følge av EUs krisepakker. Resultatet er at livsgrunnlaget rives vekk fra øybefolkningen rammet av skogbranner.
— Jeg kjenner meg knapt igjen, beklager Zoe Livania.
— Det er som om vi befinner oss i en annen virkelighet.
Ordene faller i det det skogrike og irrgrønne landskapet av kuller og bratte fjellsider brått forsvinner og ørkenlignende scener trer fram istedet.
— Alt brant ned, forsetter hun.
— En tredjedel av øya blei til aske. Den nordlige regionen romma de mest fruktbare og naturskjønne områdene.
Vi befinner oss på Evia. Episenteret for brannkatastrofen som ramma Hellas i august i år. 56.000 hektar blei rov for flammene. Øya er den nest største i Hellas etter Kreta og befolkninga teller 200.000 mennesker. Den skiller seg fra fastlandet i det trange Evripusstredet og ligger noen mil nord for Athen.
Zoe Livania er med som «kjentkvinne» i det vi forlater Chalchis og setter kursen nordover. Chalchis er den største byen og administrasjonssenteret på øya. Hun er tidligere parlamentsrepresentant for Syriza og har bodd på Evia hele livet.
LES OGSÅ av Kjetil Grønvold: Greske medier i elitenes klør
— Der er Dirfi, peker hun.
Vi ser mot fjellet som ruver over oss ut mot Egeerhavet. Med sine 1734 meter er Dirfi den høyeste toppen i fjellkjeden som trenger gjennom Evia.
— Vi var mange som pleide ta oss opp til toppen for å oppleve soloppgangen. Naturen tedde seg som ei åpenbaring i det natta veik for dag. Det var som om paradiset åpna portene sine.
Zoe skutter skuldrene.
— Nå for tida gjør jeg ikke det lengre. I dag er det helvetesscener som blotter seg.
Det var en katastrofe, det er en katastrofe og det truer med å forbli en katastrofe
Helvetesmetaforen gjelder menneskene også. Mens brannene pågikk bragte internasjonale medier TV-opptak og fotoreportasjer som i skarpe streker tegna bildet av apokalyptiske tilstander. TV-seere over hele verden var vitne til hvordan hundretalls mennesker fra Ayana tok seg ut på havet ombord på ferjer og i småbåter. På flukt fra flammene som formelig slikka etter dem mens de farga himmelvelvingen i skarpe røde farger.
— Det var en katastrofe, det er en katastrofe og det truer med å forbli en katastrofe. Befolkninga strever for å overleve morgendagen og de frykter for framtida. Brannene reiv vekk det økonomiske livsgrunnlaget deres. Men de har ikke annet valg enn å kjempe.
Hun viser bl.a. til at i Ayana har tolv landsbyer gått sammen om ei «åpen forsamling». Forsamlinga er et lokalt tilskudd til den breie bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. Gruppene bygger på prinsippet om sjølorganisering og søker å bringe folk sammen for i fellesskap å ta hånd om felles problemer.
— De møtes en gang i uka og har oppretta grupper for gjensidig hjelp. På samme tid forsøker de å fremme sine krav overfor myndighetene.
Men tiltroen til regjeringa i Athen er liten. Befolkninga har gamle erfaringer med brutte løfter etter tidligere naturkatastrofer og de har ferske erfaringer med myndighetenes håndtering av krisa som overmanna dem i august i år.
LES OGSÅ: Den greske tragedien gjennom pandemi og reaksjon
Myndighetene svikta
— Jeg har fortsatt problemer med å beskrive dagene da brannen herja, forteller Yannis Kodzias.
Vi treffer han i Vouta. En liten landsby nordvest på Evia.
— Det er som om bildene de spant forsvant ned i underbevisstheten like raskt som katastrofen overmanna oss. Flammene ringa inn landsbyen. De kom fra alle kanter. Vi måtte forsvare oss med spader og greiner og noen få vannslanger. Mange ungdommer fra distriktene rundt strømma til for delta i slukkinga. Men det kom ingen hjelp utenfra.
Kodzias er ordfører i Istaia, kommunen som Vouta tilhører. Han hører hjemme på den politiske høyresida og vant ordførervalget i 2019 med støtte fra regjeringspartiet Nytt Demokrati. Men Kodzias har så allikevel svært lite til overs for myndighetenes innsats.
Regjeringa unnskylder seg med at det var sterk vind, sier han.
— Det er blank løgn. Det var helt vindstille de fem dagene flammene herja. Vi venta på hjelp i to døgn, fortsetter han.
— Men ingenting skjedde. Det sendte riktignok en brannbil etter at det hadde brent i tre dager. Men da mannskapene tok til med slukking viste det seg at de ikke hadde med seg vann. De samme gjentok seg dagen etter. Også da ankom bilen med tomme tanker. Brannfolkene var ikke klar over at de kom «tomhendt».
Vi ba også om sprøyting med fly, men ingen slukking fra lufta blei satt inn. Etter at jeg i et raserianfall skjelte ut en lederen for brannvesenet erklærte han at de “ikke hjalp til med slukking hos sånne folk som oss”! Det var helt surrealistisk.
Han slår oppgitt ut med armene.
— Regjeringa ga også ordre om evakuering av alle som var trua av branner. I alt 60.000 grekere måtte forlate hjemmene sine. Men ordrene skulle sanksjoneres av ordførerne i kommunene, og jeg nekta å godta dem. 15 ganger kom det krav om å følge opp evakueringspolitikken. Hver gang sa vi ‘nei’. Slik redda vi landsbyene i vår kommune, understreker han.
— Det var jo ingen andre som gjorde det. Vi erfarte at brannmannskapene som blei frakta med ferjer fra fastlandet ikke kjente landskapet og geografien. De visste ikke hvordan de skulle ta seg fram eller hvordan terrenget var. Befolkninga hadde lokalkunnskapen som krevdes.
Landsbyer som evakuerte brant ned.
Sulteforing av brannvesenet
Kodzias kritikk deles av mange i Hellas.
Kreditorenes memorandumregime fra 2010 til 2018 krevde kraftige kutt i offentlige budsjetter. Bevilgningene til det greske brannvesenet sank med 40 prosent. Diktatene blei iverksatt bare tre år etter den største brannkatastrofen i gresk historie. I 2007 slukte de store brannene på Pelloppones 270.000 hektar jord.
Den stemoderlige behandlinga av den sivile beredskapen består. Fagforbundet som organiserer branntjenestemenn krever at styrken på 14.000 mann økes med minst 5.000 stillinger og statsbudsjettet for 2021 rommer bare 10 prosent av bevilgningene ledelsen for tjenestene mener er nødvendige.
Da brannene pågikk i august i år erfarte grekerne at bare 20 brannfly i flåten på 78 kunne være i lufta samtidig og at opptil 30 prosent av brannbilene ikke fungerte.
Greske helter blir greske antihelter
Tilstandene har leda til organiserte protester.
4. november i år demonstrerte 1000 branntjenestemenn fra hele Hellas utafor Departementet for Sivil Beskyttelse og Klimakrise i Athen. De fredelige demonstrantene krevde fast ansettelse, høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Det ville ikke regjeringa og politiet vite av. De trakterte «heltene fra august» som «høstens greske antihelter». Antiopprørspolitiet tok i bruk køller og skjold og formelig skylte brannfolkene vekk med store vannkanoner.
Det var surrealistiske scener som utspilte seg langs Kiffisia Avenue i Athen sentrum. Brannmenn blei skylt over ende og lå gjennomvåte på bakken mens de klappa i hendene og ropte «Bravo! Bravo!». En åpenbar satirisk kommentar på samme tid som det kanskje uttrykte et snev av anerkjennelse også. Brannmenn setter pris på folk som kan håndtere vannslukking. Mens de har lang erfaring i å slukke virkelige branner har det greske politiet rikelig erfaring i å slukke protestbranner
Om brannbilene i Vouta var tomme for vann så var i alle fall ikke regjeringa i Athen det.
Svikt i organiseringa
Sommeren i år demonstrerte at ressursene ikke strakk til. På samme tid er det store mangler i organiseringa av beredskapen. Den har vært under skarp kritikk i flere tiår.
I 2018 omkom over hundre mennesker under brannen i Mati — en liten kystby i Attika. Tragedien leda til at det blei iverksatt ekstern gransking og rapporten fra den såkalte Goldammerkommisjonen peker på store strukturelle svakheter.
Det dreier seg blant annet om mangel på strategisk og lokal planlegging, tallrike organer som overlapper hverandre og fravær av felles ledelse. Forebygging og slukking er separate ansvarsfelt og det brukes uforholdsmessig mye ressurser på slukking i forhold til forebygging. En egen enhet for skogbranner er dessuten nedlagt.
Sjøl om regjeringa til Mitsotakis har varsla reformer etter brannene i sommer er mange skeptiske. De har hørt det utallige ganger før og mener det avgjørende er om det følger penger med. Gavril Xanthopoulos er forsker ved Instituttet for skog og økologi i Middelhavsområdet og ett av medlemmene i Golddammerkommisjonen.
— Basert på tidligere erfaringer er det grunn til å være pessimistisk , advarer han.
Uten framtid?
Befolkninga i Vouta ser også mange grunner til å være pessimistiske. Det dreier seg om livene deres.
— Vi veit ikke om vi har noen framtid.
Ordene faller i det Natascha Fornari følger oss rundt i landsbyen. De fortoner seg dramatiske i lys av at hun er varaordfører i en kommune med røtter langt tilbake i gresk historie. Istaia nevnes allerede i Homers episke beretninger. Han skal ha bodd på Evia noen år og beskriver krigere som forlot stedet med kurs for beleiringa av Troja.
— Brannene har revet vekk det økonomiske livsgrunnlaget vårt, forklarer hun.
— Og det kan være at det aldri vender tilbake.
Pessimismen finner støtte hos Efthymios Kellas. Han er professor i Dynamisk Anvendt Geologi og Kriseledelse ved Kapodistrian and National University i Athen. Kellas spår rask forørkning og anslår at 40.000 hektar av de brannskadde områdene aldri vil kunne bringes tilbake til sin opprinnelige tilstand. Det skyldes ifølge professoren at brannene sto stille i mange dager og derfor forårsaka store økologiske skader. Geomorfologien vil komme til å endre seg drastisk.
Jordbruk og økologiske skader
Jordbruket er hovedpillaren som økonomien i det nordlige Evia hviler på og er dominert av småbønder. Ordføreren beskriver de konkrete problemene de står oppe i.
Beiteområdene borte
— Bøndene livnærer seg blant annet på geite- og sauehold, forteller han
— Nå er det ikke områder vi kan la dyrene beite på. I flere måneder har vi vært avhengige av støtte i form av gratis dyrefor utenfra.
Solidaritet for Alle er blant dem som har bidratt. Det er paraplyorganisasjonen for deler av den breie bevegelsen av solidaritetsgrupper i Hellas. Jeg besøker Vouta sammen med Michalis Ydzaios og Melina Zikou fra ledelsen i organisasjonen. Melina forteller at de har distribuert dyrefor for 40.000 euro.
— Men det er jo ikke holdbart i lengden.
Honning, oliven og resin
Bøndene er avhengige av inntekter fra flere kilder. Særlig viktige er dyrking av oliven, honningproduksjon og tapping av resin.
Olivenlundene i Vouta er hardt ramma. Slik de er det det i hele regionene.
— Jeg hadde 99 trær. Nesten alle er borte nå, forteller Adonis Vakos.
Han er leder for landsbyrådet i Vouta.
— Til sammen gikk 1000 trær i landsbyen tapt. Det er sesong for høsting i oktober og november. Nå er det ingen oliven å høste og vi går glipp av viktige inntekter. Det tar fem år før nyplanta trær bærer frukt.
Han forteller også at fem av familiene i landsbyen driver med produksjon av honning. Honningen fra Evia er viden kjent og står for 60 prosent av alt som produseres i Hellas.
Men bieierne er også hardt ramma av brannkatastrofen. En stor del av bestanden av bier gikk tapt og de som er igjen har knapt blomster å pollinere i vintermånedene som står for døra.
Resin er en viktig inntektskilde for mange hundre familier i regionen. Det tappes fra stammene på pinjetrær og brukes som bindemiddel i alt fra såpe til parfyme og bygningsmaterialer.
Men nå er pinjeskogene som dekka hele regionen borte. Overalt på ferden gjennom det fjellrike området skriker trærne mot oss med sine slanke og brannsvarte stammer. Skogen er død. 98 prosent av de vide skogtraktene rundt Vouta blei rov for flammene.
— Vi kan plante nye trær, men det tar 20-30 år før de gir resin, forteller en lokal bonde.
Jordras og oversvømmelser
Pinjetrærne er også viktige som kilde til grunnvann (Istaia betyr ‘det tørre stedet’) og for å binde jorda i det ruggete og fjellrike terrenget. Mange av landsbyene er anlagt i trange daler omgitt av fjell med bratte hellinger av løs jord. I Vouta troner «blanke» og vegetasjonsløse fjellsider over landsbytakene. Befolkninga lever i frykt for leirras og flom.
Det første forvarselet kom i midten av oktober da stormer og store nedbørsmengder utløste ras og oversvømmelser som skada 200 hus. Verst ramma blei landsbyen Mantoudi. Ordføreren i kommunen, Giorgos Tsapourniotis, beskriver ‘fjell av leire’ som overmanna befolkninga.
Slike katastrofer er langtfra noe ukjent fenomen for befolkninga på Evia. På veien til Vouta kjører vi langs elva Mesapios. Den leder blant annet gjennom Messapia, som ligger rett nord for Chalchis. I august i fjor omkom 25 mennesker i distriktet da vannet steig over sine bredder.
— Men vi frykter at det blir enda mye verre i framtida, sier Kodzias
«Vi er redde for å bli glemt»
Regjeringa til Nytt Demokrati lover gull og grønne skoger til befolkninga på Evia. På det første møtet i den nyoppretta Komiteen for Naturkatastrofer og Gjenoppbygging erklærte Mitsotakis at «Vi skal gjenoppbygge øya og gjøre Evia enda bedre og vakrere enn før».
Han proklamerer at det vil bli oppretta et fond på 500 millioner euro til støtte for ofrene. Midlene skal bl.a komme fra EUs gjenreisningspakke. I løpet av sju år – så fremt EUs ledelse er fornøyd med de nyliberale strukturreformene grekerne forplikter seg til å fortsette med – skal landet motta 31 milliarder euro.
Men mange på Evia er skeptiske.
— Vi stoler ikke på løftene. Vi er redde for å bli glemt, sier Fornari.
— Håndteringa deres av brannene var en katastrofe. Hvorfor skal vi ha tillit til at «gjenoppbygginga» blir annerledes?
Hun har all grunn til å være reservert. Grekerne har bitre erfaringer med hjelpefond. Etter de store brannene i 2007 blei det mobilisert 200 millioner euro for å bistå ofrene på Peloppones. Det tok bl.a form av innsamlingsaksjoner blant vanlige grekere. Men bare en tredjedel av midlene nådde fram. Det er sterke mistanker om at store summer forsvant ned i private lommer i form av korrupsjon og finansielle misligheter.
Det er dessuten stor misnøye med regjeringas bidrag når den materialiserer seg i konkrete tall.
— Hvordan skal vi klare å bygge et nytt hus for bare 20.000 euro, spør den lokale kafeverten
— Eller klare oss med 4.000 for å gjenopprette en olivenlund på over 50 mål og måtte vente i fem år før vi kan begynne å høste, tilføyer Adonis.
Hemmelig agenda?
Det er dessuten sterke mistanker om at regjeringa skilter med en hemmelig agenda for øyas framtid. Mitsotakis er nyliberalist på sin hals og vil overlate mest mulig til markedet. 21. september i år vedtok parlamentet en ny lov som skal gjøre det lettere for lokale myndigheter å bruke private selskaper til gjenoppbyggingsarbeider. Mange mistenker at framtida for Evia er en del av bakteppet for loven. Særlig vekker det oppsikt at selskaper som driver med produksjon av fornybar energi er hyra til å drive skogrydding. Det blåser mer på Evia enn i noen annen del av Hellas og vindturbinindustrien har lenge kasta sine blikk mot øya.
Alt mens bøndene vil ha støtte til sjøl å drive skogplanting og stå for mange av tiltakene i forebygginga av ras og flom.
De vil rett og slett beholde kontrollen over sine egne samfunn.
Sorg og glede
Menneskene i den lille landsbyen nordvest på Evia sørger over alt som har gått tapt. Men i Hellas danser sorg og glede gjerne på det samme golvet. Det siste bildet besøket i Vouta bringer med seg er det Stamoulos Vageris som byr på. Han driver den lille kafeen i landsbyen på samme tid som han produserer tsipouro. Dagen for vårt besøk var også den første dagen for destilleringa av den lokale greske brandyen. Mannfolka hadde seg samla utafor det vesle skuret seg for å ta del i den tradisjonelle seremonien.
— Vi må fortelle oss sjøl at livet går videre, understreker Stamoulos