Kjell Inge Røkke kan le hele veien til banken mens venstresidas tankesmie skriver kronikker om hvor mye det haster med havvind. Det er som om all kritisk sans er lagt igjen hjemme.
Teksten er skrevet sammen med Synne Høyforsslett Bjørbæk.
Et nytt havvind-eventyr er lansert av flere toneangivende stemmer på venstresiden uten tanke for hvilke konsekvenser ei slik satsing vil ha, for natur og miljø, fiskeri eller for kraftprisene — og for hvem som skal ha rett til å ta seg til rette i norske havområder.
Sist ut er Boye Ullmann i klassekampen den 12. mai. Under overskrifta «de lange linjene i kraftpolitikken» trekker Ullmann inn norsk satsing på havvind som en slags forutsetning for at det skal være mulig å gå imot kraftkabelen NorthConnect. Vi har vanskelig for å henge med på argumentasjonen her.
LES OGSÅ: Hvorfor haster det sånn med vindmøller?
NorthConnect og Equinors satsing på flytende havvind har en ting til felles: begge disse tiltakene vil etter alt å dømme øke strømprisene betraktelig. Vindkraft er i dag subsidiert gjennom grønne sertifikater, avskrivnings-ordninger og tilskudd fra Enova, og betaler nesten ikke skatt. Likevel er ikke vindkraft lønnsomt med dagens prisutvikling. Ifølge Magnus Günther i Statkraft er flytende havvind fem til seks ganger så dyrt som landbasert vindkraft.
Hovedutfordringa for havvind er kostnadsnivået. Men ei gigantisk statlig finansiert havvind-satsing med økte strømpriser til følge vil muligens kunne løse dette problemet? Alt henger sammen med alt, og trolig vil dyrere strøm og nye subsidieordninger gjøre havvind mer lønnsomt også for andre aktører. Dermed ligger alt til rette for at også private selskap skal kunne fortsette vindkraft-offensiven til havs og på land for full maskin.
I ei tid hvor fiskeriene er under press, og blant annet Siemens står klare for å sette i gang groteske havvind-prosjekter i Nordsjøen, med 220-meters vindturbiner, så skulle man tro at ei samla venstreside ville kjempe med nebb og klør mot kapitalistiske fremstøt som raserer norsk natur og livet i havet. Av Boye Ullmann blir slik motstand karakterisert for å dra søring-kortet. Som om havet tilhører vindkraftindustrien. Er ikke denne kolonialistiske tankegangen litt ut?
Når var det at vi begynte å tro på Røkke og co, og kopiere reklamespråket til deres lobbyorganisasjoner? Står vi ikke lengre sammen om at en annen verden er mulig? En verden der vi produserer det vi behøver innenfor naturens tålegrenser, og der vi ikke jager etter evig vekst? Er føre var-prinsippet kasta til havs?
LES OGSÅ: Flytende vindkraft et norsk industrieventyr?
Norge har et solid kraftoverskudd. Det er ikke mangel på fornybar energi som gjør at vi ikke når klimamålene. Vi har ingen energikrise. Vi har en klima og naturmangfoldskrise, og for å løse den må vi skrote utbyggerkapitalens premiss om at vi kan bygge eller investere oss vekk fra problemene. Om det skulle være behov for å øke kraftproduksjonen ytterligere, vil oppgradering av eksisterende vannkraftverk kombinert med energisparing være langt mer effektivt og lønnsomt.
Rapporten til Menon Economics foreslår at utbygginga av de planlagte havvindparkene til Equinor skal finansieres over strømregninga til norske forbrukere. Dermed må ei vanlig norsk husholdning anslagsvis ut med 300 kr mer pr strømregning for å betale for havvindsatsinga. I det best tenkelige scenarioet vil hver arbeidsplass bli subsidiert med 8,4 millioner kroner. I det verst tenkelige scenarioet vil det koste 97,3 millioner i subsidier per arbeidsplass.
Norsk kraftkrevende industri sitt fremste konkurransefortrinn er at den er basert på rimelig og miljøvennlig vannkraft. Per i dag vil kraftkrevende industri kompenseres av en unntaksordning for norsk industri som midlertidig har sterkt reduserte strømpriser. EU oppfatter dette som ei overgangsordning som snart skal opphøre.
Det er derfor grunn til å stille seg særdeles skeptisk til lovnadene om nye arbeidsplasser. Hva om denne havvind-satsinga sparker beina under den kraftkrevende industrien og fiskeriene?
Det kan godt være at hensynet til natur og miljø er underordna for noen av industrientusiastene på venstresida, men er vi villig til å ofre årlige milliardinntekter og tusenvis av arbeidsplasser for dette eksperimentet?