Emma Goldman mente kvinnekampen ikke måtte avgrenses til statens og kapitalismens rammer. Kun ved å sprenge disse kan man oppnå lik sosioøkonomisk og kulturell status for kvinner som for menn.
Nå den 8. mars skal vi atter en gang feire den Internasjonale Kvinnedagen, en dag ment til å hedre de sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske bragdene til kvinner verden over, og for å markere kampene vi står i fremdeles. Som sosialist er det et enormt utvalg av damer en kan hedre en dag som denne. Fra Rosa Luxembourg til kvinnene i Rojava som daglig kjemper for frihet, er det ikke mangel på kvinner som kjemper for en friere og mer likestilt hverdag for oss alle. Men, siden jeg først og fremst er anarkist, trekkes jeg stadig mot tekstene til en kvinne som har betydd mye for meg, og som jeg håper andre kan sette pris på en dag som denne. Jeg snakker selvfølgelig om Emma Goldmann.
Emma Goldmann var mye. Anarkist, feminist, innvandrer og klassifisert av noen som «Amerikas farligste kvinne.» Men først og fremst var hun vel en forkjemper for frihet i alle dens former. Jeg tenker det er produktivt å besøke Goldmans teorier og tekster på denne dagen, ettersom den moderne kvinnekampen er, dessverre, intimt knyttet til kapitalismen og representative demokratier. Derfor er det fruktbart å undersøke alternative former for feminisme, og andre perspektiver på kvinnekampen opp gjennom årene.
LES OGSÅ av Torvald Sudmann Therkildsen: Kropotkins praktiske sosialisme
Goldman var en aktivist og radikal, selv etter dagens standarder. Og særlig en ting hun sa er en spesielt farlig idé for mange: at kvinnekampen er blitt slukt opp av staten og kapitalismens prosesser. Goldman motsatte seg nemlig sterkt den tidlige kvinnekampen fordi den fokuserte så mye stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet. I sitt essay «Woman Suffrage», anklaget hun kampen for stemmerettigheter som en fetisj og overfladisk symbol. Goldmann skrev at kvinner, i sin blinde hengivenhet, ikke så hva anarkister og sosialister oppfattet femti år tidligere: at stemmerett er et onde som bare har hjulpet å slavebinde mennesker. Stemmerett, mente Goldman, var ikke annet enn et dårlig alternativ til faktisk frigjøring, og ble skjenket kvinner i et forsøk på å stilne deres krav om likestilling i alle områder.» Goldman mente at aktivister burde være fokusert på radikale revolusjonerende mål, og ikke be om deltakelse og kapitalistiske privilegier i et iboende urettferdig system. Hun så på stemmerett som en distraksjon, ikke et mål.
Nå som det er over hundre år siden kvinner fikk stemmeretten sin, kan en si at Goldmann hadde rett?
Noen ville trolig svart ja. Lovendringer kommer alltid etter kulturelle endringer. Å be en undertrykker om å gi de undertrykte flere privilegier har aldri vært den mest effektive strategien for å oppnå sosial endring. Den endelige suksessen med kvinners stemmerett, det store gylne idolet til den tidlige kvinnebevegelsen, stilnet den og la en demper på den tidlige radikalismen som hadde preget debatten. Ved å fokusere en hel bevegelse på en bestemt lovendring, mister kvinnekampen sitt mål. Valgretten er ikke et mål, men et middel for å fremme målsettingen om lik sosioøkonomisk og kulturell status for kvinner som for menn. Ved å glemme sitt endelige mål og fokusere på å anskaffe seg stemmerett, mener noen aktivister at den tidlige kvinnebevegelsen satte kvinner tilbake. Et annet, nyere eksempel på at en bevegelse mister sitt fokus og blir inkorporert i et ødelagt system, er homorettighetsbevegelsens fokus på homofilt ekteskap. Ved ivrig å forfølge lovendringer i ekteskapslovene og glemme sluttmålet om lik sosioøkonomisk og kulturell status, gikk mye luften ut av bevegelsen da likeverdig ekteskap ble oppnådd. En aktivist skrev at kampen for homoseksuelle rettigheter var over for anarkister, som om kampen for likestilling ikke kunne eller ikke burde gjøres utenfor statens institusjoner. Ved å kun søke etter juridisk likestilling glemmer vi å se framover og ta hensyn til hele LGBT + -spekteret, så vel som våre overordnede mål. Goldmans skrev:
Kvinnene i Australia og New Zealand kan stemme, og være med på å lage lovene. Er arbeidsforholdene bedre der enn de er i England, hvor suffragettene lager en slik heroisk kamp? Finnes det større moderskap, lykkeligere og friere barn enn i England? Er kvinnen ikke lenger ansett som en ren sexvare? Har hun frigjort seg fra den puritanske dobbelstandarden for moral for menn og kvinner?
LES OGSÅ: Identitet eller kvinnekamp: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?
Emmas observasjoner om at samfunnet vi bor i hadde et dypt problematisk syn på kvinner, som stemmegivning ikke kunne endre, har ikke blitt tatt opp i offentlige debatter før langt senere. Det var først med økningen av andrebølgefeminisme at disse tankene på nye ble tatt på alvor. Andrebølgefeminisme kom og gikk i en strøm av revolusjonerende, kraftig retorikk og tilsynelatende høye, men inspirerende mål. Dessverre var den andre bølgen hvit-sentrisk og trans- og sexarbeider-ekskluderende, og langt fra perfekt, men det var fremdeles et større skritt i riktig retning. Feminisme handler om mer enn deltakelse i offentlige institusjoner. Det handlet om å endre selvet grunnlaget til samfunnets tankegang om kjønn.
Vi er nå inne i det som ofte kalles for feminismens tredje bølge. I den tredje bølgen har sluttmålene blitt sentrale igjen og feminismen er nå langt mer inkluderende. Vi bør huske at feminisme ikke handler om å velge en krigsforbryterkvinne som president, eller vedta likelønnslover. Vår feminisme handler om å utfordre hva det vil si å være kvinne eller mann og slå ned ekskluderende ideer om hva «kjønn» er, og hva slags forventninger vi har til kvinner i samfunnet. På en dag der konvensjonelle idéer om likestilling og feminisme ofte tar overhånd, kan det være opplysende å tenke litt på hva den illsinte Emma Goldmann mente.