En lukket herreklubb, som er et samfunn for seg selv, og derfor ser seg tjent med å benekte at samfunnet som sådan eksisterer med alle sine plagsomme krav om toppskatt og solidaritet.

Sosiologen Pierre Bourdieu skilte mellom pengekapital og kulturell kapital, men mente at de begge var viktige for å forklare hierarkiene – distinksjonene – i samfunnet. Her i Norge har vi etterhvert tilegnet oss en betydelig pengekapital, men jeg har lenge lurt på om kulturell kapital fortsatt gir avkastning. Fins det fortsatt katedraler, eller er alt bare børs? Hvelver det seg en himmel over pengebingen?

Hvis pengebingen er næringslivet (Dagens næringsliv), litt traust og kjedelig, hverdagslig, med børsnoteringer og valutakurser, heter himmelen D2, og hvelver seg som en regnbue i mange farger og glanset papir over helg og himmel. Her er ingen møysommelige gjennomganger av yrkeskarrieren til bedriftslivets flittige maur og deres lange arbeidsdager. Her kan man beundre de fruktene som man blir belønnet med for den som i arbeidslivet holder seg på den smale vei som god og flittig lutheraner.

Før var arbeidets belønning mat, rikelig med mat, slik Arne Garborg skrev i sin omtale av Hanna Winsnes’ kokebok:

«Der leves nemlig godt inne hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør, lader og kjeldere er fulde. Man tager…tager…tager…og plages ikke av spørsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden».

LES OGSÅ av Ole-Jacob Christensen: 2084 (en novelle)

Det er ikke mat og fetevarer dagens herskap vader, pondus er ikke lenger tegn på velstand og kultur, og man skal vel gå Birken til vinteren? Hvis kulturen skal bæres, er det ikke på magen, men for eksempel rundt armen (en Omega klokken «James Bond’s choice») eller på nesen («Interstellar RIG Amethyst snørbriller» som gir «sweet protection»). Eller man bæres selv av kulturen (en Mercedes «EQ Power»), eller sitter i den (Poliform sofagruppe, «design Jean-Marie Massaud»). I dag skal det mer enn egg og fløte til for å heve seg over «dem der vader i søle. Kunsten skal, ligesom religionen og tobaken hjælpe os til at hvile efter døgnets strid».

Det reklameres for søt beskyttelse i D2.

Uansett, som Garborg bemerker, «dette her må til syvende og siste ha kostet penge». Og det er «penge» det dreier seg om. Derfor var jeg også frekk nok til å hente eksempler fra reklamen i D2 for å karakterisere bladet. Det er penger det dreier seg om enten man leser reklamene eller det redaksjonelle stoffet. Man blar og blar og blar, fra Gucci til Jaguar, «Design portrait», «Don Drapper-stilen». Det er stil og design, stilige muskelmenn, og stilige kvinnelige kunstnere som poserer foran kunsten sin som kvinner før poserte foran biler. En tanke smyger seg fram: er kulturen og kanskje kunsten også bare staffasje, en bekreftelse på egen distinksjon, noe han henger på veggen – eller rundt armleddet? Eller som språkforskeren Roland Barthes skrev om reklamen: «produktet kommer i annen rekke (…) det er produktets symbolske betydning, de verdiene som kunstig knyttes til det» som er viktig.

Man kjøper…kjøper….kjøper, men plages ikke av spørsmålet om hvor penge skal tas fra. Da må man lese hverdagsutgaven. Men i D2 er det lite hverdag, «Thi verden er i orden». Har man en dårlig dag, plages av klimafrykt eller tanken på at noe må gjøres for verdens fattige – les D2! Livet er en stilren sofa – alt annet er en avsporing.

LES OGSÅ: Hva vil skje med de rike når revolusjonen kommer?

«Det fins ikke noe samfunn», sa én av det frie næringslivets profeter. Her finner man et samfunn av pengesterke enere, de som lever på opsjoner og resten av samfunnets godtroenhet og beundring. De kan nyte, «fordi de har fortjent det». En lukket herreklubb, som er et samfunn for seg selv, og derfor ser seg tjent med å benekte at samfunnet som sådan eksisterer med alle sine plagsomme krav om toppskatt og solidaritet.

«Jeg føler at jeg har en utrolig indre verden som jeg bare kan sitte og titte på», forteller et kunstnerisk intervjuobjekt, og uttrykker egentlig hva D2 egentlig dreier seg om. Man ser innover, i sitt eget ego, men ser bare det bildet man vil stille ut for andre, sin egen reklameplakat, for å finne sin «distinksjon» i det sosiale hierarkiet. Et eksempel på det som filosofen Dany-Robert Dufour kaller «grégarisme egoïste» – egoistisk flokkmentalitet.
Noen reportasjer synes å være lagt inn for å bryte det monotone inntrykket av idyll. Alt er ikke bare «julemarsipan, Multekrem à la Sverre» eller «hypodroniske grønnsaker». Vi kan følge med en vandring gjennom ørkenen «i Bibelens fotspor» (ikke helt gratis riktignok), «oppkast i vinkjølere», «toppturer i Kaukasus» («natursnø og nesten ingen turister»), eller en rapper som ergrer Boris Johnson (én av våre, men litt harry…). Men alt er pent pakket inn, framstillingen «virker som stillebensbilder», for igjen å sitere Garborg. Verden utenfor designhjemmet fins, men den betraktes best på glanspapir. Slik er den «nydelig, det tiltaler våre beste instinkter».

Faksimile D2.

LES OGSÅ: Fattigdomslykke for de rike

Livet er uansett kult, selv om det kan by på noen utfordringer. For eksempel for «programleder, radioprofilen og dj-en» Christina Dancke som kommer «med følgende hjertesukk på Instagram Stories: ‘Hva skal til for at man ikke skal fryse av seg rumpa og lårene under en skitur?» Som man roper i skogen, får man svar, for eksempel av «motepåvirker» Darja Barannik i et annet nr. av D2: «Stiltips: Invester i klær og tilbehør av god kvalitet». For å (nesten) si det med Garborg: «Her er fred, stillhed, pene klær og god samvittighed». Å fryse er ingen permanent tilstand i D2.

L’art pour l’art – kunst for kunstens skyld, het et gammelt motto. Her er det kunst for alle penga. I dobbel betydning: kunst er penger og penger er kunst, og den edleste av alle kunster er å omgås penger med kultur. Man spyr ikke i vinkjøleren, man investerer dem i en ferie (kanskje kalt seminar) på Radisson Hotels. Siden «Every Moment Matters», må du «choose to stay in style».

Faksimile D2

D2 sin kultur er dyr, men likevel en kultur på billigsalg, en kultur som tilegnes med et tastetrykk (Vipps), en slags Birken uten svette – eller tvert om: en harrytur uten harryfaktor. Her er lite som utfordrer sanser eller tanker. Bildene er duse og teknisk perfekte, «nips er tilbake», og alt blir nips. Minimalistisk nips er ikke å ha nips, grått og hvitt er den nye regnbuen… Det dreier om å kle seg med kultur: «Det er omtrent ti år siden jeg begynte å kle meg på denne måten». Nyrike og gammelrike ser like ut i like gevanter, og inni er de også like «Ja, litt sånn myk og geléaktig på innsiden»: Nei, dette dreide seg visst om en østers. Men det samme kan det være, alt kan være det samme, for «Tror vi fast på det gode, så har det onde tabt sin magt; det eksisterer måske, men kan ikke længer genere os». Eller for å si det med D2 på moderne norsk: «This is the story of perpetual excellence».

Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.