Illustrasjonsfoto fra 1. mai-tog i Lillehammer. Foto: Arbeiderpartiet under lisens (CC BY-ND 2.0)

Det er ikke gjennom smarte lovforslag en skaper demokrati i arbeidslivet. Sosialisme må komme nedenfra og arbeidernes frigjøring er det kun arbeiderne selv som kan skape.

Håkon Edøy Hansen sitter i Rødts miljø- og næringspolitisk utvalg og er vara til landsstyret. Teksten er skrevet sammen med Joakim Møllersen, sentralstyremedlem i Rødt.

Den 8. September kritiserer Thorvald Gran to av de større endringene partiet Rødt ønsker å gjennomføre, på vei mot sosialismen. Sakene han fokuser på omhandler oppheving av den private eiendomsretten, altså enkeltpersoners rett til å eie produksjonsmidler (f.eks. fabrikker, maskiner og næringseiendom). Det andre er at vi ønsker å viske ut skillet mellom økonomien og politikken, noe som han tolker som at staten og kommunene skal blande seg inn i alt som foregår internt i bedrifter. Som et alternativ foreslår Gran heller at bedrifter demokratiseres, gjennom at de ansatte kan stemme i den årlige bedriftsforsamlingen. Kapital skal fortsatt eksistere, men eierne vil altså miste styringsretten. Dette mener han vil være “Et mer revolusjonært program” enn Rødts politikk.

Først vil vi understreke at vi setter pris på at Gran løfter diskusjonen rundt Rødts visjon og langsiktige strategi for sosialismen. Det er en debatt vi ønsker innen- og utenfor partiet.

Teksten preges av at Gran gjentatte ganger blander sammen konsepter. For ham er avvikling av den private eiendomsretten det samme som å ta “privat kapital, og omgjøre den til offentlig statlig og kommunal kapital”. Denne sammenblandingen leder ham til å anta at Rødts visjon for sosialismen er det samme som at den eksisterende staten og kommunen trenger inn i alle virksomheter. Hvor han har hentet det vites ikke, da han ikke siterer noe materiell eller politikk fra Rødt. 

Teksten ble først publisert i Klassekampen.

I arbeidsprogrammet for 2021-2025 kan vi lese at Rødt vil “Utrede og fremme forslag til videre utbygging av bedriftsdemokratiet i Norge. Det innebærer å styrke de ansattes representasjon i bedriftenes styrer, bedriftsforsamlingens ansvar og sammensetning, og fagforeningenes innsynsrett, forslagsrett og forhandlingsrett.” Dette er forvekslende likt hans eget forslag, noe som gjør kritikken hans desto mer uforståelig. For Rødt vil statlig eierskap være et middel på veien mot sosialismen, men det ikke et mål i seg selv. 

Det virker også som at Gran ser på politikk som noe som utelukkende skjer i staten, eller kommunen. Med andre ord vil ikke det som skjer internt i bedrifter kunne klassifiseres som politikk, om vi bruker hans rammeverk. Heller ikke demokratisk styrte bedrifter. Er det slik at Gran ser for seg bedriftsdemokratiet som ren økonomistyring, uten noen form for politikk? 

Da Jonas Gahr Støre i 2018 fortalte at han følte et nærere politisk slektskap til Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes blei det med rette oppstyr. Ap-lederen gjentok budskapet i høstens valgkamp da han proklamerte at hans parti har et større historisk slektskap til Høyre enn Rødt. Det blei påpekt hvor feil Støre tok da Arbeiderpartiet lenge var revolusjonært og hadde det klasseløse samfunn som mål, mens Høyre jo er det eneste norske partiet som har vært imot parlamentarismen. Ser man på Aps nyere historie må man også gi Støre noe rett. Etter hvert som den norske arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet blei sentralisert skjedde det ofte at man ikke støttet streiker rundt om i landet. Man gikk bort fra en sosialisme nedenfra over til en sosialisme ovenfra. Etter at klassekompromisset blei innført og konsolidert etter krigen gikk man fra sosialisme ovenfra til ikke noe sosialisme i det hele tatt. Makt blei gradvis flytta fra der hvor kampene sto til kontorer på Youngstorget. Fra arbeidsnever til papirflyttere. 

Den amerikanske marxisten Hal Draper skreiv i The Two Souls of Socialism om denne todelinga i sosialistisk tenkning. Blant de svært ulike tenkerne, politikerne og bevegelsene som havner i sosialisme ovenfra-kategorien finner vi Stalin, Bakunin, sosialdemokrater etter Bernstein og utopiske sosialister. Til felles har de det at deres visjon av sosialisme er noe som må innføres av en politisk elite. På den andre sida har vi Karl Marx’ linje som setter arbeidermakt i sentrum og har som utgangspunkt at frigjøring ikke kan være en gave, men et prosjekt kjempa fram av de som skal frigjøres. Rødt skriver seg inn i den siste tradisjonen. 

Det er åpenbart hvilken av de to retningene som er den mest demokratiske, vi vil også påstå det er den mest realistiske.

For hvordan skal denne “demokratiseringen” Gran tar til orde for innføres? Hvem er det som skal kjempe for disse endringene? Han har tidligere (14.04.2021) spurt i denne Klassekampen hvorfor det finnes så få demokratiske bedrifter i dagens Norge. Der anser han fagbevegelsen og bedriftsledelsen som motstandere av disse reformene. Hvem gjenstår da? Skal kapitalen, representert av borgerskapet kjempe for å innskrenke sin egen makt? 

Et annet problem med Grans alternativ, er at det kapitalistiske markedet ville satt betydlige skranker for hvor demokratisk disse bedriftene kan være. Konkurransen, og kravet om avkastning til kapitalen ville tvunget arbeiderne å utnytte seg selv på nesten samme måte som skjer under dagens system. Dersom en bedriftsforsamling ikke ville stemt for forslagene som ga tilstrekkelig inntjening ville de etterhvert tapt terreng mot bedriftene som valgte profitt først. Da ville forsamlingen ha valget mellom å endre kurs, eller gå konkurs. Resultatet ville uansett bli det samme, bedriftsdemokratiet ville endret ganske lite i praksis, da kapitalismen er langt mer enn bare styringsstrukturen i den enkelte bedrift. Her er det flere enn Gran som bør jekke ned forventningene til hva arbeiderstyrte bedrifter faktisk kan oppnå i en markedsøkonomi.

Det er også betimelig å spørre hvilke reaksjoner Gran ser for seg fra kapitalens side om de fratas styringsretten eller står i fare for å miste denne. Om hans ønske fullbyrdes vil bedriftsstyrene kunne slutte å betale utbytte til eierne, de vil ha full styring over investeringer og nedleggelser, ja selv over hva som skal produseres. Eierne vil ikke ha annet enn håpet om at bedriftsstyret vil la det regne penger over dem. Det er jo selvfølgelig en sjanse for at det ville skjedd da det ellers ville vært vanskelig å tiltrekke seg nye investeringer. Uansett ville nok aksjeverdien falt drastisk. All historisk erfaring viser imidlertid at langt mindre omfattende reformer fører til voldsomme reaksjoner fra kapitalen og deres allierte.  

Støre og Gran har det til felles at de stiller seg i en slags tradisjon av sosialisme ovenfra — Støre i den sosialdemokratiske og Gran som en type utopisk sosialist. Både Det norske arbeiderparti og Gran ser ut til å tro at klassekamp er noe man kan regulere seg vekk fra, om det er gjennom klassesamarbeid eller parlamentarisk innført arbeiderstyre. 

Rødt ser på seg selv som en bevegelse og som en del av en bevegelse. Man kunne anklaga oss for at dette var en floskel, men vi mener det er en dyd av nødvendighet. Arbeiderbevegelsens gjennomslag har alltid vært avhengig av styrkeforholdene i samfunnet. Selv om arbeidet på Stortinget er veldig viktig kommer vi oss ikke langt med mindre vi forstår at demokratiet ikke begrenses til det parlamentariske arbeidet. Dette gjelder også utvida arbeiderstyre. Det kan aldri innføres ved et enkelt stortingsvedtak. 
Derfor står det så tydelig i Rødts prinsipprogram at frigjøring, demokratisering og arbeiderstyre må være “arbeidernes eget verk. At sosialisme ikke kan skjenkes av en elite ovenfra henger sammen med at samfunnsendring ikke kan drives fram av ideer og ideologier alene. Ideer kan bare bidra til store endringer når de kobles på motoren i den politiske striden, som er kampen mellom motstridende interesser.”

Teksten sto først på trykk i Klassekampen 29. september.

Håkon Edøy Hanssen er sivilingeniør og medlem av Rødts Miljø- og næringspolitiske utvalg.