Mediene er en av hjørnestolpene i det greske makttriangelet. De kontrolleres av oligarkene i økonomien og har tette bånd til den politiske eliten. Rolla som ‘fjerde statsmakt’ og kritisk vaktbikkje frister skrinne kår. Alt mens motstemmene er svake og undertrykkende lover og regulære forfølgelser holder dem i age.
9. april i år blei den greske journalisten Giorgios Karaivaz skutt ned og drept utafor sitt hjem i Athen. Den greske avisa Kontra News erklærte at «Vi har blitt Balkans Colombia». Karaivaz var kjent for sin dekning av organisert kriminalitet i Hellas og politiet mistenker at det dreier seg om et leiemord.
To uker seienere opplyste også Kostas Vaxevanis at han var blitt utsatt for drapstrusler og at det eksisterte en «killing contract» retta mot han. Ifølge journalistens kilde var profesjonelle drapsmenn blitt hyra for å ta livet av han.
Vaxevanis er en av Hellas’ fremste gravejournalister og redaktør for ukeavisa Documento. Han har i mange år vært gjenstand for rettsforfølgelser fra myndighetene.
Det var Vaxevanis som 28. oktober i 2012 avslørte de greske navnene på den såkalte Lagardelista. De var blant 130.000 kunder som den sveitsiske storbanken HSBC bisto med store skatteunndragelser. I 2010 blei informasjonen om grekerne blant dem overlatt til regjeringa i Athen. Lista kom fra den daværende franske finansministeren, Chritine Lagarde. Men i mer enn to år holdt myndighetene i Hellas lista skjult. Det var først seinhøstes i 2012 at regjeringa blei tvunget til å tilstå sin brøde. Da viste det seg at materialet var lagra på en datapinne som finansminister og partileder for det sosialdemokratiske PASOK, Evangelos Venizelos, oppbevarte i skrivebordskuffen til sekretæren sin!
Allikevel fortsatte den greske regjeringa å slå ring rundt sine egne skatteforbrytere. Til tross for at djup økonomisk krise og store gjeldsbyrder tømte slunkne offentlig kasser og unndragelsene dreide seg om enorme beløp. I stedet raste makta mot budbringeren. Da Vaxevanis offentliggjorde navnene på de 2.056 greske skattesvindlerne i magasinet Hot Voc var det han som ble ramma av regjeringas vrede. Allerede dagen etter publiseringa blei han arrestert og sikta for ‘brudd på privatlivets fred’. Vaxevanis blei frikjent i to påfølgende rettssaker, men sto i flere år oppe i mer enn 40 saker mot seg i rettsapparatet.
«Det var fulltidsarbeid», som han uttrykte det.
I 2015 blei han også dømt til 26 måneder betinga fengsel for avsløringene av rolla til en gresk oligark under den kypriotiske bankkrisa det samme året.
Attentater mot journalister har ikke vært vanlig i Hellas de siste to tiårene. Men drapsvarsler, voldelige overfall, trusler om finansiell ruin og rettsforfølgelser er vanlig kost for reportere som setter prinsippet om «den offentlige interessen» og rolla som vaktbikkje i høysetet. I tillegg blir de oftest sensurert og uglesett av sine egne arbeidsgivere.
LES OGSÅ av Kjetil Grønvold: Den greske tragedien gjennom pandemi og reaksjon
Hard dom fra Reportere uten Grenser
Slike tilstander er en del av bakteppet i den årvisse pressefrihetsindeksen som Reportere Uten Grenser offentliggjorde 15. april i år. Rapporten feller hard «dom» over den greske medievirkeligheten. Hellas blir rangert som nummer 70 blant 184 land. I EU er det bare Bulgaria, Ungarn og Malta som kommer dårligere ut. Grekerne har falt fem plasser i løpet av det siste året. Det er mer enn noe annet europeisk land.
Organisasjonen viser bl.a. til at den greske regjeringa driver direkte styring og legger seg opp i den daglige journalstikken til den offentlige kringkastinga ERT. Direktøren for kringkastingsstasjonen som statsminister Mitsotakis utnevnte etter at Nytt Demokrati overtok regjeringsmakta i juli 2019 er hans tidligere pressesekretær. Den peker også på den systematiske forskjellsbehandlinga av medier i favør av regjeringsvennlige pressorganer, at det nylig er lagt fram lovforslag som begrenser journalistenes rett til å dekke demonstrasjoner og protestaksjoner og at politiet bruker vold og ulovlige restriksjoner mot dem.
«Diaploki»
«Elendigheten» er strukturelt betinga. Blant eksperter og kommentatorer rår det brei enighet om at mediene danner en av hjørnestolpene i ‘det greske makttriangelet’. Det rår tette bånd mellom mediebaronene, den tradisjonelle politiske eliten og oligarkene i økonomien. De nærer hverandre og er avhengige av hverandre. De tunge aktørene i næringslivet – særlig innafor shipping, oljeraffinering og bygg- og anleggssektoren – lever av offentlige anbud og kontrakter. På samme tid dominerer de eiersida i det greske medielandskapet og bruker den til å styre journalistikken. Det tar først og fremst form av aktiv støtte til egne politiske forbundsfeller. Tidvis anvendes mediene også til å tvinge fram konsesjoner fra de samme lederne. På samme tid innebærer de økonomiske problemene og gjeldsbyrdene mediene strir med at de er avhengige av statlig støtte og «snille banker». Det setter klare spor ‘ i tale og skrift’. I Hellas myntes disse bindingene ut i begrepet ‘diaploki’.
«Det er derfor alle oligarker med respekt for seg sjøl holder seg med aviser og TV-kanaler», sier en gresk journalist jeg kjenner.
Skildringene av den greske medietilstanden finner solid støtte i vidt ulike kretser.
Etter måneder med regjeringserfaring i 2015 uttalte Alexis Tsipras at «I Hellas ligger den virkelige makta hos eierne av bankene, hos aktørene i det korrupte politiske systemet og i de korrumperte mediene», Juniorpartneren hans i regjeringa, Panos Kammenos fra det konservative Independent Greeks, slo fast at «…mediene kontrollerer staten og staten kontrollerer mediene». Den genuine venstresida i Hellas er enda skarpere i sine analyser.
Karakteristikkene beskreiv gamle strukturer på samme tid som de henta næring i ferske og bitre erfaringer.
Gjeldskrisa som ramma grekerne i 2009 skipla om det poltiske landskapet. Den tradisjonelle politiske eliten kom i miskreditt og nye krefter vokste fram. Men mediene holdt seg til sine gamle venner. Etter valgseieren i januar 2015 erfarte den nye Syrizaregjeringa at omgangen med dem var å stirre makta i hvitøyet. Pressa støtta varmt kreditorenes kuttpolitikk og da forhandlingene med IMF, den Europeiske Sentralbanken (ECB) og EU-kommisjonen kjørte seg fast utpå forsommeren strevde de frenetisk for å torpedere Tsipras og Varouakis’ forsøk på å vri Hellas ut av memorandumregimet. I juni 2015 stengte ECB pengekrana og stansa likviditeten til den greske sentralbanken. Mediene gikk straks inn i rolla som deres frontsoldater. Store aviser brakte krigstyper på forsidene der leserne blei oppfordra om å ‘ta ut pengene!’. Rushet mot bankene blei en av spikerne i kista for grekerne. Banksektoren sto på randen av kollaps og hele økonomien sto i fare for å falle ned i det store svarte hullet som åpna seg. Den greske lederen så seg tvunget til å bøye kne for overmakta og signere det tredje memorandumet. Det var enda verre enn de foregående og kapitulasjonen skjedde til tross for at 61 prosent av grekerne hadde stemt imot kreditorenes ultimatum i folkeavstemninga 6. juli 2015.
Mediene slår ring om ‘den greske ‘parasittiske kapitalismen’
Det kan derfor fortone seg overraskende at grekernes hovedfiender under finans- og gjeldskrisa også slutter seg til venstrefundert kritikk av de greske mediene. I en rapport fra desember 2011 sier EU-kommisjonen at «Den greske mediepolitikken er sterkt preget av forretningsinteresser som er ute etter makt og profitt eller begge deler». Thanos Catsambas, forhenværende visedirektør i Det Internasjonale Pengefondet, går enda lengre. I en artikkel beskriver han de greske mediene som «partners in crime». I hans øyne er Helllas’ mediepolitikk «..kanskje den beste illustrasjonen på hvor djupt klientellismen i den greske politiske kulturen stikker». En høytstående tjenestemann i den daværende troikaen føyde seg til når han til telegrambyrået Reuter i 2015 beskreiv forholdet mellom mediene og den politiske eliten som «ekstremt incestuøst».
Når nyliberale og venstrekrefter møtes i sin kritikk kan det henge sammen med at begge fløyene omfavner begrepet «rent seeking economy». De fyller det med ulikt innhold, men kan enes om kritikken av ‘parasittisk kapitalisme’. I Hellas refererer begrepet til mastodontene som kontrollerer store deler av økonomien og som hemmer både innovasjon og produktivitet. I stedet snylter de på staten. Deres allierte i den politiske eliten sørger for store offentlige kontrakter gjennom manipulasjon av anbudsrunder og regler for fri konkurranse. Deler av kravene om strukturreformer retta seg mot disse tilstandene. Det var en del av bakgrunnen for at Yanis Varoufakis, finansministeren i den første Syrizaregjeringa, beskreiv kreditorenes krav til Hellas som «70 prosent bra og 30 prosent dårlig». Det skjedde foran den første forhandlingsrunden med institusjonene etter valget i januar 2015.
De greske mediene slår ring om den parasittiske kapitalismen.
Oligarkene og eierkonsentrasjon
Oligarkene rykka for alvor inn på mediescena etter oberstjuntaens fall i 1974. De skaffa seg raskt dominerende eiermakt i den greske avisverdenen. Posisjonen deres styrka seg ytterligere da det statlige TV-monopolet blei oppheva mot slutten av 1980-tallet. I årene som fulgte vokste det fram åtte nasjonale TV-kanaler. Krysseierskap dominerte. Aktørene som kontrollerte de trykte mediene erobra også de digitale. De siste årene har det samme mønsteret satt seg når det gjelder online-tjenester.
Eierkonsentrasjonen bryter ofte mot lovreguleringa av medieverdenen. Det har vært situasjonen under hele den såkalte metapolitefsi-perioden etter oberstjuntaens fall i 1974. Sjøl om nye lover i 2007 og 2015 liberaliserte markedet forsetter lovløsheten å råde. F.eks. har de nasjonale TV-kanalene hele tida operert med midlertidige lisenser som automatisk fornyes når perioden de gjelder for går ut. Det skjer til tross for at den greske Konstitusjonsdomstolen i 2010 fant at modellen var i strid med grunnloven. Praksisen innebærer bl.a. at de kan forsette å operere uten å tilfredsstille kravene i lovene fra 1987 og ‘89 da Hellas avvikla monopolet til den offentlige kringkastinga ERT. Det offentlige organet som skal overvåke etermediene, National Council of Radio and TV (NCRTV), fungerer ikke. Blant sju medlemmer er fem deltidsansatt. Det stilles ikke krav til faglig kompetanse og gang på gang har bestemmelsen om at medlemmer bare kan sitte i to fireårsperioder blitt brutt.
De nasjonale TV-kanalene får monopol på det digitale nettet
Bygging og drifting av det digitale nettet i Hellas er et annet grelt eksempel på at staten gir mediebaronene carte blanche til å gjøre akkurat som de vil.
I 2009 blei Digea Digital Provider S.A. etablert. Det var oppretta av de private nasjonale TV-kanalene til tross for at loven forbyr medieselskaper å opprette og drifte nett. I 2012 blei Digea gitt enerett til utbygging av frekvenser for private TV-kanaler. Ingen andre operatører fikk lov til å være med i anbudskonkurransen.
Da Samarasregjeringa i juni 2013 rett og slett la ned den statlige kringkastinga ERT fikk Digea de facto monopol. I praksis betydde det at eierne av de store nasjonale TV-kanalene hadde makt til å stenge konkurrenter ute. Makta blei bl.a. brukt i det mange av journalistene i ERT okkuperte sin gamle arbeidsplass og i fem måneder fortsatte å produsere programmer. Digea stengte dem ute fra nettet og de var tvunget til å distribuere sendingene sine på andre måter. Praksisen ramma også andre mindre stasjoner som forsøker å målbære kritisk journalistikk.
Økonomisk underskudd og lav tillit i befolkninga
Det kan fortone seg som et paradoks at de fleste greske medieforetak driver med økonomisk underskudd og har gjort det i mange år. Årsaka er bl.a. å finne i den enorme floraen av aviser og radio- og TV-stasjoner. Hellas er et lite land og befolkninga teller bare litt under 11 millioner mennesker. Allikevel tar mediebaronene spanderbuksene på. I en rapport fra Open Society Foundation framgår det at det i 2015 blei utgitt 39 nasjonale dagsaviser i landet. På samme tid fantes det 23 søndagsaviser, 14 ukeaviser og flere dusin TV- og radiostasjoner. De aller fleste var kontrollert av greske oligarker. Blant hovedstrømsmediene er det idag bare to som kan betraktes som organer for sentrum-venstre-standpunkter. Det dreier seg om dagsavisa Efimerida ton Syntakton (EfSyn) og ukeavisa Documento. EfSyn drives av journalistene sjøl. Mange av dem kommer fra Eleftherotypia, som gikk konkurs i 2012. Redaktøren for Documento er gravejournalisten Kostas Vaxevanis.
I tillegg kommer at opplagstallet for avisene er svært lavt. I 2005 var det totale salget 400.000. I 2011- etter to år med finans- og gjeldskrise – hadde de samlede opplagene falt til 260.000. Den pågående pandemien rammer også avisene hardt. Under langvarige lockdownperoder har de tradisjonelle utsalgsstedene holdt stengt.
Men tallene speiler ikke bare pandemi og økonomiske krise. Først og fremst henger de sammen med at grekerne ikke har tillit til egne medier. En undersøkelser gjort av Eurobarometer i 2017 forteller at bare 33 prosent ser på mediene som troverdige informasjonskilder. Til tross for at Hellas er kjennetegna av relativt høyt utdanningsnivå oppgir bare 53 av 1000 grekere at de regelmessig leser aviser. Tilliten til de private TV-kanalene er særlig skjør. Andelen på 22 prosent er et av de laveste tallene blant alle industrialiserte land.
Tilsynelatende paradoks
Paradokset er allikevel bare tilsynelatende. Tilstandene viser at mediebaronene gir forrang til sin samtidige rolle som oligarker. Kontrollen over aviser og radio og TV tjener først og fremst som borgvern for deres hegemoni i den nasjonale økonomien. Slike vurderinger blei også gjort gjeldende i en epost fra den amerikanske ambassaden i Athen. Den blei offentliggjort av Wikileaks og skriver seg fra 2006. Allerede da melder de amerikanske utsendingene til State Department at «…Hvordan kan alle mediene gå med overskudd? De gjør ikke det. De subsidieres av sine eiere som først og fremst bruker mediene til å fremme sine egne politiske og økonomiske interesser»
Avhengighet av staten og mektige forbundsfeller
På samme tid demonstrerer den svake økonomien betydninga av samspillet mellom mediene, staten og andre mektige forbundsfeller.
Annonseinntekter er ei viktig inntjeningskilde for mediene. I 2008 talte de 105 millioner euro i regnskapene deres. Annonsører utøver direkte innflytelse på journalistikken. I Hellas formidles annonser av såkalte media shops. De lar det ta form avtaler mellom annonsør og mediet som ofte rommer klausuler der annonsøren blir tillatt å kontrollere innholdet i avisa eller TV og radio.
Inntektene falt kraftig etter at krisa tok til. Det innebar at statens kjøp av annonser for ulike informasjonskampanjer blei desto viktigere. I 2013 var statlige annonseinntekter 32 ganger større enn tilsvarende midler fra privat sektor.
Regjeringa bruker pandemien til å støtte sine
Den politiske eliten bruker slike ressurser til systematisk å støtte og priviligere sine feller i medieverdenen. Ekaemplene er mange. Det gjelder bl.a bruken av mediene i regjeringas håndtering av Covid 19-krisa.
Fra mars til mai i fjor iverksatte Mitsotakis et informasjonsprogram under tittelen «Stay at Home». Utgiftene til mediene som brakte de statlige informasjonsannonsene beløp seg til 20 millioner euro. I tillegg blei de seks nasjonale TV-kanalene fritatt for lisensavgift for 2020. Det svarte til 21 millioner. Problemet var at midlene ikke blei likelig fordelt. Tvert imot sto kampanja fram som ei mjølkeku for regjeringas venner.
Myndighetene la opp til at overføringene skulle unndras innsyn. Det tok form av at de overlot fordelinga av midlene til det internasjonale annonseselskapet Initiative Media. På den måten var den ikke forplikta til å føre utbetalingene i registeret («public transparency registry») som skal sikre offentlig innsyn. Den har heller ikke villet gjøre rede for kriteriene som ligger til grunn. Men saka vakte rabalder. Både i og utafor Hellas’ grenser. Mitsotakis kom under press og valgte til slutt å legge fram lista over mottakere. Den romma i alt 1232 ulike utgivere. Problemet var at den sjølsamme lista ikke sa noe om hvor store enkeltbeløp det dreide seg om. Presset vokste og til slutt måtte regjeringa krype til korset. 23.juli i fjor la den kortene på bordet. Da viste det seg at Mitsotakis og de ansvarlige ministrene hadde gode grunner for å holde dem tett til brystet.
Opplysningene røpa ekstrem skeivfordeling. Mens mediegruppene til oligarker som Alafouzos og Vardinogiannis mottok henholdsvis 1,39 og 1,65 millioner euro fikk bl.a. den regjeringskritiske Documento ikke fem flate cents. Derimot kunne over 200 websider som ikke engang er registrert i det greske online medieregisteret glede seg over penger. Mange av dem viste seg å være inaktive eller ikke-eksisterende. Det var heller ikke noe som helst samsvar mellom seer- og lesertall på den ene sida og omfang av støtte på den andre. Den eneste målestokken syntes å være hvorvidt «dere er med oss eller mot oss». Regjeringskritiske medier mottok bare 1 prosent av det totale beløpet. På pressekonferansen der informasjonen blei lagt fram var det den daværende pressetalsmannen, Stelio Petsas, som svarte for regjeringas politikk. Lista har derfor fått hans navn (Petsaslista). Han blei konfrontert med den åpenlyse skeivfordelinga, særlig utestengninga av Documento, og forsvarte seg med at ‘vi gir ikke midler til presseorganer som sprer «fake news»’. De siste månedene hadde avisa bragt avsløringer om indre forhold i Nytt Demokratis ledelse.
Saka var så skandalebefengt at Alter Ego, ei av de store mediegruppene eid av shippingmagnaten Evangelos Marinakis, bestemte seg for å returnere nesten 1 million euro. Den begrunna beslutninga i alle de tvilsomme sidene ved prosessen.
Gjeldsavhengighet og symbiose med bankene
De økonomiske byrdene mediene stridde med tok også form av stor gjeldsavhengighet. Euro Topics viser til at i 2012 hadde 18 Athen-baserte medieselskaper 2 milliarder euro i gjeld. Ifølge Kerin Hoipe i Financial Times skilta greske medier i 2015 med 1,2 milliarder i lån som de ikke var i stand til å betjene. Allikevel unnlot bankene å gripe inn overfor de store i bransjen. Man slår ikke hånda av nyttige venner. Sjøl om såkalte «røde lån» var et av hovedproblemene i den greske økonomien og omfatta halvparten av bankenes totale låneportefølje valgte de tvert om å gi mer kreditt. F.eks fikk den eldste og største TV-kanalen, Mega Channel, 98 millioner i nytt lån fra the National Bank of Greece. Kanalen var en av de økonomisk mest utsatte blant de store mediene. Da Syriza overtok regjeringsmakta og i 2017 forsøkte å endre systemet for TV-lisenser fikk selskapet ikke en gang lov til å være med i anbudskonkurransen. Det skyldtes ‘den uhåndterlige gjelda’.
Bankenes «raushet» skyldes dels alliansen med oligarkiet og dels at mediene er nyttige når offentlig skittentøyvask truer bankene sjøl. F.eks. har Pireus Bank flere ganger vært i søkelyset for skandaler og suspekt forretningspraksis. Allikevel har anklagene mot den store banken knapt vært mulig å spore i mainstreamjournalistikken. I tillegg til rommet for kreditt er Pireus Bank en av de viktigste kildene til annonseinntekter fra privat sektor i Hellas.
Mega Channel «avlyser demonstrasjon»
Oligarkenes dominans og det greske «diaploki» gjennomsyrer virkeligheten mediene tegner. Kampanjejournalistikken retta mot Syrizaregjeringa våren 2015 er ikke unntaket. Den er tvert om regelen. Jeg har sjøl erfart det på kroppen.
I november 2013 slutta jeg meg til en stor demonstrasjon i Athen. 15.000 mennesker marsjerte fra plassen utafor det Nasjonale Arkeologiske Museet og gjennom det athenske bysenteret ned til parlamentet på Syntagmaplassen. I plaskende regn. Demonstrasjonen var til støtte for en stor generalstreik den samme dagen. Dagen etter møtte jeg noen av menneskene jeg hadde gått sammen med og spurte hva de syntes om mønstringa?
«Demonstrasjon? Det var ingen demonstrasjon i går. Du må ha drømt. Har du ikke sett på TV?». Errikos var oppgitt. På den største private TV-kanalen Mega Channel kvelden før opplyste ankeret i nyhetssendinga at demonstrasjonen hadde blitt avlyst. På grunn av regnet!
Den offentlig Kringkastinga legges ned over natta
Noen dager seinere var jeg tilstede blant mange tusen andre. De hadde samla seg til protest utafor hovedkvarteret til den gamle offentlige Kringkastinga ERT. Natta før hadde regjeringa satt inn antiopprørspolitiet for å tømme bygninga og jage ut journalistene som holdt til der.
Fem måneder tidligere hadde myndighetene rett og slett lagt ned ERT. Det skjedde brått og over natta. Grekerne visste ingenting før fjernsynsskjermene gikk i svart klokka 5 om morgenen den 6. juni. 2.500 journalister blei sparka fra jobbene sine. Stengninga var ikke behandla i parlamentet og ikke en gang hele regjeringa var informert. Partiet Demokratisk Venstre, som skreiv seg fra et utbrudd fra Syriza i 2010, var en del av koalisjonen under statsminister Samaras. Partiet valgte å trekke seg fra regjeringa på grunn av nedlegginga.
Stengning av en stor statlig kringkasting er ikke hverdagskost i europeisk etterkrigshistorie og vakte stor oppsikt. Internasjonale medie- og journalistorganisasjoner protesterte kraftig. Ca. åtte hundre av journalistene i ERT valgte å okkupere sin gamle arbeidsplass og fortsatte å produsere sendinger. De arbeidet gratis og forsøkte å gjøre journalistikken sin til ‘folkets stemme’ i det greske medielandskapet. På samme tid var aksjonen deres den første og største bedriftsokkupasjonen i det greske havet av krise og arbeidsløshet.
Myndighetene og de store mediene motarbeida dem på tusen og en ulike måter. Blant annet stengte nettselskapet Digea dem ute fra det nasjonale digitale nettet. Digea er eid av de private nasjonale TV-kanalene og fikk de facto monopol etter at ERT blei «feid av banen».
Scenene som utspant seg i Mosogeiongata i kveldstimene den 8. november 2013 var ei forunderlig seanse. På den ene sida var massemønstringa verket til en folkelig bevegelse som hadde båret okkupasjonen oppe. Aksjonen hadde ikke lyktes uten massiv materiell, politisk og moralsk støtte. Den var kima til en sivil infrastruktur for kritisk og sannhetssøkende journalistikk. På den andre sida glimra de tunge aktørene i den greske medieverdenen med sitt fravær. Talspersonene for okkupantene var tilstede på plassen. De hadde blitt informert om hvem jeg var og visste at jeg ikke var profesjonell journalist. Allikevel tok de seg god tid til samtaler og intervjuer. Det var rett og slett ikke så mange «virkelige» journalister til stede. En av de ledende talspersonene, den velkjente og respekterte veteranjournalisten Yogo Yukos, var tydelig i sin melding om mediene og ‘det demokratiske rommet’ i Hellas:
«Det er ikke nazipartiet Gyllent Daggry som er den virkelige trusselen. Det er det regjeringa og bakspillerne deres som er».
Yugos gjorde det klart at de dominerende greske mediene var å regne blant ‘bakspillerne’.
Oligarkene fører journalistenes penner
Eksemplene på hvordan eierforhold og maktstrukturer perverterer journalistikken er mange og gjennomgående.
Fra 2010 til 2012 var Hellas åsted for den største folkelige protestbevegelsen i europeisk etterkrigshistorie. Sommeren 2011 okkuperte to millioner grekere torg og hovedgater i alle de greske byene. 36 prosent av grekerne oppgir at de deltok i mønstringene. Protestene retta seg mot kreditorenes diktatur etter at økonomien blei satt under administrasjon av den såkalte troikaen. En av parolene folk samla seg under var varselet om at «Vi betaler ikke». Det gjaldt den astronomiske utenlandsgjelda. Men den gjaldt også konkrete kuttiltak. Ett av de viktigste var ENFIA. Det var en ekstraskatt på egen bolig og bygninger. Venizelos, finansministeren som innførte ordninga, kalte den solidaritetsskatt. Alle måtte aksle byrder for å klare av statsgjelda, erklærte han. På folkemunne blei den i stedet kalt «haratzi» etter en forhatt skatt under det osmanske veldet. ENFIA blei lagt til strømregninga og nødstedte grekere ute av stand til å betale blei kopla fra nettet. Syntagmatorget i Athen var episenteret for protestbevegelsen og derfra blei det organisert grupper av elektrikere som reiste rundt og kopla kunder opp igjen til strømnettet.
Men sjøl om ENFIA var et av brennpunktene under de enorme masseprotestene blei saka nesten ikke nevnt i hovedstrømsmediene. Til gjengjeld blei medieselskapene unntatt fra den sjølsamme skatten. De slapp med unna med halve rater eller de betalte ingenting. Nikos Fotopoulos, lederen for fagforeninga i det offentlige kraftselskapet Public Power Corporation, sa at «Det var en gave til de egentlige sjefene, de virkelige eierne av landet…De rike betaler ikke. Sjøl i disse tidene»
Sporene i journalistikken gjelder også de greske medienes håndtering av skandalen med de såkalte Panamapapirene. I 2015 blei 11,5 millioner dokumenter lekka av en ansatt ved advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama. Året etter sørga International Consortium of Investigative Journalists for at informasjonen i dokumentene blei offentliggjort. Papirene viste hvordan tallrike politikere, statsledere, milliardærer og andre hadde kjøpt seg hjelp til å hemmeligholde skjulte penger i skatteparadiser. Journalister de samarbeida med i ulike land hadde eksklusiv rett til, og monopol på, å publisere.
I Hellas gjaldt det en journalist i dagsavisa Ta Nea. Imidlertid ble han nekta av avisa å offentliggjøre greske navn i dokumentene. Avisa inngikk i porteføljen til den såkalte Lambrakis-gruppa. Det var den gang den største aktøren i den greske medieverdenen. Den greske elitens involvering i skandalen blei derfor forbigått i taushet. Året etter kom det fram at opposisjonslederen Mitsotakis ektefelle, Mareva Grabowsky, var involvert i den tilsvarende skandalen rundt de såkalte Paradispapirene.
Mega Channel var inntil 2018 den fremste private nasjonale TV-kanalen i Hellas og Bobolas-familien satt på den største aksjeposten. I tillegg eide interessene bak kanalen også DOL, som utgir flere av de ledende avisene i landet. Oligarken George Bobolas står også bak ELLEAKTOR – en av de største entrepenørselskapene i Hellas. ELLEAKTOR var sentral i anleggsarbeidene foran OL i 2004 uten at noen av de mange mistankene om korrupsjon og økonomiske misligheter nådde nyhetsstrømmen fra mediegruppa. På samme tid var entrepenørselskapet også tungt inne på eiersida i et nyoppretta gresk gruveselskap som i 2003 søkte konsesjon for å drive gullutvinning i Chalkidiki nord i Hellas. Det er et naturskjønt område og gullleitinga ga opphav til en sterk opinion i hele landet. Spørsmålet er holdt i live inn til de siste åra. De lokale protestaksjonene var mange og store. Men Bobola-familiens medier via dem ingen oppmerksomhet. Det gjaldt også grov politivold i forbindelse med protestene, sjøl om Amnesty International krevde at greske myndigheter greip inn.
Derimot dreiv deres medier kampanjejournalistikk mot Tina Birbili, som var miljøminister fra 2009 til 2011. Hun vegra seg for å gi klarsignal til «gulljegerne». I en serie oppslag over samfulle to år blei hun i Bobolas medier stempla som «Grønne Tina» og som ’motstander av utvikling’. Journalister fra nyhetsbyrået Reuters fatta interresse for saka og ba om et intervju med Bobolas. Da de forelå han ei liste med spørsmål unnlot han imidlertid å respondere. Istedet erfarte de at Ethnos, ei av avisene hans, bragte sju artikler der den gikk til rasende angrep på byrået. Journalistene blei karakterisert som «troikaens femtekolonne»
Etter Birbilis avgang i 2011 blei det umiddelbart gitt konsesjon til det greske gruveselskapet. ELLEAKTORs egne tall viser at selskapet tjente 260 millioner euro på beslutninga.
Marinakis’ tur
I dag er Evangelos Marinakis i ferd med å stå fram som den dominerende skikkelsen i det greske medielandskapet. Han har bl.a. overtatt TV-kanalen Mega Channel. I 2017 kjøpte hans selskap Alter Ego mediekonglomeratet DOL. Det betyr at dagsavisa Ta Nea og søndagsavisa To Vima blei føyd til hans portefølje sammen med ei av de største Online nyhetssidene i Hellas. Han overtok også aksjer i Argos som er det eneste distribusjonsselskapet for aviser i landet
Marinakis er gresk shippingmagnat. Greske redere eier 17 prosent av den globale skipstonnasjen. Han omtales i vide kretser som ‘kongen av Pireus’. Byen som er det økonomiske tyngdepunktet i Hellas.
Rederen eier også fotballklubbene Olympiakos og Nottingham Forest i England. Toppfotball er et viktig verktøy for politisk innflytelse i Hellas. Flere oligarker holder seg med egne elitelag. Det gjelder bl.a. den nye stjerna på den greske oligarkhimmelen, gresk-russiske Ivan Savvidis, som har sin base i Thessaloniki. Han sørga for å kjøpe PAOK. En av Olympiakos’ fremste rivaler. Fotballjournalisten og akademikeren Christos Charambapopoulos sier at Karamanlis ikke har ambisjoner om politiske posisjoner. Istedet foretrekker han å agere som «kongemaker» og trekke i trådene bak kulissene. I 2014 blei visepresidenten i Olympiakos ordfører i Pireus.
Men Marinakis mistenkes også for å være en storkriminell oligark. Tre ganger, i 2011, 2015 og 2017, har han vært under rettslig granskning for kampfiksing, svindel og utpressing knytta til både gresk og internasjonal fotball. Dessuten er han blitt etterforska for å være involvert i storstilt narkotikasmugling. I 2014 blei 2,1 tonn heroin funnet ombord i tankeren Noor 1. Båten tilhørte Marinakis’rederi og var et såkalt «spøkelsesskip» som seilte uten at rutene blei loggført. Pengeoverføringer til skipet fra Marinakis og hans nærmeste tre medarbeidere gjorde at rederen blei knytta direkte til smuglinga. En gresk journalist jeg omgås sier at sju til åtte personer som hadde sagt seg villig til å vitne for påtalemakta seinere døde under mistenkelige omstendigheter.
De fleste tror imidlertid at det i Hellas er ekstremt vanskelig å fange en så stor fisk. Midt under konflikten med påtalemyndighetene dukka det opp en transparent på en hjemmekamp for Olympiakos’ basketballlag. Parolen erklærte at «Olympiakos var, er og vil alltid forbli staten»!
Marinakis har derfor behov for å holde seg med mediene han holder seg med. Og han har vært i stand til å skaffe seg dem fordi han er oligark.
Forsøk på endring renner ut i sanda
Oligarkenes maktbase er sterk. Så langt har alle framstøt for å bryte grepet de har om de greske mediene rent ut i sanda.
Det rammet bl.a. Kosta Karamanlis, den daværende statsministeren i regjeringa til Nytt Demokrati. Han tilhører «One Nation»-fløya i partiet og står i opposisjon til den nåværende ledelsen. I en tale for parlamentsgruppa i oktober 2004 erklærte han at: «Vi vil ikke la fem halliker og fem mektige menn manipulere vårt politiske liv». I etterkant lanserte Karamanlis initiativ for å begrense medieeiernes adgang til kontrakter med staten. Men de møtte sterk motstand fra mediene sjøl og etter at EU-kommisjonen greip inn og meldte at tiltakene var brudd på konkurransereglene i det indre markedet måtte regjeringa legge inn årene.
Syrizas egne oligarker?
Da Syriza overtok regjeringsmakta i januar 2015 satte også den seg fore «å rydde opp». Forberedelsene hadde pågått siden valgkampen i 2012 da mediene regisserte en slags latinamerikansk «golpista»-kampanje mot partiet.
Men mange mener at målet aldri var et radikalt brudd med de gamle strukturene. I et intervju med New Left Review i februar 2016 sier Stathis Kouvelakis at partiet tvert om forsøkte å få til et modus vivendi med mediebaronene. Kouvelakis underviser i politisk teori på Kings College i London og var medlem av sentralkomiteen i Syriza inntil september 2015. Han var også en slags uoffisiell internasjonal talsperson for Left Platform, den største organiserte venstreopposisjonen i partiet .
Ifølge Kouvelakis var det Nikos Pappas som blei satt på jobben. Han beskrives av mange kommentatorer som Tsipras alter ego i partiledelsen. Pappas’ strategi var å presse de eksisterende mediebaronene ved spille på akilleshælen deres. De fikk vite at om de ikke endra holdning til Syriza ville partiet bruke skattegjelda til staten, ubetjente lån i statsbankene og de ulovlige TV-lisensene mot dem.
Politikken blei videreført da Syriza erobra regjeringsmakt og Pappas fikk ansvaret for ministeriet for digital politikk, telekommunikasjoner og media.
Gjenoppretting av ERT
Allerede tre måneder etter at Tsipras flytta inn i Mansion Maximos – statsministerens hovedkvarter – holdt partiet valgløftet sitt om å gjenopprette ERT. Alle de 2.500 journalistene i den statlige Kringkastinga fikk jobbene sine tilbake. Men regjeringa innfridde ikke håpet om en ny modell som sikra politisk uavhengighet og sjølstendig journalistikk. Ingen nye grep fulgte reetableringa. Istedet valgt Pappas å utnevne Lambis Tagmatarchis som ny direktør for kanalen. Han var representant for PASOK-epoken fra midten av 1990-åra. Etter at partiet, under ledelse av Kostas Simitis, slo inn på den nyliberale kursen.
Det samme mønsteret prega andre initiativ på mediefronten. Substansen i dem næra mistanker om at partiet forsøkte å skaffe seg ‘sine egne oligarker’. Det samme hadde skjedd da det sosialdemokratiske PASOK, under ledelse av Andreas Papandreou, vant valget i 1981. Papandreou hadde opprinnelig en mer radikal plattform enn Syriza i 2015.
Medielov og nye TV-lisenser
Samme år som Syriza overtok regjeringsmakta vedtok parlamentet en ny medielov. Den rommet noen viktige og progressive endringer. Det gjaldt bl.a. anvendelsen av bestemmelsene om æreskrenkelser i både straffeloven og den sivile lovgivninga. De har aktivt blitt tatt i bruk mot journalister og medier når de har kikka mektige interesser etter i kortene. Fengselsdommen mot Vaxevanis (se foran) hvilte på slike paragrafer. Ei gruppe journalister i byen Volos blei konfrontert med erstatningskrav på 3 millioner euro etter å ha skrevet om en lokal forretningsmann. Det er erfaringer de har til felles med mange av sine kolleger. Trusler om fengsling og økonomisk ruin har i alle år vært et effektivt stengsel for avslørende journalistikk og leda til utstrakt sjølsensur. Den nye loven fjerna den nedre grensa for økonomisk kompensasjon og slo fast at straff ikke gjaldt om anklager blei trukket tilbake innen 20 dager etter at klagemål var satt fram.
Men først og fremst satte loven som mål å rydde opp i villnisset av nasjonale TV-kanaler. Den begrenset antallet til fire lisenser og slo fast at fordelinga av dem ga regulær status. Tildeling av lisenser skulle ta ta form av en anbudsrunde der prinsippet om høyeste bud var styrende. På samme tid blei det stilt krav om «økonomisk bæreevne» hos kandidatene.
I 2016 kom det til enda en ny lov som ga den ansvarlige ministeren myndighet til å lede prosessen og forestå godkjenning av lisenser.
Syrizas’ dyrking av egne favoritter
Men utviklinga etter at lovene var på plass bar preg av at regjeringa jakta på egne favorittkandidater som eiere av de framtidige kanalene. Det ga næring til mistankene om Syriza ville skaffe seg sine egne oligarker. I kritikernes øyne tok det seg bl.a. uttrykk i at partiet knytta åpenlyse bånd til Savvidis, den russisk-greske oligarken i det nordlige Hellas. Han blei i det greske politiske kommentariatet regna som Syrizas mann. Savvidis evna imidlertid ikke å vokse seg sterk nok i medieverdenen. I 2018 brøyt han dessuten med partiet på grunn av avtalen mellom Hellas og Den Forhenværende Jugoslaviske Republikken Makedonia (FYROM) om navneskifte til Nord-Makedonia. Avtalen oppheva det nye landets pariastatus i det internasjonale statssamfunnet og vakte sterke protester i Hellas. Særlig i den nordlige delen av landet.
På samme tid sto shippingmagnaten Marinakis og fram som ‘regjeringas mann’. Alliansen hang på hans kandidatur til nye lisenser. I denne perioden var det mange vennligsinna utvekslinger mellom regjeringa og storrederen. En viktig del av Marinakis’ sosiale base er å finne blant fansen til fotballlaget Olympiakos. Det store flertallet tilhører kjernetroppene i arbeiderklassen i Pireus og har tradisjonelt og historisk slutta opp om venstreorienterte krefter
Anbudsrunden fant sted i september 2017. To av lisensene gikk til de allerede eksisterende TV-kanalene SKAI TV og Ant 1. Ved sida av Marinakis’ medieselskap gikk den fjerde også til en nykommer; forretningsmannen Christos Kalogritsas.
Lov og anbud underkjent av Konstitusjonsdomstolen
Anbudsrunden blei imidlertid underkjent av Konstitusjonsdomstolen allerede i oktober det samme året. Den begrunna kjennelsen i at loven fra februar 2016 overførte myndighet for styringa av anbudskonkurransen til ministeren. Dommen pekte på at National Council for Radio and TV (NCRTV) er det eneste organet som har rett til å fordele lisenser.
Det hører med til historia at loven som blei avvist kom til fordi medlemmene av NCRTV pekes ut av parlamentet og at Syriza og Nytt Demokrati ikke hadde vært i stand til å enes om sammensetninga av rådet.
Dommen førte til at Marinakis’ rolle som «Syrizas mann» opphørte. Det samme gjaldt den Syrizavennlige forretningsmannen Kalogritsas. Han har seinere hevda at Pappas aktivt samarbeida med han for å finansier lisenssøknaden. Det gikk ut på å skaffe lån fra et arabisk entrepenørselskap. Marinakis sier også at han fikk forespørsler fra ministeren om å ordne lån til Kalogritsas. Påstandene blir beskrevet som en skandale og statsminister Mitsotakis krevde i fjor at Tsipras offentlig distanserer seg fra Pappas.
Mørke framtidsutsikter
De greske mediebaronenes hegemoni består og det er vanskelig å se for seg virkelige endringer i overskuelig framtid. Alternative medier stanger hodet mot muren som ringer inn oligarkenes de facto monopol. I journalistenes egne rekker rår frustrasjon og maktesløshet. Stor arbeidsløshet og elendige lønns- og arbeidsvilkår avskrekker mange fra å reise hodet. Forfølgelser og undertrykkende lovgivning trekker i samme retning. Deres egne fagforeninger er svake og føyer seg inn mønsteret som karakteriserer den greske fagbevegelsen i sin alminnelighet slik den er slavebundet av sterke avhengighetsbånd til staten og de tradisjonelle statsbærende partiene.
Den greske journalistikkens framtid henger på radikale endringer av maktforholdene i det greske samfunnet.