Erna Solberg har gitt oss syv beredskapsministre på snart syv år. Beredskapen er svekka på alle områder, fra terror til mat og helse.
22. juli er en dato som er innprenta i sinnet til alle som bor i Norge. En høyreekstrem terrorist drepte 77 mennesker, mange av dem barn. Vi var lamslåtte. Sjøl satt jeg i timesvis etter terroranslaget og så på TV, forvirra og klarte bare å tenke på hvor uvirkelig dette var.
Timene gikk og TV-kanalene hadde invitert eksperter og folk med heller begrensa nivå av ekspertise til å spekulere i hva dette kunne være og dele tankene sine med nasjonen. De som turte å ha noen formening om gjerningspersoner pekte i retning av islamister og al Qaida.
LES OGSÅ: Markedsliberalismen har svekket beredskapen og gjort oss mer sårbare
Terroren og FrP
Det tok ikke lang tid før vi fikk informasjonen som viste oss nøyaktig hva dette var. En mann som bar på rasistiske vrangforestillinger om en konspirasjon mellom venstresida og muslimer for «islamisering» av Norge og Europa hadde tatt konsekvensene av sin overbevisning og gått fra ord til handling. Terroristen hadde vært elleve år i FrP og ungdomspartiet. Hans begrunnelser for nødvendigheten av det verste massedrapet i Norge utafor nazistisk okkupasjon hadde blitt delt av hans tidligere partikamerater.
Fra ytre høyre gjorde man som man ofte gjør i slike situasjoner, man skylder på andre — og gjerne på ofrene. Siv Jensen mente en svensk journalists kobling av Anders Behring Breivik til Fremskrittspartiet var like ille som terroraksjonen. Fra Stortingets talerstol beskyldte Per Sandberg Arbeiderpartiet for å spille offer.
Det blei fort klart at disse motbydelige angrepene neppe hjalp FrP noe særlig. Med god hjelp av andre aktører på høyresida blei pekefingre retta mot Ap på en litt mer spiselig måte. Beredskapsdebatten var i gang. Det var Aps feil at 22. juli kunne skje og det var dette den offentlige diskusjonen rundt 22. juli skulle handle om i så stor grad som mulig.
LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Den anstendige høyresidas død
Beredskap og regjeringsmakt
Med hjelp fra Høyre såvel som prominente og privilegerte kommentatorer som VGs Hanne Skartveit og Civitas Kristin Clemet tok beredskap over en stadig større del av 22. juli-debatten fram mot stortingsvalget høsten 2013. Da Gjørv-kommisjonen høsten 2012 la fram sin offentlige utredning om beredskapen falt det kritikk mot politiarbeidet i umiddelbar etterkant av og under terrorangrepet, etterretningsarbeidet til PST i forkant og sikringstiltakene.
I 2013 vant som kjent høyresida valget og FrP trådte inn i regjeringskontorene for første gang i norsk historie. Den mest høyrevridde regjeringa sia Norge var okkupert av nazister var en realitet.
To år med messing om nasjonal sikkerhet og beredskap måtte følges opp. Norge fikk i 2013 sin aller første beredskapsminister, justis- og beredskapsminister. Anders Anundsen viste hva hans viktigste sak var gjennom sin iherdige innsats for å kaste flyktninger ut av landet ved å omgå lover og regler. Mest kjent blei han imidlertid for Nord-Korea-videoen sin. Han var ikke fornøyd med hvordan media hadde dekka hans fantastiske jobb så på skattebetalernes regning lagde han en propagandavideo på en drøy halvtime hvor han intervjua sine undersåtter og formelig tvang dem til å skryte av hvor bra jobb han hadde gjort. En av løgnene framført i videoen var at regjeringas tiltak hadde bidratt til mer synlig politi. Alle som har fulgt debatten rundt «nærpolitireformen» vet at dette må være det ypperste av nytale. Lensmannskontorer og bydelspoliti har fordufta som dugg for sola. De har blitt erstatta av sentralisering og mer byråkrati.
LES OGSÅ: Erna Solberg har feilet i krisehandtering og beredskap
Fra Anundsen til Amundsen til Listhaug
Tre år på posten uten å ha ledd på en finger for å bedre beredskapen kom til ende i desember 2016. Anundsens framferd hadde for mange vært sjokkerende, men de fleste som kjente til Per Willy Amundsen gnidde seg hardt hardt og lenge i øynene da man kunne lese nyheten om at han skulle være landets neste justis- og beredskapsminister. Fra før av var han kanskje mest kjent for å mene at et nytt korstog var nødvendig. Korstoget skulle være mot «folkeinnvandringen» for at sønnen skulle få oppleve de samme friheter som sin far. Motstand mot flagging på samefolkets dag, protester mot «islamistimport» og benekting av menneskeskapte klimaendringer var andre saker han hadde gjort seg bemerka med. Få var overraska over at han ikke fikk gjort noe som helst på beredskapsområdet og at han måtte bane vei for Sylvi Listhaug etter bare et drøyt år i stillinga.
Mye bæ og lite ull. Slik har det alltid vært med Sylvi Listhaug. I sin politiske karriere har hun knapt klart å holde på noen jobb fra en eplehøst til en annen, ei heller har hun fått satt noe særlig politikk ut i live. Én ting kan hun dog og det er å skape blest og leven. Med få resultater å vise til var det derfor lite overraskende at det var nettopp Listhaug som fra kongens bord valgte å legge skylda på Arbeiderpartiet for terror i Norge. I en motbydelig facebookpost dro hun det samme trikset som høyresida hadde dratt i opposisjon.
For dette måtte hun betale med jobben, sjøl om det blei en durabelig dragkamp som aldri hadde blitt vunnet uten innsatsen til Rødt og Bjørnar Moxnes.
Voldsdømt justisminister og terrortrussel fra innsida
Det er kun fantasien som setter grenser, er det noe som heter. Men de færreste hadde fantasi til å forestille hva som skulle komme. Da Listhaugs avgang kom brått på måtte Regjeringa ty til en såkalt setteminister som midlertidig løsning før en mer varig kunne tiltre. Per Sandberg var mannen. Han er norgeshistoriens første — og kanskje siste — voldsdømte justisminister. Ikke bare hadde han beskyldt Ap for å spille offer etter 22. juli i noe som ligna et spontant utbrudd fra Stortingets talerstol. I hans egen sjølbiografi — som vi må regne med er så veloverveid som Sandberg kan bli — skriver han at Arbeiderpartiet «hadde ansvaret for at 22. juli kunne skje».
Nøkkelknippet tilhørende kontoret til øverste leder for justis- og beredskapsdepartementet begynte å bli varmt grunnet friksjonen som oppsto da det skifta hender så ofte. Ut fra lobbybransjens mørke skygge steig Tor Mikkel Wara fram. — Han skal gjøre Norge tryggere, forsikra Erna Solberg oss, men det er neppe historiens dom over Wara. Som Sylvi Listhaug hadde han jobba i First House, selskapet som har spesialisert seg på lyssky virksomhet og påvirkning av politiske prosesser bak lukka dører. Hva Wara hadde holdt på med og hvem han hadde jobba for fikk vi aldri full innsikt i, men de fleste var enige i at det skulle bli deilig at mannen med øverste ansvar for landets lover, regler og beredskap ikke skulle være en løs kanon på dekk.
Men FrP er ingenting om ikke et forbanna sirkus og det var litt av ei forestilling vi skulle få. Waras samboer var forferdelig opprørt over ei teaterforestilling som viste fasaden på huset deres på en langt mindre avslørende enn hva google streetview gjør. Hun satte i gang en forskrudd mediekampanje mot regissører, skribenter og skuespillere bak ei oppsetning som få ville hørt om hvis det ikke hadde vært for hennes reaksjoner og at hele høyresida, fra Aftenposten til Erna Solberg, støtta opp. Politiressurser lei brukt til razzia hos teaterkunstnere og den norske høyresida satte sin autoritære side på utstilling.
For å gjøre ei lang historie kort: politi og påtalemyndighet er nå overbevist om at Laila Bertheussen står bak terrortrusler, ildspåsetting, nedtagging av bolig med mer. Dette var noe som FrP og regjeringa ved hjelp av hele høyresida og store deler av norsk media lenge fant det helt naturlig å skylde på antirasister, innvandrere og venstresida.
Hvis politiet har rett har altså Regjeringa tatt terrortrusselen inn i sine nærmeste kretser.
Den truede blir minister
Wara måtte naturligvis trekke seg. Etter ham blei ministeransvaret for justis- og beredskapsdepartementet delt i to. Én av Waras to arvtakere er ifølge Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) også en av de som har mottatt trusler som ser ut til å stamme fra nevnte Bertheussen. Samfunnssikkerhetsminister blei Ingvil Smines Tybring-Gjedde, ektefelle av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Sistnevnte beskylder sine politiske motstandere for å begå et folkemord i Europa og mente før 22. juli at Arbeiderpartiet var skyld i et «kultursvik.»
Hva Smines Tybring-Gjedde har holdt på med som minister er det ikke mange som vet, men at hun ikke har gjort noe for å forbedre beredskapen i dette landet er sikkert og visst.
Da FrP hadde blitt så upopulære at de ved årsskiftet så seg nødt til å melde seg ut av regjeringa for å få bruse med fjærene var de ikke lenger ansvarlig for Norges beredskap. Høyres Monica Mæland tok i januar over som Justis-, beredskaps- og innvandringsminister.
Får vi går videre er det på sin plass å ha ei kort samla vurdering av hennes forgjengere. Både i 2016 og i 2018 kom Riksrevisjonen med knusende dommer over terrorsikringa i Norge. Ikke bare hadde Regjeringa gjort lite eller ingenting, de hadde i tillegg mørklagt og holdt informasjon unna offentlighetens søkelys, ja til og med feilinformert. Alt for å skjule sin slette innsats.
En avslørende pandemi
Like før Mæland trådte inn i sin nåværende ministerpost fikk verden vite om koronautbruddet i Kina. Covid-19 spredte seg raskt og pandemien var et faktum. Nå vet alle at beredskap er mer enn politi med våpen i beltet.
På hvilke måter har snart syv år med beredskapsdepartement og beredskapsminister gjort oss med beredt for en krise?
Norge har klart seg veldig godt gjennom pandemien. Spredt bosetting, lite fattigdom, et godt helsevesen og stor tiltro til myndigheter, i tillegg til relativt stor avstand til verden pluss en del tilfeldigheter har gjort at vi har har fått få smittede og kunne iverksette effektive tiltak. For når det kommer til de konkrete tiltakene har det vært lite debatt og politisk uenighet. Med det sosiale aspektet har det vært verre, men det er ikke tema i denne teksten.
Ut i fra forutsetningene har altså kriseinnsatsen vært godkjent, men beredskap er jo nettopp hvilke forutsetninger man møter det det uforutsette med. Og der står Regjeringas jobb til stryk.
Ingen leketøysfabrikk
I helsevesenet har høyreregjeringa, ikke overraskende, ført høyrepolitikk. Sykehus har blitt lagt ned og sengeplasser skal være på et absolutt minimum. Men helsevesenet er ikke en leketøysfabrikk hvor lønnsomhet er målet og overflødig kapasitet er et skjellsord. Ledig kapasitet er nettopp det som gjør at vi kan takle en krise. Smittevernet viste seg å være elendig. Ikke var det nok masker, frakker, engangshansker og annet smittevernutstyr. Det var heller ikke kapasitet til å produsere det på kort tid og det hjalp lite med en bugnende bankkonto da andre land prioriterte egne behov framfor norske penger. Det var Stoltenbergs første regjering som privatiserte og solgte Norsk Medisinaldepot ut av landet i 2001, men ingen bør være overraska over at politikken velvillig har blitt videreført av Solbergs tropper.
I mesteparten av Norges historie har vi hatt kornlagre. Vi skjønner hvorfor når Russland nylig satt stopp for hveteeksport i likhet med flere andre land. Vi har sett at forsyningslinjer for matvareproduksjonen i flere land har blitt ramma, også i Norge, noe som har ramma produksjonen. Dette synliggjør at man i ei verre krise kan få problemer.
Mat er beredskap. Regjeringa har avvist å gjenopprette kornlagre. Landbrukspolitikken går i retning av mindre produksjon og mindre sjølstendig produksjon. Det lille vi har er altså mer sårbart enn tidligere fordi man velger å importere miljøskadelig soja framfor å bruke eget gress til husdyrhold.
LES OGSÅ: Norge trenger økt sjølforsyning og beredskap — Norge trenger flere bønder
Industri er beredskap
Beredskap er å forberede seg på det uvisse. Den neste krisa er kanskje helt annerledes enn den vi står i nå. Derfor er det viktig at vi har produksjonskapasitet. Ikke bare til engangsmasker og medisiner, men alt mulig annet. Industri og industriarbeidere er fleksible. Produksjon kan raskt omstilles til å bli annen produksjon. Det som i dag er verdifullt kan i morgen være overskuddsvare. Det skjønte vi da oljeprisen sank til bunns og folk blei permitterte både fra olja og leverandørindustrien. Regjeringas motvilje både mot krisehjelp til industrien og til den grønne omstillinga vi så åpenbart trenger svekker tydelig beredskapen. Vi skal heller bygge ut vindkraft og eksportere strøm for så å importere det vi trenger. Det hjelper ikke industrien i Norge og vil stille oss mer sårbare i framtidige kriser.
Mest avslørende er det kanskje at Regjeringas helse- og sykehusplan ikke har noen plan for en pandemisituasjon på tross av at det er noe eksperter på området har advart om i flere tiår.
Mye av det nevnte ligger ikke under mandatet til beredskapsdepartementet, kan man innvende. Men det vitner bare om hvor kort Regjeringa har tenkt når det kommer til dette viktige feltet. Det er åpenbart en virkelig beredskap vil måtte inkludere flere departementer og at en beredskapsminister, om man trenger noe slikt, vil måtte jobbe på tvers av disse.
Feil fra start — ideologisk blidhet
Liberalistene på høyresida tror markedet vil fikse det meste, at vi bare kan la ting skure og gå, at den usynlige handen vil fikse problemene i det de oppstår, og at alt bør være marked eller i det minste at det offentlige skal late som om det er en kapitalist. Nå vet vi bedre. Og vi forstår at det ikke er de som er ideologisk forblinda til å oppheve beredskapen som best kan forbedre den.
Det er også ideologiske grunner til at høyresida ikke er skikka til å forbedre terrorberedskapen i Norge. Med unntak av Arfan Bhattis skyting mot synagogen og Israels henrettelse av Ahmed Bouchikhi er det ingen terroraksjoner vi vet at har blitt gjennomført i landet av andre enn høyreekstremister. Vi snakker om en terrorbevegelse som har bomba et 1. mai-tog, en bokhandel, en moske og Blitzhuset hele tre ganger. Butikker og hjem har blitt påtent. Folk har blitt skutt og drept. Uskyldige og tilfeldige ofre har blitt banka opp på gata. Trusler har hagla og fortsetter uavbrutt. Mot enkeltpersoner, barneskoler og 17. mai-tog. Breivik og Manshaus, nazister og sjølerklærte antiislamister.
Ideen om at hvite utsettes for et folkemord har levd og lever i FrP. Det ligger til grunn for de fleste høyreekstremistiske terroraksjonene de siste par tiårene hvor terroristen har artikulert sin begrunnelse. Det samme gjelder en eller annen versjon av eurabiateorien, hvor venstresida — eller kulturmarxister — står bak en ond konspirasjon for muslimsk maktovertakelse i Europa, ofte med noen slue jøder luskende kulissene. De samme ideene lever i FrP. Legitimeringa av dette svineriet starta for fullt da Høyre skjønte at de ikke kunne danne regjering uten hjelp fra ytre høyre. Da vil også innsatsen settes inn mot andre steder enn de som virkelig teller.
Nettopp fordi terrorberedskap har blitt brukt som et propagandavåpen måtte skytset også rettes mot muslimer og latterlig nok mot venstresida. En anerkjennelse av at det i all hovedsak er fra ytre høyre terrorfaren i Norge kommer vil også måtte ansvarliggjøre de fremste målbærerne av hatefull retorikk og de som har legitimert dette. Problemet har aldri vært kommentarfelt eller facebookgrupper, men derimot noen av landets fremste politikere som de siste årene har sittet i regjering, samt støtte av disse fra landets største medier. Det beleilig å peke på «bermen», men de er først og fremst et symptom på og en konsekvens av hva som beveger blant langt mektigere aktører.
Modernings-, planleggings-, digitaliseringsministre til tross, jeg er ganske overbevist om at beredskapsministeren må være norgeshistoriens mest meningsløse ministerpost. Og med Høyre og FrP i regjering var det slik det måtte bli.
Å HA EN BEREDSKAPSMINISTER – KREVER Å HA EN PERSON SOM FORSTÅR HVA BEREDSKAP ER
Statsminister Erna Solberg (Høyre) fremstår som en statsråd som er avhengig av å ha statsråder og statssekretærer med lavere kompetanse enn henne selv. Det handler trolig om personlig makt og styring. «Beredskap» er åpenbart ikke statsminister Erna Solberg sin sterke side.
At et land møter en pandemi nærmest blottlagt for «beredskap» og «smittevernberedskap» – må i ettertid tilskrives kontoen for utilgivelig!
NÅR «MARKEDET» STYRER «BEREDSKAPEN»
I et land som styres av et «marked» (den økonomisk sterkestes rett) er det knapt plass til «beredskap» – det er ikke lønnsomt nok. For storkapitalen handler det om å tilegne seg kontrollen med nasjonenes beredskap – da er det store penger å tjene på kriser. I situasjoner med frykt og usikkerhet
Norske velgere er i dag henvist til å stemme på listekandidater hvor de fleste ikke har opplevd eller lært noe annet enn om «markedets fortreffelighet».
Det har kunnet skje først og fremst fordi «markedet» bestemmer innholdet i lærebøker og studier. Men vel så mye fordi mediene – som også styres av et «marked» og forer oss med dertil egnet stoff.
Dagens politikere fremstår dermed i stor grad som rene marionettfigurer for kapitalen, EU og den globale økonomien – de er blitt et offer for «markedet».
Med tidligere beredskapsministere som Anders Anundsen (Fremskrittspartiet), Per-Willy Amundsen (Fremskrittspartiet), Sylvi Listhaug (Fremskrittspartiet), Per Sandberg (Fremskrittspartiet), Tor Mikkel Wara (Fremskrittspartiet), Jon Georg Dale (Fremskrittspartiet), Tor Mikkel Wara (Fremskrittspartiet), Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Fremskrittspartiet) – og nå Monica Mæland (Høyre) – så vriker det åpenbart at Erna Solberg prioriterer å ha statsråder under seg som gjør det de blir fortalt, fremfor å tenke strategi og «beredskap» på vegne av land og folk.
Erna Solberg har dessuten som første prioritet å få Norge inn i EU, og dermed landet i et totalt avhengighetsforhold til Brϋssel. Det budskapet var hun helt klar på når hun tilsatte Svein Helgesen (Høyre) som egen EU-minister for å få fortgang i prosessen.
FORSVAR
Forsvarets beredskap, og forsvarsevnen i Norge, er så nedbygd og dårlig at landet er blitt avhengig av amerikanske soldater og amerikanske militærlagre for i det hele tatt å kunne ha en hvis forsvarsevne. Forsvarsanlegg legges ned, og privatiseres/ selges (herunder til utenlandske interesser). Og antall soldater har blitt færre.
Et land uten et fullverdig forsvar, er et lett bytte for ulike «markeder» i kampen om kontrollen med Norges ressurser og verdier.
Sjøhjemmevernet er nedlagt. Og hjemmevernet – som blant annet har som oppgave å forsvare viktig infrastruktur mot terror – og i krig (strømforsyning, nett, vei og jernbane) – er kraftig bygget ned og har i dag neppe den forsvarsevnen og beredskapen som trengs. I hvert fall ut fra hvordan forsvaret selv definerer situasjonen.
TRANSPORT
Transport er meget viktig del av beredskapen. Tidligere Braathen Safe var en del av den norske totalberedskapen. Det selskapet ble solgt SAS, og nå har den norske stat solgt seg ut av SAS-selskapet. Norwegian opplever store oppkjøp fra Kina på aksjesiden.
I disse pandemitider, er det transportkrise i Nord-Norge i mangel på fraktruter med blant annet fly.
Godstransporten drives i stor grad fra selskaper i utlandet (eksempelvis Posten Bring AS), med stor grad av utenlandske sjåfører. Utenlandske sjåfører er trolig blitt langt mer overlegne på geografiske kunnskaper i Norge enn mange av de norske sjåførene. Store deler av kompetansen på transport ligger dermed utenfor Norge.
På båtene finnes det knapt norske sjøfolk igjen – etter at det Norsk internasjonale skipsregisteret (NIS) ble opprettet. Utenlandsk arbeidskraft har overtatt.
Jernbanen privatiseres, og nasjonens viktigste strekninger styres i dag fra England (Go-Ahead) på Sørlandsbanen, og om noen dager styres Dovre- og Nordlandsbanen, Rørosbanen og Raumabanen fra Sverige (SJ). Takket være tidenes mest inkompetente samferdselsministere på jernbane (Ketil Solvik-Olsen/ Jon Georg Dale fra Fremskrittspartiet), EØS-avtalen og selvsagt statsminister Erna Solberg.
Posttjenestene og banktjenestene er overlatt til private å styre.
Slik er «transportberedskapen» i Norge.
MAT- OG MEDISIN-BEREDSKAP
Den medisinske beredskapen – Norsk medisinaldepot – er privatisert og solgt til Tyskland. Om lag ¾ av apotekene er solgt il Tyskland og USA.
Matberedskap finnes ikke – spesielt etter at jernbanestasjonene ble lagt ned og tilknyttede kornlagre så lå langs jernbanen.
For kapitalen og den globale økonomien handler det om å skaffe seg full kontroll med vannforsyninger, matforsyninger – og olje og forsyningstjenester som vann- og matproduksjonen er avhengig av.
Den globale kapitalen mer eller mindre full kontroll på tilgang på dyrefor til norsk fiske- og kjøttproduksjonen.
Bønder i Norge hevder at det finnes ikke norsk kompetanse på skog- og landbruk, slik at det må gis dispensasjon fra karantenebestemmelser og innreiseforbud for gjestearbeidere for at det kan dyrkes mat i Norge.
«Beredskapen» fremstår som betryggende.
STRØMFORSYNING OG DATANETT
Den viktigste beredskapen Norge har i disse klima-tider og bruk av digitale løsninger mv, er Norges strømforsyning, telefon- og datanett.
Norske politikere har overlatt strømmarkedet til EU (EUs energibyrå Acer), det samme gjelder telefoni. Flere av operatørene er utenlandske.
EU-land kjøper opp kraftverk i Norge, og bruker norsk jord som forsøplingsplass for vindmøller for utenlandske investorer (fauna-ødeleggende installasjoner de ikke vil ha i sine hjemland).
Og norske strømkunder blir pålagt – og spanderer alle kostnader med strømkabler til utlandet – slik at de utenlandske kraftoppkjøperne skal slippe å betale for å frakte strømmen de har ervervet i Norge ut av landet.
SYKEHUS OG SMITTEVERN
På 1980-tallet visste man betydning av beredskap. Etter innføring av markedsliberalismen (Kåre Willoch-regjeringene 1981/ 1985) – er antall sykehussenger bygget ned fra ca 22 000 til dagens 11 000. Og flere offentlige sykehus og sykehussenger (smittevern) planlegges lagt ned, og sykehusene sentralisert langt utenfor sterke befolkningssentre.
Koronapandemien viser at vårt helsevesen ikke har den nødvendige kapasiteten hva angår smittevernsavdelinger og utstyr. Og langt mindre nødvendig helsepersonell.
Viktige deler av helsetjenestene er dessuten privatisert – tilgjengelig for den som er villig til å betale mest for tjenesten. (om lag 609 000 har skaffet seg private helseforsikringer – enten gjennom jobbavtaler eller privat).
Konklusjonen er at det drives en systematisk nedbygging av helseberedskapen i Norge.
HVOR HAR NORGES «BEREDSKAPSMINISTERE» VÆRT?
I ovennevnte forhold, og i flere andre viktige ledd i totalberedskapen av Norge, har vi ikke hørt verken statsminister Erna Solberg, eller de ulike beredskapsministrene, har vær opptatt av å se disse tingene i en sammenheng. Og i et avhengighetsforhold sett i forhold til totalberedskapen av Norge.
Skal det være noen hensikt i å ha en «beredskapsminister» – er man avhengig av å ha personer som forstår hva «beredskap» er – og hva slags betydning den har for land og folk.
På dette området har statsminister Erna Solberg sviktet totalt. Mens mange er opptatt av målsettingen «alt for Norge» – virker det som at det er andre hensyn som har fått overtaket i spørsmål og beredskap og forsvar av Norge?