Mens prinsipielle argumenter om ytringsfrihet flagges høyt i saker om høyreekstremt hatprat, begraves de like raskt i saker hvor venstreaktivister blir krasse i tonen. Til og med lovbrudd bortforklares lettere om de begås av en person tett på regjeringen. 

To interessante saker verserer for øyeblikket i mediene. Den første omhandler demonstrasjonene mot SIANs skammelige rasist-sirkus. Saken har fylt avisenes forsider, og selv folk som vanligvis er revnende likegyldige til den økende muslimhetsen, har følt et sterkt behov for å uttale seg om motdemonstrantene. Den andre saken handler om Laila Bertheussen som angivelig har trua sin ektemann, og andre politikere i håp om å legge skylda på et teaterstykke hun ikke likte.

Sakene er svært forskjellige, men har likevel tangeringspunkter som gjør det interessant å se dem opp mot hverandre. Begge handler om rasisme og friheten til å ytre seg. I SIAN-saken heiser stadig flere ytringsfrihetens fane mot aktivister som vil hindre SIAN i å fremføre sitt rasistiske budskap i offentligheten. Teatergruppa bak Ways of Seeing ble imidlertid beskyldt for å spre konspirasjonsteorier om rasistiske nettverk i samfunnet samt sterkt kritisert for virkemidlene de benyttet seg av, og flere mente stykket aldri burde blitt vist. Det virkelig interessante kommer imidlertid først til syne når en ser nærmere på hvordan samfunnet reagerte på de ulike hendelsene.

LES OGSÅ: Ways of Seeing — da mediene sviktet totalt

Hvor enn SIAN drar på sin rasistiske norgesturné, har de blitt møtt med motdemonstrasjoner. I enkelte tilfeller ble stemningen så amper at noen få demonstranter gikk til angrep på SIAN. Debatten i etterkant har derfor primært handlet om voldsepisodene, og ansvaret har også blitt skjøvet over på fredelige motdemonstranter. Mediene har dessuten fokusert på SIANs rett til å ytre sitt rasistiske budskap, en rett som av prinsipielle årsaker trumfer alt annet. Og om noen drister seg til å påpeke at hetsende ord lett kan føre til voldshandlinger mot muslimer, blir de raskt satt på plass. Kun gjerningspersonen kan stå til ansvar for sine voldshandlinger. Man må ikke skyve ansvar over på folk som kun benytter sin ytringsfrihet til å spre hat og fordommer. 

Det hele fortoner seg som et ekko av debatten i etterkant av Breiviks terrorangrep hvor et skarpt skille mellom ord og handling raskt ble etablert, og ingen av dem som bidro til å piske opp muslimhat ble stilt til ansvar for sine uttalelser. Paradoksalt nok ble ord heller betraktet som en «medisin» mot rasistiske voldshandlinger. Om vi bare ble flinkere til å beskytte folks rett til å hetse, ville lokket på trykkokeren bli løftet.

I saken om Ways of Seeing har reaksjonene fortont seg ganske annerledes. De fleste fordømte raskt teaterkompaniet for deres påstander om rasistiske nettverk samt metodene de brukte. Det folk reagerte sterkest på, var at stykket benyttet bilder av huset til noen navngitte personer, bilder som var langt mindre avslørende enn dem en finner på Google Maps eller i sladderpressen.

LES OGSÅ: «Muslimer spikrer pinnsvin opp etter veggene» og andre ytringer verdt å forsvare

Situasjonen ble ikke bedre da noen utsatte Bertheussens familie for trusler og hærverk. Teatergruppa ble straks utpekt som en direkte årsak til ugjerningene. Ved å vise et bilde av familiens hus, hadde de satt ideer i hodet på gjerningsmennene. Flere politikere fra høyresiden gikk spesielt langt i å etablere en direkte kobling mellom ord og handling, men både medier og andre partier fulgte etter, og det var få som stod opp for ytringsfriheten og den kunstneriske frihet.

Det hele toppet seg da statsministeren kjeftet på teatergruppa for å antyde at det var noe mistenkelig ved truslene. Og på tross av at PST dagen etter offentliggjorde sin mistanke mot Bertheussen, og dermed ga teatergruppa rett, mente Solberg kritikken var legitim. Folka bak teaterstykket burde altså ikke ha ytret sin mening om hvem som stod bak hærverket, men SIANs Lars Thorsen må gjerne, på riksdekkende fjernsyn, ønske Shoaib Sultan deportert basert på ville beskyldninger, uten at en kjeft i regjeringa reagerer.

Det finnes også et annet tangeringspunkt mellom sakene, nemlig at én eller flere mennesker brøt lovverket. I SIAN-saken gikk en liten gruppe minoritetsungdommer til angrep på folka fra SIAN mens Bertheussen angivelig kom med grove trusler mot sin familie og andre politikere. Rent strafferettslig er Bertheussens forbrytelse langt mer alvorlig enn den volden som ungdommene begikk, og kan i verste fall føre til 16 års fengsel. Men hvordan har folk reagert i de to tilfellene? 

LES OGSÅ: Tåregass, batonger og hunder — da politiet viste Oslo øst hva demokrati er

Fordømmelsen av volden mot SIAN har vært så massiv at det har blitt sosialt uakseptabelt å nyansere ungdommenes handlinger. Hvis man er så skjødesløs å vise den minste forståelse for at folk kan miste fatningen når de utsettes for grov hets og hatprat, blir man straks beskyldt for å støtte vold. Enten så er en med eller mot!

Folk inntok imidlertid en svært så annerledes holdning til Bertheussens ugjerninger. Da PST offentliggjorde sine mistanker, spant regjeringa saken som en personlig tragedie. Og selv om Bertheussen nå har mista mye av sin støtte, kjøpte mange umiddelbart regjeringens versjon. De som rettet kritikk mot henne, ble irettesatt og bedt om å vise medfølelse. Få møtte henne med samme fordømmelse som ungdommene har opplevd. Og ingen har vist den minste interesse for ungdommenes bakgrunn, psykiske tilstand eller annet som kunne forklart deres handlinger.

Ser man disse to sakene opp mot hverandre, levnes det liten tvil om at samfunnet reagerer forskjellig alt etter hvem som er involvert. Ord og handling har visstnok ingen sammenheng når høyreekstreme grupper sprer rasisme. Snakker vi derimot om en aktivistisk teatergruppe, er veien langt kortere fra ord til handling. Og mens prinsipielle argumenter om ytringsfrihet flagges høyt i saker om høyreekstremt hatprat, begraves de like raskt i saker hvor venstreaktivister blir krasse i tonen. Ja til og med lovbrudd bortforklares lettere om de begås av en høytstående representant for høyresiden enn av noen minoritetsungdommer. 

Det er virkelig tid for å avstå fra å slamre hellige prinsipper i hodet på folk når de samme prinsippene viser seg svært så føyelige i andre situasjoner. La oss heller føre en redelig debatt om hvilket samfunn vi ønsker fremover!

Pål Asle Pettersen er komponist og leder i Rødt Stavanger.