Regjeringa vil ha muligheten til å nekte oss alle å forlate husene våre. Politikken har vært restriksjoner for vanlige folk og spesialtillatelser for rikinger. Portforbud vil være mer av det samme og det må vi si nei til.
Sia november i fjor har regjeringa utreda muligheten for å innføre portforbud i Norge. Først 6. januar valgte de å gå ut med saken, og da fordi det skulle opp for Stortinget noen uker seinere. Fristen for høringssvar er i dag, 31. januar.
Portforbud er altså at regjeringa med umiddelbar virkning gjør det ulovlig for alle å bevege seg utafor sin egen dør, med diverse unntak om man mener det høver seg. Ifølge høringsbrevet fra regjeringa er dette forslaget tenkt spesifikt «for å forebygge og motvirke overføring av sykdommen covid-19». Åpninga for å innføre et portforbud vil naturligvis vare ut over nåværende pandemisituasjon. Regjeringa skal kunne innføre portforbudet, uten godkjenning fra Stortinget. Det betyr altså at de ikke trenger flertall blant landets folkevalgte. Først etter ei hel uke skal Stortinget kunne oppheve portforbudet eller justere hvor om omfattende det skal være.
Regjeringa foreslår straff på inntil to års fengsel for å bryte portforbudet.
I fjor vår forsøkte regjeringa å få gjennom et vedtak som kunne sikre dem muligheten til nærmest å styre på dekret, altså at de i det meste som angår pandemien skal kunne vedta lover og regler uten å måtte gå gjennom Stortinget (lovgivende forsamling) for å sikre demokratisk legitimitet. Ideen var elendig og autoritær. Heldigvis blei den stoppa av Stortinget. Det er som en fortsettelse av dette vi bør se på forslaget om portforbud.
Pandemien gjennom har regjeringa gang på gang vært villige til å kaste vanlige arbeidsfolk under bussen. Noen ganger har de blitt stoppa av stortingsflertallet, andre ganger har de fått med FrP på laget og gjennomført sine planer. Folkehelsa har gang på gang måttet stille seg bak i køen når profitten til de rikeste og de største selskapene — de samme kreftene som finansierer Høyre og høyresida — har fått førsteprioritet.
Store aktører i alt fra landbruk til verftsindustri, fra byggenæring til fiskeindustri, har satt utenlandske arbeidere i enorm smittefare gjennom at de har tilbakelagt lange distanser, flere flybytter, ingen eller mangelfull testing, ingen eller mangelfull karantene, for så å jobbe tett på hverandre. Grunnen til at disse farlige praksisene har pågått er profitthunger. Grunnen til at de har kunnet pågå er regjeringas velsignelser. Selskapenes profitthunger og regjeringas prioritering av milliarder over mennesker, milliardærer over vanlige folk. Den skjødesløse behandlinga av arbeiderne har også gjort at smitten i Norge har økt og dermed har hele folkehelsa blitt satt på spill. Dette har skjedd samtidig som vi har rekordhøy arbeidsløshet i landet. At bedrifter skal kunne ansatte lavtbetalte arbeidere med liten mulighet for å organisere seg for å stille rettmessige krav på lik linje med fastboende — slik tilfelle ofte er for pendlere fra utlandet — har åpenbart vært veldig viktig at skulle fortsette også gjennom pandemien.
Politikken til regjeringa har vært gjennomgående på dette punktet. Det er vanlige folk som har måttet lide seg gjennom forbud, påbud, restriksjoner og nedstengning. Jeg skal ikke påstå at næringslivet i sin helhet synes denne situasjonen er fantastisk, men tendensen er klar og det er at de store klarer seg finfint. Det gjør de fordi regjeringa har kasta penger etter dem. De har profittert på at regler ikke har gjeldt for dem. Det har resten av oss blødd for.
Veien ut av denne krisa er åpenbart at de som har mest også må bidra.
Solbergs regjeringer de siste snart åtte årene er de mest høyrevridde som har styrt dette landet sia Norge var okkupert av nazister. Nå vil de innvilge seg sjøl muligheten for å gjøre noe av det mest autoritære styresmakter kan gjøre: fullstendig frata folk sin bevegelsesfrihet, sin forsamlingsfrihet og kraftig innskrenke ytringsfriheta. Hvor effektivt et portforbud vil være for å stagge smitten er også diskutabelt.
Hele pandemien gjennom har Høyre fortsatt med den samme kommunikasjonsstrategien de har hatt det siste tiåret: å snakke så lite om politikk som overhode mulig. Etter beste evne har de skapt et inntrykk av at alt som har blitt gjort har vært av reine helsemessige årsaker, og tiltakene har vært frie for politikk og ideologi. Det gjør de også nå og bruker diffuse begreper som at dette kun skal innføres når det er «strengt nødvendig».
Men dette er politikk. Det handler om ei høyreside som er komfortable med å la de som har minst bære den tyngste børen, mens de som har mest må få sine profittbehov tilfredsstilt. Vi vet allerede hva regjeringa ikke er villige til å ofre i pandemien. Justisminister Monica Mæland snakka ikke om det da hun forsvarte portforbudsforslaget på Dagsnytt 18. Men det bør vi tenke på når hun vil gi seg sjøl retten til å innskrenke friheta til hele Norges befolkning på en måte som ikke har skjedd sia nazister tok over landet med våpemakt.