Hellas har aldri kommet seg på beina etter finanskrisas herjinger. Arbeidsløsheta er igjen over 20 prosent og høyreregjeringa bruker pandemien for å angripe demokratiet og stramme inn livreima for grekere som allerede står i ei sump av elendighet.
I boka Sjokkdoktrinen skildrer Naomi Klein hvordan kapitalen og dens politiske forbundsfeller utnytter kriser til å forrykke styrkeforholdet i sin favør.
Finanskrisas herjinger med det greske samfunnet føyer seg inn i rekka av grove beretninger. Grekernes erfaringer med den nye regjeringa til Nytt Demokrati og pandemien som har ridd landet det siste året forteller den samme historia. Økende arbeidsløshet og fattigdom, angrep på demokratiske rettigheter og opposisjon som møtes med brutal politivold preger utviklinga etter regjeringsskiftet for nesten to år siden.
25. mars i år feira Hellas 200-årsdagen for innledninga av den greske revolusjonen. Reisninga tok form av væpna frigjøringskrig mot det osmanske veldet og leda til den første seierrike nasjonale revolusjonen i europeisk historie.
I år tok den tradisjonelle paraden form av massiv militær styrkedemonstrasjon. Både hæren, marinen og flyvåpenet deltok. Tanks rulla i gatene og F16-fly kryssa himmelvelvingen over byen. Alt mens militære helikoptre kretsa rundt Akropolis.
Men mønstringa av det greske voldsapparatet var ikke begrensa til de væpna styrkene. Til tross for at publikum ikke hadde adgang var politiet satt i høyeste beredskap. Regjeringa beordra 4.000 polititropper ut i gatene. Metrostasjonene og alle hovedgatene i bykjerna blei stengt.
Myndighetene frykta protester og demonstrasjoner. Det hadde de god grunn til. Flere greske byer har syda av misnøye de siste månedene og tallrike protestmønstringer har utspunnet seg. Det dreier seg både om organiserte demonstrasjoner og spontane mobiliseringer i lokale nabolag.
LES OGSÅ av Kjetil Grønvold: Greske solidaritetsklinikker under angrep
Lockdown og politivold
Protestene vokser bl.a. ut av økende misnøye med regjeringas håndtering av pandemien.
Til forskjell fra i mange andre europeiske land tar ikke misnøyen først og fremst form av motstand mot smitteverntiltak. Tvert om krever for eksempel helsepersonell, lærere og servicearbeiere ‘sterkere og bedre lut’. Derimot retter den seg mot ordensmaktas rolle i håndhevinga av lockdownen. Covid 19-patruljer, kontrollstasjoner og enheter fra antiopprørspolitiet har holdt befolkninga i Attika og store deler av Hellas i strenge tøyler sia november i fjor. Politiet opptrer hardhendt og innsatsen deres har leda til mange episoder med overgrep og grov vold. Den greske ombudsmannen for politisaker sier i en rapport at klager på politivold har økt kraftig under pandemien. Det bekreftes av Amnesty International og greske menneskerettighetsgrupper. De sier også at det hersker straffefrihet for polititjenestemenn som er involvert. Den nasjonale avdelinga av Amnesty holder regjeringa ansvarlig.
7. mars i år rant begeret over.
Nea Smyrni er et middelklassedistrikt i det sørlige Athen. Det er også et ynda rekreasjonsområde. 7.mars oppsøkt to kvinner med hvert sitt lille barn en av parkene i området. For å forlate hjemmet må personene det gjelder ha sms-godkjenning. Inntil nylig gjaldt det for opptil en time om dagen. Kvinnene hadde «tillatelsen» i orden. Forbrytelsen deres var at de satte seg ned på en benk i den sjølsamme parken.
En politipatrulje kom straks ilende til. De var nådeløse og insisterte på at de ingen hadde rett til å sette seg ned. De trua kvinnene og ungene med å ta dem med til politistasjonen og stille dem for en domstol.
Scena med aggressive politmenn og de to kvinnene med gråtende og livredde barn vakte reaksjoner. En ungdom kom til. Videoer lagt ut på sosiale medier viser at han opptrådte rolig og forsøkte å argumentere med politiet. En av dem svarte ved å gå løs på mannen med jernbatong. Andre kom til for å protestere og voldsbruken blei ytterligere trappa opp. Både køller og tåregass blei tatt i bruk mot de opprørte tilskuerne.
Få dager seinere gikk politiet på nytt til angrep da 5.000 mennesker hadde samla seg til protest mot volden i Nea Smyrni. ADEDY – den store faglige faglige konføderasjonen for offentlig ansatte – var blant arrangørene. Nye videoer viser hvordan polititjenestemenn fra DRASI – en berykta enhet i det greske antiopprørspolitiet – kjørte motorsykler rett inn blant demonstrantene. Alt mens de tok i bruk slagvåpen og tåregass. 52 deltakere blei arrestert.
LES OGSÅ: Gyllent Daggry: En kriminell organisasjon
Regjeringa bruker voldsapparatet mot opposisjonen
Scenene fra Nea Smyrni føyer seg til en rad tilfeller de siste månedene der myndighetene har satt inn rå politimakt mot demonstrasjoner og politiske protestmønstringer. Det dreier seg bl.a. om motstand mot en ny lov om høyere utdanning og fagforeningsfolk som krever flere lærere og ansatte i helsetjenestene.
Det gamle regjeringspartiet Syriza anklager regjeringa for å bruke ’.. pandemien som et påskudd til å drive undertrykking’, mens MeRA25 – partiet til den tidligere finansministeren Varoufakis – sammenligner Mitsotakis’ regime med oberstjuntaen fra 1967 til -74.
Anklagene bekreftes av regjeringa sjøl når den forsøker å kriminalisere opposisjonen. Blant annet slik det skjedde da regjeringas talsperson, Aristotelia Peloni, beskreiv hendingene i Nea Smyrni som resultat av at «…opposisjonen satser på på forverre det sosiale og politiske klimaet». Mitsotakis sjøl gikk enda lengre og anklaga eksplisitt Syriza for å stå bak volden under den store demonstrasjonen der en politimann blei skadd.
Slik viderefører statsministeren strategien som blei hamra ut under den ND-leda regjeringa til Samaras fra 2012 til 2015. Midt oppe i de verste kriseåra etter den økonomiske kollapsen tegna han bildet av sin egen regjering som et «stabiliserende sentrum» trua av «de to ekstremene» – Syriza og Gyllent Daggry. Alt mens det i realiteten var Samaras sjøl – i sin rolle som håndlanger for kreditorenes diktatur under finanskrisa – som var den største trusselen mot det greske demokratiet. Politikken reduserte parlamentet til rein stempelpute og regjeringa til viljesløst redskap for IMF og de europeiske institusjonene.
Den nye statsledelsen viderefører arven fra de gamle partifellene. Styrkinga av voldsapparatet og angrepet mot demokratiske rettigheter ruver høyt på Nytt Demokrati sin dagsorden. Det har det gjort helt sia partiet overtok regjeringsmakta i juli 2019.
Tendensen er ikke særegen for Hellas. Tilsvarende utviklingstrekk gjør seg gjeldende i mange land. De følger av nyliberalismens herjinger med økende ulikhet og voksende politisk avmakt og har skjerpet seg som følge av den økonomiske krisa og tvangstiltakene pandemien bringer med seg. Allikevel har de autoritære tendensene ekstraordinært omfang i Hellas. På samme tid som de har djupe røtter i den egne greske jorda.
Ved siden av det sosialdemokratiske PASOK var Nytt Demokrati (ND) det store statsbærende partiet i den såkalte metapolitefsi-perioden etter oberstjuntaens fall i 1974. Partiet har alltid evna å suge opp i seg utfordrere blant ytre høyre kreftene. Mitsotakis tilhører et dynasti i gresk politikk som har blitt forbundet med nyliberalisme. Faren hans var statsminister på begynnelsen av 1990-tallet. Men historiske erfaringer har lært oss at nyliberalisme og hardhendt politisk undertrykking gjerne finner sammen. Dessuten er han avhengig av støtte fra kreftene lengst ute på høyresida i den indre maktstriden. I 2016 vant han kampen om partiledervervet med deres stemmer. De fremste representantene for ytre høyre i partiet har derfor erobra viktige posisjoner og tilrevet seg mye makt. Det gjelder bl.a. Adonis Georgiadis, som er nestleder i ND og bekler rolla som investerings- og utviklingsminister. Det gjelder også innenriksministeren Makis Voridis. Han var i sin tid leder for ungdomsorganisasjonen til EPEN. Et parti som Papadopolous, den gamle sjefen for oberstjuntaen, oppretta fra fengselscella. Det var ei rolle Voridis overtok etter Michololiakos, «führeren» for nazistene i Gyllent Daggry.
Begge har vært innom flere ytre høyre-partier. Men i 2012 valgte de å forlate LAOS som hadde vunnet 5,6 prosent av stemmene ved valget i 2009 og var hegemonen på den radikale høyresida. Det var da partiet valgte å gå inn i Papadimos kriseregjering i 2011 at støtta til LAOS forsvant og Gyllent Daggry overtok initiativet. De siste årene var «lov og orden» mantraet til Georgiadis’ og Voridis’ gamle parti.
Rike erfaringer med undertrykking av folkelige opprør
Sterke krefter i regjeringspartiet føyer seg til en tradisjon der den greske eliten skilter med et langt og svartpletta antidemokratisk rulleblad.
Det dreier seg blant annet om det fascistiske Metaxas-diktaturet fra 1936 til 1941. General Metaxas greip makta for å knuse en stor streikebevelgelse i Thessaloniki.
Under borgerkrigen etter annen verdenskrig løslot regjeringa i Athen medlemmer av militærbataljonene den tyske quislingregjeringa hadde oppretta og satte dem inn mot den kommunistisk leda opprørsbevegelsen i landet.
Den kvasidemokratiske perioden som fulgte var også karakterisert av hardhendt forfølgelse av fagbevegelsen og radikale krefter. Det store greske kommunistpartiet blei forbudt og tusentalls medlemmer satt i konsentrasjonsleire.
Oberstenes militærkupp i 1967 var begrunna i at George Papandreous borgerligliberale Sentrumsunion lå an til å vinne det forestående parlamentsvalget. Oberstene kom generalene i forkjøpet. Den øverste ledelsen i de væpna styrkene hadde også sysla og med kupplaner.
Maktas frykt henter også næring i nåtida
Mellom 2010 og 2012 var Hellas scena for den mektigste protestbevegelsen i europeisk etterkrigshistorie.
I to samfulle måneder sommeren 2011 okkuperte to millioner grekere torg og hovedgater i alle de greske byene. 500.000 mennesker samla seg til den store demonstrasjonen i Athen i juni samme året og i kartlegginger oppgir 36 prosent av grekerne at de deltok i protestmønstringer.
I den greske og europeiske maktelitens øyne var det folkelige opprøret et varsel om hva som kan skje når det ideologiske hegemoniet går opp i liminga og institusjonenes legitimitet rakner
Det ulmer i den greske asken
De sosiale bevegelsene har lidd tilbakeslag etter at Syriza-regjeringa kapitulerte for kreditorene i 2015 og i stedet valgte å administrere det tredje memorandumet. Nytt Demokrati skilter fortsatt med solid ledelse på greske meningsmålinger.
Men gresk politisk historie er også beretninga om raske og kraftige pendelsvingninger mellom opprør og reaksjon. I dag vokser grekernes misnøye. Den forsterkes under presset fra den økonomiske krisa pandemien fører med seg.
Økonomisk og sosial krise
I regjeringas statsbudsjett for 2021 anslås fallet i BNP til 10,5 prosent i fjor. Det innebærer en nedgang på 35 prosent i forhold til 2009 og er dramatiske tall med dramatiske konsekvenser i den greske hverdagen. Målt i forhold til medianinntekten før finanskrisa er over halvdelen av befolkninga pressa under fattigdomsgrensa. Offentlige tjenester er kraftig ribba. Blant annet møter grekerne Covid 19 med helsetjenester som er halverte etter memorandumåra. Arbeidsledigheten ved utgangen av fjoråret blir av GSSE — den store faglige konføderasjonen i privat sektor – anslått til 21,2 prosent. Året før hadde den sunket til 16,5 prosent. På samme tid sier GSSEs rapport at gjennomsnittsinntekten i Hellas sank med 10 prosent bare i annet kvartal i fjor og at to av ti lønnsarbeidere tjener under 200 euro i måneden. Deres andel av arbeidsstyrken har vokst fra 1 til 12 prosent.
Angrepene mot den greske arbeiderklassen omfatter også et ferskt parlamentsvedtak med nye angrep mot faglige rettigheter. Etter kreditorenes diktat til nye lover i 2011 ble den greske arbeidslivslovgivninga omvandla fra en av de mest framskredne til en av de mest tilbakeliggende i hele Europa. Nå blir det enda verre. I de nye endringene oppheves de facto 8-timersdagen. Arbeidsgivere gis rett til å pålegge 10-timers arbeidsdag uten overtidsbetaling. I tråd med løfter overfor kreditorene da Hellas blei sluppet ut av memorandumregimet i 2018 innsnevres også streikeretten ytterligere.
‘Tar de husene fra oss så smeller det’
Antisosiale lovtiltak står formelig i kø. Ett av de viktigste framstøtene de siste månedene er den nye konkurslovgivninga. Loven blei vedtatt i januar i år og innebærer at gjeldsofre ikke lengre har noen form for beskyttelse mot utpanting av eiendom. På grunn av den økonomiske krisa har mange grekere havna i gjeld de ikke er i stand til å håndtere. Inntil nylig utgjorde såkalte «røde lån» halvparten av de greske bankenes låneportefølje. Det dreide seg om over 100 milliarder euro. Skattegjelda – som blant annet inkluderer avgifter til helseforsikringer og pensjonsfond – har enda større dimensjoner. Gjelsofrene er først og fremst boligeiere og små og mellomstore bedrifter. 90 prosent av grekerne eier egen bolig og i en undersøkelse fra 2018 sa en av fire at de var redde for å miste boligen om endringene loven innfører blir satt ut i live. Inntil nå har myndighetene praktisert et slags moratorium for primærboliger – om enn med mange hull.
Da jeg for tre år siden møtte Panagiotis Lafazanis, energiminister i den første Syriza-regjeringa og leder for det daværende Popular Unity, beskreiv han den private gjeldskrisa som «et enda større problem» enn den astronomiske utenlandsgjelda. Statens gjeld til internasjonale kreditorer beløper seg til i dag til 208 prosent av det greske BNP.
Den nye konkursloven er resultat av press fra Hellas kreditorer. Den var blant vilkårene for å slippe ut av memorandumregimet da den tredje låneavtalen blei avslutta i august 2018. Mitsotakis’ regjering ba institusjonene; den Europeiske Sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF, om å vente med endringene til etter pandemien. Men kreditorene var nådeløse.
Gjeld betyr overføring av verdier fra fattige til rike. Store deler av de greske bankenes utlån er kjøpt opp av utenlandske rovdyrfond. De står klare til å kaste seg over ofrene. Samfunnsgeografen Harvey kaller det «accumulation by disposession»
Loven tegner til å få dramatiske følger for mange grekere. Tradisjoner og familiestruktur gjør boligspørsmålet til et vitalt anliggende i Hellas. Nesten et eksistensielt spørsmål. Eller som mange grekere sier:
‘De kan ta fra oss lønn og pensjon og rettigheter, men om de tar husene våre så smeller det’.
Makta ruster seg til nye oppgjør
Grekerne har latt det smelle før. Det kan komme til å smelle igjen. Makta ruster seg til nye oppgjør og den greske hoven bærer bud om tiltakende autoritære styringsformer med voldsapparatet som en av spydoddene.
Framstøtene for å innsnevre det demokratiske rommet og ruste opp den greske voldsmakta var blant de første initiativene den nye statsledelsen meldte etter at Mitsotakis og hans ministre trådte over tersklene til regjeringskontorene.
Opprustning av politiet
I løpet av de tre første dagene annonserte regjeringa at det skulle opprettes 1500 nye stillinger i politiet. Samtidig ga den klarsignal til innkjøp av 1100 nye kjøretøy til etaten. Inntil kort tid før maktovertakinga hadde grekerne håndheva kreditorenes krav om at bare én av fem stillinger som blei ledige i offentlig sektor kunne bemannes gjennom nye ansettelser. Det blei også beslutta å gjenopprette den såkalte DELTA-enheten. Det er en motorsykkelbasert antiopprørsstyrke som i mange år var berykta for brutal voldsbruk og som var blitt nedlagt under Syrizas tid ved makta. Det var en viktig symbolhandling.
Antiopprørsenhetene vokser kraftig
Nest etter Kypros holder Hellas seg allerede med den største andelen polititjenestemenn i EU. Styrken omfatter 55.000 ansatte. Politiorganisasjonen er dessuten delt i to. Antiopprørspolitiet (Special Guards) teller 10.000 og vokser kraftig. Det betyr at de utgjør nesten 20 prosent av den totale politistyrken. Den skilter også med andre opptakskriterier enn i det regulære politiet. Bl.a. trenger medlemmene ikke bestå opptakseksamenen til høyskolesystemet. De er heller ikke utdanna på det greske politiakademiet. I stedet gjennomgår de et kortvarig opplæringsprogram. I rekrutteringa legges det først og fremst vekt på militær erfaring. Medlemmene bør fortrinnsvis ha bakgrunn som profesjonelle soldater i de greske spesialstyrkene. Etter opplæringa sluses de ut i enheter som DIAS, DRASI (som angrep demonstrantene i Nea Smyrni), DELTA og OPKE.
Dette er en av faktorene som tjener til å forklare voldsbruken de er berykta for. Det samme gjelder for den politiske og ideologiske orienteringa som er dominerende blant dem. Undersøkelser knytta til parlamentsvalgene i 2012 og 2015 indikerer at et flertall støtta nazipartiet Gyllent Daggry. I Hellas må politifolk avlegge stemme i valgdistriktene tjenestene deres er hjemmhørende i. Antiopprørspolitiet i Attika har sine hovedkvarterer i Kaisarani og Ampelokikoi. I disse valgdistriktene fikk nazipartiet mellom 15,4 og 25,7 prosent oppslutning. Beregninger tilsier at Gyllent Daggry erobra ca 50% av de reine politistemmene.
Det foreligger tallrike rapporter om hvordan mange i disse enhetene samarbeider tett med høyreekstreme organisasjoner. De deltar i planlegging av operasjoner og i å identifisere ledere og aksjonister politiet jakter på. Avsløringer som fulgte aksjonen mot Gyllent Daggry i september 2013 avslørte også mange particeller i lokale politidistrikter og politiledere med bindinger til partiet. Til og med på høyeste nivå. Blant annet blei lederen for gresk kontraspionasje suspendert fra sin stilling.
Angrep mot flyktningenes rettigheter
I løpet av de sjølsamme tre dagene ga Mitsotakis også beskjed om at Immigrasjonsdepartementet blei nedlagt og ansvaret for flyktningespørsmål overflytta til Ministeriet for Offentlig Sikkerhet! Beslutninga vakte protester. Både internasjonalt og blant mange grekere. Hellas er Europas fremste flyktningeland og endringa innebar at den nye regjeringa først og fremst definerte flyktningproblemet som et lov og orden-spørsmål. Framtredende regjeringsmedlemmer, blant annet den gamle ytre høyrelederen Voridis, erklærte av 85-90 prosent av flyktningene var «lykkejegere».
Etter mange protester blei departementet gjenoppretta i januar året etter. Men tonen var satt. Den materialiserte seg bl.a. i en ny flyktningelov som blei vedtatt i oktober det samme året. Høringsrunden begrensa seg til seks dager og mange menneskerettsorganisasjoner angrep den for radikal innsnevring av flyktningenes rettigheter slik de er hjemla i europeiske og internasjonale konvensjoner. Det gjelder bl.a. prosedyrene for behandling av asylsøknader, flyktningenes bevegelsesfrihet og de materielle og sosiale rettighetene deres.
Voldsapparatet mot flyktninger og grupper på venstresida
Umiddelbart etter at den nye regjeringa overtok blei også voldsapparat satt inn mot flyktningbefolkninga. Allerede fra august 2019 gjennomførte antiopprørspolitiet en serie operasjoner i bydelen Exarchia i Athen. De gikk inn natterstid for å angripe og evakuere okkuperte bygårder. Dem er det mange av i Hellas. I Exarchia tjener de ofte som boliger og bokollektiver for flyktninger. I alt har politiets operasjoner i bydelen tømt elleve såkalte squats.
Men innsatsen av voldsapparatet dreide seg ikke bare om flyktninger. Exarchia har vært et ynda angrepsmål for Nytt Demokrati i mange år. Det henger sammen med at bydelen fra midten av 1970-tallet også har vært senter for sosiale og politiske opprør i den greske hovedstaden. Det var her at det velkjente ungdomsopprøret i Athen tok til etter at politiet 8. desember i 2008 drepte den 15 år gamle Alexandros Grigoropoulos. Exarchia er tilholdssted for mange radikale organisasjoner og sosiale bevegelser. Under valgkampanja «lovte» Mitsotakis å «rydde opp» og innsatsen av antiopprørspolitiet har klar agg mot venstekreftene.
Jeg tilbringer sjøl 3-4 måneder i Hellas hvert år og kjenner området godt. Høsten 2019 var det som om bylandskapet endra karakter. Motoriserte og bevæpna politienheter var utstasjonert på Omoniaplassen og i inngangen til hovedgatene som leder inn i bydelen samtidig som patruljer bevega seg rundt i Exarchia. Helt vanlige beboere snakka om «terrorvelde» når de beskreiv sin virkelighet. Folk som bodde der blei vilkårlig trakassert i form av avhør og kroppsvisitasjoner. Journalister blei pågrepet og arrestert. Fredelige kulturmønstringer angrepet med tåregass.
Mentaliteten i politiets rekker kom grelt til syne da talsmannen for fagforeninga deres, Stavros Balaskas, blei intervjua på TV-stasjonen SKAI. Han sammenligna politiets aksjoner med en «…støvsuger som langsomt suger all søpla ut av Exarchia… Vi tenker ikke først og fremst på flyktningene. De er som støv… Vi mener den virkelige søpla… de kriminelle. De er venstreekstremister, anarkistekstremister. Spesielle folk..»
Antiopprørspoliti på flyktningøyene
I februar i fjor blei antiopprørspolitiet også satt inn på flyktningøyene i Egeerhavet. Ett av de sentrale løftene til Nytt Demokrati foran valget sommeren før hadde vært å løse problemet med den store flyktningbefolkninga på øyene. De frister ekstremt skrinne kår på samme tid som de er ei tung byrde for lokalsamfunnene. Men etter å ha erobra makta beslutta regjeringa i stedet å erstatte de gamle leirene med såkalte predeportasjonssentre. Det dreide seg i realiteten om interneringsleire under strenge regimer. Ifølge planene skulle de nye sentrene også romme flere flyktninger enn kapasiteten til de offisielle og allerede eksisterende leirene. Beslutninga leda til et breidt folkelig opprør der krefter fra hele det politiske spekteret slutta seg til. De anklaga regjeringa for å ville gjøre øyene til «Europas Guantanamo». Lokalbefolkninga blokkerte anleggsmaskiner som forsøkte å ta seg til byggeområdene og stengte havner som var innfallsport for forsyninger fra fastlandet. De lokale myndighetene, som er kontrollert av regjeringspartiet, slutta seg også til protestene.
Regjeringa i Athen svarte med å sende store styrker fra antiopprørspolitiet. Men befolkninga visste å handle. Rasende bønder angrep politiet med høygafler i det de forsøkte å ta seg til anleggsstedet på Lesvos. På Chios tok lokalbefolkninga seg inn på hotellet de holdt til i og kasta alle effektene deres ut gjennom vinduene. Politistyrkene blei rett og slett kasta på havet
Det var et forsmedelig nederlag for regjeringa. Men politikken med angrep mot demokratiet og politisering av maktutøvinga har ikke opphørt. Tvert om er den ytterligere intensivert de siste månedene.
Nye lover mot medier og retten til å protestere
Det tar blant annet form av flere lover som begrenser retten til å demonstrere og legger stramme føringer på medienes muligheter for å dekke protestmønstringer.
I juli 2020 blei det vedtatt en lov som gir rett til å nekte tillatelse til demonstrasjoner hvis de sees som en trussel mot offentlig sikkerhet eller sosiale og og økonomiske forhold i det aktuelle området. Arrangører gjøres også ansvarlige for voldsbruk og materielle skader som oppstår. Politiet gis i realiteten carte blanche.
I oktober i fjor la også Chrysochoidis, ministeren for offentlig sikkerhet, fram et lovforslag som innebærer at politiet kan begrense journalistenes muligheter for å dekke protester. Det innebærer at de må rette seg etter tilvisninger om hvor de kan oppholde seg under markeringene. Det har vakt kraftige protester. Den tidligere lederen for fotojournalistenes fagforening sier at ‘De sier det er for å beskytte oss, men i 99 prosent av tilfellene er det politiet som utsetter oss for vold’
17. november
17.november er en viktig dag i Hellas. Den har status som nasjonal høytidsdag og feires som ‘tilbakevending til demokratiet’ etter oberstjuntaens fall i 1974. Det var på denne dagen i 1973 at militærdiktaturet satte inn tanks mot studentene på den Polytekniske Høyskolen i Athen. 24 mennesker blei drept. Deriblant ei ung norsk kvinne. Under parolen om «Brød, utdanning og frihet» hadde studentene okkupert universitetet med krav om at juntaen gikk av. Studentopprøret og massakren regnes som begynnelsen til slutten for diktaturet.
I alle år har 17. november derfor vært dagen for store mønstringer. Særlig i de store universitetsbyene. I 2019 samla demonstrasjonen i Athen 30.000 deltakere. Det var flere enn på mange år. Flertallet blant parolene i toget retta seg mot de sterke autoritære tendensene under Mitsotakis’ regjering. Særlig vakte det oppmerksomhet at demonstrasjonen løfta fram det gamle kravet om «Brød, utdanning og frihet».
I fjor blei demonstrasjonen i Athen rett og slett forbudt. Politiledelsen i Attika la ned forbud mot alle offentlige forsamlinger i dagene 15. til 17. november. Det skjedde i åpen trass mot den greske Grunnloven, som sier at slike forbud må være begrunna i offentlig sikkerhet. Helse er ikke en sjølstendig grunn. Paragraf 11 i Konstitusjonen slår også fast at bare parlamentet har myndighet til å fatte slike vedtak. Politiet tilreiv seg rett og slett myndighet som mest minner om politistattilstander.
Kritikken var massiv. Beslutninga blei beskrevet som et åpent angrep mot grunnleggende demokratiske rettigheter. Bl.a. uttalte «foreninga av greske dommere og statsadvokater» at forbudet er «grunnlovsstridig» og krevde at det «umiddelbart trekkes tilbake». Kritikerne avviste også politiets henvisning til pandemien ved å vise til til at regjeringa ikke hadde gjort noe for å begrense smittefaren med overfylte busser og T-baner, innført smitteverntiltak på arbeidsplasser eller lagt til rette for å redusere smittefaren for skolebarn.
Allikevel. Regjeringa greip ikke inn. Forbudet besto. Ministeren for offentlig sikkerhet, Michalis Chrysochoidis, la ikke fingrene imellom og innrømmet åpent hva det i realiteten dreide seg om. I et intervju med SKAI TV 17. november erklærte han at «..byen må leve som på en normal dag og vi vil fortsette å få slutt på protester som undergraver det sosiale livet»
Det var åpenbart til oppmuntring for den makthungrige politiledelsen. I dagene før de tillyste demonstrasjonene rykket enheter fra antiopprørspolitiet inn på universitetsområder for å stanse protestmarkeringer. De har tradisjonelt strukket seg over tre dager rundt 17. november. Bare på det tekniske universitetet i hovedstaden (den tidligere Polytekniske Høyskolen) blei 92 personer pågrepet og innbragt.
17.november i fjor er derfor et viktig omdreiningspunkt for den voksende autoritære tendensen i Hellas. Datoen symboliserer studentenes rolle i gresk politikk. Allerede i 1842 ytte de bidrag til å begrense enevoldsmakta til kong Otto — den første monarken de europeiske garantimaktene satt på trona etter at Hellas blei anerkjent som uavhengig stat i 1832. De var ei viktig kraft i prosessen som leda til oberstjuntaens fall og i lange perioder har universitetene vært reservoar for progressive og radikale krefter.
Nå har setter Mitsotakis seg fore å snu bordet.
Ny lov for høyere utdanning — universitetsasylet fjernes
11. februar i år vedtok parlamentet en ny lov for høyere utdanning. Den er et radikalt angrep på universitetenes autonomi og progressive krefter er den fremste målskiva. Loven begrenser studietid, innfører nye avgifter, hever terskelen for opptak og oppretter «disiplineringsutvalg». Det rammer først og fremst ungdom uten velstående foreldre. Men den viktigste endringa er at «det greske universitetsasylet» blir oppheva. Ordninga innebar at politiet ikke hadde rett til å gå inn på universitetsområder med mindre de blei tilkalt av ledelsen for institusjonene. Regimet blei knesatt i egen lov i 1982 og kom til under inntrykket av juntaens massakre i 1973. Under den store protestsommeren i 2011 forsøkte også Georgi Papandreous PASOK-regjering å fjerne loven. Men uten å lykkes. Parlamentets godkjenning blei gjort til tross for at flertallet av universitetsrektorene er mot. Det gjelder bl.a. en enstemmig ledelse på det tekniske universitetet i Athen.
Egen politibrigade på universitetene
Den nye loven begrenser seg ikke til å avvikle de gamle begrensningene politiet var underlagt. Den etablerer også en egen politibrigade som skal stasjoneres på greske universiteter. Det dreier seg i første omgang om fem universiteter i Patras, Athen og Thessaloniki. Brigaden har fått navnet OPPI og omfatter en styrke på 1030 tjenestemenn. Den har et budsjett på 20 millioner euro. Ytterligere 30 millioner euro skal brukes på innkjøp av utstyr til styrken. Til sammenligning kan det nevnes at bevilgningene til all høyere utdanning i Hellas beløper seg til 91,6 millioner. I tillegg forventer loven at universitetene sjøl besørger og betaler for egne sikkerhetsstyrker. Regjeringa har også beslutta at det skal bygges «sikkerhetsgjerder» rundt de høyere lærestedene og melder at det ‘ikke er nødvendig med lokal byggetillatelse’.
Regjeringa har åpenbart hastverk. Den akter å slå ned all motstand før den rekker å vokse seg for sterk. Derfor har den aktivt tatt i bruk antiopprørspolitiet mot studentenes egne protester de siste månedene. De var særlig sterke i ukene rundt datoen for parlamentets behandling av loven i begynnelsen av februar i år og blei også møtt med forbud etter samme mønster som 17. november i 2020. Forbudet varte i ti dager.
Allikevel deltok flere tusentalls studenter i ulovlige demonstrasjoner i mange byer over hele landet. Ordensmakta intervenerte slik grekerne har blitt vant til. De greip til vold og delte ut straff. Et særlig illustrerende eksempel dreier seg om Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki. Der okkuperte studentene ei bygning i to uker for å markere sin motstand mot den nye loven. 11. mars angreip antiopprørspolitiet bygninga. Ofre og tilskuere var vitne til grov vold. Over 30 studenter blei arrestert.
Det mest illustrerende er allikevel at aksjonen skjedde bare noen timer før okkupasjonen skulle avsluttes. Det var politiet kjent med. Studentene hadde kunngjort beslutninga flere dager i forveien. Når politistyrkene allikevel intervenerte – på verst voldelige vis – var det åpenbart for å sette et eksempel. Det er også nærliggende å mistenke at det henger sammen med holdningene blant polititjenestemennene i disse styrkene. I Thessaloniki har antiopprørspolitiet mange ganger demonstrert at immigranter, flyktninger og folk på venstresida er ynda mål. Det er dokumentert flere tilfeller av tett samarbeid med nazistene i Gyllent Daggry under slike aksjoner.
I etterkant har politiet etablert en egen garnison på Aristotelesuniversitetet.
Motstand gir håp
Det greske demokratiet er trua. Men motstanden rommer håp. Som når til og med de greske fotballhooliganene føyde seg til demonstrasjonene i Nea Smyrni 11.mars. De bar paroler som minte den greske eliten om ideologien den har klynget seg til i hele statens historie. Den som søker sin historiske legitimitet i antikken.
«Hooliganene» snakka i klartekst: «Demokratiet dør der demokratiet ble født»