Kapitalen vil unngå utgifter om det er lønn eller å ta vare på naturen. Diskusjonen om nullvekst tar oss bort fra at det er kapitalismen, ikke veksten som er det virkelige klimaproblemet.
Anerkjent økonomisk teori beskriver vekst som økning av brutto nasjonalprodukt (BNP). All økonomisk aktivitet knytta til marked er tatt med. Dette gjelder både produksjon av varer og tjenester. Ansettes mye politi og mange brannfolk, øker BNP. Produseres det mer malariamedisin, øker BNP; det samme om man produserer flere bombefly. BNP øker enten det er positivt eller negativt for folk. Vekst-begrepet brukes uavhengig av om det er Kina, Sovjet, Russland, USA eller Norge som studeres. Altså uavhengig av samfunnsform.
LES OGSÅ: Den naive nullveksten
BNP måler ikke alt
Men BNP måler ikke all økonomisk aktivitet. Den store uformelle økonomien er ikke med i BNP. Ikke-betalt arbeid i husholdningene er ikke med. Norske myndigheter opererte i en periode med ikke-betalt arbeid i sin planlegging fram til at FN, etter annen verdenskrig, vedtok retningslinjer for hva som skal inngå i beregningen av BNP. Da ble husholdningsarbeidet fjerna fra det statistiske grunnlaget for økonomisk politikk. I følge den siste tidsnyttingsundersøkelsen som Statistisk sentralbyrå publiserer cirka hvert tiende år utgjør husholdningsarbeidet i gjennomsnitt rundt tre og en halv timer per dag for hver enkelt.
Naturligvis gir kapitalistisk vekst basert på kapitalakkumulasjon med profitt som ledemotiv miljø-ødeleggelse. Tallene er skremmende. Men også det motsatte – nedgang under kapitalismen – gir miljøødeleggelse.
LES OGSÅ: Vårt økologiske forfall — hvordan kom vi hit?
Nedgang i vekst – økende miljøødeleggelse
Ser vi på utviklingen av BNP-veksten i Vesten fra annen verdenskrig og fram til i dag, ser vi at veksttakten har sunket tiår for tiår. Fra rundt seks prosent på 1950-tallet til under det halve de siste ti åra. Likevel har miljøødeleggelsene hatt en økende tendens. Vekst målt med BNP, er helt uinteressant for kapitalen så lenge de øker profitten.
Nå opplever verden det motsatte av vekst, økonomisk nedgang. BNP krymper i de aller fleste land, og utsiktene for de neste åra ser ut til å gi fortsatt nedgang. Altså burde vi se positive prognoser for miljøet, ifølge nullvekst-teorien. Men det er i hovedsak det motsatte som skjer. Bruker vi Norge som eksempel, ser vi at myndighetenes politikk der Høyre og Arbeiderpartiet går sammen om såkalte breie forlik, ser vi at miljøet blir lidende. De går storkapitalens ærend. Oljeselskapene får det i hovedsak som de vil. Det samme gjelder alle storkapitalister. Det er ikke stilt strengere krav for å hindre miljøødeleggelsene. Tvert imot, krisa brukes som begrunnelse for selskapene til å unngå satsing på miljøvennlig produksjon. Eksempelvis ble flyselskapet Norwegian redda med norske skattepenger og reduserte avgifter.
Økt produktivitet
Fortsatt miljøødeleggelse går sammen med økte klasseskiller. Krisa brukes også til å øke utbyttinga av arbeiderklassen. Et opplagt grep i disse tider både for miljøet og mot arbeidsløshet er arbeidstidsforkorting. Men det kommer ikke på tale. Tariffoppgjøret til høsten blir begredelig, hvis toppene i NHO og LO får bestemme.
Produktiviteten har økt hele tida under kapitalismen, men siste gang vi hadde en arbeidstidsforkorting var i 1987. Faktisk lønnsarbeider en heltidsarbeidende mann nå like mye som i 1980, ifølge den siste tidsnyttingsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Nedgangen brukes av NHO som begrunnelse for å gå mot arbeidstidsforkorting. «Vi» har ikke råd.
Økt produktivitet er det viktigste grunnlaget for økonomisk vekst. For eksempel, hvis samfunnet oppfinner en maskin som gjør at vi bruker to timer på å produsere 300 brød, mens å produsere tre brød i heimen tar to timer, er den gjennomsnittlige produksjonen per menneske økt med hundre-gangen. Denne økte produktiviteten frigjør arbeidskraft som kan brukes til enten betalt arbeid, ubetalt arbeid eller rekreasjon. Man kan faktisk tenke seg at hvis vi får en arbeidstidsforkorting som svar på den økte produktiviteten, vil flere bruke tida si på lavproduktive ting som å bake brød, dyrke egen mat og bruke mer tid på å ta vare på hverandre, som pass av barn, sjuke og eldre, og kanskje flere dugnader. Altså vil mer tid gå til ubetalt arbeid.
Hva gjør vi med økt produktivtet?
Hvis samfunnet belønner innsats for å bedre miljøet utenom det betalte arbeidet, kan den økte produktiviteten føre til et bedre miljø. Men et slikt samfunn kan ikke være basert på kapitalisme, uansett om det er kapitalisme i nedgang eller i vekst. Det kan bare et samfunn der folk flest har makta – et sosialistisk samfunn.
I et samfunn som ikke har profitt som ledemotiv i økonomien, men har tilfredsstillelse av folks behov og ivaretakelse av den naturen som vi er en del av som ledemotiv, vil det være ønskelig med økt produktivitet, fordi det vil frigjøre arbeidskraft til å ta seg av hverandre og å bedre miljøet på vår jord.
Kapitalen vil alltid prøve å unngå utgiftene knytta til å ivareta naturen ved å forurense, ødelegge natur, utbytte arbeidskraft og unngå skatter og avgifter (bare spør den nyansatte sentralbanksjefen). Den vil prøve å skyve kostnadene over på andre, på oss – fellesskapet. Skal vi redde kloden må vi altså ha en demokratisk planøkonomi.
Det er altså ikke veksten som er problemet, men kapitalismen.
Når man fremmer tanken om nullvekst, er man med på å dekke over at det ikke er veksten som er problemet, men samfunnsformen – kapitalismen.