Ved store markeringer bør arrangører sørge for at man har egne vakter som kan deeskalere om nødvendig.

Etter at flere av markeringene til SIAN har resultert vold og tåregass så har diskusjonen gått ganske høyt om aksjonsform og organisering av motdemonstrasjoner. Oslo mot rasisme har blitt møtt med påstander om at de er uansvarlige fordi de ikke har formelle strukturer med synlige ledere som kan styre demonstrasjonen og gjøres ansvarlige for det som går feil. For de av oss som har erfaring med autonome miljøer så er påstandene grunnløse. Det fungerer bedre med et kollektiv som tar ansvar sammen, enn med ledere som skal dirigere alt som skjer, i de aller fleste situasjoner.

Et godt eksempel var det som skjedde øverst i Karl Johans gate. De bråkmakerne som hadde prøvd å lage trøbbel hele tiden oppdaget at avstanden fra gjerdet og til rasistene var kortere oppe ved Løvebakken enn ellers rundt Eidsvolds plass. Da valgte politiet å forsøke å skyve demonstrantene lengre ned Karl Johan for å unngå at bråkmakerne skulle få muligheten til å bryte igjennom det svake punktet i jernringen. Mange oppfattet det som politiet angrep demonstrasjonen og satte seg til motverge på en ganske rolig måte. Det stilte seg en gjeng voksne folk mellom politiet og demonstrantene for å unngå at det eskalerte. En idiot ba folk sette seg på bakken og det var det mange som gjorde. Det låste situasjonen. Problemet med å sette seg på bakken er at det er livsfarlig. Blir det panikk, for eksempel på grunn av tåregass, er det fort gjort å bli trampet ihjel. Bråkmakerne fikk utnyttet det svake punktet i jernringen og politiet begynte ganske fort å bruke pepperspray og tåregass. Da eskalerte det til opptøyer. Hadde vi hatt demovakter med kommunikasjon med politiet kunne de ha startet prosessen med å få folk vekk fra Karl Johan på oppfordring fra politiet. Da ville konfliktnivået blitt mye lavere.

Jeg tror vi alle er enige om at de store mobiliseringene, der vi ønsker at flest mulig skal komme og ta aktivt stilling mot rasisme, er nødt til å være ikke-voldelige. Vi er ikke så mange som er så engasjerte at vi går på demonstrasjoner der vi regner med at det blir bråk. Folk flest ønsker ikke å ta det nivået av risiko. Noe annet jeg tror vi er enige om, er at den viktigste kampen mot rasisme står rundt kjøkkenbordet i de tusen hjem. Den står også i stemmelokalet. Vi har fått smertelig erfare rasisme har blitt mainstream med et rasistisk parti i regjering. Skal vi snu denne utviklingen må vi få folk flest til å ta aktivt avstand fra rasisme og arrestere rasistiske uttalelser alle de stedene  de dukker opp, i familien eller på jobb. 

Lørdag 29. august, når rasistene arrangerte krenkefest foran Stortinget, var vi mange som tok et kollektivt ansvar for å roe ned de demonstrantene som blei for ivrige. Vi greide det nesten, men da bråkmakerne blei for pågående og provokasjonene fra rasistene nådde klimaks, gikk det ikke lenger. Da blei det kaos og opptøyer. Vi hadde dialog med Politiet før demoen, men situasjonen blei ganske fort kompleks, så vi hadde trengt en bedre organisering av deeskaleringen og bedre muligheter til å kommunisere med Politiet underveis. Derfor har jeg argumentert for egne vakter som sammen kan deeskalere mer effektivt enn det vi klarte foran Stortinget.

Vi hadde seinere en vellykket motdemonstrasjon i Hamar, der jobbet Dialogpolitiet kjempegodt med ungdommen og sammen noen flotte mødre, kamerater av de sinteste og oss gamle travere, greide vi fint å holde konflikten på et passe nivå. På Hamar var det bare rasister som var ute etter bråk og de blei greit håndtert av Politiet. Det var så klart mer oversiktlig og lettere å holde det rolig enn foran Stortinget. Hamarpolitiet hadde omsorg for ungdommen sin, her har Oslopolitiet mye å lære. 

Jeg skjønner godt at aktivister steiler når de hører snakk om demovakter. På syttitallet opererte demovakter på det verste som et slags meningspoliti, som gav seg selv politimyndighet og plukket folk ut av demonstrasjonen, som de mente kunne finne på å lage bråk eller hadde meninger de ikke likte. Det er ikke sånne vakter vi trenger, vi trenger voksne folk med kunnskap og fokus på deeskalering. Det betyr at vaktene sin jobb er å snakke med de som blir litt ivrige, jobbe verbalt for å senke adrenalinnivået. Å plukke ut demonstranter er Politiets greie, og det skal de få ha i fred. Hvis vi har god kommunikasjon med Politiet, kan vi unngå noen av misforståelsene vi fikk på Stortinget.

Det var en tabbe å tillate demonstranter i den delen av Karl Johan i utgangspunktet.

De som har mest erfaring med demovakter i Oslo er LO, men de jobber med helt andre utfordringer på store arrangementer som 1. maitoget. De gjør en kjempejobb med å styre store folkemengder, men store motdemonstrasjoner mot rasister har helt andre utfordringer. Jeg mener det bør startes opp kurs i deeskalering for folk som kunne tenke seg å være demovakter allerede i høst. Kanskje Antirasistisk senter eller LO i Oslo kan hjelpe til med å arrangere. Neste gang rasistene kommer til Eidsvoldsplass foran Stortinget trenger vi mer enn femti vakter med kurs.

Det kan være fristende å bare betale for at vektere skal gjøre denne jobben, men det vil være skivebom. De vil aldri få den tilliten som trengs hos demonstrantene for å deeskalere. Jeg tenker også at gule refleksvester, fordi de forbindes med autoritet, ikke egner seg for oss. Jeg tenker mer i retning av, rosa, lilla eller lyseblå. Da sender vi automatisk et mykere og mindre konfronterende signal. Vi får til dette, vi må bare tenke litt utenfor den vante boksen. På mindre lokale demoer, med mindre risiko for bråk holder det med noen voksne med klare hoder. På Stortinget, Furuset og kanskje Mortensrud, trenger vi en organisert innsats.

Petter Helstad Torp er kommunestyrerepresentant for Rødt Lillestrøm
og tillitsvalgt for Fellesforbundet i Posten.