Illustrasjonsfoto av arbeider i stålindustrien.

Da arbeiderne ved Lucas Aerospace laget en plan for arbeiderstyre fikk man se noe av potensialet for en demokratisk styring av både produksjon og teknologiutvikling.

Samfunnsdebatten rundt fremtiden preges i stor grad av teknologisk determinisme og mystifisering. Fokuset ligger på hvordan teknologien vil endre seg de neste 5, 10 eller 20 årene. De sosiale forholdene, altså hvem som har makt og innflytelse til å bestemme over investeringer og hvordan ulike nyvinninger blir brukt, blir lagt i baksetet og glemt. Jeg vil se på noen av årsakene til dette ved å ta for meg et historisk eksempel på hvordan automasjon ble introdusert i maskinverktøyindustrien. Hvordan tendensene som påvirket de prosessene fortsatt legger premissene for dagens utvikling. Fokuset vil være på klasseinteresser, hos de som eier produksjonsmidlene og styrer denne utviklingen. Inspirert av hvordan arbeiderne ved Lucas Aerospace gikk frem når de ble truet med rasjonalisering og arbeidsløshet. Hva vi kan lære av dette historiske eksemplet?

LES OGSÅ: Arbeiderstyre og det nye økonomiske systemet

Teknologisk determinisme eller klassekamp?
Arbeidskonfliktene under andre verdenskrig truet kapitalens hegemoni. Dette var en tid med forbud mot lønnsvekst, dødelige industriulykker, og en sterk fagbevegelse. Fra 1941 ble det gjennomført stadig flere streiker innad i industrien, og ved mer enn én anledning ble krav fra staten om at streikende arbeidere skulle jobbe ignorert. Dette klimaet skapte uro i både bedrifter og statsapparatet. Hvordan maktforholdene mellom arbeid og kapital påvirket automatiseringen av verktøymaskiner ble dokumentert av historikeren David F. Noble i Forces of Production fra 1984. I denne boken går han gjennom hvordan denne utviklingen ble brukt til å flytte makten i arbeidsprosessen fra arbeiderne til bedriftsledelsen og kapitalistene. Utviklingen måtte stanses og arbeidere og deres fagforeninger skulle «… bli satt på plass, og holdt der» [1, p. 33].Charles E. Wilson, sjef for General Electric (GE) og viseformann for War Production Board summerte opp stemningen hos enkelte stats- og næringslivsledere når han sa at USAs to hovedproblemer kunne summeres slik; «Russland utenfor grensene, fagbevegelsen innenfor» [1, p. 45].

Utviklingen av teknologiene, som skulle være med på å dette løse problemet med fagbevegelsen, ble utviklet på tross av de økonomiske tap det medførte for bedriftene. Noble påpeker at når en GE-fabrikkavdeling ble automatisert førte det til at «delen av fabrikken med det mest sofistikerte utstyret hadde blitt delen med mest svinn, mest gjennomtrekk av ansatte og lavest produktivitet» [1, p. 277]. Dette ble i stor grad subsidiert av det amerikanske militæret, da spesielt flyvåpenet, som verdsatte kontroll og stor presisjon langt mer enn profitt [2, p. 329]. Dette var grunnen til at militæret la igjen ressurser på å utvikle numerisk kontrollerte (N/C) maskiner. Disse maskinene flyttet nesten alle avgjørelsene og kontrollen relatert til produksjonsprosessen fra arbeiderne på gulvet til ingeniørene som programmerte maskinene. Dette ble gjort fordi ingeniørene, ifølge Noble, var mer sympatiske til ledelsen. Arbeidernes jobb skulle dermed reduseres til å følge direktiver ovenfra, og til å rette opp feilene til de nye maskinene. Over tid ble disse maskinene bedre og dermed lønnsomme, mye takket være den kunnskapen arbeiderne hadde.

Ironisk nok gjennomførte GE et pilotprosjekt hvor arbeiderne fikk bonus på 10% eller 16%, for å håndtere, rette feil og lære hverandre opp i bruk av N/C-maskiner [1, p. 266]. Arbeiderne fikk større frihet til å løse problemene som oppstod slik de selv ville, og mindre overstyring. Den økte friheten styrket motivasjonen. Prosjektet ble til etter lengre forhandlinger mellom GE og fagforeningen. 

Prosjektet led fra starten av at GE nektet å definere kriteriene for prosjektet, dette gjaldt både hva som ble regnet som gode resultater og hvilke nye ansvar som de ansatte tok på seg. Fagforeningen samlet ikke informasjon relatert til prosjektet selv, og når prosjektet skulle evalueres hadde de ikke noe håndfast å vise i møte med ledelsen. 

Nå, over 35 år etter at Noble skrev boken, ser man de samme tendensene til å kontrollere arbeidere gjennom teknologi brukt i arbeidsprosessen. Et av de klareste eksemplene på dette er varehusene til Amazon. De ansatte gjennomfører diskrete og monotone oppgaver som blir gitt til dem av maskiner [3]. I disse varehusene er ikke varene plassert etter kategorier som bøker, elektronikk og toalettsaker, men hvilke produkter som kunder pleier å handle sammen. Dette gjør at dersom en lagerarbeider skal kunne gjøre jobben sin, må hun benytte seg av kunnskapen til en maskin som minner om en smarttelefon. Den forteller henne hvor hun må gå for enhver ting som skal hentes. Samtidig overvåker den hvor fort hun gjør jobben og straffer henne dersom tempoet er for lavt. Kunnskapen hun bruker er ikke hennes egen, men selskapets, og hun kan følgelig lett erstattes om helsa skulle ryke [4].

Vi ser denne tendensen til å kontrollere også i dagens Norge, hvordan vi snakker om automatisering og annen teknologi. Fremtiden er satt, og ethvert forsøk på å endre den er dømt til å mislykkes. Arbeiderne vil ende opp som tapere, mens de som eier produksjonsmidlene og patentene, blir rikere. Når maskiner kan overta en større del av arbeidet, er det selvsagt at fremfor å dele på det resterende arbeidet i form av en 6- eller 4-timersdag, skal en større andel av befolkningen hives ut i nød og fattigdom. Denne trusselen, om hva som kan skje, er med på å disiplinere arbeiderklassen. Hva er poenget med å kjempe for bedre rettigheter og høyere lønn, dersom den økte «kostnaden» med å ha deg som ansatt resulterer i at du blir erstattet med en maskin?

LES OGSÅ av Håkon Edøy Hansen: Guántanamo: 15 år med forbrytelser

En alternativ plan
Lucasplanen, en alternativ produktplan ved Lucas Aerospace, var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang.

Lucasplanen hadde sitt utspring i Combine-komitéen, en komité som var satt sammen av de lokale fagforeningene ved fire av Lucas Aerospaces fabrikker i 1969 [5, p. 5]. Komitéen sprang ut av et ønske om å samarbeide på tvers av fagforeningene til de ulike yrkesgruppene og fabrikkene. Lucas var i en oppkjøps- og konsolideringsprosess, og flere tusen ansatte stod i fare for å miste jobben. Gjennom streiker, sit-ins og andre virkemidler reduserte komitéen kraftig antallet som mistet jobben. Den muliggjorde samarbeid, når ledelsen ønsket å sette fabrikker og fagforeninger opp mot hverandre, i tillegg til å drive med skolering av arbeiderne 

Komitéen oppnådde alt dette på tross av at den ikke hadde offisiell støtte hos den nasjonale ledelsen i de ulike fagforeningene. Fagforeningene pleide å forhandle hver for seg med Lucas Aerospace. Komiteen utfordret posisjonen til de med høye verv i fagforeningene. Flere tidligere komitéer kollapset, og lønnen ved Lucas’ fabrikker var lavere enn den var andre steder. Denne motarbeidingen fra den etablerte fagbevegelsen foregikk konstant helt fra starten, også mens komitéen prøvde å vinne støtte hos Labour-regjeringen og ledelsen ved Lucas, og var en av grunnene til at den ikke fikk gjennomslag.

På 1970-tallet ble den britiske flyindustrien konsolidert og nasjonalisert, i et forsøk på å styrke dens posisjon i det internasjonale markedet. Arbeiderne ved Lucas ønsket at denne nasjonaliseringen skulle inkludere deres arbeidsgiver. Lucas Aerospace var den største underleverandøren i den britiske luftfartsindustrien. Komitéen gikk til industriministeren for Labour-regjeringen, Tony Benn, for å be ham om å inkludere Lucas i denne nasjonaliseringsprosessen. Benn kunne ikke etterkomme dette, men forslo at de kunne komme med en alternativ plan for Lucas, som de kunne bruke i forhandlinger med ledelsen. Komitéen tok denne oppfordringen et steg lenger, og startet arbeidet med planen med følgende deklarasjon:

«Vi gjentar vårt mål om at Lucas Aerospace skal bli nasjonalisert under fullstendig arbeiderkontroll. Vi instruerer også komitéen til å forberede en bedriftsplan for å beskytte våre medlemmer frem til en slik nasjonalisering av Lucas Aerospace er fullført.» [5, p. 10]

I januar 1976 ble planen offentliggjort. Den inneholdt 150 produkter, hvor alle, unntatt tre kom fra arbeiderne selv. Komitéen gikk systematisk til verks da de startet arbeidet med planen. De involverte arbeidere ved alle fabrikkene ved Lucas Aerospace for å finne ut hvilke produksjonsmidler som kunne brukes. De undersøkte også kompetansen til arbeiderne, med mål om at ingen skulle miste jobben fordi de ikke kunne bruke sin kunnskap til produksjonen. Komitéen forhørte seg også med de som bodde i lokalmiljøet rundt fabrikken. Arbeiderne skulle ikke kun tenke på seg selv som arbeidere i denne prosessen, men som mennesker og en del av et større felleskap med materielle behov. Disse behovene skulle ikke dekkes gjennom produkter som ga profitt i markedet, men folks behov og den generelle samfunnsnytten de ville bringe.

Denne samfunnsnytten inkluderte de materielle behovene som ikke ble dekket av markedet, altså behovene til de uten makt og penger. Ingeniør og medlem av underkomitéen som startet arbeidet med Lucasplanen, Mike Cooley, uttrykte at formålet var å «utfordre det private profittmotivet» fordi det var en «fornærmelse av våre ferdigheter og kunnskap at vi kan produsere en Concorde, men ikke nok varmeovner for våre pensjonister …» [5, p. 85]. Nytten skulle også omfatte produksjonen av disse produktene og hvordan kunnskapen til arbeiderne ble utnyttet. Produksjonsprosessen ble lagt opp slik at den krevde manuelt arbeid fra de ansatte og lot dem utnytte og utvikle sine ferdigheter til det fulle. Da målet med planen var å sikre arbeidsplassen og ikke profitt, ga det ikke mening å legge opp til mest mulig automatisering av jobbene deres. 

Ledelsen ved Lucas Aerospace var ikke spesielt fornøyd med at arbeiderne som de var satt til å lede ønsket å dele den makten over virksomheten. Dette var på tross av Combine-komitéen hadde fått garantier for at kostnadene kunne dekkes av staten og at flere av produktene kunne gi store inntekter [5, p. 236]. Kravet om at ingen arbeidere skulle miste jobben, men heller skoleres og brukes i produksjon, kunne de heller ikke godta. For å hindre gjennomslag på det nasjonale planet, aksepterte ledelsen ved Lucas lokale forhandlinger ved to lokasjoner, Birmingham og Burnley, før den fulle planen ble offentliggjort. I begge tilfellene jobbet ledelsen for at disse forsøkene ikke skulle bli noen form for suksess.  

Sosialt nyttig produksjon
Produktene som ble lansert i planen ble delt inn i seks kategorier: medisinsk utstyr, alternative/fornybare energikilder, transportsystemer, bremsesystemer, havbasert teknologi og fjernstyring [5, p. 101]. Produktene innad disse kategoriene inkluderte billige dialysemaskiner for behandling av de med nyresvikt, solceller og varmepumper for å redusere bruken av olje, hybridbiler og brenselceller for å bruke mindre bensin, elektromagnetiske bremser for å øke trafikksikkerheten og nye ventiler og fjernstyring for bruk i Nordsjøen. Disse produktene skulle produseres slik at de genererte minst mulig avfall og hadde lengst mulig levetid, for å unngå å kaste bort naturressurser.

Dette er produkter som fortsatt er høyaktuelle i dag. Behovet for billig og solid medisinsk utstyr har blitt spesielt tydelig under den pandemien vi lever under nå. Det samme gjelder behovet for fornybar energi. 

Historisk spesifikt
Det var spesifikke historiske forutsetninger som la grunnlaget Lucasplanen. Hadde Lucas Aerospace vært mer konsolidert er det sannsynlig at Combine-komiteen ikke ville vunnet de tidligere kampene og heller blitt oppløst. Det at komiteen fortsatte sitt arbeid, bygde opp arbeidernes selvtillit og gjorde at de gikk inn for mer aggressive krav. Arbeidsstokken var også særdeles kompetent. Samarbeidet mellom de som designet teknologien og de som produserte den i fabrikkene var mer utbredt enn det som var vanlig i britisk industri.

Det er også sannsynlig at om Tony Benn ikke hadde vært industriminister ville komiteen aldri begynt arbeidet med planen, og heller holdt seg til streiker og andre reaktive virkemidler som karakteriserte fagforeninger i Storbritannia. Det er også mulig at planen hadde fått større gjennomslag dersom Labour hadde bidratt med mer enn resolusjoner etter at planen ble offentliggjort og brukt statens økonomiske muskler aktivt til å støtte dem.

Dette betyr at man kan lære mye av Lucasplanen, og la seg inspirere av den, som mange gjorde da den ble lansert. Men, man bør ikke ha som mål å kopiere den, da situasjonen i dag er en annen. Dagens multinasjonale selskaper er større, og mer sentralisert enn det Lucas var, noe som gjør at seierne som Combine-komiteen vant i starten vil vanskeligere å oppnå, spesielt om man går utenfor de etablerte fagforeningene. Det er også få partier, på størrelsen til Labour i dag, som har en like demokratisk visjon for industrien som Labour hadde på 1970-tallet, med unntak av nettopp Labour under ledelsen til Jeremy Corbyn.

Samtidig er det relativt gode forhold for en slik plan i Norge, på tross av høyrevridningen som har skjedd i de siste tiårene. Organisasjonsgraden er fortsatt høy og fagbevegelsen har relativt mye makt, sammenliknet med andre land. Det er også eksempler på hvor arbeidere har samarbeidet med forskere for å styrke kontrollen over introduksjon og bruken av nye produksjonsmidler. Det første, og mest kjente er samarbeidet og forskningsarbeidet som ble gjort av mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i samarbeid med blant annet Kristen Nygaard og Olav Terje Bygard i 1970. Målet var ikke bare å øke lønnsomheten, men å demokratisere arbeidsprosessen [6, p. 64], inkludert langsiktig planlegging. Nygaard og Bygard godtok ikke at teknologiutviklingen var en nøytral prosess, men styrt av sterke klasseinteresser [7, p. 5]. De jobbet også mot at det skulle dannes et lag med spesialister i fagbevegelsen som ville være utenfor medlemmenes kontroll. 

Forskningsprosjektet la grunnlaget for videre arbeid for demokratisering av arbeidslivet, selv om det var delte interesser rundt dette [6, p. 68]. I 1980 la en LO/AP-komite fram forslag om å innføre en «demokratisk lederfunksjon» i alle plan i bedriftshierarkiet. Forslaget ble vannet ut til «deltakerdemokratiet» i 1981, etter motbør fra Høyre. Ideen om at arbeiderne skulle styre sine arbeidsplasser demokratisk falt dermed bort og ble erstattet med et klassesamarbeid som skulle sikre næringslivet en økt evne til omstilling og fleksibilitet. Resultatet ble det samme som prosjektet som GE satt i gang, ledelsen og det eksisterende maktforholdet kom seirende ut.

Hva kan vi lære av planen?
Planen demonstrerer, etter min mening, to ting. For det første viser den hvor stort potensial det ligger i arbeidere for positiv endring. Mange av samfunnsproblemene som Lucasplanen tar for seg, deriblant ressurssløsing, oljeavhengighet, underrepresentering av kvinner og medisinske behov, er problemer som ikke har blitt mindre aktuelle. Arbeiderne ved Lucas gjennomførte en materiell analyse og skolerte seg selv, for å finne en løsning på disse problemene flere tiår før det ble satt i sentrum av den offentlige samtalen. Spesielt av de aktører som mener at det kapitalistiske markedet er den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet.

Det andre er at fremtiden ikke er satt. Det er ikke uunngåelig at den neste generasjonen må jobbe flere timer for mindre velferd, eller at massearbeidsløshet og nød er skjebnen for en stadig større andel av befolkningen. Det er ikke gitt at mange av de mest talentfulle tekniske arbeiderne skal jobbe med våpenteknologi, eller finne nye måter å vise oss reklamer [6]. Det er ikke gitt at vi må bruke stadig høyere summer på materiell som øker konflikten og usikkerheten i verden, samtidig som at det bidrar til klimaendringene [7].

For dagens Norge er det spesielt to industrier hvor en oppdatert Lucasplan ville hjulpet; olje- og våpenindustrien. Begge har lignende forutsetninger som arbeiderne ved Lucas hadde. Staten er tett involvert i begge, både i form av eierskap og andre overføringer til bedriftene for å sikre driften. De er også høyteknologiske, med en svært kompetent og produktiv arbeidsstokk. Spesielt oljenæringen har behov for en slik alternativ plan, dersom man har som mål å få ned utslippene og gjøre den norske økonomien mindre avhengig av denne fossile ressursen [8]. Den ville også forhindre at man kun fokuserer på industrien, men også på de sosiale forholdene. Målet med en «Grønn ny deal» kan ikke være å erstatte grå kapitalister med grønne. 

En norsk plan ville også vise, slik det gjorde hos Lucas for over 40 år siden, at valget ikke står mellom utslipp og jobber, men mellom status quo og et alternativ hvor bruksverdien, ikke bytteverdien, har høyeste prioritet.

Et spørsmål om makt
I begge tilfellene presentert i denne teksten var ikke utfallet bestemt på bakgrunn av teknologi, men makt. Makten til å kontrollere arbeidsprosessen og hvilken retning industrien skulle utvikle seg. En makt som kom fra eierskapet over produksjonsmidlene og et tett forhold med staten. Da N/C-maskiner ble introdusert ved GE var det staten som tok regningen og arbeiderne som måtte bruke sine kunnskaper for å luke ut feil. En liknende dynamikk oppstod hos Lucas Aerospace, en bedrift som tok subsidier og hadde militæret/staten som største kunde. Hvor ledelsen jobbet iherdig for å forhindre at maktforholdene skulle endre seg til fordel for arbeiderne. Kapitalismen krever at kapitalen, på tross av hva det koster av midlertidig tap produksjon eller profitt, har makt og kontroll over arbeiderne. Dette er for å kunne få merverdi fra dem. For å opprettholde dette maktforholdet kan kapitalen være villige til å inngå kompromisser om hvordan arbeidet skal organiseres, så lenge de store spørsmålene, inkludert hva som produseres og hvor investeringer blir plassert, er under kapitalens kontroll. 

Dersom vi ønsker å komme oss nærmere sosialismen holder det ikke å kjempe en defensiv kamp mot trusselen om arbeidsledighet og en fremtid som bestemmes av udemokratiske aktører. Lucasplanen brakte mye bra med seg, selv om den ikke slo gjennom. Den aktiviserte arbeidere, startet flere andre initiativer og demonstrerte mulighetene som finnes for en mer demokratisk planlegging av økonomien, med arbeidere som driveende kraft. Å bygge videre på dette, selv om vi ikke lykkes med det første, er et gode i seg selv. En Lucasplan for det 21. århundre vil ikke være det samme som sosialisme, men den kan være en av etappene på veien.

Bibliografi

[1] D. F. Noble, Forces of Production: A Social History of Industrial Automation, 2011. 

[2] D. F. Noble, «Social Choice in Machine Design: The Case of Automatically Controlled Machine Tools, and a Challenge for Labor,» Politics & Society , pp. 313-47, 1978. 

[3] E. Guendelsberger, «Time,» 18 07 2018. [Internett]. Available: https://time.com/5629233/amazon-warehouse-employee-treatment-robots/

[4] M. Wilding, «VICE,» 31 Mai 2018. [Internett]. Available: https://www.vice.com/en_us/article/7xm4dy/ambulances-were-called-to-amazon-warehouses-600-times-in-three-years

[5] H. Wainwright og D. Elliot, The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making, 2018. 

[6] Reuters, «Fortune,» 28 Juli 2019. [Internett]. Available: https://fortune.com/2017/07/28/google-facebook-digital-advertising/. [Funnet 24 November 2019]

[7] N. McCarthy, «Forbes,» 2019. [Internett]. Available: https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2019/06/13/report-the-u-s-military-emits-more-co2-than-many-industrialized-nations-infographic/#4e377e124372

[8] E. Boyle, «Klassekampen,» 5 Juli 2019. [Internett]. Available: https://www.klassekampen.no/article/20190705/ARTICLE/190709983 [Funnet 26 November 2019]

[9] D. F. Noble, America By Design, Technology, and the Rise of Corporate Capitalism, 1979. 

[10] T. A. Johansen, «Forsøk, forskning og fleksibilitet,» Arbeiderhistorie, pp. 51-73, 2015. 

[11] O. Terje Bygard og K. Nygaard , Planlegging, styring og databehandling: Grunnbok for fagbevegelsen 1: Innføring, 1973. 

[12] B. Huagan, «VG,» 14 August 2018. [Internett]. Available: https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-advarer-kan-bli-43-timers-arbeidsuke [Funnet 12 September 2019]

[13] M. Cooley, Architect or Bee? The Human Price of Technology, Spokesman Books, 2016. 

Håkon Edøy Hanssen er sivilingeniør og medlem av Rødts Miljø- og næringspolitiske utvalg.