Olav Thon. Foto: Kjetil Ree under lisens (CC BY-SA 3.0)

Olav Thon vil bygge en svær byarena midt i Bergen. Byen trenger ikke flere lukkede byrom styrt av kong kapital, men åpenhet definert av folket som bor i Bergen.

Hver dag på vei til trening går jeg gjennom et stort bygg i Bergen sentrum, rett ved siden av hovedbygget til Bergen offentlige bibliotek. Bygget kalles Bergen Storsenter, og ved siden av å samle en stor variasjon av butikker på et sted fungerer det som møteplass for byens innbyggere. Dette høres i utgangspunktet uproblematisk ut, og til og med som et gode for byen. Den praktiske verdien av å ha så mange tilbud på et sted er ikke neglisjerbar. Spesielt demokratisk er det derimot ikke. På en plakett foran inngangen står det to ord som bør få en politisk bevisst innbygger til å tenke seg om. «Thon Eiendom» står det, og med det har vi også fått vite hvem som legger premissene for byggets funksjon og utvikling. 

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Dunganfolkets stilnede stemmer

Eiendomskongen Olav Thon bør være kjent nok til ikke å trenge noen nærmere introduksjon her, så la meg nøye meg med å påpeke at kjernefunksjonen til både bygget og tomten er kommersiell virksomhet. Dette påvirker selvsagt de sosiale relasjonene knyttet til dette senteret. Det planlegges nå utbygging av en storstilt byarena, med den samme Thon med hånden på rattet. Dette er i forlengelsen av Storsenterets bygarasje, som Thon har brukt som pressmiddel mot byens politikere. Viktig byutvikling blir i realiteten tatt som gissel av kong Kapital, og tankene driver uvegerlig mot Karl Marx. 

«De herskende tanker er i enhver epoke de herskende klassers tanker». Disse ordene fra Marx’ teser om Feuerbach er trolig noen av den store filosofens mest kjente, og historien har i stor grad bekreftet påstanden. Hvordan disse ordene skal forstås er imidlertid ikke nødvendigvis åpenbart. De kan forstås slik at kapitalhavernes makt vil være større enn arbeidernes, siden de representerer en åpenbar maktfaktor i samfunnet, og siden kapitalistene individuelt er mektigere enn hvermannsens. Dette er likevel ingen nødvendig sannhet, siden antallet vanlige mennesker vil være større enn mengden av milliardærer. I et demokratisk samfunn er dette større antallet allerede en maktfaktor. Folkemakten kan altså, hvis den forenes, være større enn pengemakten.

Når kapitalkreftene får styre, har folket en tendens til å tape. Det er grunn til å minne om dette i sammenheng med Thon Eiendom, siden han tidligere har unngått å betale skatt gjennom overføring av verdier til en ekstern stiftelse. Dette skjedde i Hole kommune og førte til at kommunale tjenester måtte kuttes. Å overlate utviklingen av en byarena i Bergen til Olav Thon vil altså etter all sannsynlighet flytte kontroll over et viktig område i byen fra kommunen til en privat aktør som ikke har noen grunn til å prioritere den lokale befolkningen. Thons spredte eierskap gjør skatteinntjeningen fra Thons bedrifter usikker også i Bergen. Tapet av offentlig kontroll over byggingen av en byarena i Bergen innebærer både en direkte og indirekte fare for lokaldemokratiet, siden eieren av prosjektet er en privat aktør og siden privat kontroll over offentlige tjenester på sikt kan medføre redusert tillit til beslutningstakere. Et prosjekt som bør ha demokratisk forankring ser dermed ut til å overføres til pengemakta, og det er samholdet og folkekulturen som er de sannsynlige taperne.

Det er et alternativ til denne allmenningens privatisering, og det er et offentlig styrt og finansiert prosjekt et annet sted, f.eks. Sletten, som fagfolk ser på som bedre egnet til et prosjekt for trivsel og samhold som et prosjekt for byarena faktisk kan være. Dette skjer ikke av seg selv, men krever at et stort nok antall bergensere reiser seg og gir beskjed om at byen vår, den er ikke til salgs. Dette er ingen urealistisk visjon, bergensere har tradisjon for å gi klar beskjed. Den herskende klasse trenger ikke være eiendomskonger, det kan også være en standhaftig allmue som ikke vil la seg herse med: «We can break their haughty power, gain our freedom when we learn that the union makes us strong!»

Bli med på folkeinitiativet: www.neitakkthon.no

Torbjørn Monsen journalist bosatt i Sør-Varanger.

2 svar på “Nei takk, Olav Thon”

  1. Siterer Marx er riemlig teit da, du vet at han var kvinnemishandler og hadde «tjenere»?

  2. Som om det skulle vært skrevet for hundre år siden. Trist å lese at slike forstokkede og fosile holdninger fortsatt finns. Denokratiet lever i beste velgående i Norge og det står alle fritt å engasjere seg. Hvis man ønsker forandring, synes jeg det er bedre å foreslå noe nytt – enn noe gammelt (som i historisk perspektiv aldri har vist seg å fungere). Mvh

Kommentarer er stengt.