Middelklassen styrer for mye på venstresida og blir sett på som ei rosin i pølsa. Men det er klassekamp som alltid har vært den beste måten å bekjempe fattigdom og ulikhet på. 

“Those individuals who are in a social position to effect change are generally also those who benefit from status quo.” (Sitat Pierre Bourdieu.)

Dette sitatet slo meg da jeg nylig leste et intervju med to professorer emerituser i sosialpolitikk ved Oslomet i avisa Klassekampen. Emeritus betyr som kjent forhenværende, men med det finere latinske uttrykket øker, og legitimeres vel den symbolske kapitalen og makten, er det tenkt. I alle fall er det mye brukt i våre dager. Slik sosial magi øker og legitimerer elitens makt når de uttaler seg. Og uten denne sosiale magien ville ikke borgerskapet kunne holde seg ved makten. 

Intervjuet holdes i en stor villa i et av Oslo sitt mest besteborgerlige, “fine” strøk, hvor en av professorene bor, noe som intervjueren beskriver som en utilsiktet symbolverdi. Vel da fordi professorene nå har skrevet en bok om økende klasseforskjeller i vårt land. (“Sosioøkonomisk”, som det kalles på eufemismespråket.) Selv vil jeg, med overnevnte sitat i tankene, heller kalle det at fram kommer “rosinen i pølsa”. Hvor rosinen er øvre middelklasse som uttaler seg stadig oftere om økende klassemessige sosiale ulikheter, mens pølsa er den norske, og mye vel også av vestlig venstreside.  

LES OGSÅ av Ola Arve Solstad: De rettsløse fattige — ingen straffes for NAV-skandalen

Det har jo gått inflasjon i dette. Overklasse- og øvre middelklasse-professorene nevner f.eks Verdensbanken sine millionærer og dem innen OECD som til stadighet påpeker denne uheldige utviklingen, altså at de rike blir rikere og de fattige fattigere. Som om noen av oss fra de lavere klassene ikke også visste det, via daglig erfaring. Intet nytt under solen her. Samtidig med denne inflasjonen i påpekningen av dette faktum øker paradoksalt nok også inflasjonen i klassemessig ulikhet like mye. Noe må være fundamentalt galt.

Problemet ligger vel i at man møter seg selv i døra, som bokstavelig talt skjedde med professoren i besteborgerstrøket i intervjuet. Man får da en venstreside av øvre middelklasse som blir bare narcissistisk. Som utgyter overalt sin forakt overfor de aller rikeste og solidaritet med de fattigste. Men mest for privat å føle seg gode, velmenende og solidariske. De er revolusjonære som ikke egentlig vil ha noen revolusjon. (Sitat Slavoj Zizek.)

Øvre middelklasse i et land som Norge betyr enorme inntekter og adgang til forskjellige eiendommer og eiendeler som beløper seg til mange titalls millioner kroner. Og ved hver lønnsforhandling ved Oslomet, som alle andre steder, blir forskjellene i lønnsinntekt mellom rengjørere og denne øvre middelklassen økt dramatisk. Slik er det strukturert. Det burde naturligvis vært motsatt. Ikke bare fordi rengjørerne gjør den viktigste jobben, mens professoren bare gjør en ideologisk jobb som legitimerer klassemessige ulikheter. Men også at mange rengjørere sender penger til gamlelandet sitt hvor familiemedlemmer lever i ytterste fattigdom. Så de trenger virkelig pengene, mens øvre middelklasse i Norge jo bare lever i en meningstom overflod — “for livets glade gutter går solen aldri ned”, som det heter i ordtaket — og hadde hatt godt av et virkelig liv hvor de også måtte streve litt. Lik 99 prosent av verdens befolkning. 

LES OGSÅ: Harald Eia, klassekamp og kapitalisme — om hvorfor det er godt i Norge

Men øvre middelklasse, også de på venstresiden, vil ikke gå fra “saying to doing”. De sitter trofast og ruger på sine privilegier. På eiendommer som de ikke trenger. De kunne flytte på hybel og leie det ut til fattige gratis. Og kvitte seg med hytter og landsteder og gud vet hva de har ellers har av meningsløse eiendeler og -dommer som symboliserer deres livsstil som tilhørende den priviligerte ene prosenten i verden. Hva skal vi med høyresida når vi har en venstreside som dette? 

Så arbeiderklassen, og klassene under den, avviser denne eliten. Med god grunn. Den avviser dermed også venstresiden, fordi det er der, kanskje mere enn på høyresiden, denne selvgode, moralistiske eliten befinner seg. Fordi de vet den seiler under falsk flagg. De har praktisk livserfaring nok til å se igjennom deres falske solidaritet. Vet at i siste instans vil de først og fremst beskytte sine privilegier.

Så når de “lavere” klassene går til høyre, og en moraliserende venstreside beklager seg over det, og kaller dem dumme som stemmer mot sine egne interesser — typisk symbolsk vold fra øvre middelklasse — så burde den i stedet rette blikket mot seg selv. For hvorfor skulle disse klassene stemme på en politisk side den vet består mest av en gruppe rike som alltid vil sette beskyttelsen av sine mange privilegier først? Kanskje best å ta rosinen ut av pølsa? Eller i det minste minske dens betydning? Og øke betydningen av klasser som opp gjennom all historie har vist seg virkelig — via sine handlinger — å ha klart å forbedre de fattige sine livsvilkår.

Noe er fundamentalt galt. For venstresida må arbeiderklassene være den som er rosinen i pølsa. Øvre middelklasse er lite å stole på når man skal forandre en verden i retning mer likhet og rettferdighet.

Ola Arve Solstad er pensjonist med arbeiderklassebakgrunn og har drevet bokkafeer i Bergen og La Paz.