I kjølvannet av andre verdenskrigs kaos så kurdere i Iran sitt snitt til å opprette sin egen nasjonalstat. Prosjektet ble kortvarig, men kampen for kurdisk selvstendighet lever videre.
I dag 21. januar i år er det 75 år siden proklameringen av den kurdiske staten – Den kurdiske republikken. President Qazi Mohammed kunngjorde på et folkemøte på torget i den østkurdiske byen Mahabad at Republikken Kurdistan var opprettet. Republikken var en selvstendig stat med en helt annen styreform enn det iranske kongedømmet. Qazi Mohammed var lederen til Kurdistans Demokratiske Parti. Kurdere kalte ham for Peshawa som betyr leder.
Før 1514 var hele Kurdistan en del av territoriet til kongerekkene som styrte Persia. Kurderne hadde en viss grad selvstyre i sine områder. Deretter ble Kurdistan delt mellom Det osmanske imperium og Safavidenes imperium hvor grensen til deres territorium varierte avhengig av imperienes militære styrke. Etter første verdenskrig og Der osmanske rikets fall ble den delen av Kurdistan som var under deres okkupasjon delt i tre (mellom dagens Irak, Syria og Tyrkia) mens Iran beholdte sitt. De fleste kurdere regner Kurdistan som et helhetlig som et land og dermed blir den delen okkupert av Tyrkia kalt for Nord-Kurdistan, delen okkupert av Iran for Øst-Kurdistan, delen okkupert av Irak for Sør-Kurdistan og den delen okkupert av Syria for Vest-Kurdistan.
Den første kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelse ble startet av Sheikh Obeidulla Shamzini i det 19. århundre. Bevegelsen hadde både erklært krig mot de iranske (Ghajarian) og tyrkiske (osmanske imperium) okkupasjonsstyrker i Kurdistan, men hans bevegelse ble påført nederlag. Han dro til Mekka hvor han levde i eksil til han døde.
Kurdernes situasjon under den Iranske sjah Pahlavi
Kurdere i Øst-Kurdistan hadde ikke rettigheter på linje med iranere og heller ikke frihet under Pahlavi (Sjahen). De ble drept, undertrykket, fengslet og torturert på samme måte som det skjer nå i den kurdiske landsdelen. Sjahen ville så splittelse i det kurdiske folket. På 1920- og 1930-tallet hadde Pahlavi knust både små og store kurdiske bevegelser i Øst-Kurdistan. Faren hans, Reza Khan, i likhet med Ataturk, satte i gang radikale reformer hvor målet var bygging av en nasjon og nasjonalstat i Iran. Dermed ble alle minoriteter og deriblant det kurdiske folket veldig hardt undertrykt og fratatt sine rettigheter.
Simko Shikak (1887 – 1930) var det en karismatisk kurdisk politisk leder og fikk støtte av russerne. Etter en kort tid, klarte Simko å samle kurdere rundt en politisk bevegelse, han kontrollerte et stort landområde og bygde opp militære styrker, skoler for kurdiske barn, ga ut en avis og bandt områdene ved hjelp av en telegraf. Frigjøring av Kurdistan og kurdisk selvstyring var hovedmålet til den politiske bevegelsen. Simko ble populær blant kurdere og han etablert sin autoritet i deler av Øst-kurdistan i 1918. I en rekke kamper klarte Simko å utvide frigjøre områder og ta byene Mahabad, Khoy, Salmas, Miandoab, Maku og Urmiye under sin kontroll.
Pahlavi nektet å godta kurdiske rettigheter og Simkos’ krav. Men under Simkos ledelse beseiret kurderne den iranske hæren. Til slutt planlagte Pahlavi å drepe Simko i et terrorangrep. Sjefen for den iranske hæren, general Hassan Muqaddam, sendte et brev til Simko og han ble invitert til forhandlinger i byen Oshnaviyeh. Han dro dit for å delta i forhandlingene, men i et bakholdsangrep drepte Pahlas soldater den Østkurdiske karismatiske lederen kvelden den 30. juni 1930.
En ny moderne kurdisk bevegelse ble født på 1940-tallet
Det var i september 1942 at 11 personer fra den østkurdiske byen Mahabad sammen med to kurdere fra Sør-Kurdistan møtes i all hemmelighet i Mahabad. Målet med dette var å kunne jobbe med for å opprette en kurdisk stat. Deres organisasjon ble kalt for Komeley Jiyanewey Kurdistan (Komala) som betyr «Forening for Kurdistans gjenoppliving». Deres aktiviteter og medlemmer var hemmelige. Organisasjonen hadde medlemmer i Øst, Nord og Sør-Kurdistan og de hadde en avtale mellom seg for å jobbe for frigjøring av alle deler av Kurdistan. De ga blant annet ut et blad på kurdisk med navnet «Nishtiman» og publiserte av kurdisk kalander.
I 1944 ble Qazi Muhammed medlem i Komeley Jiyanewey Kurdistan (Komala), og etter kort tid ble han en av de mest fremtredende medlemmene i organisasjonen.
I løpet av andre verdenskrig var Reza Khans politikk å gi støtte til Hitler og dette var grunnen til at Storbritannia og USA fra sør og Russland fra nord invaderte Iran. Dette førte til at iranske myndigheter hadde bare opprettholdt makt i noen områder midt i landet.
Kurdere som hadde ventet så lenge på å starte sin frigjøringsbevegelse fikk endelig muligheten og da begynte Komeley Jianewey Kurdistan gjøre sine aktiviteter offentlig. For å kunne utvide sine aktiviteter og rekruttere flere til å delta i bevegelsen, bestemte ledere i organisasjonen å danne et nytt politisk parti. Det nye partiet ble stiftet den 16. august 1945 og ble kalt for Kurdistans demokratiske parti og Ghazi Mohammed ble leder i det nye partiet.
Lederne i det nye partiet etablerte kontakt med Sovjetunionen og fikk støtte fra dem for å kunne organisere militære styrker (Pêshmerge) og for å kjempe mot iranske styrker. Partiet hadde også stor innflytelse blant kurdere i alle deler av Kurdistan.
Mulla Mustafa Barzani som hadde startet krig mot myndighetene i Bagdad, flyttet også sammen med sine styrker fra Sør-Kurdistan til Mahabad og ga sin støtte til Ghazi Mohammed. Kurdiske ledere bestemte seg etter hvert for å erklære et selvstendig Kurdistan med republikk som styreform. Ghazi Mohammed proklamerte det i 21. januar 1946 og selv ble utpekt som president til den nye republikken. Selv om hans stat kun hadde kontroll over en liten del av Kurdistan, begynte de å jobbe hard for nasjon- og nasjonalstatsbygging. De kunne skape sikkerhet i sine kontrollerte områder, åpne skoler, publisere mange aviser og blader på kurdisk, starte handel med Sovjetunionen, ha en samarbeidsavtale med Azerbaijan med mer.
Men levealderen for den nye republikken ble kort. Etter at allierte styrker forlot Iran og Kurdistan, begynte iranske styrker å angripe, først Azerbaijan og deretter Den kurdiske republikken. De drepte mange tusen azerbadjanere i Tebriz og andre byer. Ghazi Mohammed og de andre kurdiske lederne visste at de ikke hadde nok styrker og våpen for å stå imot den iranske hæren. For å unngå unødige tap av menneskeliv som hadde skjedd i Azerbaijan, overga han seg til iranske myndigheter og tok ansvar for alt Den kurdiske republikken hadde gjort. Han ble henrettet i slutten av mars 1947.
Men hans parti ble seinere gjenreist og kjemper fremdeles for et selvstendig Kurdistan. Ghazi Mohammed er en av de mest berømte og folkekjære kurdiske ledere og hans mål om en egen stat for det kurdiske folket lever videre.