I ettekant av demonstrasjonene i USA, som følge av drapet på George Floyd, har har det kommet fram stadig nye eksempler på hvor omfattende rasismen er, men hvordan kan disse primitive forestillingene om raser overhodet overleve?

Drapet på George Floyd i Minneapolis den 25.5 har på ny tvunget oss til å innse hvor kort vi er kommet i kampen mot rasismen. Går det an å forstå det som skjer? I debatten som har gått siden drapet har det kommet fram stadig nye eksempler på hvor omfattende rasismen er, men i liten grad er det forsøkt å gi en teoretisk forklaring på fenomenet rasisme. 

Etter den Andre verdenskrig ble kampen mot rasismen stilt som en viktig politisk oppgave i mange land. Den svenske nobelprisvinneren, Gunnar Myrdals store arbeid: «An American Dilemma: The Negro Problem and modern Democracy», var et viktig bidrag til debatten. Myrdal var optimist. Han mente en viktig årsak til rasismen var at folk manglet kunnskap. I dag vet vi at dette var ren ønsketenkning. Selv i et land som Norge, med et høyt utdanningsnivå, har vi de siste årene opplevd ekstreme former for rasisme som Holmlia- drapet i 2001, Uttøya – massakren i 2011 og Philip Manshaus drap og angrep på moskeen i Bærum i 2019.

LES OGSÅ: Av Peder Martin Lysestøl: Kapitalismen og utslippet av klimagasser

I denne artikkelen stiller jeg spørsmålet: Hvordan kan disse primitive forestillingene om raser overleve? Hva er årsaken til rasismen?

Vitenskap om raser
Historia er full av eksempler på herskerkulturer som har diskriminert og undertrykt minoriteter og folk med annerledes utseende. Og det har ikke alltid vært de hvite som har vært de overlegne. Under den greske kulturens storhetstid, da greske slaveeiere skaffet seg slaver fra land de la under seg, ga Aristoteles følgende råd til slaveeierne: Ikke skaff dere slaver fra Nord-Europa fordi folk fra Nord – Europa er lite intelligente.

Dagens rasisme er en mer avansert rasisme enn den gamle, «primitive». Den blir også kalt «vitenskapelig rasisme» fordi den ble utviklet av vitenskapsfolk som ga rasismen en teoretisk overbygning. En av de som fikk æren for «teoriene» var franskmannen Gobineau som på 1850 – tallet lanserte teorien om den ariske herrerasen. Teorien var som skapt for å forsvare kolonistyre og slaveriet. Folk med svart hudfarge var en mer primitiv «rase» enn de hvite og sto lavere på den menneskelige rangstigen. Det var derfor naturlig for de svarte å gjøre enkelt, rutinemessig arbeid. Slik kunne slavetransportene, en av historias mest brutale behandling av mennesker, velsignes av den kristne kirka fordi rasedelingen var skapt av Gud. Århundrer med jødeforfølgelser og drapet på 6 millioner jøder, er et av mange resultat av denne vanvittige ideen. Raseforskere i «hvite» land, også i Norge, utviklet en serie såkalte teorier om mennesketyper: Samer er «saktmodige», Sorte er «mindre intelligente», Jøder er «pengegriske», Asiater er «utspekulerte», arabere er «upålitelige og ondskapsfulle». For å forsvare sine teorier om mørkhudede som primitive, måtte ofte virkeligheten forfalskes. Litteraturen og billedkunsten har mange eksempler på systematisk «hvitvasking» av det kristne verdensbilde. Kjente eksempler er skifte av farge på bilder av Jesus fra brun til hvit og framstillingen av folk i det faraoiske Egypt som lyshudede.

Rasismen har også mer skjulte former. Den engelske økonomen David Ricardos handelsteorier som sier at det er best for alle land om land produserer det de er best til og deretter handler med hverandre, er som skapt til å forsvare vestens industrimonopol og en verden med i-land og u-land. Et av de brutaleste formene for statlig rasisme er FNs vedtak i november 1947 om å fjerne store deler av den palestinske befolkningen. Det er umulig å forstå hvordan siviliserte stater, samtidig som de høytidelig vedtar menneskerettighetene, beslutter at det palestinske folket skal fordrives fra sitt hjemland og gi plass til europeiske jøder, uten å knytte vedtaket til rasistiske forestillinger. Palestinerne var jo bare arabere. Og jødene ville få det bedre i Palestina. Det passet ikke med for mange jøder i Europa. Ikke bare nazistene ønsket å fjerne en del av den jødiske befolkningen.

LES OGSÅ: Boris Johnson mente kolonialismen aldri burde slutta – nekter å kommentere i dag

Samtidig som den 3.verden frigjorde seg fra koloniherredømmet, ble det krevd et oppgjør med den brutale rasismen. UNESCO har siden 50-tallet erklært at raser ikke finnes blant mennesker. Dette ble bekreftet på en internasjonal biologikonferanse i Moskva i 1964. FN har også vedtatt at det er ulovlig å bruke ordet «rase» i beskrivelsen av mennesker. Tross FN- vedtak, regjeringserklæringer og kamp mot rasisme i over 70 år, møter vi rasismen, i stadig nye brutale former.

Avspeilingsteorien
Kan grunnen til at rasismen dukker opp igjen og igjen være at regjeringene ikke tar tak i de dypere årsakene til rasismen? At rasismen er for sterkt integrert i vår samfunnsorden til i at det er vilje til å sette inn mottiltak som virkelig virker? På 80-tallet utviklet engelske forskere en teori, avspeilingsteorien, som viste at grunnlaget for rasismen ble reprodusert igjen og igjen. De kaller teorien avspeilingsteorien fordi rasistiske forestillinger skapt av kolonitida og imperialisme, avspeiles i den virkeligheten folk opplever daglig. I dagliglivet, i avisene, i mediene møter folk en virkelighet eller et bilde av virkeligheten som bekrefter forestillingen om at hvite er overlegne: de fargede er de fattigste, de arbeidsløse, de som fyller fengslene, de som er på flukt. Det hvite Europa og USA er økonomisk mest utviklet. U-landa, med sin fargede befolkning, sliter med store utviklingsproblemer. Disse forestillingene er så dominerende og sterke at de ubevisst farger vårt bilde av verden. Dermed kan reaksjonære krefter utnytte det rasedelte bilde på tallrike måter i sine rasistiske handlinger.

LES OGSÅ: Klassekamp og antirasisme på venstresidas premisser

Teoretikerne bak avspeilingsteorien understreker at rasismen vil overleve så lenge det ikke skjer noe med den virkeligheten som skaper de rasistiske forestillingene. Det skjedde noe med denne virkeligheten i årene 1950 til 1975. Folket i Vietnam og andre folk seiret i kampen mot imperialismen. Land i den 3. verden ble sjølstendige. Den alliansefrie bevegelsen ble en viktig faktor i internasjonal politikk. Slik ble bilde av de fargede som de svake og underlegne gradvis snudd. Med den nyliberale revolusjonen gikk vi på ny inn i en periode som forsterket det koloniale bilde: Forskjellen mellom fattig og rik har økt. Klasseforskjellene har økt. Fattigdom og kriger i mange 3.verdenland har tvunget folk på flukt.

Om avspeilingsteorien er riktig vil rasismen leve videre, åpent og fordekt helt til «speilet» viser et annet bilde: en tredje verden som igjen styrker seg økonomisk og politisk, Afro-amerikanere som forbedrer sin rolle i det amerikanske samfunnet og en flyktningebefolkning som blir behandlet med respekt og får bedre levekår. Dette krever en helt annen utvikling enn den som nå skjer i dagens globale kapitalisme.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom og forfatter. Pensjonert førstelektor fra Høgskolen i Sør Trøndelag. Han har tidligere skrevet om Palestina, internasjonal økonomi og velferdsstatens økonomi.