Folk blir ikke mer velvillig innstilte til deg om du spyr på dem. Klasseforakten i angrepene på «livets harde skole» er med på å skyve arbeiderklassen vekk fra venstresida og inn i armene til FrP.
Denne teksten handler om noe som burde være selvsagt, men som ikke ser ut til at det nødvendigvis er det. Hovedbudskapet kan oppsummeres slik: Folk blir ikke mer velvillig innstilte til deg om du spyr på dem. Denne ganske åpenbare kjensgjerningen vil trolig oppfattes av de fleste av oss som relativt ukontroversiell, men spørsmålet er hvorfor den ser ut til å glemmes straks den bringes over i retorikkens domene.
Når vi nå nærmer oss valgkampen, er det på tide å ruste opp argumentrekken og holde oss oppdatert på dagsorden, men vel så viktig med tanke på faktisk å få folk til å følge våre forklaringer vil være å kjøre en virusoppdatering på retorikken. Det har nemlig utviklet seg noen uvaner på den konservative fløyen av den politiske venstresiden. Jeg tenker da spesielt på den implisitte, men svært tydelige klasseforakten som ligger i angrepene på «livets harde skole» og derigjennom den delen av befolkningen som ikke har lang utdanning.
LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Når loven ikke er rett
Klasseforakt, dydssignalisering og subjektiv informasjon
Akkurat hvorfor deler av venstresiden har viklet seg inn i denne selvvalgte fellen av klasseforakt og dydssignalisering er uklart, men den synes å ha noe med den herskende virkelighetsforståelsen, og synet på kunnskap å gjøre. La oss begynne med forskjellen mellom informasjon og data. Data er her grunnleggende kjensgjerninger, som i og for seg ikke sier oss så mye, men som kan fortelle oss ganske mye når datapunktene omdannes til informasjon. Informasjon er data satt i sammenheng, men når denne dataen er satt i sammenheng kan den ikke sies å være objektiv, fordi den gjøres til gjenstand for kontekstualisering og tolking. At informasjonen ikke er objektiv er ikke noe jeg sier for å underkjenne verdien av informasjon, langt derfra. Fraværet av tolkning innebærer fravær av mening, og uten mening er dataen ubrukelig.
Her må det legges til at både bruk og verdi også innebærer subjektivitet, som Marx understrekte i sin skilnad mellom penger og kapital. Penger er ikke kapital med mindre de gjøres til det gjennom sosial konvensjon, likeledes er ikke data informasjon med mindre den gjøres til det gjennom språkbruk og koder/normer. Dette er videre gyldig for sannhet fordi en sannhet ikke er det samme som en kjensgjerning. Kjensgjerningen er et basalt faktum, mens sannheten er en vurdering som står i motsetning til vurderingen at noe er falskt. Siden kjensgjerninger kan vurderes på ulikt vis, kan ulike og tidvis motstridende sannheter gjelde for de samme kjensgjerningene uten at sannhetene blir inkonsistente. Hvilke sannheter som blir stående som gyldige er i høy grad et sosialt spørsmål.
Tolking og kontekstualisering er ikke noe som bare angår enkelte biter av informasjon, det er prosesser vi har med oss hele tiden, og utgjør en vesentlig del av vårt meningsunivers og livsverden, som man med Heidegger kan si er «immer schon da» – alltid allerede der. Slik dannes fordommer, og som Gadamer påpekte trenger vi fordommene våre for å gi mening til vår virkelighet. Mening blir altså til gjennom en hermeneutisk tolkningsprosess. Dette er viktig, fordi det kan fungere som en påminnelse om at vi, fordi vi lever ulike liv, også vil forstå verden på ulike måter. Dette gjelder ikke bare ulike sosiale lag, men det er også relevant på individnivå. I språkvitenskapen skiller man mellom dialekt, sosiolekt og idiolekt. Dette vil være svært relevant i en hermeneutisk tolkningssammenheng, hvor prosesser av normdanning og meningsutvikling påvirker hverandre fra makroplan til mikroplan, vice versa og horisontalt mellom grupper og individer.
LES OGSÅ: Vi vender aldri ryggen til arbeiderklaseungdom!
Herremoral, maktkamp og sannhetsregimer
I et hierarkisk lagdelt samfunn vil det utvikle seg rangordninger basert på relativ makt og status. Hvordan makten og statusen fortoner seg kommer an på samfunnet der de inngår som sosiale faktorer. Det er mange tenkere som har beskrevet denne prosessen, men som sosialt fenomen mener jeg at den mest interessante tenkeren på dette punktet fremdeles er Friedrich Nietzsche og hans beskrivelser av herremoral og slavemoral. Nietzsche misforstås ofte i den retning at han hyllet herremoralen som motsetning til slavemoralen. Han har hatt litt skyld i denne feiltolkningen all den tid han konsekvent stod på de sterkes side, som de kreative og frigjorte individene han så på dem som, men når det gjelder herre- og slavemoralen er det snakk om to motstridende, men gjensidig forsterkende tendenser, der de herskende klassers forakt står i forhold til de undertryktes hat og ressentiment (et klassisk nietzscheansk begrep). Som en slags høyere klasse over herrene stod prestekasten, som ledet de undertrykte mot passivitet og dekadanse ved hjelp av asketiske idealer som renhet og lydighet. Slik dannes både en ledende moral og en ledende sannhet.
Som Bourdieu har påpekt er klasse og status overlappende fenomener som ikke helt lar seg redusere til hverandre. Man kan ha relativt høy status og samtidig ha mindre penger enn en annen person med lavere status, men større formue. Samtidig har høystatusyrker en tendens til å utbetale høyere lønn enn lavstatusyrker. På omtrent samme måte påpeker Foucault at kunnskap og makt ikke er det samme, men de henger likevel sammen med hverandre i kunnskapshierarkier og sannhetsregimer. Så vi ser igjen at makt, status og oppfattelsen av sannhet og gyldighet henger sammen. Som Nietzsche har forklart henger disse faktorene også sammen med oppfattelsen av moralsk sannhet og status. Dette har relevans for politisk maktkamp og hvordan den oppfattes av dem som utøver og blir påvirket av denne maktkampen. Det vil si alle, på ulikt vis.
LES OGSÅ: Harald Eia, klassekamp og kapitalisme — om hvorfor det er godt i Norge
«Kunnskapssamfunnet» og pøbelen på gulvet
Både status, moral og sannhet inngår i en sosial og politisk orden. Dette gjør at vi må se nærmere på konteksten der disse fenomenene inngår som faktorer. I Norge sier vi gjerne at vi er et «kunnskapssamfunn». Dette er interessant delvis fordi ordet i seg selv ikke betyr noen ting. Det sies ikke noe om hva slags kunnskap det er snakk om, hvordan den brukes i samfunnet og dermed heller ingenting om hva slags samfunn som nyttiggjør seg kunnskapen. Vi er vant til å forholde oss til kunnskapssamfunnets kunnskap som teoretisk kunnskap, men det er fordi vi ved sosial konvensjon har lært oss å gjøre denne koblingen. Jeg mener helt klart at vi trenger teoretisk kunnskap, men den statusen slik kunnskap har fått (gjerne på bekostning av andre typer kunnskap) bør stå som et tankekors. Sannheten vi lærer i akademia kan trumfe sannheter man får på andre måter (kall det gjerne «livets harde skole») som ikke nødvendigvis er av det gode. Praktisk kunnskap skiller seg fra teoretisk kunnskap og kan dermed, gitt rammene for det vi har valgt å kalle «kunnskapssamfunn» betraktes som mindreverdig eller mindre «intelligent», selv om det rent faktisk ikke er tilfelle. Arbeideren på gølvet blir dermed, qua kroppsarbeider, stereotypisert som dum pøbel.
Den politiske kampen er en kamp for begrensede ressurser og hvordan man skal bruke dem. Dette gjelder materielle ressurser, men kan også gjelde mer abstrakte ressurser, som for eksempel status og prestisje. Her tror jeg underprivilegerte mennesker med lite utdanning kan føle seg oversett. Samfunnet vi lever i har i stadig større grad blitt preget av digitalisering og data i tillegg til økt vektlegging av teoretiske kunnskaper, og dette kan ha gjort noe med måten vi driver politisk maktkamp på. Dette er ikke unikt for Norge, også i Sverige ser vi karikaturer av folk fra arbeiderklassen/nedre middelklasse som gjerne er homofobe, rasistiske og nasjonalistiske. I Chavs beskriver Owen Jones tilsvarende tendenser i Storbritannia. Denne pøbelen er åpenbart ikke en type man ønsker å identifisere seg med. På en venstreside hvor mange av de aktive medlemmene tilhører øvre middelklasse kan dette føre til at den nødvendige kampen mot stigmatisering og hat tar til seg en komponent av avstandtagen fra denne karikaturen, og dermed den marginaliserte arbeiderklassen hvis karikatur har ført forskjellige sosiale markører sammen på en måte som underbevisst har blitt gjort til en sosial sannhet.
Den stereotypiske fremstillingen av kroppsarbeideren med sine laster og nykker har dermed økt stigmatiseringen av folka nederst på rangstigen, også blant folk på venstresiden som ønsker å fremstå som moralske og fornuftige (samtidig som man gjerne glemmer moralens og fornuftens kontekstuelle karakter). Tillater man dette, så mister man det sjiktet man skal arbeide med og for, og samtidig kan man forsterke rasistiske og homofobe tendenser som finnes både i arbeiderklassen og i andre klasser. En overdreven vektlegging av teoretisk kunnskap og dens sammenheng med status og sosialt avansement kan både føre til en ny form for elitisme og at vi overser den kunnskapen som faktisk finnes i arbeiderklassen. Det parlamentariske sjiktet regnes ikke lenger som legitim representant for arbeiderklassen og arbeideren må dermed finne sine egne sannheter utenfor det etablerte politiske maskineriet. Det er sannsynligvis det som har skjedd i USA med sementeringen av den politiske klassen, og det er trolig derfor enkelte tyr til konspirasjonsteorier og «alternative sannheter». Dette har den økonomiske eliten tatt innover seg og finansierer blogger som Resett, Document og HRS, for å holde flest mulig unna parlamentarisk politikk, hvor potensialet for faktisk endring befinner seg.
Arbeidernes frigjøring må være arbeidernes eget verk
Så hva kan venstresiden gjøre for å gjennomføre praktisk endring for arbeiderklassen (for øvrig en nødvendighet for gjennomføring av annen nødvendig politikk)?
En ting man må gjøre er å snakke med folk heller enn til folk. Mennesker der ute (de med «skoa på») vet noe som du ikke vet, og som sannsynligvis vil komme godt med i utmeislingen av progressiv politikk.
Vær klar over at fornuft og moral er kontekstuelle størrelser. All kunnskap (derunder vår forståelse av den sosiale virkelighet) er tentativ, og den kan berikes av å inkludere grupper som ellers faller utenfor. Igjen handler det om å ta praktisk erfaring på alvor, heller enn å lage dårlige vitser om «livets harde skole».
Representasjon er en nøkkel. Lavtlønte arbeidere, arbeidsløse slasker og andre grupper som gjerne stigmatiseres som «mindre intelligente» har mye å bidra med. Bare fordi vi vasker gulv betyr ikke det at vi ikke kan bidra, eller at vi ikke forstår nok til å fatte gode beslutninger. Status som beslutningstaker kan stanse stigmatisering.
Arbeidere tilhører ikke noe enkelt parti. Det er en feiloppfatning som bare får folk til å stemme Frp. Arbeidere tilhører arbeiderklassen, og som Marx helt korrekt påpekte må arbeidernes frigjøring være arbeiderklassens eget verk. Teoretiske arbeider og byråkratisk papirarbeid kan være verdifulle, men teori er ingen erstatning for praksis og politisk endring må skapes nedenfra.
Arbeiderklassen har bare sine lenker å miste, vi har en verden å vinne.