Om kontroversen rundt Churchill-statuen gjør det vanskeligere å benekte at kolonialismen er de humanistiske verdienes vrengebilde, har den virkelig ikke vært forgjeves.

Et av de mest interessante innslagene i diskusjonen om statuer og monumenter er mangelen på kunnskaper om koloniarven, rasismens vedvarende kraft og Winston Churchills liv før 1939 og etter 1945. Én ting er å fastholde at han på grunn av den andre verdenskrigen bør stå hogd i stein på Solli Plass, noe annet er den oppvisninga i bagatellisering, historiefornekting og hvitvasking (bokstavelig galt) av imperialismens forbrytelser vi har vært vitne til i det siste. La oss her se på litt nærmere på noen av argumentene.   

Et produkt av sin tid?
Et av gjennomgangstemaene er at vi må huske at Churchill ikke var annet enn et produkt av sin tid. Dessuten var det bare i sine unge år han hadde «meninger» om afrikanere som kan kritiseres, slik Jonas Gahr Støre uttrykker det i et NTB-intervju, der han samtidig stempler motstandere av denne statuen som «primitive», altså at befinner seg på et lavere sivilisasjonsnivå. Dessuten må Støre operere med et høyst særegent aldersbegrep i sin retusjerte og idylliserte gjengivelse av historien: Den britiske statsministeren var 80 år (!) da han på 1950-tallet ledet ei regjering som gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser som etnisk rensing, tortur, utsulting, seksualisert vold, kollektiv avstraffelse, konsentrasjonsleirer og offentlige massehengninger i Kenya. I 2013 måtte den konservative utenriksministeren, William Hague, offentlig beklage en del av de verste ugjerningene for å unngå en rettssak med enda flere avsløringer.

Under kampen for nasjonal frihet og for å få tilbake jord som var erobret med vold av de hvite koloniherrene, blei minst 150 000 afrikanere plassert i leirer uten noe rettslig grunnlag, mens 1,2 millioner blei stengt inne i militært bevoktete landsbyer. Dette – som er kalt etnisk Gulag – er nå dokumentert ned til den minste detalj. Når Churchill var med på dette, må man tro det var fordi han ønsket å vise andre rundt om imperiet hvilken pris de måtte betale for motstand og opprør: Han ville med andre ord statuere et eksempel. Nå hører det med at til historien at han advarte mot at så mange av de dødsdømte blei offentlig hengt på samme tid. Men med hans egne ord, bunnet dette i en frykt for britenes omdømme om det blei kjent. At over 1000 blei hengt hver for seg, var tilsynelatende i tråd med humanistiske verdier. 

Imperiekrigeren
Hvis dette ikke var annet enn tidsånden, som det heter, betyr det at historien utelukkende ses på med et europeisk blikk, det vil si fra overgriperens ståsted. Men det var ikke en gang mot slutten av 1800-tallet slik at alle briter meldte seg til tjeneste i imperiekrigene – i Afghanistan, Sudan og Sør-Afrika — med samme entusiasme som Churchill. Hvis det er én sammenhengende tråd i Winston Churchills liv, er det kampen for det britiske imperiet, det vil si denne lille øyas rett til å okkupere store deler av verden og bruke alle de metoder de måtte finne nødvendig for å bevare hvitt herredømme. Han så derfor imperiekriger som sin mulighet til å oppnå ære og berømmelse, slik det sømmet seg for en sønn fra det høyeste sjiktet innenfor aristokratiet. Under sin utdanning ved militærakademiet Sandhurst trodde han at alle kriger mellom siviliserte stater i Europa var over, men det var ingen grunn til å fortvile, han trengtes i kampen mot all verdens ville og barbariske folk, alt fra zuluer og afghanere til sudanske dervisjer, som han selv uttrykte det. Derfor brukte han sine forbindelser til å komme med i kavaleriet som i 1897 nedkjempet pashtun-befolkninga ved Malakand-passet, på grensa mellom dagens Pakistan og Afghanistan. Det blei også hans debut i dobbeltrollen som soldat, krigskorrespondent og forfatter, bare 23 år gammel. Både i boka om Malakand og i memoarene om sine unge år forteller han at motstanderne var skadedyr. Det var derfor ikke nok å seire militært, landsbyer måtte brennes, brønner ødelegges og matlagre konfiskeres. Å ta krigsfanger istedenfor å drepe, var å vise mangel på maskulin styrke.

Allerede året etter Malakand-felttoget var Churchill entusiastisk med under slaget i ved Omdurman i Sudan, der han gledet seg over de moderne våpnene i sivilisasjonens tjeneste, slik at i alle fall 12 000 sudanere lå døde igjen, og enda flere var såret, mens tallet på drepte på britisk/egyptisk side i underkant av 50. Dermed kunne britene skaffe seg kontroll oppover langs Nilen, og sørge for at enda større deler av verden kunne underlegges deres herredømme. Deretter fulgte det fra Churchills side nye bøker om egen innsats, også fra krigen i Sør-Afrika ved århundreskiftet, der concentration camps for første gang blei et ord i det engelske språket. 

Det europeiske blikk
Tilbake til 1950-tallet, som var en tidsalder da ikke alle hjerter banket like heftig for imperiet som det fortsatt gjorde hos Churchill, særlig ikke hos ofrene. Han som noen insisterer på å kalle en mann av sin tid, var nå blitt en mann av sin fortid. Det skyldes selvsagt at en fortsatt rasistisk legitimering av britisk herredømme hadde tapt noe av sin glans etter at naziregimet all sin uhyrlighet hadde vist hva forakt for «ikke-ariere» kunne føre til. Eller som den britiske historikeren Dan Stone uttrykker det i den oversiktsboka si om konsentrasjonsleirer gjennom historien, der Kenya har sin naturlige plass: Både Frankrike og Storbritannia blei nå styrt av politikere som hylles for sin anti-fascistiske kamp og for å ha gjort slutt på tyske konsentrasjonsleirer, uten at dette hindret dem å utføre tortur, massakrer, internering i leirer og teppebombing.

Ugjerningene i Kenya blei begått, med åpne øyne på øverste hold, etter at FNs Menneskerettighetserklæring blei vedtatt i 1948. Det samme skjedde i Malaysia, der britiske styrker i første halvdel av 1950-året var en pioner i bruken av giftmiddelet Agent Orange for å sprøyte – det vil si ødelegge – store områder av landet. På denne tida var Churchill var en viktig pådriver for den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, men det var åpenbart at såkalt universelle rettigheter ikke gjaldt innafor det britiske imperiet. Å minne om dette, er det motsatte av historieløshet. Det er heller ikke spørsmål å rasere eller retusjere historien, som det nå heter, men om å gjøre den mer komplett, nyansert og flerstemmig. Ikke noe har overrasket meg mer i denne debatten enn at slikt program skal få så mange til – bokstavelig talt – å bli hvite av raseri.

Det er for øvrig ikke bare Winston Churchill som må frikjennes som et barn av sin tid, ifølge Stig Andersen i et innlegg i Klassekampen gjelder det også kong Leopold 2 av Belgia, sjøl om kongen ved det forrige århundreskiftet var hovedansvarlig for terrorveldet i Kongo, som kanskje krevde 10 millioner liv. Mange av dem var barn av sin tid, men de fikk ikke anledning til å vokse opp. Det er riktig at slikt ikke vakte nevneverdig bekymring andre steder i Europa på denne tida, og Aftenposten skreiv for eksempel at dette var en av de skjønneste koloniale begivenheter, og at kongen hadde en stor del av æren for dette. Den norske juristen Bille Aubert, stifter av Den konservative studentforening (DKSF) gjorde tjeneste i Kongo, og mente at afrikanere både hadde en tom hjerne og en hud som tålte piskeslag bedre enn den europeiske «silkehuden». Men jeg er samtidig sikker på at det, sjøl på denne tida, var afrikanere i Kongo som hadde et annet syn enn kong Leopold, Aftenposten og Bille Aubert. (Denne historien er fortalt i Afrika. Fra de første mennesker i dag. Det finnes med andre ord flere blikk å oppleve historien med, og ikke alle har blitt stående fast i den eurosentriske blindsonen

Kolonialisme og rasekrig
Når Churchill i debatten ofte framheves som en liberal-demokratiske kjempe, slik bl.a. stortingsrepresentant Peter Frølich (H) nylig gjorde i Dagsnytt 18, er det å se bort fra de sterke antidemokratiske innslag som han også målbar. Det gjaldt også i hans eget hjemland, der han møtte både kvinnebevegelsen og den gryende arbeiderbevegelsen med sin aristokratiske (og patriarkalske) klasseforakt. Etter hans oppfatning var demokrati så avgjort ikke noe som gjaldt for afrikanere, eller for indere som i så tilfelle ville bli styrt av en «halvnaken fakir», som var det uttrykket han brukte om Mohandas K. Gandhi. Churchill var heller ikke spesielt liberal eller demokratisk da han i 1927 forsikret Benito Mussolini om sin helhjertete støtte, om bare han selv hadde vært italiener. Det var ikke minst fordi den italienske diktatoren viste så klar front mot fagforeninger og den politiske venstresida. Også i 1933 viste Churchill stor forståelse for Mussolini som en stor statsmann, og ga to år etter ikke uttrykk for noen kritikk av Italias angrep mot Etiopia, også med giftgass.  

Denne samhørigheten kan bare forklares med at kolonialisme og rasekrig var noe Storbritannia og det fascistiske Italia hadde felles. Ikke overraskende fant Churchill også sin plass blant den spanske republikkens anti-demokratiske fiender, og Franco blei – på samme måte som Mussolini – ansett som en verdig representant for den europeiske og kristne sivilisasjonen. Da enkelte vestlige land vurderte oljesanksjoner mot Franco-Spania etter verdenskrigen, i håp om at dette ville få diktatoren til å moderere seg, blei dette avvist av Churchill. Satt på spissen, men bare litt, kan det se ut til at autoritære regimer ikke var noen opplagt fiende før Tyskland truet både Storbritannia, imperiet og den «naturlige» rangordninga i det internasjonale systemet.

Når professor Øystein Sørensen framholder i Dagsavisen (16.6.) at moralske normer fra 2020 ikke må skygge for et åpent sinn og kildekritisk gransking av tidligere tiders historie, er dette opplagt riktig. Men den aktuelle diskusjonen om monumenter er ikke en faghistorisk metodeøvelse som leveres inn til professoral godkjenning. Selvsagt står vi som lever i 2020 fritt til å avgjøre hvem vi i dag finner grunn til å ære og hylle på sokler, det må da være alle generasjoners rett. Da er det ikke annet enn våre normer og politiske holdninger (som det er uhistorisk å tro er felles for alle i Norge) som er vårt kompass, og det er vi som må treffe avgjørelser om hvordan vårt offentlige rom skal fylles. Det er det som på engelsk er det grunnleggende skillet mellom history og memory, eller mellom historiefaget og vår forvaltning av minner, noe jeg faktisk trodde var elementært. Og når Sørensen mener at det knapt er noen andre enn direkte etterkommere av bengalere eller slaver som har rett til å føle seg berørt, viser han bare at solidaritet er et ukjent fremmedord. Men han har rett i at denne debatten kan føres ut i det absurde, noe han selv viser ved å spørre kritikere av Churchill om de også vil fjerne pyramidene, som om de blei oppført i Oslo i 1976 og framstilt som representanter for det liberale demokratiet.

Rasisme som bærebjelke
Som historiker er det min oppgave å finne ut hvorfor og hvordan hodet av en utstoppet afrikaner havnet på museum i Barcelona, men like selvsagt er det at afrikanske stater foran sommer-OL i 1992 var i sin fulle rett til å kreve at det blei fjernet. Her er jeg mer enig med Civita-historiker Bård Larsen når han skriver: «Det har med ett nærmest blitt ufint å mene noe om hvordan vårt offentlige rom skal prydes med historieformidlende og politiske uttrykk». Men den gang gjaldt det riktignok utforminga av monumentet til ære for Osvaldgruppas sabotasjeaksjoner under verdenskrigen, som han mente ga for stor plass til kommunisten Asbjørn Sunde (Klassekampen, 15.5. 2015). På samme måte forstår jeg godt hvorfor hovedgata i Windhoek het Kaiserstrasse, til ære for keiser Vilhelm 2 (den kjære norgesvennen), som var så stolt over folkemordet i Namibia i begynnelsen av 1900-tallet. Men jeg roper ikke opp om rasering av historien, jeg gleder meg isteden over at gata etter selvstendigheten i 1990 blei omdøpt til Independence Avenue. Det er fordi det kan ane meg at de etterlevende etter det tjuende århundrets første folkemord ikke trenger dette gatenavnet eller monumentet for å hylle tyske ryttersoldater – der Reiter von Südwest – for å bli minnet om historien. Men jeg husker godt all furore som blei skapt blant gjenværende tyskere i Namibia, de brukte argumenter som noen resirkulerer i disse dager. Jeg tror heller ikke så mange av leserne av Klassekampen protesterer mot at avisa har retusjert historien, som det heter, ved å fjerne «de fem store»- som inkluderte Stalin – på avishodet. 

Hvis det er slik at det kun er innsatsen i kampen mot Nazi-Tyskland som Churchill blir hyllet for, slik mange ser ut til å mene i disse dager, burde statuen i det minste flyttes til Akershus Festning, for eksempel nær Hjemmefrontmuseet eller Max Manus-statuen. Eller hva med plassen ved sida av monumentet for Franklin D. Roosevelt? De sto jo også sammen om Atlanterhavserklæringa fra 1941, som hyllet prinsippet om alle lands rett til selvstyre og frihet. Det vil riktignok kreve et lite tillegg om at den britiske statsministeren umiddelbart gjorde det klart at det bare gjaldt områder under tysk okkupasjon, og slett ikke det imperiet han også utkjempet krigen for å bevare. Kanskje kan det samtidig nevnes at Sovjetunionen også var med på å nedkjempe Tyskland og frigjøre Norge? Vi bør vel heller ikke glemme millioner av indere og afrikanere som deltok i denne kampen, slik at vi i dag ikke lever i et fascistisk diktatur? Det kan bli en ledig sokkel for et minnesmerke til deres ære på Solli plass.

I dette nødvendige opplysningsprosjektet om den vestlige historiens mange sider, der rasisme mer er en bærebjelke enn et uforståelig og kortvarig nazistisk avvik, har det hittil vært lite hjelp å få fra den den dominerende forskningstradisjonen ved Universitetet i Oslo. Her har det vært mange studier av sammenhengen mellom totalitære regimer og forbrytelser mot menneskeheten, men få som forsøker å forklare hvordan det kan ha seg at rasisme, avhumanisering, tvangsflyttinger og konsentrasjonsleirer med tortur også kan knyttes til imperiemakter som på hjemmebane regner seg som liberal-demokratiske fyrtårn. Det siste er utvilsomt en mer intellektuelt utfordrende øvelse, men kanskje ikke like populært i dagens politiske klima. 

Den riktige dose rasisme?
Heldigvis er det ikke alle historikere som viker tilbake for å drøfte slike sammenhenger. For eksempel har Dan Stone, en av verdens fremste folkemordsforskere, pekt på kontrasten mellom markering av Holocaust Memorial Day i britiske skoler 27. januar, og det totale fraværet av minneseremonier for ofrene for slaveri, kolonialisme og kriger utenfor Europa. Han argumenterer også for at historikere bør interessere seg mer for de åpenbare likhetstrekkene mellom europeisk kolonisering og det tyske begrepet Lebensraum, samtidig som han ønsker seg studier som diskuterer Holocaust, forbrytelser i koloniene og en rasistdrevet territoriell ekspansjon som et karakteristisk trekk ved framveksten av den moderne verden.

Det er det samme perspektivet som løftes fram av juristen Aoife Duffy i en folkerettslig studie av de offisielle Kenyadokumentene som belyser Churchills siste regjering, dvs. i en periode preget av avsky mot vold og rasisme i kjølvannet av verdenskrigen. Et hovedpoeng er her gapet mellom de høyverdige idealene og det som dette materialet forteller om vold, nedbryting av menneskelig verdighet og rasistisk forakt. Og i motsetning til den andre verdenskrigen, er dette holdninger som ennå ikke har blitt historie. Det ser vi når Bård Larsen i nettavisa Khrono avviser argumentasjonen om Churchills rasisme med at det ville være et lite tiltalende samfunn om alt skulle pakkes inn til det korrekte og perfekte. Men hva er egentlig riktig dose rasisme for at det skal bli et trivelig samfunn?  

Denne diskusjonen føyer seg inn i den kulturkampen som i dag føres for å gjenreise stoltheten over det britiske imperiet, slik ikke minst Boris Johnson er sentral pådriver for både i skrift og tale, der et av målene er å få lærebøker i skolen som er tilpasset høyreorienterte ideologier. Ingen bør la seg overraske over at han har skrevet en av de mest forskjønnende av alle Churchill-biografier, det er en skarp konkurranse med sikkert 1000 påmeldte i en veritabel vekstindustri. Den eneste politiker som kan gjøre rangen stridig når det gjelder å hylle imperiet, er den tidligere Labour-statsministeren Gordon Brown. Også enkelte historikere har kastet seg på denne bølgen, ingen med større entusiasme enn Niall Ferguson i boka Empire. Han har ennå ikke kommet på sokkel, men må nøye seg med fast spalte i Dag & Tid, der han med ujamne mellomrom utropes av Jon Hustad som verdens fremste historiker.  

Historisk opprydding
Mitt forslag om flytting til et sted som fjerner all tvil om at det er den andre verdenskrigen som Churchill æres for, er satt fram i håp om at vi kan gjøre oss ferdig med sokkeldebatten, slik at kreftene kan settes inn mot den rasismen som lever blant oss i dag. Rasisme og fremmedfiendtlighet, som noen nå kaller nasjonalkonservatisme eller norske verdier, gjør at søkelyset ikke bare må rettes mot dem som står på sokkel, men som sitter på Stortinget. Og hvem kan fri seg for rasisme om de samtidig lar afrikanske båtflyktninger drukne i Middelhavet, kveles av våre klimagasser eller selges som slaver i etterdønningene etter den gang i 2011 bombet et afrikansk land?  

Det er både den historiske oppryddinga og den aktuelle debatten «vi må tørre å ta», som det heter. Om kontroversen rundt Churchill-statuen gjør det vanskeligere å benekte at kolonialismen er de humanistiske verdienes vrengebilde, har den virkelig ikke vært forgjeves.

PS: En liten, personlig kommentar til slutt: Jeg husker at jeg for 40 år sida var med på å lage Store Norske Leksikon, og fikk tilsendt afrikanske oppslagsord fra tidligere leksika fra Gyldendal og Aschehoug. Det er ingen overdrivelse at 20 generaler fra begge sider av «boerkrigen» ved forrige århundreskiftet måtte vike plass for afrikanske politikere, forfattere, kvinneaktivister, filosofer og frigjøringsledere. Noen vil kalle det å gå historisk berserk, men ikke sjelden er det rett og slett behov ikke bare for å supplere historien, men for å omskrive den. For eksempel heter det ikke lenger i leksikonet at Chetawayo var en krigersk zuluhøvding som fór hardt fram mot britene, men at han forsvarte sitt folk da han sto opp mot de britiske okkupasjonsstyrkene i 1879. Kall det gjerne historierevisjonisme, men i blant må jo historien revideres i takt med ny kunnskap og nye perspektiver. Jeg skammer meg ikke over å ha bidratt til dette, tross alt er også jeg et barn av min tid og mitt miljø.

En kortversjon av teksten sto i Klassekampen 23. juni.

Noen kilder: 

Anderson, David (2005). Histories of the hanged. Britain’s dirty war in Kenya and the end of empire. London: Weidenfeld & Nicholsen.

Duffy, Aoife. «Legacies of British colonial violence: Viewing Kenyan detention camps through the Hanslope disclosure. Law and History Review. Vol. 33, nr. 3/2015: 489-542.

Elkins, Caroline  (2005). Imperial reckoning . The untold story of Britain’s Gulag in Kenya. New York: Henry Holt and Company. 

Eriksen, Tore Linné (2019). Afrika. Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

Toye, Richard (2015). Churchill’s empire. The world that made him and the world he made. London: Pan/MacMillan.

Mukherjee, Janam (2015). Hungry Bengal. War, famine and the end of empire. London: C. Hurst & Company.

Newsinger, John (2015). British counterinsurgency. Basingstoke: Palgrave Macmillan.

Seymour, Richard (2018). The real Winston Churchill. https://www.jacobinmag.com/2018/01/winston-churchill-british-empire-colonialism?fbclid=IwAR1Wjz8zp–qR4FbD_uIMHT0ad42AB83q5EjBFV3d8b-kug053tts86D1tM

Stone, Dan (2006). History, memory and mass atrocitity. Essays on the Holocaust and genocide. London: Vallentine Mitchell.

Stone, Dan (2018). Concentration camps. A very short introduction. Oxford: Oxford University Press.

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor em. i Utviklingsstudier ved OsloMet-Storbyuniverset. Han har utgitt en lang rekke lære- og fagbøker, bl.a. Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Et svar på “Hva skal vi gjøre med Churchill. Og hva bør vi lære av historien?”

  1. Takk, Tore Linné Eriksen, for at du som representant for det høyeste akademiske nivå bekrefter det en hobbyhistoriker prøver å nå fram med. Selv for deg er det visst ikke lett, men det er med en form for skrekkblandet fryd at jeg leser din artikkel der det jeg kaller selektiv historiegjengivelse er kjernesak. Temaet er dessverre tidløst, men har nå blitt høyaktuelt fordi en afroamerikaner har blitt et blodferskt symbol for en endeløs kamp mot rasisme og mangel på historisk selvransakelse. Jeg fant stor nytte i ditt foredrag fordi jeg kjemper nærmest alene i min kritikk mot en kjent kunstner som drukner i hyllest av sin erklæring om Churchill som «et barn av sin tid», og at han dermed er evig unnskyldt. Jeg forsøkte å poste ditt innlegg som kommentar, men ble sensurert av vedkommende, noe som ikke gjør saken mindre skrekkblandet. Har også forsøkt å kritiserer NRK’s Sigurd Falkenberg Mikkelsen da han beskrev USA som en demokratisk fanebærer. Jeg kjenner amerikansk historie meget godt og påpekte en rekke grunner til at en slik beskrivelse passer dårlig. Men mange sender jo debattinnlegg til NRK, så et som kritiserte utenrikssjefen ble neppe prioritert.
    Noe av det mest absurde med slike ufarliggjørende, idylliserende og retusjerte historiegjengivelse er at de som bedriver sånt atpåtil kan beskylde sine kritikere for historieløshet. Det viser at historien på mange måter har stått stille, og at det ennå ikke er uvanlig å tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv, eller i det det minste bare rammer de som ikke likner på en selv eller de fleste som bor i nærheten.

Kommentarer er stengt.