Indiske bønder går i protesttog mot Dehli. Foto: Ted Eytan (creative common)

Et av de største arbeideropprørene i moderne historie finner nå sted i India. Bønder raser mot regjeringens markedsreformer som vil gagne de store på bekostning av de små.

I India finner vi nå kanskje den største arbeiderbevegelsen i moderne historie. Ja, kanskje den største noensinne. Millioner av sinte landbruksarbeidere og medlemmer av andre berørte industrier har tatt til gatene for å skrike seg hese. Skremmende lite er skrevet om denne historiske bevegelsen i norske aviser. Det holder ikke lenger.

LES OGSÅ av Torvald Sudmann Therkildsen: Emma Goldman og kampen for full kvinnefrigjøring

Bøndene startet voldsomme demonstrasjoner i sine respektive stater, men i slutten av november i fjor marsjerte eller kjørte traktorer fra hele India til utkanten av Delhi. Her satte de opp tre stadig voksende protestleirer, i områdene Singhu, Ghazipur og Tikri. Bøndene bygde telt og hjem i traktortilhengerne, satte opp kjøkken, butikker og biblioteker, og har lovet at de ikke vil dra tilbake før president Narendran Modis nye landsbrukslover er opphevet. Bøndene, som ledes av velorganiserte fagforeninger, har også sagt at de vil utvide protestene til å bli landsomfattende og har planlagt en serie sammenkomster over hele landet de neste ukene.

Det lages mat ved en av veiblokadene. Foto: Harvinder Chandigarh

Protestene er i all hovedsak ledet fram av hundretusener bønder, de fleste av dem sikher og fra de nordlige indiske delstatene Punjab og Haryana, har protestert mot innføringen i september i fjor av en serie jordbrukslover. Særlig tre punkter er vesentlig å merke seg for å forstå det voldsomme raseriet som rettes mot Indias regjering. 

For det første så fremmet Indias øverste kammer tre nye lovendringer som presidenten samtykket til at skulle bli lover. Landbruksminister Narendra Singh Tomar lovet at disse nye endringene ikke ville gå utover det statlige systemet som garanterer støtte til bønder, eller systemer som er på plass for å beskytte tomteeierskap og bøndenes interesser.

LES OGSÅ: Gigastreik mot Indias høyrepolitikk — kan være verdenshistoriens største

For det andre motsetter bøndene seg lovendringene fordi de vil akselerere veksten til private investorer som bygger ut infrastruktur for å tjenestegjøre internasjonale og globale markeder. Tiltakene som ble innført av sentralmyndighetene er noen av de mest omfattende endringene i jordbruket siden 1990-tallet, særlig når det gjelder hvordan avlinger kan selges på markedet. Til tross for at baktanken til lovendringene er at de skal støtte mindre gårdsbruk som mangler evnen til å konkurere på lik linje med større gårder, vil denne endringen føre til at Indias stater miste «mandis» — kommisjoner på salg av landbruksvarer. Mandis er et begrep på lokale bondesamfunn i India. Kort fortalt vil dette kun tjenestegjøre de som allerede har mulighet til å konkurrere globalt, ødelegge statenes økonomi, og presse produksjonen av landbruk opp for å tjene internasjonale interesser istedenfor indiske. 

Teltleir slått opp i forbindelse med marsjen mot Dehli. Foto: Harvinder Chandigarh

Mange føler at sektoren har behov for en overhaling og modernisering, særlig slik at den kan tilpasse seg utfordringene med global oppvarming. Indiske bønder, hvorav 85% eier mindre enn fem dekar land, har lenge slitt med fattigdom og gjeld, og selvmordsraten er høy. I 2019 drepte over 10.000 bønder seg selv. 

Regjeringen hevder at lovene er et nødvendig skritt mot modernisering av jordbruket, slik at bønder kan selge avlinger til private firmaer i stedet for bare statskontrollerte markeder der noen priser både subsidieres og reguleres av myndighetene. Imidlertid sier bøndene at lovene vil overlate dem til bedriftens nåde ved å ta bort sikkerhetsnettet med garanterte priser for visse avlinger, og la dem ha større risiko for å miste jorden sin. De har også motsatt seg at lovene ble innført uten konsultasjon.

India har en ytre høyre-regjering som promoterer etnisk og religiøs nasjonalisme. Disse reformene appellerer til det allerede globale kjærlighetsforholdet mellom autoritære høyre-regimer og nyliberalisme. Nesten samtlige opposisjonspartier motarbeidet lovforslagene. Dette inkludert TMC, et av de ledende anti-kommunistiske partiene, INC, det sentrums-politiske og nest største partiet i India, DMK, de regions-fokuserte sosial demokratene, og BSP, et parti hvis politikk har sosial rettferdighet og sosial liket i sentrum. Opposisjonen, til tross for sin varierte ideologi, greide å stå samlet mot disse nye reformene. Inntil loven Farmers ’Produce Trade and Commerce (Promotion and Facilitation), 2020, ble vedtatt, var regulerte markeder de eneste lovlig tillatte områdene for handel av landbruksvarer. Deregulering av markeder tjener som regel best dem som allerede har mest. 

Lederne av Kisan Sabha, den kommunistiske bondeorganisasjonen, leder an et traktoropptog. Foto: SFI Social Media

Det kan være vanskelig for oss her i Norge å forstå størrelsen til denne bevegelsen, og hvor enorm den er. Mer enn halvparten av Indias yrkesaktive befolkning kommer fra landbrukssektoren, ifølge Indias siste folketelling i 2011. Fra 2018-2019 tjente den gjennomsnittlige indiske bonden 10 329 rupier, cirka 1200 norske kroner per måned, ifølge data fra en Hindustan Times-analyse. Av 263,1 millioner landarbeidere er mange absolutt avhengige av landbruk for å få mat på bordet og sikre seg tak over hodet. Og det er vanskelig for oss å vite hvordan vi skal kunne hjelpe.

Heldigvis finnes det noen steder vi kan rette oppmerksomheten. Khalsa Aid er en humanitær organisasjon, som er på bakken og assisterer demonstrantene med det de kan av hjelp. Sahatia er et frivillig nettverk basert på å samle inn penger og donasjoner til familier som har blitt påvirket av uroen. Vi kan også være mer var på hva vi kjøper, selv her i Norge. Hvis en ønsker å støtte mer bærekraftige og lokal-eide bedrifter i India, burde en se etter merker som Reignfull og ZHK Designs, som donerer overskuddet på varene sine til organisasjoner som bidrar med hjelp til bøndene.

Torvald Valland Therkildsen er politisk filosof med utdanning i europeisk styring fra Masaryk og Utrecht.