Man fødes ikke som funksjonshemmet, samfunnet gjør en til det.
Den 9. mars skal Stortinget stemme over å ta inn FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. SV har lenge kjempet for en slik innlemmelse, og AP, SP, Rødt og MDG vil støtte forslaget. Høyre og FrP er imot, mens både Venstre og Krf vil velge å gå bort fra sine prinsipper for å stemme ned forslaget. Konvensjonen er viktig fordi den fremmer selvbestemmelse for personer med funksjonsnedsettelse.
I 2013 ratifiserte Norge konvensjonen, det vil si forpliktet seg til å følge den. Men fordi den ikke er tatt inn i norsk lov, går norsk lov foran. Funksjonshemmedes rettigheter krenkes verden over, også i Norge. Et viktig trekk ved konvensjonen er at den anerkjenner at funksjonshemming er en relasjon mellom individets egne forutsetninger og samfunnets barrierer. I motsetning til å se et avvik fra «det normale» som et problem, en sykdom eller en feil ved individet, erklærer konvensjonen at «funksjonshemming er et resultat av interaksjon mellom mennesker med nedsatt funksjonsevne og holdningsbestemte barrierer og barrierer i omgivelsene som hindrer dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre». Den fastslår videre at «diskriminering av mennesker på grunn av nedsatt funksjonsevne er en krenkelse av menneskets iboende verdighet og verdi».
LES OGSÅ av Lene Auestad: Rasistisk retorikk blir rasistisk politikk
Ikke bare et symbol
På en konferanse der jeg deltok, «Cultural crossings of care – an appeal to the medical humanities» i regi av Knowledge in translation på Universitetet i Oslo, ble det til en spennende utveksling mellom to av foredragsholderne, Julia Kristeva og Rosemarie Garland-Thomson. Kristeva hadde argumentert for at mennesker med funksjonshemming minner en om ens egen sårbarhet og dødelighet, og som sådan spiller en viktig rolle. «Ellers takk,» svarte Garland-Thomson, «jeg er meg selv, med mine egne styrker, og trenger ikke en rolle som symbol for deg.»
Svaret hennes fremhevet nettopp hennes evner, krav om selvbestemmelse og om å få snakke for seg selv. Folk med funksjonshemming trenger hverken å være «inspirerende» for andre, i rollen som noen som overvinner vanskeligheter, eller å være objekter for andres medfølelse. FN-konvensjonen definerer mennesker med nedsatt funksjonsevne som «blant annet mennesker med langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre». Dette er folk som er svært forskjellige, med ulike evner og behov. En stereotypi om folk med funksjonshemminger er å se dem som helt ute av stand til å handle, vurdere og fatte beslutninger. Mot dette skal konvensjonen «sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter». Det understrekes at deres organisasjoner skal tas med i relevante politiske beslutningsprosesser, funksjonshemmede skal behandles som aktører, ikke bare objekter.
LES OGSÅ: Avskaffelse av arbeidslinja for å fremme frihet og mangfold
Markedsverdi og menneskeverd
En ting denne pandemien har gjort enda tydeligere, er at vi ikke kan ta våre rettigheter for gitt til relevant helsehjelp, frihet og selvbestemmelse. Det pågår et politisk spill, der de plutselig kan få status som «ikke prioritert». Regjeringen har prioritert de pengesterke aktørenes behov både når det gjelder smittevernregler og økonomiske kompensasjoner. Selv de av oss som er funksjonsfriske nå, kan havne i en situasjon der vi ikke evner å være produktive nok, eller der det vi produserer ikke gir stort nok økonomisk utbytte. Høyre-regjeringen er tydelig i sin politikk – det er vår markedsverdi som teller. Det er viktig at at FN understreker sammenhengen mellom de ulike menneskerettighetene: «De stater som er part i denne konvensjon […] bekrefter at alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter er allmenne og udelelige, avhengige av hverandre og innbyrdes forbundet». Konvensjonen går inn for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte sine rettigheter og friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling. Dette har også en økonomisk side, siden «de fleste mennesker med nedsatt funksjonsevne lever i fattigdom, og […] det er et kritisk behov for å minske fattigdommens negative følger for mennesker med nedsatt funksjonsevne». De andre to diskrimineringskonvensjonene; kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, er for lengst tatt inn i norsk lov. Det er på høy tid at Norge også sikrer funksjonshemmedes rettigheter.
Referanser
Cultural Crossings of Care, (2018) UiO, https://www.med.uio.no/helsam/english/research/news-and-events/events/conferences/2018/cultural-crossings-of-care.html
Ellingsen, C. B. (2011) «Fra bruker til borger» i Agenda Magasin, 4. mars https://agendamagasin.no/debatt/fra-bruker-til-borger/
FN (2006) Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/konvensjon-om-rettighetene-til-personer-med-nedsatt-funksjonsevne
Kjørven, M. E. (2021) «Er mennesker med funksjonsnedsettelser egentlig mennesker?» i Agenda Magasin, 5. mars. https://agendamagasin.no/kommentarer/mennesker-funksjonsnedsettelser-egentlig-mennesker/