Artikkelforfatter på valgvake for Rødt. Foto: privat

Jeg har aldri vært så overbevist som i dag om at den eneste farbare veien er en radikalt annerledes politikk der vi bygger samfunnet i et nytt bilde, med frigjøring og omfordeling i forsetet. Det er ikke prosjektet Rødt for meg i dag.

Dette er en tekst – et slags brev- om hvorfor jeg nå melder meg ut av Rødt etter noen års grubling og stadig mer aktuelle overveielser. Misforstå meg rett, jeg kommer ikke til å bli med i noe annet parti heller, men jeg kan ikke lenger være en del av prosjektet Rødt. Merk at det i større grad er snakk om det som etter mitt syn er stadige vrange veivalg og en etablering av en retning over tid, og ikke i like stor grad en «siste dråpe». Likevel hadde jeg gitt meg selv dette landsmøtet til å finne ut av ting på, og her ble det så alt for tydelig.

Hvorfor skal det overhodet være interessant for andre å lese om hvorfor undertegnede melder seg ut av partiet Rødt? Jeg mener det er relevant for den radikale venstresiden fordi det handler om politikk, om strategi og om veivalg. Jeg mener også det er relevant fordi jeg deler en del holdninger og karakteristikker som et viktig segment av Rødts medlemmer og velgere. Jeg kjenner andre gode kamerater som har lagt ned utallige timer i prosjektet, som også har meldt seg ut, med begrunnelse i en eller flere av de problemene jeg skisserer i denne teksten. 

Jeg meldte meg først inn i Rød Ungdom i Kragerø i 2009. Etter en stund fikk jeg stadig flere verv i miljøbevegelsen, samtidig som at jeg ble frustrert over det jeg mente var manglende prioritering av miljøpolitikk i partiet og meldte meg ut. Så kom jeg tilbake igjen i 2016, og fikk æren av å tre inn i sentralstyret til Rød Ungdom. Her satt jeg som miljøpolitisk ansvarlig, fordi jeg er overbevist om at vi ikke løser klima- og miljøproblemene langsiktig om vi ikke også får has på kapitalismen. Fra 2018 til i dag har jeg vært dels aktiv i lokallaget mitt i Rødt, dels aktiv i Miljø- og Næringspolitisk utvalg i Rødt og deltatt i lokaldemokratiet gjennom et verv i et lokalt utvalg i bydelspolitikken. Jeg har vært med på å utforme politikk for prosjektet Rødt og Rød Ungdom, jeg har representert prosjektet utad, jeg har vært med på å bygge prosjektet organisatorisk. Disse tingene har jeg gjort samtidig som at jeg har jobbet i servicebransjen og/eller studert, og jobbet politisk i andre prosjekter og organisasjoner, tidligere i Nei til EU, i miljøbevegelsen, med Broen til framtiden, med boligpolitikk og antirasisme. I dag kjenner jeg dessverre ikke igjen prosjektet Rødt.

Det er ikke lenger, etter mitt syn, et politisk kollektiv som konsekvent utfordrer kapitalen. Det er per i dag et prosjekt som dessverre i stor grad har gått med på høyresidens narrativer om hvordan verden er og fungerer.

Svekket klimapolitikk, svekket industripolitikk

Det er mange steder jeg kunne startet, men la oss begynne med det siste. Det er mange som har både sagt og skrevet mye om hvorfor dette landsmøtet var et viktig et med tanke på klima og miljø. Jeg er av den faglige oppfatning om at Rødt har svekket egen miljøpolitikk på dette landsmøtet, da særlig gjennom vedtakene knyttet til tidfesting av rammene for en utfasing og nedtrapping av petroleumssektor, samt vedtak knyttet til å benytte kompetansen i denne sektoren til videre utvikling av fornybar vindenergi til havs. Dersom man tar arealkonflikter på alvor og man hadde utredet områder med sjøsamisk tilknytning, områder for kystflåtenæringen og særlig viktige naturområder, og lagt til grunn at disse skal det ikke bygges i, så ville man kunne ivareta både klima, natur og kultur også uten et nei til all havvind. Å verne om disse uerstattelige arbeidsplassene, denne enestående naturforvaltningen og matauken, og denne umistelige kulturarven er selvsagt første prioritet. Det er også det jeg viet utallige timer og mengder energi til i mitt arbeid for kystfiske, for en giftfri Repparfjord og Førdefjord, for et bærekraftig jordbruk og for et oljefritt LoVeSe gjennom mine år i Natur og Ungdom. Men, det er ikke nødvendigvis noen motsetning her, dersom man gjør som Rødt historisk har gjort: satt premisser for sin politikk, og foreslått nye retninger for eksisterende politiske områder. Det er for eksempel forskjell på hva havvind er på vestlandskysten og på kysten i nord. 

Å bygge komponenter for havvind-kraft er et eksempel på ‘klimajobber’ som allerede er etablert i leverandørindustrien, som i Aibel eller Aker. Komponenter til havvind er, av folk i leverandør, av de mer konkrete ideene rundt ‘grønn omstilling’ som har hatt noe tiltro. En type prosjekter som krever denne spisskompetansen på marin byggekunst en finner i bransjen. Et argument for havvind er ikke nødvendigvis heller ikke et argument for elektrifisering av sokkelen (noe jeg forøvrig er imot), men er et argument for å kunne sikre billig, trygg strøm til fastlandsindustrien, for å kunne gjøre transportsektor som i dag i stor grad er fossil elektrisk (, og til potensiell framtidig eksport av strøm dersom produksjonsoverskuddet tilsier det og det er noe man ønsker kollektivt). Aller mest er det et argument for å ha en snøballs sjans i en badstu til å nå klimamålene. Det er klart vi må og skal energiøkonomisere, -effektivisere og må kutte energiforbruket, men. Regnestykket på å få til et fossilfritt Norge innen 2040 går ikke opp uten noe ny, fornybar energi. Så enkelt er det dessverre. Da må vi snakke om premissene den energien skal bygges på – og her skriver Rødt seg nå ut av diskusjonen. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at de som har den beste tilnærmingen til vindkraft er Natur og Ungdom. I NU vurderer man hvert vindkraftprosjekt – hver eneste installasjon og mølle – for seg, basert på ekstremt tydelige kriterier for å ikke gå ut over naturmangfold, kystfiske eller samiske områder og ressurser. Dette er en tilnærming jeg skulle ønske Rødt sto i bresjen for. Energi fra havvind er ikke i seg selv negativt, heller ikke for marint naturmangfold. Det handler om hvor man bygger den, av hvilke materialer, i hvilket omfang og på hvilke premisser.

Uenigheter og prinsipper

Min kritikk er ikke kritikk mot at faglige kamper og uenigheter skjer, men en kritikk mot både manglende demokratiske prosesser og mot en form for å snu kappen etter vinden.

Jeg mener ikke alle ‘motstandere’ her gjør det. Fagbevegelsen og, i denne sammenhengen oljearbeidere, er kanskje den viktigste stemmen med den viktigste ‘on site’ kunnskapen i en hver kamp, også klimakampen. Og det er ingen tvil om at det er helt forståelig at fagbevegelsen og tillitsvalgte kjemper for nebb og klør for å trygge sine medlemmers hverdag, særlig når den er under dobbelt press fra en stadig økende turbokapitalisme der varslings- og medvirkningsklimaet på sokkelen stadig svekkes og både arbeidsforhold og lønn stilles kontinuerlige spørsmål ved. Særlig når media aldri snakker *med* oljearbeidere, men *om* oljearbeidere – gjerne heller med politikere. Jeg diskuterer gjerne veien videre med tillitsvalgte og oljearbeidere, det er jo det vi må gjøre mer.

Det mener jeg er noe helt annet enn det å legge fra seg prinsippene sine, som jeg adresserer. At fagbevegelsen kjemper for sine materielle rammer er ikke uprinsipielt. Å si at man skal «drikke prosecco med Tina Bru [representant for de som aktivt ødelegger arbeidsforholda]” når man vinner fram er uten prinsipper. Uenighet er ikke uten prinsipper. Jeg mener ikke at det at et forbund som primært organiserer i petroleum er mot oljefritt LoVeSe er uprinsipielt i seg selv. Jeg mener at å legge seg på tung symbolpolitikk i favør oljekapitalen som undergraver arbeidsforhold og -rettigheter, og å fjerne en viktig del av den industripolitikken som per i dag allerede er en viktig del av en omstillingsplan, er uprinsipielt. 

Ikke bare har man mistet en sammenhengende miljøpolitikk, man har også gitt fra seg en sammenhengende industripolitikk til fordel for noen tomme, men tunge symbolvedtak i favør petroleumsdirektørene. Klimakrisen er her uansett, og oljeindustrien vil slukke lysene i brakkene på plattformene. Det er bare at med den politikken vi har nå vil det i større grad være et kræsj enn en planlagt handling der man flytter tyngden av kroppen over på andre foten.

De av oss som har vårt politiske engasjement særlig knyttet til klimakamp, beskyldes gjerne – implisitt eller eksplisitt – om å ikke ‘bry seg om’ eller eventuelt å ikke kunne noe om bransjen, om forholda for folk på sokkel, ikke bry seg om den svekkede medvirkningen og varslingsklimaet rapportert i RNNP (risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet), om å ikke kunne noe om spennet mellom operatør og leverandør – eller beskyldt for at vi ønsker oss midlertidige kontrakter, uforutsigbarhet og svekkede lønns- og arbeidsforhold (omtrent som i iso-delen av næringa) på hele bransjen. En slik partikultur med antagelser om at den andre siden ikke kan nok burde ikke få fotfeste, men har dessverre det. Denne typen antagelser om andre og den typen vedtak ser ikke at vi ønsker et best mulig liv, og best mulig arbeidsforhold for folk i olja. Det er jo derfor jeg er med i Rødt når jeg er miljøaktivist.

Interndemokrati, transparens, vedtak

Rødt har alltid hatt den beste, mest sammenhengende miljøpolitikken, man har bare dessverre aldri prioritert det høyt nok som politisk kollektiv.

Nå har vi ikke engang lenger det. Vi så tendensene til dette sommeren 2020 ved flere anledninger. Fra sentrale personers utspill knyttet til petroleum og krisepakker, og i forbindelse med Landstyremøte, der en temmelig lite transparent prosess førte fram til at Landsstyret, på bestilling fra AU og med viten og vilje gikk inn for å bryte med partiets demokratisk valgte arbeidsprogram. Vi var mange som advarte mot både dette vedtaket men ikke minst også disse tendensene allerede da, og som påpekte at dette i praksis ville være direkte subsidier til oljeselskapene, heller uten noen sosiale eller miljømessige forutsetninger for tilsagn av midler. Ledelsen påsto at dette var usant og at pakka heller ikke ville forlenge oljealderen, men SSB viser oss i Nasjonalregnskapet for 2020 (2021, s.13) at krisepakka til olja koster oss 40 milliarder(!) kroner, og at de er nettopp rene subsidier. Det var flere på LS som ga klar beskjed om at dette «kompromisset» var å bryte med landsmøtevedtatt politikk, og at det ikke hadde støtte i organisasjonen. En tilsvarende kritikk mot manglende demokratiske prosesser og foruroligende tendenser kan rettes mot prosessen opp mot og under landsmøtet. Jeg var ikke på landsmøtet selv, men har forhørt meg med nære kamerater som var en del av møtet. 

Sterke krefter jobber for å fornye Rødt, da også ved å revidere gamle styrende dokumenter. Der man tidligere endret deler av gamle dokumenter, gjerne for å oppdatere til dagsaktuelt materiell, har vi nå bygd opp nye dokumenter fra bunnen. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig idé, men grundig behandling i organisasjonen blir en en forutsetning for å bevare partidemokratiet under slike prosesser. Representative og lyttende komitéer, god tid og grundig diskusjon på grasrotnivå er helt avgjørende for at de vedtatte dokumentene kan gjenspeile dybden i medlemsmassen. Dette kan det virke som ledelsen har glemt, og mange har funnet prosessene uoversiktlige og forhastede. Komitéforslaget til arbeidsprogrammet, det faktiske dokumentet vi går til valg på i kommende periode, hadde kun ett utkast før det ble behandlet på landsmøtet. Komitéens innstilling på innsendte forslag til arbeidsprogrammet ble tilgjengelig for organisasjonen først 10 februar, og de forslagene som ikke var innstilt vedtatt her måtte opprettholdes av delegatene for å kunne behandles på landsmøtet. Her gikk det altså 10 dager fra innsendte forslag og innstillinger ble tilgjengelig for medlemsmassen før fristen for opprettholdelse. På denne tiden skal forslag leses av medlemmer og delegater, behandles i lagene og opprettholdes for behandling. Det blir vanskelig å gjennomføre i praksis, og minner om en elitisme hvor kun ressurssterke mennesker med god tid i hverdagen har en praktisk mulighet til deltagelse. Det ble også arrangert to MyMeet-kurs i forkant av landsmøtet. Disse fikk delegatene vite om 5. februar, og de to alternative datoene var kun 10. eller 11. Februar. Mange reagerte på kort frist, under en uke, og fikk ikke deltatt. Dette er nok en ting som favoriserer priviligerte personer, da de som ikke har et A4 liv vanskeligere kan delta på såpass kort varsel.

Med korte tidsfrister legges det ikke til rette til grundig diskusjon i lagene, og det er ikke overraskende at landsmøtet og dets vedtak da blir oppfatta som udemokratisk av mange.

Et siste eksempel på de interndemokratiske problemene i Rødt, er et som jeg dessverre ikke har sett diskutert noe sted. Før landsmøtet ble det sendt ut en kontrakt til signering til fylkesledere, og til fylkenes topp 5-lister. I denne kontrakten skal man signere på at man binder seg til å være lojale til vedtak i AU, Landsstyret og Sentralstyret. Dette ble vedtatt i landsstyret, men uten øvrig debatt i organisasjonen, uten at et slikt linjeskifte ble forankret i lokallag gjennom et landsmøte. Det riktige ville vært å hatt en åpen debatt med faktiske, demokratiske vedtaksprosesser på hvorvidt en bør innføre demokratisk sentralisme i Rødt – altså at man kan diskutere fritt internt men at man binder seg til én front ført av ledelsen utad (Thorsen, 2019). Dette er en struktur Rød Ungdom har og har hatt lenge, men er noe Rødt bevisst ikke har et har hatt som modell. Vi snakker her om et ganske stort linjeskifte. Den eneste forklaringen jeg kan finne er altså at ledelsen har ønsket å unngå denne debatten – og man velger heller å sende ut en slik kontrakt til signatur enn å en åpen diskusjon og et bredt forankret vedtak i partiet.

Slapp antirasisme

I en tid der vi er så uheldige at vi, i tillegg til klimakrise, har en voksende høyreekstremisme og en stadig større aksept for rasisme og muslimhat, ville Rødt kunne vært en sterk og viktig stemme som talte de etnonasjonalistiske og konspiratoriske tendensene imot.

Vi kunne tatt grep og tegnet en grense og sagt at disse holdningene er uforenelige med medlemskap i partiet, og vi kunne valgt å ha ryggrad til å overholde dem. Vi kunne, heller enn å til stadighet trekke opp den for lengst tilbakeviste “trykkokerteorien” (Brenna Vollan og Undheim Larsen, 2018), tatt ansvar for eget samfunns høyst reelle rasisme og stått i bresjen for å aktivt slå ned organisert høyreekstremisme.

Slik kunne vi valgt å være et parti det er trygt og meningsfullt å organisere seg også for personer som av ulike årsaker marginaliseres. Det har vi ikke valgt.

Misforstå meg rett – det finnes mange fantastiske antirasistiske aktivister i Rødt, som gjør en unik og uvurderlig innsats for den antirasistiske kampen hver eneste dag og hver eneste natt. At Rødt ikke er et aktivt antirasistisk parti er på tross av innsatsen til disse briljante menneskene.

Fraværet av antirasisme og fraværet av en god intern analyse av hvordan det høyreradikale og høyreekstreme landskapet ser ut kommer til syne når ledelsen i partiet og de ressursene som finnes i sentrale ledd ikke blir benyttet for å ta et oppgjør med, og ta avstand fra ekstrem rasisme og høyreekstrem organisering som finnes her og nå. Det kommer til syne når partiet som et nasjonalt apparat ikke stiller opp for den antirasistiske bevegelsen som jobber på bakkeplan, som ikke alltid er så polert eller velfrisert. Det kommer til syne når venstrenasjonalistiske drypp blir flere og normaliserte.

Et annet, relatert poeng er når landsmøtet vedtar å senke tallet for antall flyktninger Norge skal ta i mot fra 20.000 til 5000. Det er egentlig ikke så mye vedtaket *i seg selv* som er det interessante her (enda jeg mener vi bør anerkjenne at dette FN-tallet er et konservativt tall, fremforhandlet i FN for å ha håp om at noen tar i mot noen som helst, slik dagens klima er). Men, når det internt blir kommunisert at “vi sier *minimum* 5000, fordi vi følger FNs råd” og det eksternt blir kommunisert at “kommunene kan ikke ta imot 20 000, det går ikke” er dette et problem. Dette er to vidt forskjellige premiss for vedtaket, og to vidt forskjellige politiske standpunkt. 

Hvem er arbeiderklassen

Også når det kommer til arbeidsinnvandring, har vi foretatt et linjeskifte i favør kapitalen og eierne, og i disfavør en kollektiv kamp og organiseringen av arbeidere. Man omtaler arbeidsfolk som “smitte” som importeres, og en setter krav til at den enkelte arbeidsinnvandrer selv må sørge for en gyldig arbeidskontakt, heller enn at krav stilles til arbeidsgiver (arbeidskjøper). Slik gjøres sosial dumping til den enkeltes problem, og det å være i en allerede ekstremt prekær situasjon som arbeidsinnvandrer – avhengig av disse utnyttende strukturene for å brødfø sin familie – blir enda mer prekært. En slik ordning vil også gjøre arbeidsinnvandreren mer prisgitt arbeidsgiver, og skyve makt(u)balansen ytterligere i favør kapitalen (Thomessen, Lydersen og Rønning, 2021).

Noen av disse aspektene skyldes nok at vi kollektivt har en litt avdanket analyse av hvem arbeiderklassen og prekariatet er i dag. Arbeiderklassen er fargerik og kjønnsmangfoldig, og mange kvinnedominerte yrker er blant de lavest lønte.

Mange av disse yrkene er også yrker hvor folk har enormt forskjellige bakgrunner. Dette er på mange måter beina i arbeiderklassen i 2021. Dette er aspekter vi må bli flinkere til å løfte og synliggjøre i politikken og i praksis. Her kommer vi inn på det neste poenget jeg mener Rødt stiller alt for svakt på per i dag.

Feministisk praksis i flere ledd

Det er meg en stor sorg at partiet Rødt har en overraskende dårlig feministisk praksis. Et strukturelt eksempel på dette finner vi i den tidligere debatterte kjønns(u)balansen i listetoppene våre. Dette er dessverre ikke enestående. Også i debatter og diskusjoner vitner det om at vi har en dårlig feministisk (og antirasistisk) praksis i organisasjonen, når det er en lite skjult hemmelighet at mange – meg selv inkludert – vegrer seg for å ta ordet i partiet fordi man rett og slett ikke alltid har overskudd til å forholde seg til de hersketeknikkene som benyttes. Det har mang en gang overrasket meg hva som ser ut til å være akseptabel kultur i partiet. Dette handler altså ikke bare om min personlige opplevelse som hvit cis-kvinne, men nok i enda større grad om hva man mener (parti)kamerater skal måtte finne seg i. Jeg har sett rasisme, jeg har sett transfobi og jeg har sett mennesker som må forsvare sin eksistens i noe som tilsynelatende skal være en organisasjon som organiserer for kollektiv frigjøring. Her er det kanskje særlig relevant å trekke fram den delen av feminismen som handler om frigjøring for seksuelle- og kjønnsminoriteter, og i sær sistnevnte. Samtidig er denne dynamikken også synlig når det kommer til diskriminering og trakassering på bakgrunn av en minoritetspersons religion, hudfarge eller kulturell bakgrunn. Det nivået av (implisitt eller eksplisitt) transfobi som tidvis aksepteres, går under radaren, bortfeies eller unnskyldes også i Rødt, er hårreisende. En svært marginalisert gruppe minoriteter, som står i spissen for kampen mot patriarkatets klamme kjønnskategorier og -normer. En gruppe mennesker som stadig liksom skal tåle å måtte forsvare sin egen eksistens og få spørsmål satt ved sin egen identitet. Jeg har sett det konstruerte og fordomsfulle problemet “garderobedebatten” bli dratt opp flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har sett utallige forsøk på å sette falske likhetstegn mellom kjønnsminoriteters frihetskamp og en debatt om sexkjøp og sexkjøpsparagrafen, som om dette var samme sak og noe kjønnsminoriteter har en entydig mening om.

Et rom skal ikke være så åpent at alt av møkk dras inn, da vasker man. Man skal ikke som organisasjon ikke akseptere eller unnskylde den hatpraten, da rydder man i organisasjonen.

Denne ryddejobben har dessverre ikke Rødt gjort godt nok, og det er etter mitt syn uforenelig med sosialistiske verdier. Å akseptere den (implisitte eller eksplisitte) mindreverdiggjøringen innskrenker den utsatte minoritetens ytringsrom. 

Det er ikke miljøaktivistene (som regel arbeiderklassefolk), transpersonene (som regel arbeiderklassefolk) eller arbeidsinnvandrere (arbeiderklassefolk) som er problemet. Det er alltid kapitalen og patriarkatet, direktørene, aksjonærene, eierne og NHO. Det er disse som ødelegger arbeidsforhold, forutsigbarhet, lønn, pensjon og personlig sikkerhet. Det er disse som beriker seg på vår bekostning – kloden, arbeidsinnvandrere og naboen.

Relatert til, men ikke begrenset til dette er den tilsynelatende aksepten for et miljø rundt den konspirasjonsteoretiske og hatske bloggen til en viss forhenværende AKP-leder, der det åpenlyst lefles med høyreekstreme aktører. Hvilke problematiske ting som foregår på bloggen og i kretsene rundt den forhenværende AKP-lederen, og hvorfor det er ekstremt problematisk at ikke venstresiden (Rødt er sentralt her) avviser eller tar et kollektivt oppgjør med dem, har flere gode aktivister i Rødt redegjort for tidligere (Berntsen, 2021; Borgersrud, 2020). For hvert venstrenasjonalistiske drypp som ikke tørkes opp og kastes, jo mer normalisering ser vi av tendenser vi ikke burde føle oss hjemme i og med, både i og utenfor Rødt.

MeToo-saken som venter på å smelle på ny

Når vi snakker om hva det er og skal være aksept for i partiet og ikke, er det ikke til å unngå at jeg avslutningsvis må komme inn på den saken som har gnagd hele veien, som jeg og andre har forsøkt å løfte opp igjen med ujevne mellomrom. Det er den saken som mer enn noen annen har gjort at jeg aldri har kunnet føle meg helt hjemme i Rødt, og at jeg har måttet ta en vurdering på å dra på arrangementer der vedkommende kunne være til stede. Jeg snakker naturligvis om “Trondheimssaken”, “Lise-Lotte-saken”, “Byrkjeflot-saken”. Dette er MeToo-saken i Rødt som bare venter på å smelle på ny. Kampen mot underliggende maktstrukturer og en praktisk feminisme skal tilsynelatende ligge til grunn for Rødts analyser og politikk. Da er det trist og ikke minst skremmende at det ikke holder helt inn. En godt voksen mann (57 år gammel) som innledet et forhold til en 38 år yngre kvinne (19 år gammel) – som han er i (flere) maktposisjon(er) ovenfor, som han i praksis var mentor for. Relasjonen ble allerede da omtalt som maktmisbruk, og behandlingen av saken i Rødts organer var mildt sagt mangelfull. Rødt-styret i Trondheim trakk seg den gang da, på bakgrunn av partiets behandling av saken. Vel, han er her ennå.

Vi er mange som mener at denne saken bør ses på på nytt, i lys av MeToo, og i lys av at partiet Rødt nå faktisk har retningslinjer for seksuell trakassering og maktmisbruk. Og man mangler dessverre fortsatt gode nok rutiner for varsling i partiet. Det er ingen straff å ikke få være med på leken når man har brutt reglene. Man kunne i det minste tenke seg at, om ikke saken blir behandlet igjen, så skulle vel denne mannen være uskikket for å inneha tillitsverv? I Rødt i Trondheim ble han i forrige runde igjen valgt til listekandidat til lokal- og fylkestingsvalg, til stor frustrasjon for mange – særlig kvinner og særlig unge – lokalt og nasjonalt.

Hvordan forholder vi oss til et internt gubbevelde som nekter å ta kvinner, ikke-binære og unge mennesker på alvor? Hva gjør vi med de som ødelegger bevegelsene og organisasjonene våre fra innsiden? 

Tillit er noe en gjør seg fortjent til, og det er ingen straff å miste tillitsverv når en ikke lenger har tillit. Vi er svært mange som ikke har tillit til denne mannen. Denne mannen har venner med makt som setter han i posisjoner igjen og igjen. Vi har ikke tillit til dem heller. Når disse strategiene for å sette denne mannen i posisjon får lov til å funke – til tross for at det åpenbart ikke finnes noen tillit her, til tross for at dette åpenbart ødelegger organisatorisk og politisk arbeid mange av oss (obs! ofte kvinner, marginaliserte, minoriteter og unge) har lagt enormt mye frivillig arbeid inn i, til tross for at det beviselig skaper veldig utrygge rom det er umulig for mange av oss å jobbe med noe som helst i, og til tross for at det finnes vanvittig mye oppegående folk som heller burde ha de posisjonene – ja, da visner også tilliten til organisasjonene.

Når de sosialistiske prinsippene, ideologien og analysene i et parti som holder disse høyt ikke holder når det gjelder som mest, blir fallet for hele bevegelsen knallhardt. 

Hadde jeg kunnet være medlem i bare lokallaget mitt, så er det kanskje det jeg ville gjort. Jeg har vært heldig, og møtt mange fantastisk solide kamerater som gjør en absurd stor innsats hver eneste dag. Jeg blir stadig mer overbevist om at vår bevegelse er eneste farbare vei. Jeg er stadig en del av denne bevegelsen, men kan dessverre ikke lenger være med i et parti jeg opplever som å ha gått i en sosialdemokratisk retning, og hvor jeg opplever at den internasjonale solidariteten er svekket i partiet. Jeg kan ikke være med i Rødt, slik partiet har blitt i dag. Jeg fordømmer ingen kamerater som er med, eller som fortsetter å være med selv om man deler mine holdninger til sakene jeg har tatt opp. Alle har sin vurdering av hva som er lurt og av sin plass i kampen. Min plass er dessverre ikke lenger i Rødt. Jeg gleder meg til å stå skulder ved skulder med de gode aktivistene og medlemmene i partiet, på nok en demonstrasjon, i nok en politisk kamp. Men, det blir altså uten partitilhørighet.

Teksten ble først publisert på maddam.no

Referanser:

Borgersrud, E. (2020) https://www.gatasparlament.com/post/steigan-no-er-blitt-en-rasistisk-blogg-som-%C3%B8delegger-for-venstresida-her-er-hvorfor

Berntsen, S. (2021) https://www.gatasparlament.com/post/steigans-nye-venner

Brenna Vollan, M. og Undheim Larsen, D. E. (2013) Trekker trykkoker i tvil, Klassekampen https://arkiv.klassekampen.no/article/20180911/ARTICLE/180919991

SSB (2021) Nasjonalregnskap for 2020, https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/_attachment/445742

Thommesen, J. K., Lydersen, T. og Rønning, M. (2021) Oppgjør om arbeidsinnvandring i Rødt:- Udemokratisk, NRK https://www.nrk.no/norge/oppgjor-om-arbeidsinnvandring-i-rodt_-_-usolidarisk-1.15401502

Thorsen, D. E. (2019) Demokratisk sentralisme, Store Norske Leksikon https://snl.no/demokratisk_sentralisme

Tale Hammerø Ellingvåg er klimaaktivst og sosialist.