Det foregår en styrkeoppbygging i nordområdene og globalt truer flere atommakter truer med å bruke våpnene. Et atomvåpenforbud er mer nødvendig enn noen gang før, noe Arbeiderpartiets landsmøte bør innse og stemme for FN-traktaten Solberg har jobbet imot.
Det foregår en militær styrkeoppbygging i nordområdene som burde skremme vettet av mange. USA har de siste par årene demonstrert et offensivt nærvær ved å seile krigsskip inn i havområder tett opp til russiske territorialfarvann. Norske marinefartøyer har deltatt i minst én seiling. USA vil ha havnerettigheter for sine krigsfartøyer i Tromsø eller i nærheten av byen. Amerikanske bombefly er midlertidig stasjonert på Ørlandet. Amerikanske soldater er plassert i leire i Trøndelag og Troms.
Bak alt dette ligger USAs enorme atomvåpenlagre, dels i siloer langt nede i jorda, dels om bord på langtrekkende bombefly og ubåter. NATO-doktrinen hviler på at de i ytterste fall kan bli brukt.
Det som skjer i nordområdene, opplever Russland som aggressiv og provoserende politikk og atferd. De svarer med samme mynt. De siste månedene har det fra Moskva kommet offisielle bilder av russiske atomubåter som trenger seg opp gjennom isen i Nordishavet. De kan i løpet av få sekunder avfyre atomraketter mot mål nært og fjernt. Meldinger forteller videre om en stor russisk styrkeoppbygging på Kolahalvøya med om lag 50 000 soldater. Forleden fikk vi fra Moskva bilder av den nye russiske atomdrevne supertorpedoen Poseidon med atomladning. Den kan skytes ut fra en atomdrevet ubåt i havområder over hele verden. Når den eksploderer i havet, kan den utløse radioaktive kjempestore flodbølger som går mot kystbyer og ødelegger dem.
Nettavisen publiserte 10. april en større sak om den russiske opprustningen i nord. Der blir seniorforsker på russisk sikkerhetspolitikk Jakub Godzimirski ved Utenrikspolitisk Institutt i Oslo spurt om noen av disse våpnene kan brukes mot mål i Norge, og han svarer at selvsagt kan de anvendes mot kystbyer i NATO-landet Norge.
Det betyr helt konkret at dersom konfrontasjonspolitikken mellom USA og Russland i nord et lite øyeblikk skulle komme ut av kontroll og det verste skulle skje at krigen kommer, og atomvåpen blir brukt, da vil flyplassene i Kirkenes, Tromsø, på Evenes ved Harstad, i Bodø og på Ørlandet være særs viktige mål. I tillegg vil flyplassen i Brønnøysund som er bygget delvis med NATO-midler, være et mål. Sagt med andre ord, store deler av befolkningen i Nord-Norge og deler av Trøndelag vil bli drept og områdene ødelagt og ubeboelig i overskuelig framtid. Selvsagt kan de russiske rakettene også nå Oslo og området rundt. Skulle supertorpedoen Poseidon noen gang bli brukt, vil den for tusener av år forgifte havområdene den eksploderer i.
LES OGSÅ av Halle Jørn Hansen: Solbergs mann i Kongo-saken sanksjoneres for korrupsjon
Styrkeforholdet
Det er ingen tvil om at Russland kraftfullt øker sin militære styrke særlig i nord, men også i andre av sine grenseområder. Norske politikere og særlig vår nåværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Høyres Hårek Elvenes, ofte i et samspill med mediene, tegner et bilde av et militært kjempesterkt og truende Russland som er mye farligere enn hva Sovjet Unionen var under den kalde krigen.
Men de nakne tall gir et annet bilde. USA har et militærbudsjett som er 10 til 12 ganger større enn Russlands. Når det gjelder penger til forskning og utvikling av nye våpen, er forskjellen om lag like stor. Russland har ingen faste allierte, men er alene i et problematisk geopolitisk landskap med grenser som til sammen er mer enn 60 000 km lang, og av disse utgjør grensene mot havet om lag 40 000 km. I areal er Russland verdens største land og strekker seg fra grensene mot sine europeiske naboer i vest til Stillehavet i øst. Landet har et folketall på vel 140 millioner mens de 30 NATO-landene samlet har en befolkning på i overkant av en milliard mennesker. Det samlede folketall i alle NATO-land er med andre ord mer enn syv ganger større enn Russlands. NATOs medlemsland har også en samlet militær styrke som er mange ganger større enn Russlands.
Men dette bildet må modifiseres. Russland kjøper alt sitt militære materiell fra våpenfabrikker i Russland til priser som er lavere enn i NATO-landene. Russland får mer militær styrke og utstyr for sine rubler enn NATO landene får for sine dollar. Den reelle forskjellen i styrkeforholdet er derfor mindre enn hva tallene alene forteller.
Russland har en økonomi på størrelse med Storbritannia, og er en økonomisk dverg sammenlignet med den samlede økonomiske styrken i NATOs medlemsland. Samtidig går om lag 20 prosent av det russiske statsbudsjettet til forsvar og opprustning, og landet har en verdens største armeer på om lag en million soldater. Når om lag en million unge menn holdes i uniform til enhver tid, blir det en betydelig svekkelse av landets evne til å produsere varer og tjenester for sivile formål. Når militærbudsjettet er på om lag 20 prosent av statsbudsjettet, blir det en ødeleggende hindring for utvikling av sivil infrastruktur, arbeidsplasser og velferdstjenester. Folket i Russland betaler en høy pris for opprustningen og den harde sikkerhetspolitikken regimet fører. Slik sett er Russland kanskje en koloss på leirføtter.
Både Russland og NATO-landene har et felles problem. Det fødes altfor få barn. Folketallet går ned, og i Russland er det særlig stor mangel på menn, for de dør tidlig. Koronapandemien herjer fortsatt i de fleste land i verden, også i Russland selv om de har utviklet Sputnik-vaksinen. Ingen vet hvor store ettervirkningene blir både økonomisk og sosialt hverken for Russland eller andre land i verden når pandemien er over, men vi må anta at de blir store.
Om å forstå motparten
Det er en tendens til å legge skylden på Russlands politiske ledelse for den ødeleggende utviklingen i forholdet mellom Russland og Europa/NATO-landene de siste 10-15 år. Men vi glemmer historien. Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Da fikk vi alle de nye selvstendige statene tilbake i Europa som i mange tiår hadde vært en del av Sovjetunionen, men både i de nye statene og i vest overså man de problemene som oppsto med russiske minoriteter i grenseområdene mot Russland.
Det er en stor del av problemet i Ukraina i dag, og det var et vanskelig problem i de baltiske statene. Russlands annektering av Krim er blitt et stående argument i anklagene mot Russland. Men sett fra Russlands side, blir det hele annerledes. Krim har en lang og fargerik, men også vond historie. Den ble russisk etter den russisk-tyrkiske krig i 1783. I 1954 ble Krim en del av Ukraina som var en del av Sovjetunionen. Øya beholdt denne statusen til Sovjetunionen kollapset i 1991. Da ble den en del av det nye uavhengige Ukraina. Russland fryktet utviklingen i Ukraina og muligheten for medlemskap i NATO, og det kunne ikke tillate at Krim kunne bli en base for NATO. Det er den viktigste grunn til at Russland annekterte Krim i 2014. Annekteringen var både en krenkelse av Ukraina og et brudd på folkeretten, og Russland fikk som svar harde økonomiske sanksjoner fra NATO-landene. Det er 7 år siden dette hendte. Ingenting tyder på at Russland vil gi tilbake Krim til Ukraina. Det er et synspunkt Kåre Willoch ga uttrykk for i et intervju i VG 16/3 2017 da han ba NATO gi opp kampen for Krim.
NATO-landene kan kjøre Krim-argumentet mot Russland i ti år til om de vil, men Russland vil aldri gi opp Krim. NATO-landenes politikk på dette området har bare ett resultat, en vedvarende forverring av forholdet til Russland.
Men Russland har fått et høyreradikalt oligarki
Jeg har forståelse for hvorfor Russland opptrer truende og aggressivt i sine naboområder, men jeg har ingen sympati for dagens russiske regime og det politiske systemet det utvikler. Da Sovjetunionen kollapset, og Gorbatsjov tapte maktkampen om styringen av det nye Russland, ble Boris Jeltsin statsminister. Sterkt tilskyndet av Pengefondet, Verdensbanken og USA gjennomførte Jeltsins regjering radikale økonomiske reformer bygget på nyliberalistisk eller nyklassisk økonomisk teori, med en omfattende privatisering av statlige selskaper. Reformene fikk et tilnavn: sjokkterapi. Resultatet ble en rå form for kapitalisme med store fordeler for de få. Et fåtall ledere ranet til seg enorme kapitalmengder og er i dag blant verdens rikeste menn. Dette skjedde mens folk flest i landet opplevde tilbakegang og forfall.
31. desember 1999 trakk Jeltsin seg tilbake, og Vladimir Putin overtok. Siden har Putin vært Russlands mektige mann. I de første årene ryddet han opp etter Jeltsin og fikk langt på vei orden på økonomi og samfunn. Putin var lenge meget populær og har de facto vært Russlands sterke mann siden 1999, men i de siste årene er det blitt stadig tydeligere at han og folkene rundt han har mistet både den moralske ryggrad og den politiske viljen til å utvikle et hederlig statsstyre. Korrupsjonen er voksende og de få skummer fløten og blir søkkrike. De gjør nå som Jeltsin og folkene rundt han gjorde for 25 år siden. De stjeler fra selskap og fellesskap og plasserer pengene i skatteparadis rundt i verden, eller de bruker pengene i et samspill med skitne selskap, russiske og andre nasjonaliteter, og investerer i mineralutvinning, gull, diamanter, kopper, coltan og kobolt i noen av verdens dårligst styrte stater som Sudan mens Bashir var diktator, Sør-Sudan, Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Arbeids- og lønnsforholdene er elendige, og barneslaver er en del av arbeidsstokken.
Putin har selv i intervju latterliggjort den liberale demokratiske tradisjonen som er dominerende i Vesten. Regimets respekt for menneskerettighetene er fallende, og behandlingen av opposisjonelle ytterst kritikkverdig. Ulikheten i Russland har vokst helt siden 1991, og den er i dag større i det russiske samfunnet enn i for eksempel Storbritannia og USA.
Mens dette skrives, står om lag 80 000 russiske soldater bevæpnet til tennene på grensen til Ukraina og truer med invasjon. Skulle Russland gå til angrepskrig mot Ukraina, vil det være forferdelig, og all tale om dialog og mulig nedrustning, vil være spilt møye.
Atomtrusselen
USA og Russland har om lag 90 prosent av alle atomvåpen i verden. Deres felles politiske vilje og evne til å kontrollere dem og hindre bruk, er svekket. Innenfor NATO har også Frankrike og Storbritannia atomvåpen, og statsminister Boris Johnson har sagt at Storbritannias atomvåpen skal fornyes og gjøres bedre.
I tillegg har India, Pakistan, Israel og Nord-Korea atomvåpen.
India og Pakistan truer hverandre gjensidig med atomvåpen, og en gitt situasjon med høyt spenningsnivå, er det tenkelig at de bruker dem. Nord-Koreas diktator Kim Jung-un har utviklet langdistanseraketter med atomladninger som kan nå byer i USA. Både nabostater til disse atommaktene og stater lenger unna frykter at de har et farlig handicap om ikke også de skaffer seg atomvåpen. Japan, Sør-Korea og Taiwan er redd og fristes av tanken på at egne atomvåpen gir mer sikkerhet.
Israels sterkt høyreorienterte og farlige statsminister, Benjamin Netanyahu, truer hyppig med at han vil bruke atomvåpen mot Iran for å hindre at landet får utviklet sine. Mens denne artikkelen ble skrevet fikk vi bekreftelsen på at Israel sto bak også den siste farlige sabotasjen mot Irans atomanlegg der uran blir anriket for mulig seinere bruk i atomvåpen. Skadeomfanget var betydelig, men heldigvis førte det ikke til spredning av radioaktivt materiale.
Men Iran med sitt meget autoritære presteoligarki kan i løpet av få år ha sine atomvåpen dersom man ikke lykkes i de pågående forhandlingene om å gjenopprette atomavtalen med Iran hvor USA er aktiv som deltaker. Dersom forhandlingene med Iran mislykkes, er det temmelig sikkert at Saudi-Arabia med de facto diktator kronprins Muhammad bin Salman vil sette i gang utviklingen av egne atomvåpen, muligens i et hemmelig samarbeid med Israel. Skulle det skje, er det sannsynlig at også Egypt vil melde seg på i atomkappløpet.
Sist, men ikke minst, utarmet uran som er et giftig radioaktivt avfallsstoff etter bruk av uran, brukes i nye granattyper og kulehoder for å gi stor sprengkraft, men når sprenglegemet eksploderer utløser det samtidig spredning av giftig avfall som kan forårsake kreft og andre livsfarlige sjukdommer hos mennesker og dyr og ødelegge planteliv. Det har en nedbrytningstid på 4,5 milliarder år. USA, og jeg antar Russland og Kina, har slike sprenglegemer i sine våpenarsenal.
Terroristorganisasjoner kan også få hånd om utarmet uran og bruke det i egen våpenutvikling. Mens jeg var generalsekretær i Norsk Folkehjelp, var jeg våren 2000 på en arbeidsreise hos kurderne i Nord-Irak. Jeg ble en kveld invitert til et besøk hos en våpenhandler. Han var hyggelig og grei, men det han fortalte at han kunne levere var helt skremmende. Når det gjaldt utarmet uran, sa han at han trengte om lag tre måneder på å skaffe en slik vare, og at den mest sannsynlig ville komme fra Russland. Da jeg kom hjem, var jeg skremt av samtalen, og jeg tok kontakt med vår militære etterretningstjeneste og orienterte dem. De lyttet og takket, og jeg hørte ikke noe mer.
FN-traktaten om forbud av atomvåpen
Den ble vedtatt 7. juli 2017 og trådte i kraft 22. januar i år. Da denne artikkelen ble skrevet, hadde 86 stater enten både signert og ratifisert eller bare signert traktaten. I NATO har USA, Frankrike og Storbritannia gjort det klart at de vil motsette seg at andre NATO-land undertegner traktaten. Begrunnelsen er at slike handlinger vil kunne svekke effekten i trusselen om at NATO-atommaktene i ytterste fall vil bruke atomvåpen i en konflikt.
De andre atommaktene, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, har til dels latterliggjort FN-traktaten.
Internasjonalt er det et opprop som er undertegnet av 55 kjente ledere, blant dem to av NATOs tidligere generalsekretærer, Javier Solana fra Spania og Willy Claes fra Belgia, som ber alle verdens stater ratifisere. I Norge har to tidligere statsministrer, Thorbjørn Jagland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KRF), to tidligere utenriksministrer, Bjørn Tore Godal (Ap) og Knut Vollebæk (KRF) og to tidligere forsvarsministrer, Anne Grete Strøm-Eriksen (Ap) og Eldbjørg Løwer (V) i en felles kronikk i Aftenposten 21/9/20 kraftfullt støttet kravet om at også Norge må ratifisere.
Hva gjør Arbeiderpartiet?
I Arbeiderpartiet er det strid om saken. Et flertall i Programkomiteen sier nei til ratifisering fordi Norge som NATO-medlem ikke kan gjøre det. Et mindretall anført av AUF hevder det motsatte, at Norge må ratifisere.
Arbeiderpartiets landsmøte skal denne uka ta endelig standpunkt. Vinner AUFs forslag, vil Arbeiderpartiet i valgkampen og i neste stortingsperiode være på linje med SV, MDG, KRF, Venstre og Rødt i denne saken mens Senterpartiet holder døra åpen for mulig ratifisering.
Vinner flertallet i Programkomiteen og partiledelsen, vil Ap være på linje med Høyre og FRP. En lignende kamp om ratifisering eller ikke, foregår i de fleste andre NATO-land.
Utfordringene i årene som kommer
Mens jeg avslutter denne artikkelen, truer Russland med krig mot Ukraina. I verste fall kommer krigen, og det kan bli storkrig, og NATO er allerede i ferd med å bli trukket inn i konflikten. Statsminister Benjamin Netanyahu truet så sent som forleden med at Israel aldri vil tillate at Iran får atomvåpen, implisitt betyr det at Israel med Netanyahu som statsminister kan tenke seg å trosse FN, USA, EU, Russland og Kina og bruke sine atomvåpen mot Iran.
Kampen for et atomvåpenforbud er derfor mer nødvendig enn noen gang før.
Men om ikke krigen kommer i Ukraina, for skjer det er alt tapt på kort sikt, må alle gode krefter i Norge og i og utenfor NATO samle seg i en felles kraftanstrengelse for å prøve å få brutt isfronten med Russland. Vi trenger desperat til dialog, forhandlinger og ny nedrustning.
Solberg-regjeringen har ikke de siste åtte årene bidratt på noen av disse punktene. Den har aktivt jobbet mot at FN-traktaten skal underskrives. Hverken statsministeren, utenriksministeren eller forsvarsministeren har siden høsten 2013 vært i Moskva for politiske samtaler for å bedre de tosidige forbindelsene til Russland, vår store og meget viktige nabo i øst som vi har levd i fred med i over tusen år. Ingen russisk leder har vært i Oslo.
En ny rødgrønn regjering av Ap, SV og Sp har mange utfordringer som venter i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og denne gang kan de bidra med mye i bestrebelsene på en tryggere hverdag for folk flest, ikke bare i Norge og Europa, men gi viktige bidrag også ellers i verden.
(Artikkelen er skrevet 14. april 2021)
( Halle Jørn Hanssen er 84 år og har hatt pressekortet siden 1969. I perioden fra sommeren 1966 til utgangen av 1968 var han forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. I september 1969 begynte han i Utenriksavdelingen i NRK og var NRKs første Afrika korrespondent. I oktober 1982 overtok han stillingen som informasjonssjef i Norad, og våren 1992 begynte han i Norsk Folkehjelp og var generalsekretær fram til mai 2001. Han ble da pensjonist og har siden jobbet som frilanser med foredrag, forfatterskap og skribentvirksomhet om internasjonale spørsmål).
Kilder:
- Jeg har brukt nettet med Wikipedia og andre nettsteder veldig aktiv i arbeidet med denne artikkelen.
- Barents Observer
- Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik + 4 til, kronikk i Aftenposten 21/9/20
- Nettavisen 10/4/21
- Wikipedia. Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons
- 6. The Economist 30/1-5/2-21. Who will go nuclear next?