Pelle Dragsted vil ikke se på samfunnet som 100% sosialistisk eller 100% kapitalistisk, men vil styrke og innføre ikke-kommersielle sosiale løsninger. Slik kan vi fylle så mye tannkrem inn i tuben at høyresiden aldri får den ut igjen!
En gang for noen år siden besøkte jeg partikontoret til Enhedslisten i København, og snakket litt med noen av de som jobbet der. Dette var lenge etter Enhedslistens nasjonale gjennombrudd, men noen år før Rødts ditto, så på et spørsmål om det var noe Enhedslisten kunne lære av Rødt var jeg ganske usikker på hva det skulle kunne være. Han jeg snakket med fra Enhedslisten mente derimot at vi var bedre på teori – vi utga bøker og tidsskrift som diskuterte både ideologi, og andre mer overordnede politiske spørsmål på en måte han mente Enhedslisten på det tidspunktet ikke gjorde.
Vel, det var da. Nå har Enhedslistens Pelle Dragsted gjort noe med det. I boken Nordisk Socialisme (Dragsted, 2021) forsøker han å lansere et bredt program for å bygge en sosialistisk økonomi basert på erfaringene i de nordiske landene.
Sosialismen var her hele tiden
Under den kalde krigen brukte en del på venstresida å omtale systemene i østblokken som «realsosialismen» eller «den reelt eksisterende sosialismen», i en slags erkjennelse av at det kanskje ikke var den sosialismen de ønsket seg, men det var nå den vi hadde. Et av Dragsteds hovedpoeng var at de tok feil. Den reelt eksisterende sosialismen var og er rundt oss, i våre egne nordiske samfunn. Den er her blant annet i en stor ikke-kommersiell offentlig sektor, i samvirkebedrifter og (i våre naboland) store ikke-kommersielle deler av boligmarkedet.
Det er på bakgrunn av slike tradisjoner, og på de erfaringene vi må bygge sosialismen i Norden, ikke etter modell av fyrtårn i andre deler av verden eller på abstrakte ideer.
Denne tankegangen er neppe helt ukjent for politisk engasjerte på norsk venstreside. Rødt har f.eks. en passus i kapitlet om sosialisme i sitt prinsipprogram som slår fast at «Kimen til et slikt framtidig [sosialistisk] fellesskap finnes i dag», hvorpå allemannsretten og velferdsstatens gratis tilbud av skole, helsevesen og veier nevnes som eksempler. Senere i samme delkapittel nevnes blant annet også forhandlingsmodeller og kooperativer som har lang historie i nordiske samfunn eksplisitt som «sosialistiske modeller» man kan bygge videre på. (Rødt, 2020 s. 15-16)
Det var også et sentralt poeng i en av de siste ideologiske debattene Tron Øgrim deltok i før han gikk bort (Øgrim, 2007).
Våre politiske motstandere er neppe uenige i denne analysen – de økonomiske elitene bruker de anledninger de har til å forsøke å hakke løs på disse ordningene, og tidvis kan de framstå som en skygge av seg selv (jf. nylige nyhetssaker rundt f.eks. OBOS og COOP om hvordan de henholdsvis vanskeliggjør medlemmenes påvirkning, og hvordan det har utviklet seg en enorm ukultur rundt direktørlønninger, i motsetning til ). Men dette slår ulikt ut i ulike land, og slik er det veldig nyttig for en norsk politisk engasjert aktivist å lese om danske erfaringer (og vice versa vil jeg tro). Derfor er kanskje Dragsteds bok på en måte ekstra interessant for en norsk leser. Danskene har f.eks. klart å beholde en ikke-kommersiell boligsektor. På den andre siden har vi i Norge klart å holde landbruket unna AS-ifisering og konserner. Slike sammenligninger kan både utvide perspektivet vårt rundt hva som er mulig, men også være en advarsel mot hva som kan komme fra høyre i framtiden.
Ikke enten-eller
Et av Dragsteds hovedpoenger er at vi må slutte å se på samfunnet som enten 100% kapitalistisk eller 100% sosialistisk, men erkjenne at ulike produksjonsformer eksisterer ved siden av hverandre og at å kjempe for sosialismen innebærer å hele tiden kjempe for å forsvare og innføre ikke-kapitalistiske elementer i økonomien. Han mener at det dualistiske synet på sosialisme/kapitalisme han gir eksempler på både fra sosialister og sosialdemokrater ødelegger for viktige kamper i dag som kan føre samfunnet lengre i sosialistisk retning, eller hindre tilbakeslag, f.eks. som når store fellesskapseide institusjoner innen finans ble gjort kapitalistiske i Danmark på 80-tallet (s. 109).
Tilsvarende tenker Dragsted om staten. Selv om han bruker mye plass på å diskutere de rike og mektiges innflytelse over staten, er ikke staten ene og alene «borgerskapets stat» som det ofte heter i gamle sosialistiske klisjeer. Staten er en kamparena – en av mange hvor demokratisk makt kjemper mot det Dragsted kaller oligarkisk makt.
En erkjennelse av slike forhold vil ha minst to viktige fordeler for venstresida. For det første vil det gjøre den daglige politiske kampen om enkeltsaker på gata, i kommunestyrer og parlamenter både viktigere, og gi den retning. Den er også en del av kampen for sosialismen. For det andre framstår sosialismen mye mer konkret, forståelig og mer realistisk med en slik forståelse.
Som en kontrast kan vi likevel framsette den nylig avdøde anarkistiske antropologen David Graebers forståelse (muligens i tradisjonen fra Joseph Schumpeter) av den amerikanske staten som åsted for en kamp heller mellom to ulike elitegrupper – en med base i produksjon av varer (næringslivet, Republikanerne) og en med base i (re)produksjon av mennesker (skole, helsevesen, offentlig byråkrati, Demokratene) (Graeber, 2018 s. 263). Men vi ser også nå hvordan det selv i USA pågår en aktiv kamp innad i det siste partiet fra genuine venstrekrefter med grasrotbakgrunn, og den på tross av denne begredelige situasjonen for USAs demokrati kan like mye bidra til å illustrere ulikheten mellom USA og Norden som det er et argument mot Dragsteds forståelse.
Denne forståelsen av samfunnet som både-og bruker Dragsted også til å gi en mer organisk beskrivelse av overgangen til sosialismen gjennom å spille på tanker fra den nylig avdøde marxisten Eric Olin Wright (s.112), og han peker også på både teoretikere og praktiske politikere som har tenkt i samme retning. Om jeg skal legge til noe må det være at strategien kan minne om Antonio Gramsci’s begrep om «stillingskrig» (Gramsci, 1971 s. 229). Det minner også om beskrivelsen Einar Gerhardsen gav av Arbeiderpartiets mange reformer i etterkrigstiden i det siste bindet av memoarene sine – som verktøy for en gradvis sosialisering av det norske samfunnet (Gerhardsen, 1978, s.166). Så skal jeg la det stå åpent om det på det tidspunktet (70-tallet) var mest et retorisk grep fra Arbeiderpartiet for å møte utfordringen fra partier til venstre for seg, eller om det mer entydig var innflytelsen fra de oligarkiske kreftene som førte Arbeiderpartiet selv til å begynne å rive ned mye av dette byggverket bare få år etterpå.
Plan og marked
Et annet område hvor Dragsted avviser enten-eller-tenking er i diktomien mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Det er liten tvil om at både planløsninger og markedsløsninger er verktøy vi trenger å ha i kassa når vi skal bygge en sosialistisk økonomi. Spørsmålet er hva som trengs hvor, noe som også kan være situasjonsavhengig. Når det er sagt synes jeg Dragsted i argumentasjonen kanskje bruker mer plass til å argumentere mot planøkonomi enn han kunne prioritert, men det kan jo også ha noe med hvor diskusjonen befinner seg på dansk venstreside å gjøre. Som jeg har skrevet tidligere en gang – planøkonomi har fortjent et dårlig rykte, men har fått et ufortjent dårlig rykte (Kjelsberg, 2014).
Selv om en rekke mulige økonomimodeller og løsninger er mulige i et sosialistisk samfunn, taler mye for at det bør skje innenfor en planøkonomisk ramme.
Vi har sett det nå under koronapandemien, og vi ser det i krigstid. Man kan leke seg med markedet i gode tider, men når det er alvor må myndighetene inn og planlegge og regulere. Både med nedstengninger av hele bransjer, kompensasjonsordninger, innkjøp og distribusjon av vaksiner m.m. under den pågående økonomien, men også under 2. verdenskrig hvor selv kapitalismens høyborg, USA, styrte og koordinerte industrien planmessig for å støtte oppunder krigsinnsatsen.
Ikke minst driver kapitalistiske storkonserner planøkonomi i stor stil. Et interessant eksempel er sammenligningen mellom de amerikanske varehandelsselskapene Walmart og Sears (Philips & Rozworski, 2020). Mens Walmart har kjørt en strengt regulert planøkonomi internt, forsøkte Sears seg på en markedsbasert system med oppsplitting i mindre enheter og interne markeder med kjøp og salg mellom de ulike delene av konsernet. Et system som ligner de offentlig sektor-løsningene som gjerne kalles «New Public Management». Mens Walmart nå er et av verdens største selskaper, med en planøkonomi på størrelse med Sovjetunionens midt under den kalde krigen, gikk Sears konkurs i 2018 etter år med milliardtap.
I motsetning til hva vi ofte hører, kan altså planøkonomi utkonkurrere markedsløsninger også i kapitalismen, og det er løsningen kapitalistiske land går for når det virkelig gjelder. Nå møter vi også miljøproblemer som er såpass alvorlige at det kan gi mening å møte dem med en «krigsøkonomi» i planmessig forstand – hele samfunnet må koordineres og mobiliseres for å møte en prekær utfordring. Men det betyr selvsagt ikke en kommandoøkonomi ned til minste fyrstikkeske. Det kommer Dragsted med svært gode innvendinger mot, samtidig som han erkjenner at man planmessig må sette noen overordnede rammer med referanse til smultringøkonomi.
En god innføring
Dragsted gjør en god og grundig jobb med denne boka. Han gir innføringer i nordiske lands historie med ulike typer av demokratiske eierformer og erfaringene med det. Det dukker sikkert opp motforestillinger her og der hos enkelte lesere, men oftest viser det seg at han har tatt disse opp til diskusjon også om man bare fortsetter lesingen. I tillegg har en en liten Q&A-sesjon til slutt i boka.
Jeg synes Dragsted har lyktes svært godt i en vanskelig oppgave – å skrive en bok som kan leses med utbytte uten at man har inngående kjennskap til temaene den tar opp fra før, uten at den dermed blir overfladisk og ikke går i dybden på vanskelige spørsmål. Ikke ble den 1000 sider lang heller (*host* Piketty *host*).
Jeg har en liten mistanke om at vi på den radikale og systemkritiske venstresida har litt for lite kunnskap om økonomisk politikk i vår nære fortid, og i våre naboland. Det gjør at litt for mange bruker litt for mye tid på å finne opp nitroglyserin på nytt. Dette avhjelper denne boken. Den er dermed et god utgangspunkt for kommende konkrete diskusjoner om å bygge sosialisme i et nordisk land (og sikkert andre steder også).
Har jeg noen reservasjoner? Ja, men det er på detaljnivå, som f.eks. når Dragsted flere steder tar til orde for økologisk matproduksjon som miljø- og klimatiltak (f.eks. s 228 og 315). I og med at økologisk matproduksjon ikke benytter seg av kunstgjødsel er den mye mer arealkrevende, noe som i tillegg til arealbruken som er et miljøproblem i seg selv også fører til større CO2-utslipp per produsert matenhet (Det finnes masser av forskning på dette, men et ferskt eksempel er en studie som undersøker konsekvensene ved overgang til økologisk produksjon for England og Wales (Smith m.fl., 2019)). Den observante leser vil sikkert skjønne at når jeg bruker så mye plass på en mindre detalj, er det fordi det er en personlig kjepphest. Det er ingen betydningsfull svakhet ved boken og argumentasjonen i den, bare et eksempel på at heller ikke den er perfekt.
Spørsmål som gjenstår
Noen spørsmål gjenstår likevel. Gitt at det faktisk var, slik Gerhardsen påstår, et forsøk på å bygge sosialismen på en måte som ligner den Dragsted beskriver i det forrige århundret, hvorfor lyktes det ikke? Hvorfor kom tilbakeslaget fra 80-tallet? Det må vi nesten forstå dersom vi skal ha håp om å lykkes på andre forsøk. Eller tredje. (Som Samuel Beckett sa: “Try again. Fail again. Fail better.»)
Dersom årsaken i større grad er intern (f.eks. den nordiske arbeiderbevegelsens styrke) blir svaret mer optimistisk. Dersom årsaken heller er ekstern (f.eks. Sovjetunionen som ideologisk trussel) blir endringen mer krevende. Det gjør muligens også noe med vårt syn på innslag av rent kapitalistisk produksjon i et framtidig sosialistisk samfunn, som Dragsted nevner (s. 234). Dersom vi fastholder at det betyr at kapital over tid vil hope seg opp og at økonomisk makt gir politisk makt vil dette på ny kunne undergrave demokratiet slik vi ser i dag. Hvilket rom kan slik produksjon få uten på sikt å kunne utvikle seg til en ny oligarkisk makt som undergraver hele demokratiet? Dette er en diskusjon som neppe er over med denne boken. Heldigvis, eller kanskje dessverre, er det lite som tyder på at vi ikke har litt tid på oss til å ta den.
Mitt umiddelbare innspill: Innovasjon og oppstart av mindre privateide foretak, kan både oppmuntres, og samtidig hindres i å vokse store uten å demokratiseres gjennom å benytte det Dragsted kaller «Fondssocialisme», slik jeg har diskutert i en fersk artikkel i tidsskriftet Gnist (Kjelsberg, 2021).
Den siste delen av boka er kanskje den beste. Her bygger Dragsted på den foregående diskusjonen og foreslår konkrete tiltak som kan etableres i dag, men som samtidig peker tydelig mot et annet samfunn og et annet økonomisk system. Det burde være obligatorisk lesning for nordiske sosialister som har tenkt å gjøre faktiske endringer i sosialistisk retning. Boken er naturligvis primært rettet mot Danmark, noe som gjør at enkelte av forslagene framstår mindre intuitive i land som er i en annen situasjon, eller har litt annen historikk, men det bidrar samtidig til å utvide perspektivet og mulighetsrommet. De fleste av Dragsteds forslag har nemlig den fordel at de har vært utprøvd, og virker. Om venstrepartier over hele Norden, fyller verktøykassa si med slike verktøy, har høyresiden god grunn til å være redd. For å snu på et Høyreslagord: Vi kan fylle så mye tannkrem inn i tuben at høyresiden aldri får den ut igjen!
Litteratur:
Dragsted, Pelle (2021) Nordisk Socialisme. Gyldendal
Gerhardsen, Einar (1978) Mennesker og politikk : erindringer 1965-78. Tiden. https://www.nb.no/items/438b4e9d469399f7851111c596f444f1
Graeber, David (2018) Bullshit Jobs: A Theory. Simon & Schuster. https://theanarchistlibrary.org/library/david-graeber-bullshit-jobs
Gramsci, Antonio (1971) Selections from the Prison Notebooks. Lawrence and Wistheart. https://ia800503.us.archive.org/17/items/AntonioGramsciSelectionsFromThePrisonNotebooks/Antonio-Gramsci-Selections-from-the-Prison-Notebooks.pdf
Kjelsberg, Ronny (2014) Den vanskelige planøkonomien. Radikal Portal 7.5.2014. https://radikalportal.no/2014/05/07/den-vanskelige-planokonomien/
Kjelsberg, Ronny (2021) Sosialisme, nå?. Gnist Nr 2.
Philips, Leigh og Rozworski, Michal (2020) Planøkonomiens seier. Le Monde Diplomatique Nr 3 2020. https://www.lmd.no/2020/03/planokonomiens-seier/
Rødt (2020) Prinsipprogram for Rødt. https://roedt.no/prinsipprogram
Smith, L.G. m.fl. (2019) The greenhouse gas impacts of converting food production in England and Wales to organic methods. Nat Commun 10, 4641. https://doi.org/10.1038/s41467-019-12622-7 Øgrim, Tron (2007) KOMMUNISMEN funker BEST!. Rødt! Nr 3a. https://marxisme.no/tron-ogrim-7/