Rivinga av fasaden har starta og Picassos kunstverk er tatt ned. Likevel er det noen som fortsetter å demonstrere for Y-blokka. «Vi vil belyse det hærverket regjeringa holder på med.»
Sola har akkurat gått ned og rundt 20 mennesker er samla på en liten plass midt i Oslo. På den ene sia går Akersgata forbi, med VG-bygget i bakgrunnen. På en annen det som blir igjen av Regjeringskvartalet, Høyblokka. Bak publikum er det en svær vegg, nylig satt opp. Man kan ikke se det, men den rommer et kunstverk av selveste Pablo Picasso, 13 meter bredt og 8,2 meter høyt. Ved mikrofonen står en kvinne og snakker om Y-blokka. Den er bak henne. Man kan se litt av den der den titter fram over høye gjerder. Det brumler og bråker. Plutselig står gnistfokken fra taket av bygget.
Det er snart ei uke sia den utvendige rivinga av fasaden begynte. Enden som vender mot den lille plassen er det eneste som har blitt rørt og et enormt hull gaper ned mot den lille folkemengden. Det leses høyt fra Gul Bok av Zeshan Shakar. Det spilles og synges. Det steves. Det trommes.
Kampen om bevaring av Y-blokka er definitivt tapt. Før de nylig gikk løs på det ytre hadde de plukka byggets innside fra hverandre. Det er et skall som nå endelig står for fall.
— Det er en prinsippsak å belyse det hærverket regjeringa holder på med, sier Hanne Åmli til Radikal Portal.
— Dette handler om kulturvern og at vi må ha demokratiske prosesser rundt slike avgjørelser, fortsetter hun.
Det er niende gangen Åmli og gjengen samles på vake utafor Y-blokka. De har gjort det jevnlig sia mai, men dette er første gangen etter at rivinga har blitt synlig fra utsida.
«Det er brutalt», sier en og ser opp mot det svære hullet. Han får anerkjennende nikk fra resten.
Det står seks telt i en ring med noen tepper, barneleker og instrumenter inn i mellom. Et mikrofonstativ for framførelser og appeller. Mesteparten av lyset på plassen kommer fra minnesmerket etter det høyreekstreme terrorangrepet 22. juli 2011 som skjedde på plassen.
«Uskadd av terror — ødelagt av regjeringa», «Stopp vandalismen — bevar Y-blokka», «Picassos veggkunst skal ikke fjernes». Plakatene henger på gjerder og vegger, alle på engelsk, for dette er en sak av internasjonal karakter.
— Norge er en ung kulturnasjon og vi har ikke så mange kulturbygg, forklarer Åmli.
Alle de frammøtte har sterke meninger om hvorfor bygget er unikt og hva som gjør at det må få stå. Når det plutselig dukker opp en spansk sosialarkeolog blir ikke snakkelysten mindre. Hun forsker på det sosiale samspillet mellom arkitektur og mennesker og vil gjerne høre historiene til de frammøtte. Det er et symbol på etterkrigstida, på gjenoppbygginga av landet, klassesamarbeidet og datidas sosialdemokratiske prosjekt.
— De påstår at terroren har skada bygninga, men det er bare tull, påpekes det.
Det blei ikke påvist noen strukturelle skader på byggverket og deler av bygget har vært i bruk som normalt, men likevel blei det aldri utreda å la den ikoniske arkitekturen få stå som en del av det gjenoppbygde regjeringskvartalet.
Arkitekten bak Y-blokka er Erling Viksjø, samme mannen som tegna Høyblokka. Han vant arkitektkonkurransen i 1939, men prosjektet blei utsatt på grunn av andre verdenskrig. Bygget blei nærmere planlagt i løpet av 1950-årene og ferdigstilt i 1970. Blant deltakerne på vaken er det misnøye med en prosess de mener har pågått bak lukkede dører, med mangel på en demokratisk prosess og reell politisk diskusjon om alternativene.
— Det skrives om denne saken i land som Kenya og Malaysia, men ingen var her og tok bilder da de gikk løs på fasaden. Det er ikke lange veien for dem, sukker Åmli og peker på VG-bygget like ved.
— De var her da Picasso blei tatt ned og flytta, men da gjerne med vinklinga om at «vi Norge» var så flinke som fikk til noe så komplisert.
Det 120 tonn tunge kunstverket Fiskerne, skissert av Picasso og ført i verket av Carl Nesjar, skal nå flyttes til inngangspartiet av det nye regjeringskvartalet. Litt som å klippe ut ansiktet på Skrik av Edvard Munch, eller å sette Eiffeltårnet i Roma, kommenteres det.
Mellom gitarlyd, sang, høytlesning og tromming på runebomme kommer det forbipasserende og lurer på hva som skjer. Flere slår av en prat og noen har ikke fått med seg hva som foregår på byggeplassen bak gjerdene. «De fleste støtter oss», slår Åmli fast.
Men høsten har meldt seg og med mørket blir det også fort kjølig i lufta. Trafikken av gående og syklende i Akersgata blir mindre og de frammøtte teller på knappene og drar så hjem. Noen blir. Hele kvelden. Hele natta. Helt til klokka seks neste kveld.
Den niende vaken går mot nattedvale, men det kommer flere.
— Vi kommer til å være her, til å si i fra, til å være synlige, helt til det siste.
